Vi minnes Jory

I episode 57 av LOLbua besøkte vi NM i Gameplay i 2015. Her hadde vi en håndfull gjester på besøk, inkludert Jory Prum, en amerikansk veteran innen lydproduksjon som tidligere har jobbet i Lucasarts.

Like etter GDC i år var Jory i en alvorlig trafikkulykke med motorsykkelen sin i San Francisco. Han omkom av skadene han pådro seg natt til lørdag 23. april.

De siste årene jobbet Jory mye i Norge. Han var venn og samarbeidspartner med de fleste norske spillutviklere og var en venn og en mentor for mange. Det er skrevet mange fine ord om Jory etter han døde, her er en håndfull tekster.

Jarle Grindhaugs nekrolog i Pressfire

Eurogamers Nekrolog

Kolleger minnes Jory

Jory gjorde inntrykk på oss i LOLbua også. Vi møtte ham både profesjonelt og på fritiden og hans bortgang har vært et sjokk for oss alle tre. For å hedre hans minne har vi funnet frem intervjuet vi gjorde med ham under NM i Gameplay i fjor. Det føles rart – men godt – å høre stemmen hans igjen. Hvil i fred, Jory.

Jory

Derfor gleder vi oss til Pyre

Våre beste E3-minner? Cadillac Hotel og Venice Beach. Outcast på Sony-festen i 2000 og Jane’s Addiction på samme fest i 2012. En uendelig strøm av Margaritas og Tacos på norsk aften, etterfulgt av klamme glimt fra Seventh Veil. Nattbading i Stillehavet, jukeboksen på Power House, Fotball-VM på The Cat and the Fiddle og Ribeye Steak på Muzzo og Frank.

Sannheten er at selve messa fort går i glemmeboka, en grøt av lange korridorer, vonde bein, støyende skjermer og overfylte messegulv med endeløse køer og svette løpeturer fra avtale til avtale. Den ene utvikleren mer lik den andre, spørsmålene våre på evig repeat.

Men noen avtaler husker man bedre enn andre. Aller best de møtene som ikke var avtalt og satt opp på forhånd, øyeblikk der man som to skip i mørket krysset hverandre og snakket sammen i noen minutter og seilte videre på sin ferd med en varme og en glede i hjertet.

Vi snakker om møtet med Greg Kasavin på E3 i 2011, et tilfeldig møte slengt i fanget vårt idet vi måtte vente i ti minutter på å slippe inn i den lille kinosalen til Batman: Arkham City for å få spillet demonstrert sammen med alle dem som hadde stått i kø i tre timer for å få slippe inn.

Ti minutters ventetid?

Vi ser skeptisk på klokka og PR-mannen til Warner Bros fronter sitt beste unnskyldende smil, tar tak i armen vår og loser oss gjennom kaoset på Warner-standen. Han plasserer oss ved et spill vi aldri har hørt om, introduserer oss til en skallet Hunter S. Thompson-lignende fyr og sier at han kommer tilbake og henter oss om syv minutter for Batman.

Det ble våre syv minutter med Bastion, et strålende actionrollespill som føltes som et friskt pust, et jordnært og hjertevarmt spill midt i en orkan av slitne og upersonlige inntrykk. Bastion var en oase i en hyperkommersiell ørken, vi slukte spillet med øyne og ører og fikk en hyggelig prat med spillets bakmann før vi ble kastet opp på tredemølla igjen – inn til Batman-presentasjonen der en hes konferansier løp rundt for å high-five oss og få opp stemningen.

 

Vi har fulgt SuperGiant Games siden da. Digget Bastion. Elsket Transistor. Vi beundrer måten de blander sjangre og elementer inn i en visuelt magisk verden med unik egenart. Deres nyeste spill, Pyre, ser like fortryllende ut som forgjengerne. Vi skimter en videreføring av det unike kampsystemet fra Transistor som blander rundebasert taktikk med renspikka action. Vi er nysgjerrig på boka og trylleformlene som blir vist frem og vi liker at spillet har en visuell stil og bakhistorie som minner oss om The Banner Saga. Pyre tenner oss på mange plugger.

Det best pølse-puzzlespillet i historien