LOLbuas julekalender – Luke 3 – VR-året 2016

Mitt første møte med VR kom via en dårlig VHS-utgave av filmen Lawnmower Man en gang på tidlig 90-tall. Et surrete teknobabbel av en film løst basert på en Stephen King-novelle om en fyr som klippet plener. VR var hot shit på 90-tallet. Mitt favorittspillblad Edge maste om VR hele tiden. Atari skulle lage VR til Jaguar. Nintendo skulle lage VR (og gjorde det også, dessverre). Digre VR-installasjoner dyttet enkle polygoner med elendig billedoppdatering inne i gigantiske hjelmer man ble utslitt av å ha på seg. Tiden var definitivt ikke moden.

Vi kunne likevel fantasere om en fremtid der vi en gang kom til å ta på oss briller og for alvor forsvinne inn i spillene våre, der teknologien ikke lenger var klumpete og gigantisk og ubrukelig men smidig og forførende. En fremtid som virket uendelig langt unna der og da men som faktisk er i stuene våre nå.

Ok, VR er fortsatt ikke like forførende som i Hollywood-visjonene. Det er ikke som å ta på seg noen Ray Bans og et par Apple-ørepropper og forsvinne inn i en annen verden. Det er fortsatt ledninger og kalibrering og rot og ork å bruke VR, men illusjonen spillene skaper og tilstedeværelsen er magisk, mektig og ulikt alt annet på spillmarkedet.

For meg kommer spillåret 2016 til å være det store VR-året. Glem Uncharted 4, The Witness, Final Fantasy XV, Dishonored 2 og alt annet på markedet. Flotte spill, bevares, men de mest unike, fremtidsrettede og minneverdige spillopplevelsene i år har vært i VR. Teknologien alene er ny og spennende og de beste spillene er fantastisk forførende. Det har blitt lansert tre VR-systemer i år, alle med sine styrker og svakheter.

3022754-psvr_s_06_1458057150
Akkurat slik ser det ut i LOLbua-studio når vi tester VR. 100% slik.

Nei, VR kommer ikke til å erstatte vanlig spilling med det første. Ja, VR er dyrt. Og knotete. Og et tiltak å spille. Men som en ny måte å oppleve spill på er VR noe av det mest banebrytende og mektige som har skjedd i spillbransjen noen sinne. Konsollprodusentene maser om HDR og 4K, teknologi som folk flest knapt aner om er aktivert eller ikke på TV-en deres. VR, derimot, gjør inntrykk på alle som prøver det.

2016 er for meg VR-året. Ikke en teknologi som har snudd opp ned på spillandskapet men en teknologi som gir meg en helt ny og voldsomt mektig måte å oppleve spill på. I år har fantasier jeg har hatt siden 90-tallet har blitt realitet. Farvel Lawnmower Man, velkommen Area X.

Ikke glem vår julekalender i samarbeid med LevelUp. Ny nøtt å bryne seg på her:

 

LOLbuas julekalender – Luke 1

Jon Cato: Hei Lars og Magnus, hva med å gjenopplive julekalenderen fra i fjor og at vi lager en sak hver dag i desember?
Magnus: Nei, det går ikke. Jeg skal lage julepølser frem til 12. desember, så drar jeg til Kristiansand og der har vi ikke fått internett ennå.
Lars: Nei, det blir for ambisiøst. Jeg skal se japansk reality på TV i hele desember og har maks tid til en sak eller to.

JA MEN DA SÅ!

Fallhøyden er stor, men jeg tar på meg oppgaven alene. En sak dagen. Det tar meg cirka femten minutter. Det er snakk om arbeidsmoral, stålkontroll, macht zu willen, ID over EGO og andre halvfascistiske slagord.

Fra spøk til alvor, jeg river i gang julekalenderen vår igjen. Jeg lover en sak hver dag frem til jul, om det så ender i skilsmisse og tvangsinnleggelse på sanatorium før jul på grunn av overarbeid og frynsete nerver. Jeg sparker i gang ballen, drar Magnus og Lars opp fra sofaen, serverer de noen lissepasninger og krysser fingrene for at de ikke er totalt ut av form men kan bidra med litt lagspill de neste 23 dagene.

Pasted image at 2016_11_27 01_07 PM

Luke 1 er åpen. Foruten selvskryt og nedrakking av mine kompanjonger byr denne luka på en aldri så liten link til mine gamle venner i LevelUp. De kjører nemlig sin egen nedtelling mot jul med en video hver dag om sine favorittspill i år. Og jaggu finner du ikke oss i LOLbua på slutten av hver video, vi bidrar nemlig med en egen julekalender spesiallaget for LevelUp, der Magnus og meg gjenbruker klassiske bildespørsmål fra quizzen vår.

 

Sjekk ut julekalenderen vi lager med LevelUp her.

Og pass på å følge med på både LevelUp og oss her på nettsiden i desember. Det blir Star Wars Rogue One-anmeldelser, boktips, spillsaker og et par artikler skrevet ut av ren desperasjon klokka 01:30 om natta fordi HVORFOR-I-ALL-VERDEN-TOK-JEG-PÅ-MEG-Å-GJØRE-DETTE-TULLET-HER-JEG-HAR-JO-INGEN-IDEER-IGJEN-AAAAAAA!

Hvis du er fersk hos oss i LOLbua anbefaler vi å sjekke noen av våre podcaster som ligger på denne siden du er inne på nå. For enkle smakebiter kan du gå til vår side på Soundcloud der du finner ting som dette:

Spesialpodkast: SIDbua 001 – Ti i skuddet

Pasted image at 2016_03_14 03_22 PM

God påske og velkommen til SIDbua, vår aller første ekstrapodcast med meg, Jon Cato Lorentzen, som programleder og vert.

Det er ikke det at jeg er lei av Magnus og Lars (ikke noe mer enn normalt), men mest det at jeg har en brennende interesse for spillmusikk som jeg ikke alltid får uttrykt like godt i våre vanlige ukentlige LOLbua-sendinger. Derfor bestemte jeg meg for å lage min egen lille sidepodcast der jeg sitter alene i mørket og snakker med meg selv mens jeg spiller ny og gammel spillmusikk pakket inn i temaer. Om du ikke er interessert i spillmusikk er kanskje ikke denne podcasten noe for deg, men for alle andre, velkommen skal dere være.

I denne første episoden tar jeg for meg spillbladet Zzap 64. Bladet startet i februar 1987 med en månedlig topp 10-liste over de beste spillmusikklåtene på Commodore 64. Det skulle bli en liste jeg baserte mine spillkjøp på og en liste som anerkjente at musikken jeg hørte på var verdifull for flere enn meg.

Jeg snakker om spillene, komponistene og låtene og loser dere gjennom topp 10-listen fra nr. 10 til nr. 1 i denne aller første episoden av SIDbua. Om du har nostalgiske minner fra C64 vil du garantert kjenne igjen flere låter, og om du er for ung til å ha slike minner anbefaler jeg deg å sjekke ut noe av det ypperste innen chipmusikk fra 80-tallet. God fornøyelse!

 

Playstation TV?

PlayTV

Playstation TV ble en av disse dingsene som havnet på hjemmekontoret men som aldri ble pakket ut av esken sin. Det var vel et julebord i forfjor om jeg husker rett, en samling på House of Nerds og en middag i Nydalen, en brun papirpose med noen nye spillpromoer og en Playstation TV utlevert av PR-byrået før jeg vendte nesen hjemover.

Den ble i posen, gitt. Flere ganger har jeg tenkt at jeg burde koble den opp på TV-en nede i stua for å teste streaming av spill fra PS4-konsollen i fjerde, eller rett og slett bare spille litt Spelunky, Hotline Miami og Persona 4 Golden på storskjerm. Men det ble med tanken.
78707_4d390bfc85382

Det er ikke første gangen Sony har lekt med TV-produkter. PlayTV til Playstation 3 skulle ta knekken på Kabel TV-leverandører. Ambisjonene til Playstation TV var mer moderate, nå skulle Vita-spill kunne spilles på storskjerm og ikke minst tror jeg Sony så for seg at den kommende streametjenesten av spill ville fungere utmerket med Playstation TV.

Nå ser det ut som de har kastet inn håndkleet for minikonsollen. Sony Japan har annonsert at apparatet tas ut av produksjon, og det er ingen grunn til å tro at ikke resten av verden følger etter.

Jeg beholder min i den brune papirposen i hylla på kontoret her. En Playstation-samler på Ebay i 2040 vil sikkert betale en klekkelig sum for den.

06:34-musikk

Oslo S

Å ta tog 06:34 om morgenen kan være krevende. Etter at jeg begynte å jobbe i Krillbite har jeg vært på jakt etter de riktige platene og spillelistene i Spotify for å gjøre den timeslange togturen på morgenkvisten litt enklere.

Det er nemlig ikke all musikk som passer så tidlig om morgenen. Mens jeg gjerne kan sette på all mulig energisk musikk som Aphex Twin, Flying Lotus, Manowar eller Mastodon på vei hjem fra Hamar klokken 14:00 trenger jeg noe litt mer lavmælt om morgenen. Noe som sakte men sikkert kan dytte meg bort fra søvnsavnet og morgendepresjonen og inn i jobbmodus.

Derfor har jeg begynt å utforske ambient elektronika. Behagelige toner og rolige rytmer. Jeg har hatt fine morgenstunder på morgentoget med klassikere fra Tangerine Dream, Jean Michel Jarre og Vangelis og også oppdaget glemte klassikere fra band som Synergy.

I det siste har jeg utforsket artister fra Grand Theft Auto IV-radiokanalen The Journey, som kun spiller ambient elektronika. En ny favoritt har blitt 90-talls-bandet Global Communication, bestående av Tom Middleton og Mark Pritchard som har laget tilnærmet perfekt våknemusikk med albumet 76:14.

Fjelliv

Hytta

Helgen ble tilbrakt på fjellhytta vår. Tre timers kjøretur fra Oslo, cirka 1000 meter over havet. Frisk luft, strålende sol og krystallklar sikt gjorde sitt til at turen ble fantastisk. Jeg trakk barn i pulk opp fjellsider, badet i stamp under stjerneklar himmel og måket snø. Masse snø.

Fra jeg var tolv år gammel måket jeg snø flere ganger i uka hele vinteren gjennom. Min bestefar betalte meg for å møke oppkjørselen hans og han var svært opptatt av at det skulle måkes kjapt hver gang det kom snø. Og det gjorde det ofte i mine barndoms vintre i Harstad. En mørk vinterettermiddag fant du meg som regel på rommet mitt foran Commodore 64-en. Om jeg så snø som dalte ned utenfor vinduet visste jeg at innen en time ville telefonen ute i gangen kime med min bestefar som lurte på om jeg kunne komme bort og måke.

Jeg lærte å måke med spade og snøskuffe, noen snøfreser hadde vi ikke. På de verste snøperiodene sparket jeg avgårde til min bestefar hver eneste dag gjennom flere uker for å måke oppkjørselen hans. Jeg ble etter hvert glad i å måke. En god måkeøkt kjenner man godt i kroppen, det føles bra for rygg og bein og armer.

Derfor har jeg gjort krav på all snømåking på hytta vår. Jeg skuffler bort hundrevis av kilo med snø fra verandaen. Nyter å lage digre snøfonner fulle av tettpakket snø. Kler meg ned til genser og svetter med snøskuffen foran meg.

I år tok jeg til og med verandaen til naboen i samme slengen. Slik ser hytta vår ut fra naboens veranda.