Alle innlegg av admin

LOLbua 166 – Sleng ut ekkoloddet!

Vi har vært på fisketur i ukens episode av LOLbua. Er det et uttrykk Lars hater så er det «dagens fangst» som brukes flittig av folk i en viss Facebook-gruppe som samler på gamle spill. Denne uka har vi alle vært ute på fisketur og slengt garnet ned i det store sommersalget til Steam og vi plaprer i vei om hva vi har trukket opp i sjarken.

Lytterne har og vært på fisketur og deler gladelig det de har fått på kroken.

Ellers var det skikkelig sommerstemning i ukas episode med sang og glede (gjett hvem som nektet å synge) og vi rekker å snakke om nye spill som Nex Machina (LØP OG KJØP!) og eldgamle spill som Dragon Age.

I ukas anbefalingsspalte er vi innom en hjemmelaget sommerdrikk (med alkohol), en mystisk hvitløksvariant og en ny Netflix-serie.

Det er dermed bare å legge seg tilrette i hengekøya, lukke øynene og plugge i øreproppene og nyte siste episode av LOLbua. Eventuelt kan du trekke for gardinene og sitte inne i mørket og se råopptaket av episoden:

 

Julekalender luke 21 – LOLbua Awards 2016 Del 1

I tre dager fremover skal vi kåre våre vinnere i LOLbua Awards 2016. Det vil si, vi har kranglet så mye om kategorier og sjangre og inndelinger at vi har konkludert med at vi aldri kommer til å bli enige.

Vi snakker krangling om absolutt alt : Hva 2016-utgivelse betyr, hva et spill er, om bare spill bør være med, hvor lange titlene på kategoriene bør være, hvor mange tegn tekstbeskrivelsen bør være på. Dere skjønner, de sedvanlige viktige LOLbua-diskusjonene.

PS: Hør podcastutgaven der vi går gjennom årets spill her

Til slutt satte vi en strek og ble enige om å lage hver våre lister og blande de sammen til en gedigen lapskaus. Og det får du servert her. To lister fra hver av oss i tre dager. Vi opererer med ulike farger for Magnus, Jon Cato og Lars så du skal vite hvem som mener hva. God fornøyelse:

ÅRETS GJØKUNGE

Spillet som trengte seg inn i samlingen og mest effektivt spolerte spilling av andre titler i året som gikk.

World of Warcraft: Legion – WoW kommer stort sett i veien for alt, det være seg andre spill, nattesøvn, jobb, venner, familie, mat, toalettbesøk eller kroppshygiene. Legion er en ypperlig påminner om at det finnes slike krefter i universet menneskeheten ikke er ment å lefle med.

 Overwatch – Denne setningen er skrevet mens jeg venter på å finne team til neste runde.

The Witcher 3 – Rollespillet som spiser andre rollespill til frokost. Hvorfor dra til andre fantasy-verdener for å drepe orker når det fremdeles gjenstår 100000 timer med blomsterplukking med Geralt?

VINNER: Overwatch – Blizzards skytespill har klart prestasjonen å ikke bare bremse resten av spillingen min; Også bøker, filmer og tv-serier har havnet i bakerste rekke det siste halvåret. En kontinuerlig berg-og-dalbane av lykke og depresjon, alt etter hvordan formkurven i competitive utarter seg. Jeg har merkelig nok fremdeles venner, kjæreste og familie, men jeg husker ikke i farten navnet på noen av dem.

Prisen for minst overraskende vinner går til Magnus Tellefsen og Overwatch

ÅRETS FLØRT

Spillet det svir mest å vite at jeg aldri kommer til å fullføre.

XCOM 2 – Den perfekte oppfølgeren til den perfekte remaken av det perfekte strategispill. Like deler engasjerende og tidkrevende, og merkelig nok konstant nedprioritert.

The Witness – Myst, bare i form av rutenett. Elsket det mens det pågikk, men umulig å komme tilbake etter en stund, når Beautiful Mind-koblingene ikke ligger like friskt i hukommelsen.

 Total War: Warhammer – Det hemmelige spillet jeg trente i hele sommer for å bli flink til, og som jeg fremdeles sparker meg selv for ikke å spille mer.

VINNER: XCOM 2 – Jeg forstod aldri helt hvorfor jeg ikke spilte XCOM 2 mer i ettertid, men jeg kom aldri en gang i nærheten av å fullføre det. Elsket det mens det pågikk, og kanskje litt høy terskel for å hoppe tilbake i det, nå som det har gått litt tid.

Magnus kåret XCOM2 som vinner. Nå begynner det å ligne på noe.

BESTE SPILLITTERATUR 2016

Fordi du blir smartere av å lese enn å spille.

Keza MacDonald & Jason Killingsworth – You Died – En følelsesladd mimrestund gjennom Dark Souls skrevet av en håndfull journalister og kritikere. Spill vekker følelser, gode forfattere bearbeider følelsene om til skrevne opplevelser. Det lykkes Keza og Jason med. Dette er en nærmest kronologisk gjennomgang av spillets områder og temaer med en perfekt blanding innsiktsfull analyse og følelsesladd nostalgi.

The Art of Atari – Jeg er ikke så glad i kaffebordsbøker (eller hva det nå heter på norsk), men denne telefonkatalogen stappet med kunst, tegninger og covere fra Ataris mange spill på 70- og tidlig 80-tall er utrolig fascinerende. Jeg elsker den håndtegnede stilen som preger mye av kunsten, retrofuturismen og blandingen av realisme og fantasi. Atari produserte mye visuell spillkunst i konsepttegningene og coverarten sin. Denne kan jeg bla i i timesvis uten å gå lei.

John Szczepaniak – The Untold History of Japanese Game Development – Vi som er fra vesten (og som ikke kan japansk) tror liksom vi har en grei oversikt over japansk spillhistorie, men Szczepaniaks bok avslørte at jeg kunne ikke en dritt. Szczepaniak reiser på kryss og tvers i Japan og snakker med vanlige utviklere – ikke Miyamoto, Kojima og Inafune – men folk som jobbet med dataspillprogrammering på 80-tallet eller i Konami i gamle dager. Vi får historier fra det som for oss er den ukjente computerrevolusjonen i Japan på 80-tallet og en masse fascinerende anekdoter og betraktninger om arkadespill, konsollspill og spillbransjen i Japan fra stemmer vi sjelden hører fra her i vesten.

VINNER: The Untold History of Japanese Game Development

Fordi jeg ELSKER å lære noe nytt, og denne boken er en av de mest fascinerende jeg har lest på mange år. Her er typer og karakterer fra den japanske spillbransjen jeg aldri har hørt om før. Helter og skurker og profittører som males med brede og tydelige pennestrøk.

Dette er da en DVD? Muligens et helt misvisende bilde.

BESTE NORSKE SPILLMEDIE SOM OVERLEVDE MEDIEAPOKALYPSEN

Fordi mediebransjen har kuttet så og si all spilldekning det siste året og de få som holder ut fortjener honnør.

Pressfire.no – Det har gått et år siden Dagbladet/Aller Media bestemte seg for å skille lag (som det så fint heter i businesspråket) med Pressfire.no. Jarle Grindhaug og Erik Fossum tok med seg selskapet sitt ut og satset fulltid alene. Om det kommer til å gå bra er for tidlig å si ennå, men siden frislippet har de lykkes med å holde hodet høyt, levere dagsaktuell journalistikk og fortsette å være en viktig stemme innen norsk spilljournalistikk.

Level Up – VG fikk kalde føtter for sin gigantsatsing på VGTV og Level Up var et av mange program som måtte ut. Rune og Karl tok hjertebarnet med seg til Patreon og takket være en engasjert fanskare har de klart å fortsette med å lage videoer om dataspill på YouTube. Level Up mangler kanskje seertallene de hadde under VG, men integriteten er fortsatt høy og det er moro å kunne se spillstoff på YouTube som man kan stole på har journalistisk integritet.

Gamer.no – Også Gamer.no har vært gjennom turbulente runder med eier- og fokusskifte. Nettsiden var tidlig ute med esport og satser i dag høyt på å drifte Norges største esport-ligaer og rapportere fra frontlinjene til esport-kulturen. Dette er en satsing som ser ut til å lykkes. Jeg er en av dem som samler mer dybdestoff om tradisjonelle spill og mer vekt på kulturopplevelsene, men jeg vil likevel applaudere Gamer.no med å ta et klart og fremtidsrettet valg rundt sin fremtid og profil.

VINNER: Pressfire.no – Fordi de våger å satse på tradisjonelt kulturstoff rundt spill. De tar spill seriøst, de har blitt mindre tabloide enn de var under Dagbladet og de jobber hardt for noe de brenner for. All ære til både Level Up og Gamer.no, men jeg gir i år en ekstra liten blomst til Erik og Jarle.

Lars fikk lage omtalen til Destiny – The Rise of Iron. Siden har han ikke hørt noe fra Pressfire.

Årets mest irriterende spillfigur 2016

Fordi det er deilig å ha noen å hate.

Cindy Aurum i Final Fantasy XV – Datteren til stadig tilbakevendende Cid i Final Fantasy-serien provoserer umiddelbart med en grusom påkledning og enda verre humør. Sørstatsdialekten som går igjen hos flere av figurene i spillet er gjennomgående påtatt og ulidelig munter.

Bilen Regalia i Final Fantasy XV – Den ser fet ut, men kan ikke kjøres på noe annet sted enn på veiene. Her har man tatt de dårligste sidene ved bilkjøring i Grand Theft Auto-serien: Å måtte høre på kjedelige samtaler eller følge andre biler, uten at det skjer noe action. Lavmålet hittil var meldingen om at jeg måtte hold følge med bilen foran ELLERS VILLE SPILLET VÆRE OVER!? Alt man trengte da var å holde inne gassen.

VINNER: Ignis Scienta i Final Fantasy XV – Med den dårligste engelskaksenten noen sinne i et dataspill er Ignis, en av de fire i boybandet, helt klart det jeg irriterer meg mest over i Final Fantasy XV. Han uttaler ord på måter ingen har hørt tidligere i en søken om å være mest mulig posh og fancy. Fancy Fantasy? Nei takk. Heldigvis kan man endre språk, men det er for sent. Jeg hater allerede Ignis. Terningkast 4.

Ignis. Du får bare lyst til å mose han i trynet.

Beste 2016-TV-serier inspirert av filmer

Fordi film var best på 80-tallet og TV er best post 00-tallet.

Lethal Weapon – Dødelig våpen 1 & 2 er de beste buddy cop-filmene noen sinne. Sånn er det bare. TV-serieversjonen? Not so much. Her kopieres filmene så til de grader at jeg konstant sammenligner originalen med kopien der sistnevnte ikke kommer godt ut. Første episode er grei, men nei. Sett på: ViaPlay

Shooter – 2007-filmen med Mark Wahlberg er en av mine guilty pleasures som jeg gjerne ser et par ganger i året. I TV-serien spiller Ryan Phillippe skarpskytteren Bob Lee Swagger som kan treffe det meste fra hundre tusen mil avstand. Phillippe er ikke så veldig overbevisende, skytingen mangler trøkk og det skjer lite de første.. 8 episodene? Klarer tydelig vis ikke slutte å se. Sett på: Netflix

VINNER: Westworld – Jeg avsluttet nettopp siste episode av tv-serien Westworld og nekter å tro at filmversjonen er bedre. Holy shit så awesome dette er. HBO spruter penger på tv-skjermen. GIVE IT TO ME!  Scfiwestern visste jeg ikke fantes, men dette er bra. Jeg elsker å tolke hva som skjer og gjette fremtidige hendelser. Nesten perfekt. Sett på: HBO

PUT ON SOME CLOTHES.

Forresten. Ikke glem julekalenderen på Level Up der gutta forteller om sine spillfavoritter fra året som gikk. Du kan også vinne amazaaxing premier i quizzen som vi lager.

SIDbua 002 – Totaka’s Song

13942311_10154194299886154_979510257_n

LOLbua har ferie, men SIDbua holder koken. Det har tatt litt tid, men her er endelig episode 2 av vår sidepodcast der Jon Cato tar for seg spillmusikk.

Denne gangen er temaet Kazumi Totaka, Nintendo-musikeren som i alle år har stått i skyggen av Koji Kondo. Totaka har likevel en fenomenal karriere å vise til, og ikke minst står han bak det kanskje kuleste påskeegget i Nintendos spillhistorie.

Vi håper du liker det du hører. Normale LOLbua-sendinger er tilbake om en ukes tid.

PS. Vi anbefaler deg å abonnere på podcasten vår, noe du kan gjøre via ditt favorittpodcastprogram. Her finner du oss på iTunes. Der håper vi også at du kan gi oss noen stjerner og en liten anmeldelse. For å abonnere på Android tykker du her. Her er RSS-feeden. 

Her kan du høyreklikke for å laste ned fila direkte.

 

 

 

LOLbua 117 – Q&A vs T&A

En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare men tre dårer kan svare mer enn våre 2.000.000.000 lyttere kan spørre. Så sier ordtaket. Kaptein Lorentzen fører pennen i denne flaskeposten fra LOLbua, jeg vikarierer for løytnant Olsen som er og tester ut bordeller i Sverige denne uka. Ikke at dette penneskiftet påvirker ukas podcast, den er stappet med godbiter som vanlig.

Blant annet får du høre om de lokale lønnsforhandlingene i avisen til Lars, livet etter bachelor for Magnus og Jon Cato kommer med et boktips om en krimroman skrevet av en tidligere spillutvikler. I tillegg prøver vi å pløye gjennom vår enorme backlog av lytterspørsmål som har hopet seg opp i lasterommet på skuta. Lettmatros Magnus har bært alle spørsmålene opp på dekk og Lorentzen og Olsen gjør sitt beste for å prosessere dem og kaste dem over rekka. Hiv o’hoi, landkrabber!

Takk til alle som har sendt inn spørsmål, gled deg til oppdateringer fra Jon Catos liv i Eve Online, elendige E3-spådommer, usaklig finansanalyse av Funcom, et dypdykk i Kristiansands mange no-go-soner og mye mer.

Vi kastet ut garnet over ripa og dro opp fersk spillmusikk som vi har sløyd, filetert og tilberedt til alle våre landkrabber. Her er en gjennomgang av denne ukas lydspor:

Extent of the Jam – Infiltration
Makai Senki – Extreme Outlaw Overlord (Disgaea 3)
Yack – Red After Image (Elevator Action)
Yuzo Koshiro – Walking Bottom (Streets of Rage 2)
Toshiya Yamanaba – Risk One’s Neck (Sin & Punishment)
CCP Games – Is Anybody Out There? (Eve Online)
Jun Funahashi – Title Screen (Teenage Mutant Ninja Turtles)

PS. Vi anbefaler deg å abonnere på podcasten vår, noe du kan gjøre via ditt favorittpodcastprogram. Her finner du oss på iTunes. Der håper vi også at du kan gi oss noen stjerner og en liten anmeldelse. For å abonnere på Android tykker du her. Her er RSS-feeden. 

Du kan også se opptak av livestreamen fra da vi spilte inn episoden her. PS. Det er uten sweet musikk og ferdigklipp.

Takk til Rad Crew for de er den du veit, sier aldri nei, kommer aldri løpende til deg.

Episode 117

LOLbua 93: Doom og Doomere

Denne uken snakker vi mer om Fallout 4, vi får teknologidrama fra BI og en lang mimrestund om de beste spillene fra 1993. Her kan du se mer info om noen av spillene vi snakker om i vår oversikt over favorittspillene fra 1993.

Du kan nye vår podcast på flere måter, men anbefalt måte er å abonnere på den gjennom et podcastprogram på din smarttelefon.

Hør episoden her på Soundcloud:

Her kan du laste ned episoden som lydfil (høyreklikk og «lagre som»).

Du kan også se hva som skjedde da vi spilte inn episoden live på vår YouTube-kanal:

Husk å besøke våre venner i RadCrew.

Episode 93

LOLbua 77 – Electronic Entertainment Something

E3 er slutt og vi i LOLbua oppsummerer E3 etter beste evne. Vi snakker om de ulike pressekonferansene og nyhetene som har dukket opp i løpet av uka og diskuterer Kickstartere på scenen, luftslott og Nintendo World Championship. Takk til alle lyttere som sendte inn sine kommentarer om E3 til oss.

Musikk i ukas sending:
Rafael Dyll – Heroes Reborn (Soldner X-2)
Saskrotch – Brightman Stage (Portable Mix) – Chiptuned Rockman
Manami Kiyota – Inside the Giant / Carcass (Xenoblade)

Last ned episoden her (høyreklikk)

Du finner oss også på iTunes. Vil du se video med råopptaket fra dagens sending kan du klikke deg inn til YouTube, men vi gjør oppmerksom på at videoene er uredigert og ikke lenger inneholder musikk – vi anbefaler lydfila og at du abonnerer (gratis) på oss gjennom et podcastprogram på mobilen din. Da får du hver episode automatisk! Besøk våre venner i RadCrew her.

 

Episode 77

LOLbua 76 – Mini Jacobsen

LOLbua er kun på 66 prosent kapasitet denne uka ettersom Lars har stukket av til United States of Canada for å se Formel 1. Magnus og Jon Cato gjør sitt beste for å holde skuta i gang og diskuterer blant annet postapokalypsens natur i Fallout 4 og savnet etter et multikulturelt samfunn i The Witcher 3. Vi tar også for oss spill som Splatoon og Mighty Chalice, diskuterer utfordringen med å få norske spill med fysisk distribusjon inn i norske butikker og de stadig flere Early Alpha-spillene på Steam.

Her er quiz-eventet vi snakker om i episoden.

Musikk i ukas episode:
Masato Nakamura – STH2 Metropolis Zone Demo Version (Sonic 2)
Rob Hubbard – Chimera
Naofumi Hataya – Love Tactics (Rhythm Kaitou R)
Masafumi Takada, Jun Fukuda – Bald Mountain (God Hand)
Toru Minegishi – Searching for Opponents (Splatoon)
Andrew Hale / Fly – J.J. Bop (L.A. Noire)

 

Last ned episoden her (høyreklikk og lagre)

Du finner oss også på iTunes. Vil du se video med råopptaket fra dagens sending kan du klikke deg inn til YouTube, men vi gjør oppmerksom på at videoene er uredigert og ikke lenger inneholder musikk – vi anbefaler lydfila og at du abonnerer (gratis) på oss gjennom et podcastprogram på mobilen din. Da får du hver episode automatisk! Besøk våre venner i RadCrew her.

Episode 76

LOLbua 75 – Extreme Edition

I ukas LOLbua handler det om det ekstreme – ekstreme opplevelser i spill eller i virkeligheten. Vi tar for oss rekorder og speedruns men også spill med ekstremt innhold. Ikke minst deler Jon Cato sine erfaringer med å spise verdens sterkeste chili. I tillegg blir det nyhetsduell mellom nettsidene Gamereactor og Spill.no der de tre nyeste nyhetssakene konkurrerer om oppmerksomheten. Vi snakker om spill som House of Wolves, The Witcher 3 og Donkey Kong Country: Tropical Freeze. PS, vi advarer mot mye regnskapsprat i ukas episode, men sånn er det med oss som driver enkeltmannsforetak mot slutten av mai.

Musikk i ukas episode:
Akitaka Tohyama – Tekken Tag Tournament – Piano Intro – Massive Mix
Toshiki Konishi – Bikini Line – Persona 2
Rob Hubbard – Knucklebusters
2 Mello – Ignorant Scene (Jay-Z vs Chrono Trigger Mashup)
Grassland Groove Part 2 – David Wise – Donkey Kong Country Tropical Freeze

 

Last ned lydfila her (høyreklikk og lagre som)

Du finner oss også på iTunes. Vil du se video med råopptaket fra dagens sending kan du klikke deg inn til YouTube, men vi gjør oppmerksom på at videoene er uredigert og ikke lenger inneholder musikk – vi anbefaler lydfila og at du abonnerer (gratis) på oss gjennom et podcastprogram på mobilen din. Da får du hver episode automatisk! Besøk våre venner i RadCrew her.

 

Episode 75

 

Spillglede

Vet du, jeg kunne tatt på meg gretten-veteran-hatten min og fnyst av hvordan Adam Sandler og en gjeng komikere nå skal gjøre narr av kulturen jeg vokste opp med og er glad i, men jeg kan ikke annet enn å smile bredt av den fjollete traileren til Pixels.

Jeg vet at det er en stor fare for at filmen blir en kalkun og at alle morsomhetene – som Toru Iwatani-kameoen – har blitt brukt opp i traileren, men det gleder meg likevel å se at noen tar spillhistorien vår og lager noe uhøytidelig og moro ut av den.

I kjølvannet av GamerGate og alt sinnet, raseriet, misnøyen og tungsinnet som har preget spillverden siden august i fjor er Pixels-traileren en herlig påminnelse om at spill på sitt beste er fjollete og lettbeint underholdning. Jada, vi skal ta spillene seriøst, men det er lov å le av og med dem og.

[youtube id=»XAHprLW48no» width=»620″ height=»360″]

PS. Filmen er basert på denne briljante kortfilmen laget av Patrick Jean.

[youtube id=»ou8vRWTSsJo» width=»620″ height=»360″]

Drop7: Extreme makeover

Hva hender når noe kjært og intimt plutselig får en komplett overhaling og dukker opp som noe nytt og skummelt?

Vi kjenner alle TV-programmer som skal «pusse opp» mennesker. De mest ekstreme fikser tenner og plastiske operasjoner, suger ut fett og kjøper ny garderobe. En dvask 40-åring blir gjort om til en falsk 40-åring med spraytan, blekede tenner, nytt hår og nye klær. The Money Shot i disse seriene er avsløringen, familie og venner samlet foran en scene, teppet går opp og alle gisper. Av glede? Mest av sjokk tror jeg.

Drop7 er mitt definitive favorittspill på iPhone. Jeg har spilt det spillet så og si hver dag i fem år. Det er laget av et lite selskap som ble kjøpt opp og assimilert av mobil- og casualspillgiganten Zynga (mest kjent for Farmville). I motsetning til Farmville er ikke Drop7 et gratisspill der du må vente deg ihjel på ulike typer energi. I stedet er det et rent puslespill der du skal slippe tall ned i et rutenett. Når tallet plasseres i en rute danner det en horisontal og en vertikal rekke med andre tall. Om et av tallene i rekka er lik antall tall i rekka, forsvinner tallet. Tenk på det som et slags matematisk Tetris.

Endringer 1

Drop7 ble lansert og ferdig med det. Spillet har knapt fått en eneste oppdatering siden 2009, bortsett fra å tilpasse det nye skjermstørrelser. Og hvorfor skulle de oppdatere det? Drop7 er perfekt på alle måter. Som puzzle-spill er det helt der oppe med Tetris. Ferdighetsbasert og intelligent. Presentasjonen er lavmælt og minimalistisk. Spillet har ingen grafiske effekter og fiksfakseri som tar fokuset bort fra deg, rutenettet og tallene.

Derfor ble jeg lettere sjokkert når Zynga nå nylig lanserte Drop7 i en helt ny utgave. Den nye utgaven er selvsagt gratis og derfor med en plagsom reklame på spillskjermen mens du spiller (som du heldigvis kan kjøpe bort). Men den har også fått en totalt unødvendig overhaling på grafikk og musikk. Tallene du plasserer ut faller nå ned i rutenettet mer dramatisk. Tallkuler i ruter dirrer og vibrerer og eksploderer. Rammen rundt spillet skifter farge sammen med tallkulene som dukker opp. Musikken har blitt elendig og lydeffektene er plagsomme.

Min trofaste gamle venn har fått en extreme makeover, og jeg står i salen og ser med skrekk og avsky på hva min kjære venn har utsatt seg selv for. Jeg kjenner ham igjen, men likevel ikke. Han er ikke slik jeg husker ham, men ser likevel ut som seg selv.

Endringene er vonde å svelge i Drop7. Kanskje er vi konservative, vi som liker spill. Eller kanskje konservative sånn generelt? Når George Lucas gjør om på Star Wars og legger til nye lydeffekter og scener så protesterer vi fordi han rører ved noe vi holder hellig fra barndommen vår. Han forandre på minner vi har hatt, manipulerer forholdet vårt til noe vi er glad i.

Star Wars var perfekte i våre sinn, når Obi Wan Kenobi nå brøler på en ny måte for å skremme bort sandfolket vemmer det oss. Det er feil. Vi blir frarøvet den opprinnelige opplevelsen vi hadde da vi første gang fryktet for Lukes liv på Tattoine.

[youtube id=»-yxuDU8gims» width=»620″ height=»360″]

På samme måte vemmes jeg av moderne Drop7. Jeg klarer ikke venne meg til de hoppende tallene som plutselig virker så glade og fornøyde og sprekker av glede når jeg summen av tall i rekka stemmer overens med dem. Det er ikke slik Drop7 skal være. Tallene mangler tyngde. Når skjermen fylles opp av tall og tomme kuler skal det føles som de skviser meg under vekta si. De er ikke massive lenger, tallene. De vil at jeg skal danse med de. Den rene estetikken er borte, det seriøse grublespillet er gjemt bak en mer familievennlig fasade.

Så jeg vender tilbake til det opprinnelige Drop7. Den nye utgaven er lansert som en ny app mens den gamle er fjernet fra App Store. Jeg tviholder på den opprinnelige opplevelsen. Seks års vennskap slipper ikke taket så fort, jeg har blitt glad i rynkene, fettet og de skjeve tennene til min gamle venn. Jeg kunne sikkert vent meg til hans nye utseende men jeg er redd for at noe mer enn fasaden har endret seg. At noe skal ha skjedd på innsiden. At vennen jeg trodde jeg kjente så godt ikke er den gode gamle under den nye fasaden.

Egoistisk og konservativt? Helt sikkert.