Kategoriarkiv: Film

Filmbilen – Fast og Furious 8

Filmbilen er en sporadisk analyse av filmkunst, sett gjennom brillene av personer som har et brennende hjerte for cellulosens magi.

Denne uken har Mats og Lars sett Fate of the Furious, eller Fast og Furious 8″  som den heter på Harstad kino.

Vi ble rørt av den sterke historien, og tror kanskje dette er den beste filmen så langt i år med Vin Diesel og The Rock.

Se flere filmbilen-innslag her – hvor du blant annet finner analyser av John Wick 2, en Star Wars-film eller to, og så videre.

Vi lager også en ukentlig podkast. Du finner episodene rundt om kring på denne nettsiden.

LOLbua julekalender luke 14 – Star Wars Rogue One

Jeg er gammel nok til å ha sett Jediridderen vender tilbake på kino. Hva som var min favoritt blant Star Wars-filmene da jeg vokste opp har endret seg. Jeg tror det er en utvikling mange andre Star Wars-fans på min alder kjenner seg igjen i.

Imperiet slår tilbake

Den første favoritten var A New Hope. Jeg elsket Luke Skywalker. Jeg kjente igjen drømmene og lengselen etter eventyr. Jeg elsket eventyrhistorien om gutten som vant prinsessa og halve kongeriket.

Så var det Return of the Jedi. Gutten var blitt eldre og jeg var blitt eldre. Et forsonende oppgjør med far. Fantastiske heltedåder og den ultimate seier.

Men så, et stykke ut i tenårene, begynte man å helle mot The Empire Strikes Back. Hvor heltene er tvunget opp i et hjørne. På flukt. På bakbeina. De onde vinner og håpet svinner. Og den har vært favoritten siden da.

De fleste Star Wars-fans elsker The Empire Strikes Back. Det er en film uten en naturlig start og slutt, en bro mellom Episode IV og Episode VI. Men det er en film som lar oss bli kjent med de overfladiske heltene fra forgjengeren og som nekter å innfri alle forventninger vi har fra tradisjonelle heltefortellinger fra Hollywood. Det er en film full av desperasjon, frykt, tap, savn og sorg. Imperiet slår tilbake er en film som tar heltefortellingen fra forgjengeren alvorlig og forsøker å gjøre konflikten mer troverdig.

Rogue One

Rogue One spiller på mange av de samme strengene. Det er en film som bygger opp under universet så mange av oss har blitt glad i. Det er en film som tar kunnskapen og det etablerte seriøst, men samtidig våger å stake ut nytt og ukjent terreng i Star Wars-landskapet.

Det er vanskelig å si for mye uten å spolere handlingen. Så jeg nøyer meg med å fortelle hva jeg liker med Rogue One. Ingen historiespoilers her men avhengig av hvor spoilertolerant du er får du vurdere selv om du tør:

  • Jeg liker hvordan filmen bygger opp mot A New Hope med en detaljrikdom og en presisjon som ser naturlig og lettbeint ut på lerretet men som må ha vært vanvittig krevende å planlegge og realisere.
  • Jeg liker hvordan Rogue One introduserer et helt nytt persongalleri med spennende figurer som jeg gjerne skulle tilbrakt enda mer tid sammen med (tegneserier og bøker kan gjøre en kjempejobb her).
  • Jeg liker hvordan filmens kulisser, skjermer og omgivelser stemmer overens med de påfølgende filmene. Jeg fikk lyst til å løpe hjem og se Episode IV da rulleteksten startet.
  • Jeg liker hvordan Rogue One holder seg tro mot kjernetemaene til George Lucas i Star Wars.
  • Jeg liker referansene til spin-off-seriene Star Wars Clone Wars og Star Wars Rebels – som er en del av det offisielle universet.

Var det noe jeg ikke likte? Tja, man må ha litt suspension of disbelief i noen scener med CGI-gjenskapte personer fra Episode IV, men det går greit.

Terningkast 5. Beste Star Wars siden Imperiet slår tilbake. Gå og se den.

Og ikke glem å se Level Ups julekalender i dag. Ny oppgave venter!

LOLbuas julekalender luke 5 – Jeg hater film

Jeg pleide å være en filmelsker, jeg gikk på kino flere ganger i uka, skrev anmeldelser for meg selv, oppsøkte obskure festivalvinnere på video og i kinomørket og kjøpte både laserdisc og DVD. Men de siste årene har jeg måttet erkjenne noe nytt: jeg hater film.

Eller for å si det litt mer korrekt: jeg hater moderne film. Jeg er blitt eldre og mange vil nok plassere meg i den gigantiske sekken full av kultursynsere fra Oslo-gryta som leter etter finkultur i søppelkultur og som hovent og arrogant fnyser av det folkelige og tilgjengelige. Jeg kjenner meg litt igjen i den beskrivelsen, altså.

Men jeg har rett og slett ikke tålmodighet til å se middelmådige filmer lenger.

Møkkafilm

I et anfall av giddeløshet og angst for mandag morgen endte jeg opp på sofaen i går kveld med suksessfilmen Now You See Me på Netflix. Kanskje den verste filmen jeg har sett i år. En actionthriller med fire tryllekunstnere som skal ta hevn mot systemet. En umotivert collage av actionscener og oppjagede kameraer som kretser og sirkler rundt Woody Harrelson og tre mindre kjente skuespillere som frelser arbeiderklassen og viser fingeren til makta fra teaterscenen.

Jeg er sikkert ikke den eneste som blir angrepet av apati når jeg scroller meg gjennom utvalget på Netflix. Jeg flikker meg forbi filmcovere og titler som ikke frister i det hele tatt. Jeg stirrer tomt på beskrivelsen av thrillere, dramafilmer og actionfilmer som ikke vekker noe nysgjerrighet eller interesse i meg i det hele tatt.

Criterion

I en periode i høst hadde jeg det som plommen i egget. Jeg snek meg inn bakdøra til Hulu, den amerikanske strømmetjenesten som samarbeidet med Criterion Collection – en kurator for klassiske og spesielle filmer som prøver å bevare filmhistorien for oss. I løpet av en måned så jeg mange strålende filmer.

Jeg så The Salesman, en dokumentar om bibelselgere i USA på 60-tallet. Et beksvart møte mellom kapitalisme, religion og menn i dress som selger sjela si for å dytte inn en illustrert bibel i et fattig hjem som egentlig ikke har råd til å betale for den.

Jeg så japanske filmer som Kurosawas Ikiru, om en japansk kontoransatt som får kreft. Deretter House, en surrealistisk skrekkfilm fra 70-tallet som er et fantastisk og absurd sanseangrep fra start til slutt.

Russiske krigsfilmer er mer enn den populære Stalingrad. Jeg ble fysisk kald av å se hviterussiske partisaner kjempe for livet i endeløse snømasser i den filosofiske krigsfilmen The Ascent.

Og hva med Zatoicihi? Kanskje den største japanske filmserien noen gang om en blind japansk samurai som reiser rundt som massør og hjelper de undertrykte. Ja, jeg hadde sett Takeshi Kitanos moderne remake av filmen, men takket være Criterion og Hulu fikk jeg muligheten til å se originalen og.

Men så forlot Criterion plutselig Hulu for å starte sin egen strømmetjeneste og plutselig var bakdøra til filmskattene borte.

Eksponering

Jeg er ute etter å vokse og lære og bli eksponert for nye og spennende tanker, enten det handler om film, spill, bøker eller musikk. Jeg koser meg med spesialprogrammer på Radio Nova om musikksjangere jeg ikke har noe forhold til fordi jeg blir eksponert for spennende musikk som jeg aldri hadde oppdaget på annet vis. Og jeg er umåtelig glad for at vi har kuratorer som Criterion som kan ivareta, anbefale og eksponere meg for filmer som jeg aldri har hørt om og som ikke er tilgjengelig noe annet sted.

Jeg savner Criterions strømmetjeneste. Jeg merker det hver gang jeg er inne på Netflix og ser etter en film. Med Criterion hendte det at jeg bare valgte en tilfeldig film. Ikke alt var like fantastisk, men hver eneste film føltes unik og spesiell og jeg lærte masse av alt jeg så. Jeg lærte om andre kulturer, om filmhistorie og om filmspråket.

Jo eldre man blir jo mindre blir behovet for tidsfordriv. Tid blir verdifullt og hva man bruker tiden på blir viktig. Jeg får aldri tilbake tiden jeg kastet bort på å se Now You See Me. Filmen hjalp meg å slå ihjel en søndag kveld, men det var også alt. Jeg trenger mer enn det fra filmene jeg ser, og derfor – kjære leser – skygger jeg unna det meste som kommer av moderne filmer. Jeg går neppe glipp av noe ved å drite i Dr. Strange, Now You See Me 2, Star Trek-filmene og Inferno. Gi meg Criterion eller gi meg en bok.

Eventuelt sjekk ut dagens julekalender fra LevelUp, med nok en oppgave fra oss i LOLbua:

6 filmer basert på spill: Stort sett bare drit

Denne uken får vi besøk av den svært så hyggelige skuespilleren og gameren Jeppe Beck Laursen i LOLbua (du kan se innspillingen live ca klokken 20 her).

Jeppe har vært i en haug filmer og tv-serier, blant annet Død Snø, Tomme Tønner, Rovdyr, Birkebeinerne etc. og har nettopp vært på innspilling på BBC-serien The Last Kingdom. Dataspillfilmer har han ikke vært med i (ennå), og ærlig talt finnes det ikke så mange gode. Her er noen av dem vi husker best:

 

1. Doom (2005)

Jeg husker absolutt ingen ting av denne filmen. Det jeg minnes er å ta med ei dame på date der vi hadde bestemt oss for å drikke vodka fra lerke og se absolutt alt som gikk på kino i Alta denne dagen. Jeg tror vi var helt alene i salen da Doom ble vist, noe som fint illustrerer hvor hardt filmen (og forholdet) bombet.

 

2. Warcraft (2016)

Jeg har ikke sett filmversjonen av WOW. Her kan du heller se Jon Cato og Thomas gi en innsiktsfull analyse.

 

3. Mortal Kombat (1995)

Enda en film jeg ikke husker noe fra. Den nærsynte Highlanderen Christopher Lambert var med? I stedet minnes jeg soundtracket med en blanding av metall og noe technogreier som jeg likte. Wikipedia skal man alltid stole på, og der står det at lydsporet til filmen faktisk dukket opp i Guinness rekordboks gamer edition som det mest populære video game spin-off soundtracket in the verden. Jøssenavn.

 

4. Resident Evil-filmene

Det kommer en ny Resident Evil-film i år! Det visste jeg ikke. Om det var noen tvil om at Milla Jovovich tenker å trappe ned fra serien, er navnet Resident Evil: The Final Chapter kanskje et hint. Ps. Jeg tror hun hadde vunnet en eventuell kamp mot Angelina Jolie. Og apropos Tomb Raider..

 

5. Tomb Raider-filmene

Weaksauce. Finnes det gode filmer basert på spill egentlig? Herregud.

 

6. Final Fantasy: The Spirits Within (2001)

Hvis man skal peke på et tidspunkt dere hele Final Fantasy-universet tok en overdose materia og begynte på den pågående nedturen, så må det kanskje være i 2001 da Square brukte usunne summer på å lage denne filmen. Jeg syntes den var helt ok, men publikum ellers var ikke enige.

 

Mye drit altså. Ellers husker vi Max Payne, Hitman, Prince of Persia, Silent Hill og drit fra Uwe Boll. Noe vi har glemt? Hva bør vår gjest Jeppe Beck Laursen spille i? Andre tilbakemeldinger. Si fra på LOLBuas Facebook-side.

 

Filmbilen «Warcraft» edition – filmanalyse på 30 sekunder

Hei og velkommen til en ny episode av filmbilen der vi går mest mulig i dybden på en populær film på kortest mulig tid. For tid er penger, og vår tid er enda mer dyrebar enn din. Vi har tenkt å innføre et valutasystem der du kan veksle inn din tid mot vår, men appen er ennå ikke ferdig. I mellomtiden:

 

 

Du kan også se vår omtale av X-Men Apocalypse der vi også gjør intervju med Jane Grey.

 

 

Filmbilen: X-Men Apocalypse på 35 sekunder

Cian og jeg har sett X-Men Apocalypse. Vi gjør vårt beste til å formidle alle nyanser i denne analysen der vi kun har 35 sekunder på oss.

 

 

Siden vi ikke rakk så mye får du her alt jeg rekker å skrive på 35 sekunder i tillegg:

«Dårlige effekter til tider, men det største problemet er at det hele aldri tar helt av. Det sier egentlig ingen ting, men så er jeg veldig stresset filmen spriker i alle retninger og har får få bab»

 

LOLbua er i hovedsak en ukentlig podcast om spill og populærkultur. Hør f.eks denne randomepisoden for å finne ut hva som er greia:

LOLbua 114 – Jungle Boogie

 

Vi anbefaler deg å abonnere på podcasten vår, noe du kan gjøre via ditt favorittpodcastprogram. Her finner du oss på iTunes. Der håper vi også at du kan gi oss noen stjerner og en liten anmeldelse. For å abonnere på Android tykker du her. Her er RSS-feeden. 

Hvordan jeg nesten begynte å hate Star Wars for andre gang – en anmeldelse

Star Wars: The Force Awakens..Ph: Film Frame..? 2014 Lucasfilm Ltd. & TM. All Right Reserved..
Star Wars: The Force Awakens Lucasfilm Ltd. & TM. All Right Reserved

 

I går var Lars på kino for å se Star Wars: The Force Awakens ikke en, men to ganger. Det førte til to ulike terningkast – og mange tanker. Les en slags anmeldelse i dagens luke av vår julekalender.

Det var med forventningene godt under kontroll jeg gikk på kino denne uken for å se Star Wars Episode VII: The Force Awakens. Jeg var rimelig nervøs for å ikke like filmen, og lagde på forhånd en liste over sju grunner til å glede seg til episode sju. Jeg hatet allerede Episode I til III, og fryktet at jeg skulle få enda en trilogi på samme liste.

Etter å ha sett The Force Awakens første gang, er det bare å slå fast at det faktisk var mye å glede seg til. Star Wars ser endelig ut som Star Wars. Borte er sutrende jedi-barn og elendig datagrafikk. Han Solo er fremdeles awesome og jeg digget å besøke The Millennium Falcon igjen. Humoren jeg savnet fra den forrige nytrilogien er tilbake, og lyssverdfektingen ligner ikke en oppvisning utført av munker fra Shao-Lin.

 

Men jeg fant også mye å mislike med filmen. Faktisk så mye at jeg nesten endte opp med å hate den. Her er listen over klager, full av spoilers:

 

Jeg misliker at alt ligner på Episode IV

Filmen starter med en skurk i sort kappe som dreper opprørere på jakt etter viktig informasjon opprørerne har fått i hendene. Opprørerne skjuler informasjonen i en droide som drar ut på et spennende eventyr.

Slutten handler om at man må skru av skjoldet rundt en (veldig stor) dødsstjerne der en flink X-Wing-pilot klarer å overleve en livsfarlig ferd gjennom en trench (norsk ord?) før han skyter i stykker ting som ødelegger hele planetdødsstjernen og alle er lykkelige. Millennium Falcon kjører bort fra planeten som eksploderer sammen med opprørere og man vender tilbake til en skogplanet for litt klemming og glede.

Mellom begynnelsen og slutten av filmen dukker det konstant opp ting som er nesten blåkopier av scener i episode IV, men det vil ta for mye plass å liste opp alt dette her.

Greit nok. Du kan se på The Force Awakens som en reboot av Star Wars-universet, med nesten alle elementene fra episode IV på plass – krydret med noen ting fra andre Star Wars-episoder.

Den andre måten å se det på, er at man ønsket å sende publikums tanker til Star Wars, lot seg inspirere av noen elementer, men ting ballet på seg og man bare kopierte hele episode IV i mangel av noe bedre. Der det var noen huller i manus, fylte man på med skraphandlere fra episode I, is og snø fra episode V, noe lava fra episode III og så videre.

 

Jeg misliker at The Knights of Ren har lave opptakskrav

Filmens skurk, Kylo Ren, kan stoppe blasterskudd i lufta, noe ikke en gang Darth Vader maktet. Han kan trekke mennesker til seg med kraften, eller få dem til å fryse helt. Det han ikke kan, er å banke et par utrenede ungdommer som aldri har tatt i en lyssabel tidligere. Kom igjen. Det er greit at Rey er megakraftig, men ja. Seriøst?

 

Jeg misliker at Rey blir jedimester på en halvtime

Mens Luke Skywalker trengte et par filmer og undervisning fra Yoda for å kunne løfte små steiner i lufta, bruker Rey en dag eller to på å lære seg hvordan man bruke kraften til å kontrollere sinnet til stormtroopere. Hun kan også trekke til seg en lyssabel i kamp med en Knight of Ren. Ja. Kylo Ren er skadet, men igjen, seriøst?

 

Jeg misliker at sjefen til skurken er Gollum med brannsår og mindreverdighetskomplekser

Vi vet allerede at Kylo Ren er udugelig som jedimester. Forklaringen ligger nok hos hans mester som vi får se trone 10 meter høy i et hologram. Hvor lav selvtillitt har du, for at du trenger en ballsal og verdens største hologram når du skal snakke med dine undersåtter? Og hva er greia med å kopiere utseendet til Gollum? Man skulle nesten tro at Andy Serkis, som spiller Gollum i Ringenes Herre-filmene, også spiller Supreme leader Snoke. Hva? Det ER Andy Serkis som spiller Snoke? Herregud.

 

Jeg liker ikke føkkings Poe – verdens beste pilot

Det er allerede nevnt at Episode VII på mange måter er en blåkopi av Episode IV. Det betyr at vi trenger en pilot som kan sprenge dødsstjerna og være dritgod til å fly. Inn kommer Poe, som ikke bare er en slesk fyr men også hundre ganger bedre til å fly enn Luke Skywalker noen gang var. Når han redder Han Solo og gjenget som er på besøk hos Maz Kanata (hun med øynene) på planeten Takodana, skyter han seriøst fem-seks tie fightere samtidig som han skyter stormtroopere som står en meter unna Han Solo.

 

Jeg misliker dødsstjerne-planeten med fire stråler. Hæ?

Er det noe imperiet og First Order har på lager, så er det kokko mengder penger og ressurser. To dødsstjerner med ville konstruksjonsproblemer – som gjør at et lite skip kan sprenge det i filler, er ikke nok. Hva med å lage en ørten ganger større planet med ville konstruksjonsproblemer som gjør at et skip kan sprenge det i filler? Og fire stråler som ødelegger fire planeter samtidig? Jeg setter dette i sammenheng med Gollums mindreverdighetskomplekser.

 

Du dreper Han Solo. Føkk off!

Etter å ha sett filmen første gang kunne listen over ting jeg mislikte vokst seg enda lengre, men jeg avslutter med at man velger å drepe Han Solo. Det er bullshit. Kanskje er det genialt, men det er samtidig bullshit. Hva er greia med sønnen hans? Bør vi ikke først ha sterkere følelser i sving før dette skjer? Det tok Episode IV og V før vi skjønte at Darth Vader var pappa til Luke. Her gjør man en lignende greie i det som nesten er en bisetning. Men kanskje er dette smart og betaler seg i senere filmer. Jeg venter i skeptisk forventning.

 

Etter å ha sett The Force Awakens klokken 10 i går morges for jobben, skreiv jeg denne anmeldelsen der jeg ga terningkast 3. Omtalen ble litt ullen og lite konkret, men jeg mente jeg ikke burde spoile noe. Da ble det slik. Jeg endte opp med å være på nippet av å hate episode VII og kjente litt på skuffelsen fra episode I til III. Listen over ting jeg ikke likte var, som du har sett, veldig lang.

Så ble klokken 21, og jeg så filmen for andre gang. Star Wars bør sees med venner, og jeg ville mer enn gjerne gi den en ny sjanse. Og vet du hva? Jeg likte den straks bedre. Var det den gode middagen forut med en pils og godt selskap som gjorde forskjellen? Jeg vet ikke.Plutselig så jeg filmens positive sider tydeligere etter å ha gått gjennom alle de negative. Faktisk likte jeg filmen så mye bedre at jeg er klar til å endre mitt terningkast fra 3 til 4.

 

Her er det jeg oppdaget etter å ha sett The Force Awakens for andre gang:

 

Jeg liker at filmen aper etter episode IV – til en viss grad

Ok, så Poe er en megaduche, men han får i alle fall gitt opprørernes usb-dings til roboten BB-8 som stikker av, mye likt Leia med R2D2 på CR90-korvetten i episode IV. Det gir plass til at Kylo Ren kan gjøre en kul entré med sitt awesome skip og beordrer massedrap samtidig som Finn presenteres som skjelvende stormtrooper. Scenen introduserer nye karakterer samtidig som den sender tankene til den første Star Wars-filmen. Mange andre referanser til de første filmene tåler jeg greit, men jeg misliker fremdeles sluttpartiet. Vi trenger ikke flere dødsstjerner.

 

Jeg liker Rey. Punktum.

Rey er en bad ass, spilt av Daisy Ridley. Når hun og Finn må stikke av fra First Order på planeten Jakku, resulterer dette i en god actionscene, humor og Millennium Falcon. Finn er også kul, og de fungerer godt på lerretet når de er sammen. Også: Når Finn står med blodstriper på hjelmen, er det et bilde som sendte frysninger nedover ryggen min.

 

Jeg liker BB-8

Når filmens robot gir tommel opp-tegnet til Finn med en lighter-lignende dings, holdt jeg på å knekke sammen. BB-8 er awesome, og er ikke datagrafikk. Leve praktiske effekter. Det minner meg på at:

 

Jeg liker nesten all design i filmen

Designet på alt fra blastere til romskip og vennlige og fiendtlige baser er utsøkt. Star Wars ser endelig ut som Star Wars igjen. Episode I til III var et grusomt blindspor, og herregud så deilig det var å se rette linjer og det unike uttrykket fra originaltrilogien igjen. PS: Utendørsområdet på bullshitplaneten der vi får se Hitler-talen, tar jeg ikke med i pluss-kolonnen. Dette minnet litt for mye om scener fra Killzone-spillene for min del.

 

Jeg elsker Han Solo

Noe av det som gjorde de første Star Wars-filmene så gode, var Han Solo. Trenger man si mer om dette? At han fungerer godt også her, og overbeviste som skurkete helt, var en magisk følelse.

 

Jeg likte mye annet, men

la oss kutte her. Sammenlagt er jeg fremdeles ikke helt fornøyd med episode VII, men mitt andre besøk på The Force Awakens på én dag gjorde at jeg slipper å hate filmen. Det er jeg utrolig glad for. Kanskje snakker vi Stockholm-syndrom, men det vil jeg ikke tenke for mye på.

Men å drepe Han Solo? NOOOOOOO!

 

Hva synes du om filmen? Er du uenig i det jeg skriver? Si fra i kommentarfeltet – og spoil i vei.

 

Ny til LOLbua? Hør vår nyeste podcast her, hvor vi kårer årets beste spill

 

Tidligere luker:

Luke 1 – Intro til kalenderen 

Luke 2 – Vår ukjente japanske spillfortid

Luke 3 – LOLbua 95 – Spillåret 1995

Luke 4 – Lyden av spilljula

Luke 5 – The Prozac is strong in this one

Luke 6 – LOLbua spesial: Krise på Klækken

Luke 7 – Musikkspesial Spillåret 1986

Luke 8 – LOLbua i USA

Luke 9 – Intervju med Jon Cato Lorentzen

Luke 10 – Et juletre av banning

Luke 11 – Japan, oh so crazy

Luke 12 – LOLbua 96 – Årets beste spill del 1

Luke 13 – 2015 i splasher

Luke 14 – 1987 Mixtape

Luke 15 – It belongs in a museum!

Luke 16 – 7 gode grunner til å glede seg til Star Wars episode 7