Horizon: Zero Dawn – En forhastet dom

De første anmeldelsene av Horizon: Zero Dawn er ute, og mange gir full pott til spillet. Men det er som alltid LOLbua som har fasit.

Giantbomb gir toppkarakteren, Polygon gir 9,5 og Eurogamer 9 av 10 til Horizon: Zero Dawn. Ingen av oss i bua har rundet spillet og kan gi en endelig dom. Eller kan vi?

Et par timer bør da være mer enn nok til å felle en forhastet dom til et av årets store eksklusive PS4-spill.

Lars mener:

For det første. Zero Dawn? Tittelen er latterlig siden det første du ser er en grålysning. Dawn i massevis. Løgn fra første stund! Fra 10/10 går jeg umiddelbart ned til 9/10.

Ellers er introen vakker, men i en skog? Det er overraskende at det nye spillet i Forza Horizon-serien fjerner alle biler, men siden det nesten ikke finnes skikkelige veier i starten, godtar vi dette. Litt skuff, så nå er vi nede på 8/10.

Du kan imidlertid ri på noen roboter, men jeg har til gode å finne noen å race mot. 7/10.

Robotene jeg har kjørt rundt på har ikke radio. Uten Skrillex på øret når jeg drifter, uteblir den gode følelsen. 6/10.

Forhastet dom: Forza Horizon: Zero Dawn er et godt forsøk på en prequel til serien, men dette går for tregt før spillet åpner opp og du får kjøretøy. Man skulle også tro at hele verden har gått til helvete, og det er bare deprimerende: 5/10.

Jon Cato mener:

Er dette Lars’ søknad til Stand Up Norge, så tror jeg ikke han kan vente noen telefon fra Elina Krantz med det første.

(Lars: – SURPOMP JON CATO).

Horizon: Zero Dawn er kanskje Guerrilla Games sitt beste spill noensinne.

For meg har Guerrilla alltid vært i samme bås som Crytek: utviklere som er briljante på teknologi men middelmådige på spill. Killzone-serien ser spektakulær ut men er dørgende kjedelig å spille. Det samme med Crysis uansett hvor mye du skal forsvare grafikkort-innkjøpet ditt. Crytek og Guerrilla har alltid laget fantastiske verdener det har vært kjedelig å utforske.

Horizon viser at Guerrilla har modnet de siste årene. Dette er en lapskaus av elementer fra andre storspill. Du finner spor av Witcher her, Skyrim, Monster Hunter, Metroid, The Last of Us, Far Cry og Uncharted, alt i en spicy nederlandsk lapskaus.

Jeg liker hvordan Horizon har en åpen og dynamisk verden du kan utforske i eget tempo. Jeg liker hvordan våpen, fiender og terreng er dynamisk nok til å skape variasjon i kampene mellom deg og de mekaniske dinosaurene. Jeg liker spillets postapokalyptiske verden med all religion, overtro, frykt og usikkerhet som preger menneskene i den. Jeg liker at spillet gir deg som spiller nok frihet og ansvar til å være med å definere din egen spillopplevelse.

Forhastet dom: Dette er ikke noe spill som finner opp kruttet på nytt, det lener seg i stor grad på etablerte formler, men gjennomføringen er helt fenomenal. To tomler opp.

Hør mer om Horizon: Zero Dawn i ukens podcast – som spilles inn klokken 20 i kveld (mandag) her: www.twitch.tv/lolbua

LOLbuas Julekalender Luke 7 – En redningsaksjon for Titanfall 2

Julen er tiden for å gjøre gode gjerninger. Ved å kjøpe Titanfall 2 gjør du deg selv en stor tjeneste og hjelper samtidig oss som ønsker et tredje spill i serien.

Det er snart på tide at vi lager en Årets beste spill-spesial i LOLbua. Der vil Titanfall 2 være blant mine favoritter. Dette er den tragisk historien om spillet, og en bønn om hva du bør gjøre.

Magisk enspiller

Enspillerdelen er blant de beste opplevelsene jeg har hatt foran min TVi år, men dessverre har alt for få oppdaget dette. Spillet solgte nemlig langt mindre enn forventet.

I forrige uke ble det klart at  Titanfall 2 bare solgte en fjerdedel så mange kopier som av det første spillet. Det gjelder både fysiske og digitale utgaver.

Det mange har gått glipp av er en perle av en enspillerhistorie som , uten å dra sammenligningen for langt, minner meg om Portal 2 og Half Life.

weaponbalance

Overrasker hele tiden

Det kan være mange grunner til at spillet gjør det dårlig salgsmessig, men her vil jeg heller snakke om hva som gjorde mine 6-7 timer med Titanfall 2 magiske.

De forskjellige områdene du styrer den gigantiske mech-kompisen din på er varierte med ulike fiender som krever ulik tilnærming. Av og til bygges og dekonstrueres brettene mens du går på dem, og evnene du har til å dobbelhoppe og springe langs veggene får du bruk for stort sett hele tiden. Uten at det føles som en gimmik.

Dramatiske endringer i gameplay skjer også et stykke ut i fortellingen, men å si mer vil spoile store deler av et av Titanfall 2s beste overraskelser.

The feels

The Last Guardian (mer om det spillet senere) lykkes i å skape et bånd der du føler omsorg for andre enn deg selv i dataspill. Dette er sjelden vare, noe som gjør at det er herlig å kjenne the feels også i Titanfall 2.

Robotkompisen din er ikke livaktig på samme måte som Trico er i The Last Guardian men forholdet du får til BT-7274 er likevel sterkt og troverdig.

Legg til mye humor, herlig stemmeskuespill og kule våpenoppgraderinger, og jeg ser ingen grunn til at dette ikke skal være mye myyyye høyere på salgslistene enn spillet er i dag.

Om spillet er bra i multiplayer har jeg ingen formening om, men det kan kanskje noen av dere som leser dette gi en rapport om.

Sjekk også ut vår julekalender laget i samarbeid med Level Up der du kan vinne en awesome nyttårspremie i quizzen i slutten av videoen.

En kjapp Uncharted 4-omtale uten spoilers

uncharted
– En dag Sully, skal alt dette bli mitt?

Jeg er ikke verdens største Uncharted-fan, men smilte godt da jeg hadde runda det fjerde og kanskje siste spillet i serien onsdag denne uken. Jeg har prøvd mange spill, men få har gitt meg tilfredsstillelsen jeg følte da rulleteksten kom opp på skjermen.

Holy reverse cowgirl for en slutt.

Da er det rart at begynnelsen av spillet er så kjedelig og uinspirert med tafatt hopping fra hustak til hustak. Utviklerne Naughty Dog tar oss ikke til de kule områdene før etter noen timer. Joda. Du skyter litt, men ildvekslingene er fremdeles det kjedeligste med hele spillet for meg. Det føles som å måtte spise suppe før du får lov til å kaste deg over pannekakene. Litt plaffing, deretter kul utforsking av vakre omgivelser og historiefortelling, så litt mer skyting. Heller ikke denne gangen klarer jeg å bli venn med måten våpnene oppfører seg på.

Men så blir det bedre. Omgivelsene blir etter hvert så vakre at det er fristende å henge tven på veggen. Ok, du har kanskje tven hengende på veggen allerede, men du skjønner hva jeg mener.

Ps. Vet du at LOLbua også gir ut én podcast i uka, helt gratis? Sjekk nyeste epiosde her

Handlingen bygger sakte men sikkert mot noe som gjør at du bryr deg. Det er mye drama og feels mellom hovedpersonene, og jeg interesserer meg virkelig om hva som skjer med rollefigurene. Aldri før har Uncharted fortalt en historie jeg virkelig levde meg inn i, men det skjer denne gangen til de grader.

Men så er det litt mer skyting, og jeg hater spillet igjen. Nok en gang blir Drake massemorder. Herrejemini så mange hundre mennesker han skal ta livet av. Heldigvis kan du noen ganger snike deg rundt for å ta deg av fiendene.

Som vanlig får du både hummer og kanari i spillet. Ville actionscener, kjedelig skyting, båtrace, bilkjøring og mye mer.
Som vanlig får du både hummer og kanari i spillet. Ville actionscener, kjedelig skyting, båtrace, bilkjøring og mye mer.

Men så blir det pent og vakkert igjen og spillet byr snart på de sykeste actionsekvensene. Og omgivelsene da. Jeg klarer ikke slutte å tenke på dem. Du kan glede deg til å se hvor spillet tar deg. Jeg tør ikke tenke på arbeidstimene som er gått med til å bygge opp spillet og alle detaljene som fyller det.

Du havner for eksempel i Madagascar. Steppelandskap og fjellområder må utforskes. Store områder. Dessverre er det igjen lite å hente av å utforske de vakre omgivelsene så veldig nøye. Du får noen kjedelige skatter (som gir deg poeng slik at du kan låse opp bonusmateriale), men her kunne Uncharted ha lært noe av Tomb Raider. Der ga det mening å saumfare hver krik og krok av kartene. Du kunne jakte, samle ressurser og bygge nye ting. Her føles litt som om de flotte områdene bare er noe du skal fyke raskt gjennom. Men det er vel Uncharted-stilen.

Og så kommer de siste kapitlene av historien. Alt blir bare vakrere og mer imponerende. Jeg sitter foroverlent på stolen og må bare spille litt til. Hva skal skje? Hva er egentlig skatten vi er ute etter? Er han eller hun slem? Spørsmålene blir mange og jeg må ha svar på alle.

Og slutten innfrir. Så til de grader. Digger du Uncharted, kommer du til å elske dette spillet. Hater du Uncharted, kan det hende du kommer til å like dette du også. Bare gi det noen timer før det hele kommer igang.

Spillet kommer i salg 10. mai.

 

PS. Noe du lurer på? Spør og jeg svarer.