Kategoriarkiv: Anmeldelser

En kjapp Uncharted 4-omtale uten spoilers

uncharted
– En dag Sully, skal alt dette bli mitt?

Jeg er ikke verdens største Uncharted-fan, men smilte godt da jeg hadde runda det fjerde og kanskje siste spillet i serien onsdag denne uken. Jeg har prøvd mange spill, men få har gitt meg tilfredsstillelsen jeg følte da rulleteksten kom opp på skjermen.

Holy reverse cowgirl for en slutt.

Da er det rart at begynnelsen av spillet er så kjedelig og uinspirert med tafatt hopping fra hustak til hustak. Utviklerne Naughty Dog tar oss ikke til de kule områdene før etter noen timer. Joda. Du skyter litt, men ildvekslingene er fremdeles det kjedeligste med hele spillet for meg. Det føles som å måtte spise suppe før du får lov til å kaste deg over pannekakene. Litt plaffing, deretter kul utforsking av vakre omgivelser og historiefortelling, så litt mer skyting. Heller ikke denne gangen klarer jeg å bli venn med måten våpnene oppfører seg på.

Men så blir det bedre. Omgivelsene blir etter hvert så vakre at det er fristende å henge tven på veggen. Ok, du har kanskje tven hengende på veggen allerede, men du skjønner hva jeg mener.

Ps. Vet du at LOLbua også gir ut én podcast i uka, helt gratis? Sjekk nyeste epiosde her

Handlingen bygger sakte men sikkert mot noe som gjør at du bryr deg. Det er mye drama og feels mellom hovedpersonene, og jeg interesserer meg virkelig om hva som skjer med rollefigurene. Aldri før har Uncharted fortalt en historie jeg virkelig levde meg inn i, men det skjer denne gangen til de grader.

Men så er det litt mer skyting, og jeg hater spillet igjen. Nok en gang blir Drake massemorder. Herrejemini så mange hundre mennesker han skal ta livet av. Heldigvis kan du noen ganger snike deg rundt for å ta deg av fiendene.

Som vanlig får du både hummer og kanari i spillet. Ville actionscener, kjedelig skyting, båtrace, bilkjøring og mye mer.
Som vanlig får du både hummer og kanari i spillet. Ville actionscener, kjedelig skyting, båtrace, bilkjøring og mye mer.

Men så blir det pent og vakkert igjen og spillet byr snart på de sykeste actionsekvensene. Og omgivelsene da. Jeg klarer ikke slutte å tenke på dem. Du kan glede deg til å se hvor spillet tar deg. Jeg tør ikke tenke på arbeidstimene som er gått med til å bygge opp spillet og alle detaljene som fyller det.

Du havner for eksempel i Madagascar. Steppelandskap og fjellområder må utforskes. Store områder. Dessverre er det igjen lite å hente av å utforske de vakre omgivelsene så veldig nøye. Du får noen kjedelige skatter (som gir deg poeng slik at du kan låse opp bonusmateriale), men her kunne Uncharted ha lært noe av Tomb Raider. Der ga det mening å saumfare hver krik og krok av kartene. Du kunne jakte, samle ressurser og bygge nye ting. Her føles litt som om de flotte områdene bare er noe du skal fyke raskt gjennom. Men det er vel Uncharted-stilen.

Og så kommer de siste kapitlene av historien. Alt blir bare vakrere og mer imponerende. Jeg sitter foroverlent på stolen og må bare spille litt til. Hva skal skje? Hva er egentlig skatten vi er ute etter? Er han eller hun slem? Spørsmålene blir mange og jeg må ha svar på alle.

Og slutten innfrir. Så til de grader. Digger du Uncharted, kommer du til å elske dette spillet. Hater du Uncharted, kan det hende du kommer til å like dette du også. Bare gi det noen timer før det hele kommer igang.

Spillet kommer i salg 10. mai.

 

PS. Noe du lurer på? Spør og jeg svarer.

Det best pølse-puzzlespillet i historien

Hvordan jeg nesten begynte å hate Star Wars for andre gang – en anmeldelse

Star Wars: The Force Awakens..Ph: Film Frame..? 2014 Lucasfilm Ltd. & TM. All Right Reserved..
Star Wars: The Force Awakens Lucasfilm Ltd. & TM. All Right Reserved

 

I går var Lars på kino for å se Star Wars: The Force Awakens ikke en, men to ganger. Det førte til to ulike terningkast – og mange tanker. Les en slags anmeldelse i dagens luke av vår julekalender.

Det var med forventningene godt under kontroll jeg gikk på kino denne uken for å se Star Wars Episode VII: The Force Awakens. Jeg var rimelig nervøs for å ikke like filmen, og lagde på forhånd en liste over sju grunner til å glede seg til episode sju. Jeg hatet allerede Episode I til III, og fryktet at jeg skulle få enda en trilogi på samme liste.

Etter å ha sett The Force Awakens første gang, er det bare å slå fast at det faktisk var mye å glede seg til. Star Wars ser endelig ut som Star Wars. Borte er sutrende jedi-barn og elendig datagrafikk. Han Solo er fremdeles awesome og jeg digget å besøke The Millennium Falcon igjen. Humoren jeg savnet fra den forrige nytrilogien er tilbake, og lyssverdfektingen ligner ikke en oppvisning utført av munker fra Shao-Lin.

 

Men jeg fant også mye å mislike med filmen. Faktisk så mye at jeg nesten endte opp med å hate den. Her er listen over klager, full av spoilers:

 

Jeg misliker at alt ligner på Episode IV

Filmen starter med en skurk i sort kappe som dreper opprørere på jakt etter viktig informasjon opprørerne har fått i hendene. Opprørerne skjuler informasjonen i en droide som drar ut på et spennende eventyr.

Slutten handler om at man må skru av skjoldet rundt en (veldig stor) dødsstjerne der en flink X-Wing-pilot klarer å overleve en livsfarlig ferd gjennom en trench (norsk ord?) før han skyter i stykker ting som ødelegger hele planetdødsstjernen og alle er lykkelige. Millennium Falcon kjører bort fra planeten som eksploderer sammen med opprørere og man vender tilbake til en skogplanet for litt klemming og glede.

Mellom begynnelsen og slutten av filmen dukker det konstant opp ting som er nesten blåkopier av scener i episode IV, men det vil ta for mye plass å liste opp alt dette her.

Greit nok. Du kan se på The Force Awakens som en reboot av Star Wars-universet, med nesten alle elementene fra episode IV på plass – krydret med noen ting fra andre Star Wars-episoder.

Den andre måten å se det på, er at man ønsket å sende publikums tanker til Star Wars, lot seg inspirere av noen elementer, men ting ballet på seg og man bare kopierte hele episode IV i mangel av noe bedre. Der det var noen huller i manus, fylte man på med skraphandlere fra episode I, is og snø fra episode V, noe lava fra episode III og så videre.

 

Jeg misliker at The Knights of Ren har lave opptakskrav

Filmens skurk, Kylo Ren, kan stoppe blasterskudd i lufta, noe ikke en gang Darth Vader maktet. Han kan trekke mennesker til seg med kraften, eller få dem til å fryse helt. Det han ikke kan, er å banke et par utrenede ungdommer som aldri har tatt i en lyssabel tidligere. Kom igjen. Det er greit at Rey er megakraftig, men ja. Seriøst?

 

Jeg misliker at Rey blir jedimester på en halvtime

Mens Luke Skywalker trengte et par filmer og undervisning fra Yoda for å kunne løfte små steiner i lufta, bruker Rey en dag eller to på å lære seg hvordan man bruke kraften til å kontrollere sinnet til stormtroopere. Hun kan også trekke til seg en lyssabel i kamp med en Knight of Ren. Ja. Kylo Ren er skadet, men igjen, seriøst?

 

Jeg misliker at sjefen til skurken er Gollum med brannsår og mindreverdighetskomplekser

Vi vet allerede at Kylo Ren er udugelig som jedimester. Forklaringen ligger nok hos hans mester som vi får se trone 10 meter høy i et hologram. Hvor lav selvtillitt har du, for at du trenger en ballsal og verdens største hologram når du skal snakke med dine undersåtter? Og hva er greia med å kopiere utseendet til Gollum? Man skulle nesten tro at Andy Serkis, som spiller Gollum i Ringenes Herre-filmene, også spiller Supreme leader Snoke. Hva? Det ER Andy Serkis som spiller Snoke? Herregud.

 

Jeg liker ikke føkkings Poe – verdens beste pilot

Det er allerede nevnt at Episode VII på mange måter er en blåkopi av Episode IV. Det betyr at vi trenger en pilot som kan sprenge dødsstjerna og være dritgod til å fly. Inn kommer Poe, som ikke bare er en slesk fyr men også hundre ganger bedre til å fly enn Luke Skywalker noen gang var. Når han redder Han Solo og gjenget som er på besøk hos Maz Kanata (hun med øynene) på planeten Takodana, skyter han seriøst fem-seks tie fightere samtidig som han skyter stormtroopere som står en meter unna Han Solo.

 

Jeg misliker dødsstjerne-planeten med fire stråler. Hæ?

Er det noe imperiet og First Order har på lager, så er det kokko mengder penger og ressurser. To dødsstjerner med ville konstruksjonsproblemer – som gjør at et lite skip kan sprenge det i filler, er ikke nok. Hva med å lage en ørten ganger større planet med ville konstruksjonsproblemer som gjør at et skip kan sprenge det i filler? Og fire stråler som ødelegger fire planeter samtidig? Jeg setter dette i sammenheng med Gollums mindreverdighetskomplekser.

 

Du dreper Han Solo. Føkk off!

Etter å ha sett filmen første gang kunne listen over ting jeg mislikte vokst seg enda lengre, men jeg avslutter med at man velger å drepe Han Solo. Det er bullshit. Kanskje er det genialt, men det er samtidig bullshit. Hva er greia med sønnen hans? Bør vi ikke først ha sterkere følelser i sving før dette skjer? Det tok Episode IV og V før vi skjønte at Darth Vader var pappa til Luke. Her gjør man en lignende greie i det som nesten er en bisetning. Men kanskje er dette smart og betaler seg i senere filmer. Jeg venter i skeptisk forventning.

 

Etter å ha sett The Force Awakens klokken 10 i går morges for jobben, skreiv jeg denne anmeldelsen der jeg ga terningkast 3. Omtalen ble litt ullen og lite konkret, men jeg mente jeg ikke burde spoile noe. Da ble det slik. Jeg endte opp med å være på nippet av å hate episode VII og kjente litt på skuffelsen fra episode I til III. Listen over ting jeg ikke likte var, som du har sett, veldig lang.

Så ble klokken 21, og jeg så filmen for andre gang. Star Wars bør sees med venner, og jeg ville mer enn gjerne gi den en ny sjanse. Og vet du hva? Jeg likte den straks bedre. Var det den gode middagen forut med en pils og godt selskap som gjorde forskjellen? Jeg vet ikke.Plutselig så jeg filmens positive sider tydeligere etter å ha gått gjennom alle de negative. Faktisk likte jeg filmen så mye bedre at jeg er klar til å endre mitt terningkast fra 3 til 4.

 

Her er det jeg oppdaget etter å ha sett The Force Awakens for andre gang:

 

Jeg liker at filmen aper etter episode IV – til en viss grad

Ok, så Poe er en megaduche, men han får i alle fall gitt opprørernes usb-dings til roboten BB-8 som stikker av, mye likt Leia med R2D2 på CR90-korvetten i episode IV. Det gir plass til at Kylo Ren kan gjøre en kul entré med sitt awesome skip og beordrer massedrap samtidig som Finn presenteres som skjelvende stormtrooper. Scenen introduserer nye karakterer samtidig som den sender tankene til den første Star Wars-filmen. Mange andre referanser til de første filmene tåler jeg greit, men jeg misliker fremdeles sluttpartiet. Vi trenger ikke flere dødsstjerner.

 

Jeg liker Rey. Punktum.

Rey er en bad ass, spilt av Daisy Ridley. Når hun og Finn må stikke av fra First Order på planeten Jakku, resulterer dette i en god actionscene, humor og Millennium Falcon. Finn er også kul, og de fungerer godt på lerretet når de er sammen. Også: Når Finn står med blodstriper på hjelmen, er det et bilde som sendte frysninger nedover ryggen min.

 

Jeg liker BB-8

Når filmens robot gir tommel opp-tegnet til Finn med en lighter-lignende dings, holdt jeg på å knekke sammen. BB-8 er awesome, og er ikke datagrafikk. Leve praktiske effekter. Det minner meg på at:

 

Jeg liker nesten all design i filmen

Designet på alt fra blastere til romskip og vennlige og fiendtlige baser er utsøkt. Star Wars ser endelig ut som Star Wars igjen. Episode I til III var et grusomt blindspor, og herregud så deilig det var å se rette linjer og det unike uttrykket fra originaltrilogien igjen. PS: Utendørsområdet på bullshitplaneten der vi får se Hitler-talen, tar jeg ikke med i pluss-kolonnen. Dette minnet litt for mye om scener fra Killzone-spillene for min del.

 

Jeg elsker Han Solo

Noe av det som gjorde de første Star Wars-filmene så gode, var Han Solo. Trenger man si mer om dette? At han fungerer godt også her, og overbeviste som skurkete helt, var en magisk følelse.

 

Jeg likte mye annet, men

la oss kutte her. Sammenlagt er jeg fremdeles ikke helt fornøyd med episode VII, men mitt andre besøk på The Force Awakens på én dag gjorde at jeg slipper å hate filmen. Det er jeg utrolig glad for. Kanskje snakker vi Stockholm-syndrom, men det vil jeg ikke tenke for mye på.

Men å drepe Han Solo? NOOOOOOO!

 

Hva synes du om filmen? Er du uenig i det jeg skriver? Si fra i kommentarfeltet – og spoil i vei.

 

Ny til LOLbua? Hør vår nyeste podcast her, hvor vi kårer årets beste spill

 

Tidligere luker:

Luke 1 – Intro til kalenderen 

Luke 2 – Vår ukjente japanske spillfortid

Luke 3 – LOLbua 95 – Spillåret 1995

Luke 4 – Lyden av spilljula

Luke 5 – The Prozac is strong in this one

Luke 6 – LOLbua spesial: Krise på Klækken

Luke 7 – Musikkspesial Spillåret 1986

Luke 8 – LOLbua i USA

Luke 9 – Intervju med Jon Cato Lorentzen

Luke 10 – Et juletre av banning

Luke 11 – Japan, oh so crazy

Luke 12 – LOLbua 96 – Årets beste spill del 1

Luke 13 – 2015 i splasher

Luke 14 – 1987 Mixtape

Luke 15 – It belongs in a museum!

Luke 16 – 7 gode grunner til å glede seg til Star Wars episode 7

LOLbuas julekalender luke 5 – The prozac is strong in this one

Star Wars

 

Velkommen til luke 5 av LOLbuas julekalender. I dag snakker Jon Cato om årets heteste dopmix, antidepressive midler og Star Wars.

Jeg har aldri prøvd antidepressive medisiner. Jeg har hørt folk beskrive det for meg, hvordan pillene på en måte fjerner daler – men også topper – i følelseslivet.

Omtrent som Star Wars: Battlefront, med andre ord.

Har det noen gang vært så kjedelig å skyte andre i et skytespill? Eller så lite frustrerende å bli drept av andre? Spillet klarer ikke å vekke noen følelser i meg. Jeg løper rundt på Hoth og skyter opprørere og det føles helt greit. Så blir jeg skutt og det føles også helt greit.

Star Wars: Battlefront er lettbeint og konsekvensfritt. Å spille bra eller havne på toppen av poenglista etter en runde føles ikke som en god prestasjon. Å havne nederst føles ikke som et nederlag. Det er hipp som happ for meg, spiller ingen rolle.

Så jeg gjesper og tar en kamp til. Av og til er det fint å skyte uten nerven og prestasjonspresset til mer etablerte skytespill. Jeg blir aldri forbanna som jeg blir i Crucible i Destiny når jeg driter meg ut og roter til en runde. Jeg blir heller aldri stolt og glad som jeg gjør etter en spesielt bra runde i Destiny.

Med Star Wars: Battlefront så bare spiller jeg. Jeg spiller uten sorg, ekstase, bitterhet, sinne eller glede. Star Wars: Battlefront er spillenes antidepressiva.

PS. Hvis noen som leser dette faktisk har prøvd disse medisinene Jon Cato synser om, så school han gjerne i kommentarfeltet om hvordan det egentlig er å bruke dem.

Vi anbefaler deg å abonnere på podcasten vår for mer moro, noe du kan gjøre via ditt favorittpodcastprogram. Her finner du oss på iTunes. Der håper vi også at du kan gi oss noen stjerner og en liten anmeldelse. Følg oss på Facebook og Twitter.

Bli en idiot

Før Angry Birds bikket 500.000.000.000.000.000.003 solgte eksemplarer, var det et annet spill som var kongen av casual: Snake. Før smarttelefonen og før Nokias krampaktige forsøk på å lage en spilltelefon med NGage, var Snake spillet alle hadde på mobil. Snake var ferdiginstallert i alle Nokias mobiltelefoner – og vi spilte det. Vi buktet den firkantede slangen fra høyre til venstre til vi fylte opp hele skjermen, og bet oss selv for å korte ventetida på buss og bane, fly og tog.

Snake er noe universelt i spillsammenheng. Jeg var til og med med å lage en litt absurd Snake-variant på Amiga på starten av 90-tallet sammen med en venn i Harstad. Og nå sitter jeg her og spiller Snake igjen. Denne gangen med en unik vri – gravitasjon.

zQc13vU

Snakebird går ut på å spise frukt og gå ut av portalen som åpner seg når all frukten er borte. Som slange kan du bevege hodet ditt i fire retninger. Kroppen følger etter. Den store forskjellen på tradisjonell Snake er at gravitasjonen er slått på i Snakebird. Det gjør spillet uhyre vanskelig.

Jeg føler meg så utrolig klønete når jeg spiller Snakebird. Jeg flytter slangen litt mot høyre og litt opp og plutselig er siste haleledd som holdt oss oppe på avsatsen ute i løse lufta og jeg faller ned på noen pigger og dør. Jeg bukter meg opp og til siden og ned igjen og plutselig har jeg fanget meg selv i en ball. Jeg kløner meg frem og tilbake. Mye tilbake. Fingrene trykker hele tiden på backspace for å spole de siste trekkene tilbake igjen. Prøve noe annet, bukte meg en annen vei.

iwt9EYp

Snakebird er utrolig enkelt på papiret men utrolig vanskelig i praksis. Der mange spill gjør alt for å få spilleren til å føle seg som en elegant verdensmester, får Snakebird meg til å føle meg som verdens største kløne og idiot.

Inntil jeg finner det ene trekket som får meg videre, som løsner på hele gåten, som leder meg til frukten og portalen og ut til verdenskartet igjen. Da er jeg et geni. Men 99 prosent av tiden min i Snakebird er jeg en idiot.

Og det liker jeg. Alt for mange moderne spill lurer meg til å tro at jeg er best. Snakebird drar meg ned på jorda igjen. Janteloven i spillform. 50 kroner på Steam. Løp og kjøp.

 

Hvis Black Sabbath lagde spill

Hva om bandet Black Sabbath lagde et spill på 70-tallet. Eller: Her er spillet som kanskje blir bedre på grunn av sine tekniske feil.

 

Hovedbilde1

 

En trollmann, en mørk borg, et barn og en drage. Det brasilianske spillet Toren starter med tekstutdrag fra noe som minner om en metall-låt fra Black Sabbath. Et mørkt tårn må bestiges, en drage beskytter det og en merkelig trollmann kommenterer det hele. Du er et barn født i en pøl av blod og ting blir ikke lystigere derfra.

 

Toren forvirrer, men fascinerer samtidig. Drømmelandskapene er stort sett vakkert tegnet, om enn forvirrende og ikke lite uhyggeskapende. Tekniske feil, som revner i grafikken og rare blokker av digitalstøy, er neppe der med vilje, men er med på å skape en helt unik stemning.

 

Hovedbilde3

 

Du starter som spedbarn, men er snart ei jente rundt 7-årsalderen. Du blir stadig eldre. Hvis du skulle finne på å dø, kan det hende du våkner opp igjen i en blodpøl, litt yngre, i nærheten av et tre. I dag er det kristi himmelfartsdag, og føler du for å tolke spillet i en eller annen religiøs retning – værsågod. Symbolikken er uansett blytung og luftig på samme tid.

 

Av og til elsket jeg Toren, men snart etter følte jeg nesten hat. Kameraføringen er dårlig, bevegelsene ser ikke spesielt bra ut og forvirring er ditt reisefølge. Selv om jeg ser mange problemer med spillet, kan jeg ikke la være å like det godt. Det ser helt annerledes ut enn noe annet. Den grafiske stilen er til tider helt vill, som kanskje gjør at du fortsetter – tross alt – for å finne ut hva som er spillets neste påfunn.

 

Toren gjennomfører du på noen timer, og er sjelden veldig vanskelig. Hadde det ikke vært for dysterheten, hadde det virket som et barnespill. Merkelig, feilslått og tidvis vidunderlig.

 

Se traileren her. Eksperiment: I hodet ditt, prøv å gjør om fortellerstemmen til metalvokal med samme tekst.

 

PS. Jeg spilte Toren på PS4. Hvis du tør gi deg ut på en reise i et vanvittig spill, anbefaler jeg denne versjonen siden jeg tviler på at det finnes like mange feil på PC.

Pollensesong

Ja, jeg er en av de som snufser og nyser meg gjennom april, mai, juni og juli. Pollensesongen er her for fullt og da passer det bra å feire snørra mi med et spill om snørr. Norske Henchman and Goon har laget et plattformspill om en snørrklyse.

I Flem styrer Flem_Summer4vi en liten snørrklump som har blitt nyst ut av en nese. Hvert nivå handler om å komme seg til målet forteste mulig. Spillet er et todimensjonalt plattformspill med korte nivåer som man kan ta på nytt for å forbedre tida si.

Alt er pakket inn i nostalgisk retrografikk. Fargevalg, deilig chipmusikk og piksellerte figurer tar meg med tilbake til et krysningspunkt mellom Commodore 64- og Amiga-dagene mine. Også kontrollen føles som fortidens plattformspill, tempoet er høyt, bevegelsene flytende og døden inntreffer lett.

Flem prøver å gjenskape tempoet og fatalismen til Super Meat Boy med noen ekstra lag med retrorammer men lykkes ikke helt. Mens belønningen i Super Meat Boy kommer av at mine egne ferdigheter gradvis blir bedre  finner jeg ingen slik progresjon i Flem. Det er mye prøving og feiling i Flem, men der døden er en brutal lærepenge i Super Meat Boy er den bare et irritasjonsmoment i Flem.

Flem_Spring2Jeg liker at vi får nye knep å leke oss med, som flyvebobler som gjør at jeg kan sveve i noen sekunder eller fartsbobler som gir snørrklumpen en liten fartsboost. Det skaper variasjon.

Det Flem lykkes best med er retrofølelsen. Dette føles som et uoppdaget Amiga-spill fra 90-tallet. Ikke en uoppdaget klassiker, men et helt greit spill, et av dem jeg kunne motttatt på en diskett fra en av mine swappekompiser og brukt en time eller to på før jeg arkiverte det under F i diskettboksen min og aldri tok det frem igjen.

Sjekk ut Flem på Steam her.

https://www.youtube.com/watch?v=w74dtYTyf6o

Ps. Er du norsk utvikler, eller vil tipse oss om et norsk spill vi bør skrive om eller teste, send oss en mail til kontakt@lolbua.no

Utrygg Trafikk

You’re not stuck in traffic. You are traffic.

Det pleide å være mitt mantra til sure bilister i Oslo-rushet der jeg suste forbi med sykkelen min på vei til eller fra jobb. Trafikk er noe søl. Jo mer biler jo mer krøll. Til slutt kaos, alle er sure og grinete, alle skylder på de andre.

Men som ordtaket over sier, det er vi som er trafikken. Og i mobilspillet Does not Commute får du sjansen til å være hver eneste bil i trafikken.

Commute 2I dette svenske spillet skal vi manøvrere ulike biler og farkoster gjennom ulike nabolag i en fiktiv amerikansk by. Det minner umiddelbart om gamle GTA-spill, fugleperspektivet er velkjent. Nivåene er badet i sløvt sollys som minner om et 70-talls-filter fra Instagram.

Vi starter med en bil. Kjør den fra A til B. Enkelt. Så kommer neste bil. Kjør den fra C til D i samme nabolag. Greit. Så kommer den tredje. Fjerde. Og så videre. Utfordringen er at tiden spoles tilbake for hver nye bil du skal kjøre, og at du møter alle bilene du allerede har kjørt når du kjører en ny bil. Mot slutten av nivået er det gjerne tolv-tretten biler på veien som du må manøvrere deg rundt og forbi.

Dermed er det vi selv som skaper trafikkaoset. Fra å ha veien for oss selv i starten av nivået til å kjøre som en gal mellom andre villmenn (a.k.a. deg selv i en tidligere inkarnasjon) på slutten av nivået. Snart begynner jeg å tenke trafikkplanlegging. Anstrenger meg for å holde bilen på riktig side av veien og kjøre forutsigbart og solid for å minimere kollisjonssjansene når jeg skal kjøre motsatt vei med en fremtidig bil.

Commute 3På toppen av bilkaoset har hver bil sin egen lille historie. Her har en av utviklerne i Simogo (Year Walk, Device 6) bidratt med de små ensetningshistoriene. Vi befinner oss i et David Lynch-aktig landskap her, med førerløse biler og mange små og personlige kriser. Bisarre folk i kaotisk trafikk.

Does not Commute er et spill om å prøve å temme et kaos og forsøke å leve med alle feilene man har gjort i fortiden. Det lærer oss at ting kan gå til helvete uansett hvor godt man prøver å planlegge. Anbefales varmt til alle som stamper seg gjennom rushtrafikk daglig.

Does not Commute er laget av Mediocre og finnes til Ios og Google Play. Spillet er i utgangspunktet gratis men betal en engangssum så får du fortsette ved siste sjekkpunkt i stedet for å starte på nytt hver gang tida går ut.

Disse 7 scifi-bøkene må du lese

Science fiction er en sjanger som du mest sannsynlig først leste da du var barn. Det betyr ikke at det også finnes gode titler for voksne. Her er sju av våre favoritter i 2015. Husk å gi oss dine tips for hva du mener vi bør lese.

 

Tittel: 11/22/63
Forfatter: Stephen King
Anbefalt av: Jon Cato

Det var via Stephen King jeg begynte å lese engelske bøker. Jeg svettet meg gjennom mursteinen IT som 15-åring, livredd og oppslukt. Siden da har jeg alltid hatt et svakt punkt for King, til tross for at han har hatt mindre og mindre på hjertet siden høytiden hans på 70- og 80-tallet.

11-22-6311/22/63 er hans beste på mange år. Det handler om tidsreiser. Ikke til fremtiden, men til fortiden. Starten av 60-tallet for å være helt presis. En mann reiser tilbake i tid for å forsøke å stoppe mordet på Kennedy.

Jeg elsker miljøskildringene av livet i USA på 60-tallet. Jeg er en håpløs 50- og 60-talls-nostalgiker, en av de få som koser meg med amerikanske TV-serier fra tiårene før jeg var født og drømmer om hvordan det ville vært å vokse opp i USA på 50- og 60-tallet. Som barn i Norge født på 70-tallet var USA et magisk land som produserte alt som var kult og fett, det er nok senskader fra barneårene mine som gjør at jeg ikke klarer å gi slipp på drømmen om å oppleve å vokse opp i USA i etterkrigstiden.

11/22/63 har strålende skildringer av livet i USA på 60-tallet, alt gjengitt med et snev av nostalgi og lengsel. I tillegg er historien spennende, reisen mot det uunngåelige klimakset 22. november 1963 da Lee Harvey Oswald skjøt den amerikanske presidenten er full av dramatikk, følelser og spennende situasjoner.

 

Tittel: The Wayward Pines Trilogy
Forfatter: Blake Crouch
Anbefalt av: Jon Cato

PinesPulp-litteratur har alltid fascinert meg. Fra gammel krim og science fiction til mer moderne pulp, som Wayward Pines-bøkene. Her møter vi FBI-agenten Ethan Burke som våkner opp med hukommelsestap i en amerikansk småby. Det virker som han har vært i en bilulykke men han får ikke historien helt til å gå opp. Når han finner ut at det ikke er helt problemfritt å forlate den lille byen starter et mysterium som overrasker gang på gang.

Jeg ante ikke hva jeg gikk til da jeg leste disse bøkene, og det er definitivt det beste utgangspunktet for å glede seg over dem. Ikke les noe om dem. Ikke les bakpå boken. Ikke finn spoilers på nett, bare begynn å les. Blake Crouch har et litt provoserende språk til tider, nærmest som om han behandler leseren som et barn, men hans bruk av enslige ord med linjeskift og andre banale dramaturgiske virkemidler passer historien og stemningen bra. Dette er moderne pulp, men spennende og vanskelig å legge fra seg.

Den første boka i serien har blitt filmatisert av selveste M. Night Shyamalan (Sixth Sense, Signs, Unbreakable, The Village) og skal vises på FOX i USA i slutten av mai. Derfor må du skynd deg om du vil bli en av dustene som skryter av at «boka var bedre».

 

Tittel: The Three Body Problem
Forfatter: Liu Cixin
Anbefalt av: Lars Richard

Denne boken representerer noe så sjeldent som kinesisk science fiction utgitt i vesten. Liu Cixin har allerede skrevet tre bøker i The Three Body Trilogy, 三体, men den første boken i serien ble ikke oversatt og utgitt før i november 2014. Det er interessant at bokserien, ifølge dens oversetter, er blant de få i sjangeren som har fått oppmerksomhet i Kina.

ThreeBodyDet kinesiske perspektivet Cixin bringer til sjangeren er tydelig fra første side. Vi er i kulturrevolusjonen i Kina, og den unge akademikeren Ye Wenjie ser sin far bli brutalt myrdet. Hun er selv på vei til en reindoktrineringsleir, da hun hentes av militæret for å jobbe på en mysisk base som har en gigantisk radiosender og mottaker på toppen.

Fra vår tid fortelles historien om en annen forsker, Wang Miao. Han blir gjort oppmerksom på et virtual reality-spill som kalles The Three Body Problem, og kastes inn i en bisarr verden der filosofi og knallhard science fiction møtes. Dimensjonsendrende våpen, fremmed intelligens og et tilsynelatende umulig fysikkproblem, er noe av det som gjør boken herlig original. Jeg merker at mine ord ikke strekker til for å beskrive The Three Body Problem, og ved å si så mye mer risikerer jeg å spoile en bok som fortjener å bli lest uten spesielt mye mer informasjon enn det du får her. Min beste leseopplevelse i sjangeren på lenge.

Ps. Hvis du vil lese mer om trelegemeproblemet, finner du det her.

 

Tittel: The First 15 Lives of Harry August
Forfatter: Claire North
Anbefalt av: Lars Richard

Det finnes en liten gruppe mennesker på jorden som stort sett lever slik som alle oss andre. Den eneste forskjellen er at de starter sine liv på nytt når de dør – på samme sted, med samme foreldre. Dette kunne ha blitt en bra komedie som fantastiske Groundhog Day, eller en actionfortelling som undervurderte Edge of Tomorrow. I stedet er dette en bok som gir oss mer enn bare én historie og én sjanger. Den er også betraktelig mørkere enn de to nevnte filmene.First15

Harry August dør og fødes 15 ganger, noe som gir forfatter Catherine Webb (som her skriver under pseudonymet Claire North) sjansen til å fortelle 15 historier. Om denne muligheten benyttes fullt ut, skal jeg ikke røpe her, men det er mye historie for pengene i denne boken.

Den sentrale konflikten dreier seg om verdens ende. Se om jeg klarer å forklare dette: Gruppen med udødelige sender meldinger til hverandre gjennom tid, for eksempel ved at de som lever i tidlige tidsaldere hugger inn beskjeder i stein og legger de på avtalte steder. Motsatt kan de som er i ferd med å dø ta med seg beskjeder tilbake i tid til årene de var barn. Uansett. Vrien er denne: De langt frem i tid begynner å miste kontakten med personer enda lengre inn i framtiden. Konklusjonen de fleste trekker, er at noe har gjort at fremtiden ikke eksisterer. Endetiden kommer stadig nærmere, men hvorfor?

 

Tittel: The Martian
Forfatter: Andy Weir
Anbefalt av: Lars Richard

En mann blir strandet på Mars etter at en ekspedisjon må evakuere den røde planeten i hui og hast. Han heter Mark Watney, har både tv-serier og musikk og underholde seg med, noe mat, vann, Book-Review-The-Martianbatterikraft og oksygen. Det største problemet er at alle andre tror at han er død. Watney er heldigvis ekspedisjonens altmuligmann, med botanisk kunnskap og handyman-skills. Hvis noen kan overleve alene på Mars, er det han.

Den velskrevne boken er full av humor, spenning og en vanvittig teknisk innsikt. Historien er i ferd med å bli film regissert av Ridley Scott med Matt Damon i hovedrollene. Men med tanke på at Scott har fullstendig mistet grepet, re: Prometheus, så er boka helt sikkert den beste måten å oppleve denne historien på.

 

Tittel: The Silver Ships
Forfatter: S.H. Jucha
Anbefalt av: Lars Richard

A51Ts6El2DtL._SY344_BO1,204,203,200_lex er en ung pilot med nok penger og sitt eget romskip. Pengene har han fått etter å ha revolusjonert måten man fanger og transporterer meteoritter på, en metode han helt i starten av denne boken også bruker for å fange et fremmed romskip ute av styring. Romskipet viser seg å være bemannet av vesener fra en annen planet, og Alex kastes inn i et eventyr med lite alvor og mye moro.

Av og til er det deilig med en pulpy historie med romskipaction, aliens og kanskje en romantisk forvikling eller to. Her får du alt dette i en lettlest og actionfylt bok som garantert får flere oppfølgere. Bokens univers blir tidvis litt vel naiv og full av solskinn, men ja. En sånn bok er grei av og til.

 

Tittel: The Peripheral
Forfatter: William Gibson
Anbefalt av: Lars Richard

William Gibson (f. 1948) er en av forfatterne som klarer å fornye seg selv og stadig kommer med interessante problemstillinger i sine bøker basert på det han ser for seg av teknologiske muligheter – ekte science fiction med andre ord.

71NJqEgdwZL Gibson er selvsagt mannen som populariserte konseptet cyberspace, mest kjent fra boken Neuromancer fra 1984. At han stadig kommer med bøker som både er litterært og konseptuelt interessante, er for meg usedvanlig og uendelig imponerende. I The Peripheral veksler vi mellom å følge to parallelle verdener, der det vi kan kalle droner brukes til å påvirke den andre virkeligheten. Mens den ene verdenen minner mye om vår egen, er den andre et godt stykke i framtiden der en katastrofe har utryddet det meste av menneskeheten.

I bunn ligger et mordmysterium, som drives fram av Gibson gjennom karakterer med flere lag og underholdende personligheter. Spennende teknologi og bruken av denne, og ikke minst utforskingen av trender, er Gibsons varemerker. Sjekk hans tidligere produksjon hvis denne boken faller i smak.

 

Liker du lister? Les også:

De 7 beste podcastene i 2015

LOLbua anbefaler - 7 scifi-bøker

Japans beste spill

Hvorfor er ikke Japans mest populære spill tilgjengelig i Norge? Jeg aner ikke. Jeg vil tro det har noe med EU å gjøre, en del internasjonale tror EU og Europa er det samme og lanserer derfor kun i EU-land når de skal lansere i Europa.

Årsaken spiller ingen rolle, Puzzle & Dragons er gratis og kan derfor enkelt lastes ned selv om det ikke finnes i norsk App Store (se instruks nederst). Og du bør laste det ned. Det er knall.

Det tok noen dager før det gikk opp for meg hvor bra dette var. I starten trodde jeg det var standard Bejeweled/Candy Crush-oppsett, flytt en diamant opp, ned, høyre eller venstre og lag tre like diamanter på rad for å fjerne de. Så skjønte jeg at jeg kunne flytte diamantene så langt jeg ville. Fra ene siden av skjermen til den andre og tilbake om du vil. Du har noen få sekunder på deg til å gjøre trekket og rekker å reise på kryss og tvers av brettet på den tida.

Hvorfor skal man gjøre det? Jo, fordi hver gang du flytter diamanten din inn i en ny rute dytter du edelsteinen som var der inn i ruta du kom fra. Det gjør at du kan dytte edelstener i andre farger inn i rekker på tre og lage avanserte komboer før du endelig plasserer din egen diamant i en egen rekke og ser tre-fire rekker på rad forsvinne og lage en megakombo.

puzzleranddragons

Puzzle & Dragons er Candy Crush for viderekomne. Jeg kan studere rutenettet med de fargede edelstenene lenge før jeg gjør trekket mitt. Jakter hele tiden på optimale kombinasjoner, bevegelsesmønstre som skaper flest mulig komboer.

Matchingen er kun halve spillet, den andre halvdelen handler om monstre og grotter som skal utforskes. Du har med deg monstre i ulike farger inn i grotter og møter også monstre i ulike farger. Farger er elementer, å matche edelstener skaper et angrep med samme element som edelstensfargen du matchet. Grønne plantemonstre er mer sårbare for røde ildangrep, og så videre.

Monstrene dine utgjør livspoengene dine, mellom utforsking av grotter må du fusjonere monstre så de går opp i nivå, får nye angrep og mer livspoeng. Du finner egg med nye monstre mens du utforsker og kan også bruke virtuell valuta på en spilleautomat for å få nye monstre. Jeg har foreløpig ikke hatt noe behov for å bruke penger.

Puzzle_and_dragons_screenshot

Det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hvorfor Puzzle & Dragons er så fengende som det er. Jeg tror det er utfordringen, grottene er akkurat vanskelige nok til at jeg må bryne meg og spille taktisk når jeg matcher edelstener og ikke bare gå for de mest åpenbare løsningene hele tiden. Det er også noe med monstrene mine, hvordan jeg kan lage et team med elementer og ferdigheter som utfyller hverandre i kamp. De to halvdelene utfyller hverandre perfekt, jeg grubler og tenker meg gjennom grottene, åpner nye egg, oppgraderer og redigerer monsterlaget mitt, gjør meg klar til en ny grotte og så er det på han igjen.

Jeg forstår hvorfor Nintendo har inngått en samarbeidsavtale med disse gutta og snart kommer med en egen Nintendo-variant av spillet. Frem til da bør du absolutt sjekke ut originalen. Perfekt lommespill.

Slik laster du det ned:

– I options-menyen til din iPhone, finn App Store-innstillingene.
– Velg en annen region der spillet finnes (for eksempel United Kingdom)

– Når du skal legge inn betalingsinfo, velg at du ikke har noe kort eller info
– Gå ut av options og inn i App Store, finn spillet og last det ned
– Etter du har lastet det ned kan du stille regionen tilbake til Norge og legge inn ditt opprinnelige kredittkort igjen
– Spill Puzzles & Dragons til krampa tar deg