LOLbua 41 – LamerGate

Det blåser en storm mellom spillpressen og spillerne for tiden kalt #gamergate. I ukas episode tar vi et endelig oppgjør med denne stormen i et vannglass og benytter også anledningen til å vaske våre skitne rulleblad for alle goder og tjenester vi har mottatt fra distributører og utviklere opp gjennom årene. Ellers snakker Magnus om sin nærkontakt med alternativ medisin, Lars klager over ryggen sin og Jon Cato har bestilt midtlivskrise-tur til Essen for å spille brettspill på verdens største brettspillmesse.

Vi tar også for oss flommen av relanserte PS3- og Xbox 360-spill på de nye konsollene, emulatorer, spillmusikk og Xbox One-inntrykk. Spill vi har prøvd i det siste er Counterspy, Size Does Matter, Desert Golfing, The Sims 4 og Phoenix Wright. Som en ekstra bonus på slutten avslører Magnus detaljer fra sin mørke fortid da han jobbet for EA i USA. GASP! GamerGate tar aldri slutt!

All musikk i dagens sending er fra det strålende albumet Chiptunes = Win: Volume 3. Anbefales varmt!

Podcast i lyd eller videoform finner du under. Lydversjonen har best lyd. Du finner oss også på iTunes.

Besøk våre venner i RadCrew her.

[youtube id=»Zc-pydsavcU» width=»620″ height=»360″]

LOLbua 41 lydfil (høyreklikk for å lagre)

Idiotplottet i The Strain

Har du opplevd å falle helt ut av handlingen i et spill eller en film på grunn av idiotiske avgjørelser fra karakterene? Fenomenet kalles gjerne et idiot plot, og ble forklart slik av filmkritikeren Roger Ebert slik i omtalen av filmen Narrow Margin:

«Narrow Margin is a clumsy version of the Idiot Plot, dressed up as a high-gloss chase thriller. The Idiot Plot, of course, is any plot that would be resolved in five minutes if everyone in the story were not an idiot. And rarely has there been a film in which more idiots make more mistakes than in this one.»

Denne uken var det den nye TV-serien The Strain som satte min toleranse for idiotplottet på prøve. OBS: Jeg skal nå røpe litt av handlingen, men ikke mer enn du får vite i løpet av traileren:

[youtube id=»RiN8Edb4X2w» width=»620″ height=»360″]

Den første episoden av The Strain viser et fly på vei mot New York. Noe skjer like før landing, og når myndighetene tar seg inn i flyet, som står mystisk stille og livløst på rullebanen (jeg hopper over noen idiot-ting som allerede har skjedd), er alle døde. Eller ikke. Et par av passasjerene våkner opp, merkelig bleke. Noe veldig rart har helt klart skjedd på flyet, men fuck it. De ansvarlige slipper de overlevende ut av flyplassen og infeksjonen de bærer med seg har dermed fritt spillerom til å spre seg i hele New York.

Bakgrunnen for hele serien forsvinner hvis ikke det hadde vært for at sjefene i ørten statlige organisasjoner, i synkrone spasmer av idioti, bestemmer seg for å la de overlevende passasjerene vandre fritt ut i verden etter en hendelse som ingen har oversikt over. En eller annen konspirasjon kan sikkert forklare alt dette, men når vi vet hvor paranoide amerikanerne er for terror, sykdommer og lignende, gir dette uansett lite mening.

Idiotplottet finner vi i masse underholdning og stort sett tåler vi det helt fint. Noen ganger er dette hele premisset bak underholdningen. Ta dumheten fra serier som Klovn og The Office, og du har fjernet alt som gjør det morsomt.

Andre ganger er imidlertid idiotplottet fullstendig ødeleggende… Å, nei. Nå ble jeg minnet på Prometheus. Et plaster på såret er alle de morsomme videoene som kom i etterkant, som denne:

[youtube id=»Z5nXqWSY1Mk» width=»620″ height=»360″]

Har du eksempler på historiefortellinger som irriterer deg? Si fra i kommentarfeltet.

Where the magic happens

Diablo 3 burde egentlig hete Diablo 4.

La meg forklare: Som du kanskje hørte i episode 40 av LOLbua har undertegnede fått samboer i Casa del Nerd langt oppe i det iskalde nord (snøen har lagt seg for lengst, og pingvinene fløy sørover her om dagen). Noe av det aller beste av dette er felles spilling i stua der det nå befinner seg to 50-tommere og tilhørende konsolltårn. Det sier seg selv at chick magnet-faktoren er ubeskrivelig.

Uansett (og vi hopper over at 50 tommer er for lite) inviterer dette til jevnlig nerding som ble innledet med Destiny-betaen der flere skjermer og konsoller koblet sammen var særdeles vellykket. Å hyle ut frustrasjon og seiersrop, fornærmelser, oppmuntring og slagplaner til noen som er få meter unna fungerer mye bedre i samme rom enn om du gjør det over en halvgod chattelinje på nettet.

Enda morsommere er det imidlertid å spille på samme TV. Dette ble ettertrykkelig bevist etter at Diablo 3 Ultimate Edition kom til PS4 og Xbox One. Her er det ikke bare Mats, han som bor her, og jeg som spiller, men den siste uka har det strømmet på med kompiser som vil bli med på moroa. Diablo 3-opplevelsen i enspillerkjør er helt grei, veldig bra online – men blir uovertruffen når du klarer å samle fire stykker i samme stue. En fin bonus er selvsagt at spillet blir enklere og raskere å pløye gjennom på jakten etter episk skrot.

For noen av dere er dette ingen stor nyhet. Men for meg har denne typen spilling omtrent helt falt bort etter at jeg ble voksen og spillverdenen det samme. Plutselig en dag var ikke flerspill på samme skjerm så viktig. Men nå har Mats, Diablo 3 og resten av vennegjengen igjen vekket gløden til live. Dette har selvsagt smittet over på andre spill. Pixeljunk Shooter ble plutselig en magisk opplevelse, i stedet for bare OK tidtrøyte.

For tiden er Diablo 3-partyet omtrent level 55, og vi er akkurat i gang med kapittel 5 i spillet. Spillet ble rundet av meg selv alene og sporadisk i spontane party en gang tidligere på Xbox 360 i fjor, men nå med fire på samme skjerm føles det som et helt nytt spill. Jeg gleder meg til å prøve rifts, få syke mengder legendary-utstyr til min crusader og jakte maks DPS gjennom morsomme timer med utstyrsjakt og nerding sammen med venner. Dette hadde aldri skjedd om jeg skulle spille solo eller med et party over nettet. Diablo 3? Jeg kaller det Diablo 4.

Ps. Skal jeg si én negativ ting om å spille 4 stykker på samme skjerm i Diablo 3? Det tar vanvittig lang tid for alle å salvage utstyr, gnukke på skills og lignende. Det er derfor allerede foreslått å spille to på hver TV her i stua, men vi får se.

Og forresten: Bildet til denne saka er stjålet fra nettet. Det ser litt bedre ut her hjemme. Helt sant!

 Hvilke spill liker du å samle folk til å spille på samme skjerm? Episke opplevelser eller minner? Si fra i kommentarfeltet og vi tar det med i neste LOLbua-sending.