Kategoriarkiv: Lars

Horizon: Zero Dawn – En forhastet dom

De første anmeldelsene av Horizon: Zero Dawn er ute, og mange gir full pott til spillet. Men det er som alltid LOLbua som har fasit.

Giantbomb gir toppkarakteren, Polygon gir 9,5 og Eurogamer 9 av 10 til Horizon: Zero Dawn. Ingen av oss i bua har rundet spillet og kan gi en endelig dom. Eller kan vi?

Et par timer bør da være mer enn nok til å felle en forhastet dom til et av årets store eksklusive PS4-spill.

Lars mener:

For det første. Zero Dawn? Tittelen er latterlig siden det første du ser er en grålysning. Dawn i massevis. Løgn fra første stund! Fra 10/10 går jeg umiddelbart ned til 9/10.

Ellers er introen vakker, men i en skog? Det er overraskende at det nye spillet i Forza Horizon-serien fjerner alle biler, men siden det nesten ikke finnes skikkelige veier i starten, godtar vi dette. Litt skuff, så nå er vi nede på 8/10.

Du kan imidlertid ri på noen roboter, men jeg har til gode å finne noen å race mot. 7/10.

Robotene jeg har kjørt rundt på har ikke radio. Uten Skrillex på øret når jeg drifter, uteblir den gode følelsen. 6/10.

Forhastet dom: Forza Horizon: Zero Dawn er et godt forsøk på en prequel til serien, men dette går for tregt før spillet åpner opp og du får kjøretøy. Man skulle også tro at hele verden har gått til helvete, og det er bare deprimerende: 5/10.

Jon Cato mener:

Er dette Lars’ søknad til Stand Up Norge, så tror jeg ikke han kan vente noen telefon fra Elina Krantz med det første.

(Lars: – SURPOMP JON CATO).

Horizon: Zero Dawn er kanskje Guerrilla Games sitt beste spill noensinne.

For meg har Guerrilla alltid vært i samme bås som Crytek: utviklere som er briljante på teknologi men middelmådige på spill. Killzone-serien ser spektakulær ut men er dørgende kjedelig å spille. Det samme med Crysis uansett hvor mye du skal forsvare grafikkort-innkjøpet ditt. Crytek og Guerrilla har alltid laget fantastiske verdener det har vært kjedelig å utforske.

Horizon viser at Guerrilla har modnet de siste årene. Dette er en lapskaus av elementer fra andre storspill. Du finner spor av Witcher her, Skyrim, Monster Hunter, Metroid, The Last of Us, Far Cry og Uncharted, alt i en spicy nederlandsk lapskaus.

Jeg liker hvordan Horizon har en åpen og dynamisk verden du kan utforske i eget tempo. Jeg liker hvordan våpen, fiender og terreng er dynamisk nok til å skape variasjon i kampene mellom deg og de mekaniske dinosaurene. Jeg liker spillets postapokalyptiske verden med all religion, overtro, frykt og usikkerhet som preger menneskene i den. Jeg liker at spillet gir deg som spiller nok frihet og ansvar til å være med å definere din egen spillopplevelse.

Forhastet dom: Dette er ikke noe spill som finner opp kruttet på nytt, det lener seg i stor grad på etablerte formler, men gjennomføringen er helt fenomenal. To tomler opp.

Hør mer om Horizon: Zero Dawn i ukens podcast – som spilles inn klokken 20 i kveld (mandag) her: www.twitch.tv/lolbua

Julekalender luke 22 – LOLbua Awards Del 2

Vi fortsetter prisutdelingen der Magnus, Lars og Jon Cato kårer vinnere i skreddersydde og smått tilfeldige kategorier knyttet til spillåret 2016 i LOLbua Awards del 2.

Hvilket spill ville egentlig bli film i 2016? Hvilket spill har et navn som fenger selv om man ikke aner hva det handler om?  Les mer og bidra med dine egne kategorier i kommentarfelt og på våre FB-sider hvis du vil.

Beste støttehjul

Mest solide tilleggsservice til et spill eller tv-serie

Hitman Elusive Targets – Et par ganger i måneden har det det siste året dukket opp mailer i innboksen min med instruksjoner om unike mål som må elimineres i et av de stadig flere utgitte Hitman-områdene. Jeg får kun 48 timer på å fullføre disse oppdragene fra de dukker opp, og det gis bare ett forsøk. Kul måte å holde spillet i live mellom episodeutgivelsene, og alt er tusen ganger mer spennende når det er stor sjanse for at man føkker opp permanent.

The Venture Bros Shirt Club – Et t-skjorte-abonnement som følger en hel kommende sesong av tidenes beste superhelt-serie. Hver uke slipper Adult Swim en ny episode fra sesongen, fulgt av en online-lansering av en unik, spesialdesignet t-skjorte med motiv inspirert av ukas hendelsesforløp. T-skjorta er i salg i ei uke, frem til neste episode lanseres, og et nytt motiv blir lansert.

Overwatch-ARG – Mange ble grinete når de én etter én kastet inn håndkleet i Blizzards umåtelig kompliserte metaspill rundt den mystiske figuren Sombra, men det funket veldig bra for å holde praten rundt spillet i gang i tider da lite skjedde på utbyggingsfronten. Det ble også plutselig interessant å sette seg inn i loren i spillet, og bortsett fra noen halvslappe memes kom det ganske mye kul dialog i team chatten ut av det.

VINNER: The Venture Bros Shirt Club – Jeg er en sucker etter solide konsepter. Handlingen i The Venture Bros følger en generasjon av traumatiserte etterkommere og fortapte overlevende fra en klassisk superhelt-gullalder. En gullalder vi ser i superheltserier man typisk forbinder med amerikansk lørdagsunderholdning på 50-tallet, hvor barn meldte seg inn i fanklubber for å få tilsendt hemmelige meldinger, koderinger og medlemsbevis. T-skjorte-klubben er både en flott hyllest både til denne tiden, et nikk til handlingen i serien og en hyllest til tegneserienerds som elsker eksklusivitet og knapphet. Det skader heller ikke at “unikt design inspirert av hendelsesforløpet i ukas episode” er temmelig spot on tanken bak splashene hos LOLbua.

Magnus er estetikeren i LOLbua. Hvis dere ber han lage t-skjortedesign gjør han det sikkert.

Årets meh

Spillet som satte minst preg på året som gikk

Deus Ex: Mankind Divided – Ikke like gult som forgjengeren. Det er min oppsummering av Deus Ex: Mankind Divided.

Re:Core – Jeg klarer ikke bestemme meg for hvem som kjedet seg mest: Keji Inafune da han skisset opp konseptet for dette spillet, eller meg da jeg lette etter ord for å beskrive det i ettertid.

Mirrors Edge Catalyst – Jaja, det er i det minste ikke auto-cred å namedroppe Mirror’s Edge mer.

Vinner: Mirror’s Edge – Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg, for man kan risikere å få det – Et ordtak nostalgikere bør innføre som mantra, og eventuelt tatovere speilvendt i panna. I bunn og grunn en moderne remake av det første, middelmådige spillet, bare smurt utover en tullete “åpen verden” og stappfullt av “mer av alt du likte i forgjengeren”™. Resultatet er et uinspirert bestillingsverk, blottet for skaperglede og kreativitet. 2016 hadde vært nøyaktig det samme året om dette pliktløpet aldri hadde blitt fullført. Meh.

Mirror´s Edge ser ganske awesome ut da (i alle fall i promobildene).

BESTE SPILL SOM SKULLE ØNSKE DET HADDE VÆRT EN FILM I STEDET

Fordi spilleren kommer av og til i veien for det vi ønsker å formidle.

Uncharted 4 – Jada, skuespillet er så bra atte og det tekniske er helt topp og maken til vistaer og action og spenning og passiar mellom spillfigurer har vi aldri opplevd før men for meg er Uncharted 4 en motpol til mye av det jeg elsker med spill. Det er et spill som holder oss i hånda og som er så glad i sin egen fortelling og sin egen fortreffelighet at jeg som spiller føler meg som en motvillig passasjer.

Firewatch – Oj, så sjarmerende flørtende dialog og jaggu er det ikke flott å se på også men hva med å plukke opp et videokamera neste gang og sikte dere inn på Sundance i stedet for å pakke inn dette dramaet i spillrammer som strengt tatt ikke går ut på mer enn å gå en tur i skogen? En litt KJEDELIG tur i skogen og, for å være helt ærlig. Jeg har hatt fjellturer i Etnedal med mer spenning og bedre dramaturgi enn Firewatch. Film, klipp og legg på effekter og få det opp på kinoen i stedet for via håndkontrolleren.

Overwatch – På 00-tallet hadde spillene den store mid-Atlantic-identitetskrisen med dialekter og estetikk midt mellom USA og Europa. Med Overwatch har vi fått presentert en mid-Pacific-identitetskrise med et fargerikt persongalleri satt sammen av amerikanere på speed og japanske otakus. Og for en komplisert backstory som er satt sammen til det som i utgangspunktet er et lettbeint og svært spillbart skytespill. Timevis av myter, bakomfilmer og lore kan fordøyes av menn i midtlivskrise som til og med har fått en pornoversjon av spillet å kose seg med når laget ikke lenger fungerer og frustrasjoner må ventileres.

Vinner: Uncharted 4 – Lights. Camera. ACTION! NEI, KUTT! KUTT! DU SKULLE IKKE FALLE UTENFOR STUPET DER! PRØV IGJEN!

Vil Uncharted egentlig være en film? Følg med neste gang i Brødrene Dahl og SPEKTRALSTEINENE!

BESTE TV-SERIE/FILM SOM SKULLE ØNSKE DET VAR ET SPILL I STEDET

Fordi noen ganger løper fantasien løpsk og man skulle ønske ting var interaktivt.

Westworld – Å for en original tematikk – hva gjør konsekvensfri tilgang til drap og sex med oss? Når slutter det å bare være en lek? Hva er bevissthet? Og hva kan jeg gjøre for å holde meg våken gjennom nok en episode? Ok, jeg vet at flertallet elsker Westworld, men hadde det ikke vært enda kulere å presentere hele storylinen rundt ludonarrativ dissonans eller andre fremmedord jeg ikke helt forstår i interaktiv form? Hadde ikke Westworld vært enda mer effektiv som en slags Spec Ops: The Line-opplevelse i stedet for? Jeg bare spør, jeg!

Dr. Strange – Jeg har ikke sett den og kommer ikke til å se den. Men jeg er sikker på at om Scott Adams (nei, ikke den reaksjonære tegneserietegneren) hadde fortsatt sin Questprobe-serie og laget et eget spill om Dr. Strange ville det blitt bdre enn Marvel-filmen. Fordi jeg er gammel og gretten så har jeg lov til å trekke slike usaklige konklusjoner. Alt var bedre før! Pføy og fy til disse nymotens greiene!

Vinner: Stranger Things – Vi har roet oss nå, sant? Den første forelskelsen er over og vi har innsett at Stranger Things var en litt rotete – men velmenende – serie som prøvde å ta temperaturen på en magisk barndomstid de fleste fans av serien aldri opplevde. Men estetikken og tematikken hadde vært ypperlig i spillform. Som et klassisk Lucasarts pek-og-klikk. Oppgaveløsning. Dialog. Mysterier. MAKE IT SO! Vinner fordi man kan aldri få nok 80-tall, uansett i hvilken form.

Bullshit ting å angre på når man dør: 2016-spill edition

Vi snakket plutselig mye om døden i podcastene på slutten av året, så..

Spilte for mye mobildrit – 2016 er det verste året for mobilspill jeg kan huske. Nå er ikke hukommelsen sykt bra, men jeg kommer ikke på noe jeg virkelig digget på mobilen i år. Dessverre må jeg skrive om et nytt mobilspill hver uken som jeg sender til ulike aviser, men det har vært en plage. Kanskje er jeg bare lei sjangeren? Eggggg var kult, men uten fysisk kontroller klarer jeg ikke sånne spill i lengden på mobilen.

Fikk aldri PS4 Pro eller PS VR – Vi som skriver om spill er tradisjonelt bortskjemt når det kommer til gratis soft- og hardware. I år satte imidlertid Sony på megabremsen da det kom til PS4 Pro og VR til undertegnede. Pro klarer jeg meg uten, virker det som, men den stadige hypingen av PS VR fra Jon Cato gjorde meg gira. Uten ville mengder cash tilgjengelig er dette noe dessverre ikke  noe jeg kunne punge ut for i 2016.

Vinner: Ikke spilt Owlboy – Jeg har aldri gledet meg så mye til et spill jeg ikke kan spille som Owlboy. Uten PC har jeg null sjans, men man kan håpe at det som virker å være tidenes norske spill dukker opp på en konsoll om ikke alt for lenge. Musikken, grafikken og tilbakemeldingene er awesome, og har jeg ikke spilt Owlboy før jeg dør, er dette uten tvil noe jeg vil angre på.

Sooo pretty. Men er det bra? Lars vet i alle fall ikke.

Beste navn på spill jeg ikke har prøvd eller vet særlig mye om i 2016

Kjært spill har mange navn og ukjent innhold.

That Dragon, Cancer – Jeg tror spillet er laget i forbindelse med en fyr som mister ungen sin til kreft. Holy smokes! Det har et helt fantastisk navn og er et lite dikt i seg selv. Får jeg lyst å spille? Absolutt. Vil jeg bli deprimert? Nei. Men ja.

The Westport Independent – Dette spillet har jeg aldri hørt om, men jeg liker navnet veldig godt. The Independent er en avis i England, så kanskje handler det om å bygge opp et medieimperium i Westport? Eller du spiller en gammel og bitter mediemagnat med en forkjærlighet for kjelker? Er det navnet på et fotballag? Av og til er det gøy å ikke google ting.

Alekhine´s Gun – Navnet ringer en bjelle eller to, men siden jeg ikke googler noe som helst i denne kategorien har jeg ingen definitive svar. Alekhine er broren til Chekov? Ser for meg at spillet foregår i et teater.

Vinner: Mother Russia Bleeds – Hells yes. Nå orket jeg ikke scrolle lenger ned på listen.. Eller..

Vinner: Duke Grabowski: Mighty Swashbuckler! – Dette må være gull! Tell me it is so!

Vinner: Tokyo Twilight Ghost Hunters Daybreak: Special Gigs – kom igjen! Eller..

Se også dagens julekalenderluke fra Level Up og LOLbua her hvor du kan vinne smashing premier!

Julekalender luke 21 – LOLbua Awards 2016 Del 1

I tre dager fremover skal vi kåre våre vinnere i LOLbua Awards 2016. Det vil si, vi har kranglet så mye om kategorier og sjangre og inndelinger at vi har konkludert med at vi aldri kommer til å bli enige.

Vi snakker krangling om absolutt alt : Hva 2016-utgivelse betyr, hva et spill er, om bare spill bør være med, hvor lange titlene på kategoriene bør være, hvor mange tegn tekstbeskrivelsen bør være på. Dere skjønner, de sedvanlige viktige LOLbua-diskusjonene.

PS: Hør podcastutgaven der vi går gjennom årets spill her

Til slutt satte vi en strek og ble enige om å lage hver våre lister og blande de sammen til en gedigen lapskaus. Og det får du servert her. To lister fra hver av oss i tre dager. Vi opererer med ulike farger for Magnus, Jon Cato og Lars så du skal vite hvem som mener hva. God fornøyelse:

ÅRETS GJØKUNGE

Spillet som trengte seg inn i samlingen og mest effektivt spolerte spilling av andre titler i året som gikk.

World of Warcraft: Legion – WoW kommer stort sett i veien for alt, det være seg andre spill, nattesøvn, jobb, venner, familie, mat, toalettbesøk eller kroppshygiene. Legion er en ypperlig påminner om at det finnes slike krefter i universet menneskeheten ikke er ment å lefle med.

 Overwatch – Denne setningen er skrevet mens jeg venter på å finne team til neste runde.

The Witcher 3 – Rollespillet som spiser andre rollespill til frokost. Hvorfor dra til andre fantasy-verdener for å drepe orker når det fremdeles gjenstår 100000 timer med blomsterplukking med Geralt?

VINNER: Overwatch – Blizzards skytespill har klart prestasjonen å ikke bare bremse resten av spillingen min; Også bøker, filmer og tv-serier har havnet i bakerste rekke det siste halvåret. En kontinuerlig berg-og-dalbane av lykke og depresjon, alt etter hvordan formkurven i competitive utarter seg. Jeg har merkelig nok fremdeles venner, kjæreste og familie, men jeg husker ikke i farten navnet på noen av dem.

Prisen for minst overraskende vinner går til Magnus Tellefsen og Overwatch

ÅRETS FLØRT

Spillet det svir mest å vite at jeg aldri kommer til å fullføre.

XCOM 2 – Den perfekte oppfølgeren til den perfekte remaken av det perfekte strategispill. Like deler engasjerende og tidkrevende, og merkelig nok konstant nedprioritert.

The Witness – Myst, bare i form av rutenett. Elsket det mens det pågikk, men umulig å komme tilbake etter en stund, når Beautiful Mind-koblingene ikke ligger like friskt i hukommelsen.

 Total War: Warhammer – Det hemmelige spillet jeg trente i hele sommer for å bli flink til, og som jeg fremdeles sparker meg selv for ikke å spille mer.

VINNER: XCOM 2 – Jeg forstod aldri helt hvorfor jeg ikke spilte XCOM 2 mer i ettertid, men jeg kom aldri en gang i nærheten av å fullføre det. Elsket det mens det pågikk, og kanskje litt høy terskel for å hoppe tilbake i det, nå som det har gått litt tid.

Magnus kåret XCOM2 som vinner. Nå begynner det å ligne på noe.

BESTE SPILLITTERATUR 2016

Fordi du blir smartere av å lese enn å spille.

Keza MacDonald & Jason Killingsworth – You Died – En følelsesladd mimrestund gjennom Dark Souls skrevet av en håndfull journalister og kritikere. Spill vekker følelser, gode forfattere bearbeider følelsene om til skrevne opplevelser. Det lykkes Keza og Jason med. Dette er en nærmest kronologisk gjennomgang av spillets områder og temaer med en perfekt blanding innsiktsfull analyse og følelsesladd nostalgi.

The Art of Atari – Jeg er ikke så glad i kaffebordsbøker (eller hva det nå heter på norsk), men denne telefonkatalogen stappet med kunst, tegninger og covere fra Ataris mange spill på 70- og tidlig 80-tall er utrolig fascinerende. Jeg elsker den håndtegnede stilen som preger mye av kunsten, retrofuturismen og blandingen av realisme og fantasi. Atari produserte mye visuell spillkunst i konsepttegningene og coverarten sin. Denne kan jeg bla i i timesvis uten å gå lei.

John Szczepaniak – The Untold History of Japanese Game Development – Vi som er fra vesten (og som ikke kan japansk) tror liksom vi har en grei oversikt over japansk spillhistorie, men Szczepaniaks bok avslørte at jeg kunne ikke en dritt. Szczepaniak reiser på kryss og tvers i Japan og snakker med vanlige utviklere – ikke Miyamoto, Kojima og Inafune – men folk som jobbet med dataspillprogrammering på 80-tallet eller i Konami i gamle dager. Vi får historier fra det som for oss er den ukjente computerrevolusjonen i Japan på 80-tallet og en masse fascinerende anekdoter og betraktninger om arkadespill, konsollspill og spillbransjen i Japan fra stemmer vi sjelden hører fra her i vesten.

VINNER: The Untold History of Japanese Game Development

Fordi jeg ELSKER å lære noe nytt, og denne boken er en av de mest fascinerende jeg har lest på mange år. Her er typer og karakterer fra den japanske spillbransjen jeg aldri har hørt om før. Helter og skurker og profittører som males med brede og tydelige pennestrøk.

Dette er da en DVD? Muligens et helt misvisende bilde.

BESTE NORSKE SPILLMEDIE SOM OVERLEVDE MEDIEAPOKALYPSEN

Fordi mediebransjen har kuttet så og si all spilldekning det siste året og de få som holder ut fortjener honnør.

Pressfire.no – Det har gått et år siden Dagbladet/Aller Media bestemte seg for å skille lag (som det så fint heter i businesspråket) med Pressfire.no. Jarle Grindhaug og Erik Fossum tok med seg selskapet sitt ut og satset fulltid alene. Om det kommer til å gå bra er for tidlig å si ennå, men siden frislippet har de lykkes med å holde hodet høyt, levere dagsaktuell journalistikk og fortsette å være en viktig stemme innen norsk spilljournalistikk.

Level Up – VG fikk kalde føtter for sin gigantsatsing på VGTV og Level Up var et av mange program som måtte ut. Rune og Karl tok hjertebarnet med seg til Patreon og takket være en engasjert fanskare har de klart å fortsette med å lage videoer om dataspill på YouTube. Level Up mangler kanskje seertallene de hadde under VG, men integriteten er fortsatt høy og det er moro å kunne se spillstoff på YouTube som man kan stole på har journalistisk integritet.

Gamer.no – Også Gamer.no har vært gjennom turbulente runder med eier- og fokusskifte. Nettsiden var tidlig ute med esport og satser i dag høyt på å drifte Norges største esport-ligaer og rapportere fra frontlinjene til esport-kulturen. Dette er en satsing som ser ut til å lykkes. Jeg er en av dem som samler mer dybdestoff om tradisjonelle spill og mer vekt på kulturopplevelsene, men jeg vil likevel applaudere Gamer.no med å ta et klart og fremtidsrettet valg rundt sin fremtid og profil.

VINNER: Pressfire.no – Fordi de våger å satse på tradisjonelt kulturstoff rundt spill. De tar spill seriøst, de har blitt mindre tabloide enn de var under Dagbladet og de jobber hardt for noe de brenner for. All ære til både Level Up og Gamer.no, men jeg gir i år en ekstra liten blomst til Erik og Jarle.

Lars fikk lage omtalen til Destiny – The Rise of Iron. Siden har han ikke hørt noe fra Pressfire.

Årets mest irriterende spillfigur 2016

Fordi det er deilig å ha noen å hate.

Cindy Aurum i Final Fantasy XV – Datteren til stadig tilbakevendende Cid i Final Fantasy-serien provoserer umiddelbart med en grusom påkledning og enda verre humør. Sørstatsdialekten som går igjen hos flere av figurene i spillet er gjennomgående påtatt og ulidelig munter.

Bilen Regalia i Final Fantasy XV – Den ser fet ut, men kan ikke kjøres på noe annet sted enn på veiene. Her har man tatt de dårligste sidene ved bilkjøring i Grand Theft Auto-serien: Å måtte høre på kjedelige samtaler eller følge andre biler, uten at det skjer noe action. Lavmålet hittil var meldingen om at jeg måtte hold følge med bilen foran ELLERS VILLE SPILLET VÆRE OVER!? Alt man trengte da var å holde inne gassen.

VINNER: Ignis Scienta i Final Fantasy XV – Med den dårligste engelskaksenten noen sinne i et dataspill er Ignis, en av de fire i boybandet, helt klart det jeg irriterer meg mest over i Final Fantasy XV. Han uttaler ord på måter ingen har hørt tidligere i en søken om å være mest mulig posh og fancy. Fancy Fantasy? Nei takk. Heldigvis kan man endre språk, men det er for sent. Jeg hater allerede Ignis. Terningkast 4.

Ignis. Du får bare lyst til å mose han i trynet.

Beste 2016-TV-serier inspirert av filmer

Fordi film var best på 80-tallet og TV er best post 00-tallet.

Lethal Weapon – Dødelig våpen 1 & 2 er de beste buddy cop-filmene noen sinne. Sånn er det bare. TV-serieversjonen? Not so much. Her kopieres filmene så til de grader at jeg konstant sammenligner originalen med kopien der sistnevnte ikke kommer godt ut. Første episode er grei, men nei. Sett på: ViaPlay

Shooter – 2007-filmen med Mark Wahlberg er en av mine guilty pleasures som jeg gjerne ser et par ganger i året. I TV-serien spiller Ryan Phillippe skarpskytteren Bob Lee Swagger som kan treffe det meste fra hundre tusen mil avstand. Phillippe er ikke så veldig overbevisende, skytingen mangler trøkk og det skjer lite de første.. 8 episodene? Klarer tydelig vis ikke slutte å se. Sett på: Netflix

VINNER: Westworld – Jeg avsluttet nettopp siste episode av tv-serien Westworld og nekter å tro at filmversjonen er bedre. Holy shit så awesome dette er. HBO spruter penger på tv-skjermen. GIVE IT TO ME!  Scfiwestern visste jeg ikke fantes, men dette er bra. Jeg elsker å tolke hva som skjer og gjette fremtidige hendelser. Nesten perfekt. Sett på: HBO

PUT ON SOME CLOTHES.

Forresten. Ikke glem julekalenderen på Level Up der gutta forteller om sine spillfavoritter fra året som gikk. Du kan også vinne amazaaxing premier i quizzen som vi lager.

Julekalender luke 18 – 6 podcaster du må høre

Jeg hører for mange podcaster. Som i den japanske skrekkfilmen The Ring må jeg gi forbannelsen videre til noen andre.

I 2015 lagde jeg jeg en liste over sju podcaster du bør høre på. Halvannet år senere er det på tide å komme med noen flere anbefalinger.

Målet er å på en eller annen måte bli kvitt forbannelsen som gjør at jeg i enhver ledig stund går med en podcast på øret. Det kan umulig være sunt.

Du finner podcastene ved å søke etter dem i en podcast-app. Bruk for eksempel iCatcher eller Pocket Casts.

The Worst Idea of All Time

To komikere fra New Zealand ser hver uke en film og lager deretter podcast om opplevelsen. Twisten er at de ser samme film uke etter uke i et helt år.

Den første filmen de så var Grown Ups 2 med Adam Sandler i hovedrollen. Den er helt grei, men den er ikke så god at du vil se den 52 ganger. Komikerne prøver fortvilt å finne på måter å underholde seg selv under veis før det hele topper seg med et liveshow i USA.

Første sesong er best, men det er også verdt å høre den andre hvor gjengen ser Sex and the City 2. Den tredje har jeg ikke orket å høre på.

This Week in Chiptune

DJ Cutman lager hver uke en ny musikkmiks med gammelt og nytt i chiptunesjangeren.

Mange episoder fokuserer på egne retninger innen chiptune, med ord som jeg ikke forstår som future bass, future funk og så videre. Fint å ha på øret når du ikke gidder høre folk snakke.

The Mystery Show

Starlee Kine elsker å løse mysterier. På podcasten dokumenterer hun, og forteller om, sine etterforskinger av saker ingen andre vil ta:

Hvorfor leser Britney Spears en bok som nesten ingen bryr seg om?

Hva skjedde med videobutikken som var der én dag, men er borte den neste? Sånne ting. Det finnes bare seks episoder og jeg har ingen anelse om det kommer flere.

Geek´s Guide to the Galaxy

Science fiction-forfatterne David Barr Kirtley og John Josepth Adams står bak denne ultranerdete podcasten som tar for seg det meste innenfor fantasy og science fiction.

Anmeldelser og intervjuer med forfattere utgjør hoveddelen av sendingene. Guttene kan sine ting og har mange gode anbefalinger å komme med.

NPR Politics Podcast

2016 har for min del vært preget valgkampen i USA, noe som gjorde at jeg rydde plass på min app for en lang rekke politiske podcaster.

En av de beste er denne fra NPR i USA. Episodene er stort sett korte og til poenget med humoristisk krydder.

Prøv også Keepin it 1600 der blant annet Obamas taleskribent er med og Slate´s Political Gabfest som var en av de aller første politiske podcastene. FiveThirtyEight Politics er også en fin podcast fra nettsiden med samme navn. Gjengen var blant de få som var i nærheten av å spå utfallet fra årets presidentvalg.

LOLbua

LOLbua er rent objektivt den morsomste spillpodcasten i Norge. Hvis ikke har hørt vår podcast før bør du gjøre det sporenstreks!

Vi er tre erfarne spilljournalister, deriblant Jon Cato Lorentzen kjent fra Level Up, som hver uke snakker om det vi har spilt og alt annet som måtte falle oss inn på en humoristisk måte.

Her finner du oss på iTunes.  For å abonnere på Android tykker du her.

Julekalender

Få med deg julekalenderen fra Level Up og LOLbua hver dag for en titt på årets beste spill og en ny quizoppgave der du kan vinne overraskende gode premier.

 

PS. Hvis du ikke allerede kjenner til våre venner i RadCrew, Level Up, Saft & Svele, Opptak, Nerdalert, Ærre Dritt og Spillmatic finner du dem her.

Julekalender luke 17 – Hva er The OA?

En ny TV-serie dukket plutselig opp på Netflix denne uken: The OA. Den minner litt om Stranger Things og overnaturlige ting skjer, men er dette kanskje snik-kristenfisering?

En kvinne som har vært forsvunnet i sju år dukker plutselig opp på en bro. Hun hopper ut i vannet, men overlever på mirakuløst vis. Enda bedre: Hun brukte å være blind, men har nå fått synet tilbake.

Stranger Things

Jeg har bare sett to episoder hittil av The OA, men skal definitivt få med meg flere. Ikke minst fordi dette minner meg om en av de mest spennende TV-seriene i år: Stranger Things.

Også her følger vi en gjeng som prøver å forstå hva som er greia med en jente som dukker opp fra ingensteds. Mye av handlingen skjer i en søvnig forstad og 80-tallsvibbene er til stede, uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor siden handlingen er satt i nåtid.

Eller, jeg ser tydelige paralleller til en kultfilm fra perioden (hint: med Kiefer Sutherland), men vil ikke spoile noe her siden serien er så ny.

Snik-kristenfisering?

Etter to episoder står seeren igjen med en haug spørsmål. Jeg synes det er gøy å spekulere, og lanserer her noen mindre veloverveide teorier:

Serien har noe med bibelen og kristendom å gjøre. Der er det flust av sitater om blinde som skal se ved hjelp av gud etc. Google hjelper til med historien om apostelen Paulus som ble blind etter å ha sett en visjon før han senere fikk synet tilbake.

Er The OA en omstokking av alfa og omega? Er hun slutten og begynnelsen?

Hvem er denne Homer som hun leter etter? Wikipedia forteller at dikteren Homer, ifølge greske legender, var blind! PS. Husk å donere til Wikipedia folkens.

Jeg aner ikke hvor dette skal ta veien. Kanskje blir dette awesome, eller går det den gale veien når mystikken oppklares? De to første episodene kan i alle fall anbefales.

Dagens julekalender

Se også dagens julekalendervideo fra Level Up og LOLbua der du kan vinne amazing premier.

Husk også å sjekke ut ukens podcast der vi går gjennom alle de store spillutgivelsene fra 2016 og kårer våre favoritter

LOLbuas Julekalender Luke 7 – En redningsaksjon for Titanfall 2

Julen er tiden for å gjøre gode gjerninger. Ved å kjøpe Titanfall 2 gjør du deg selv en stor tjeneste og hjelper samtidig oss som ønsker et tredje spill i serien.

Det er snart på tide at vi lager en Årets beste spill-spesial i LOLbua. Der vil Titanfall 2 være blant mine favoritter. Dette er den tragisk historien om spillet, og en bønn om hva du bør gjøre.

Magisk enspiller

Enspillerdelen er blant de beste opplevelsene jeg har hatt foran min TVi år, men dessverre har alt for få oppdaget dette. Spillet solgte nemlig langt mindre enn forventet.

I forrige uke ble det klart at  Titanfall 2 bare solgte en fjerdedel så mange kopier som av det første spillet. Det gjelder både fysiske og digitale utgaver.

Det mange har gått glipp av er en perle av en enspillerhistorie som , uten å dra sammenligningen for langt, minner meg om Portal 2 og Half Life.

weaponbalance

Overrasker hele tiden

Det kan være mange grunner til at spillet gjør det dårlig salgsmessig, men her vil jeg heller snakke om hva som gjorde mine 6-7 timer med Titanfall 2 magiske.

De forskjellige områdene du styrer den gigantiske mech-kompisen din på er varierte med ulike fiender som krever ulik tilnærming. Av og til bygges og dekonstrueres brettene mens du går på dem, og evnene du har til å dobbelhoppe og springe langs veggene får du bruk for stort sett hele tiden. Uten at det føles som en gimmik.

Dramatiske endringer i gameplay skjer også et stykke ut i fortellingen, men å si mer vil spoile store deler av et av Titanfall 2s beste overraskelser.

The feels

The Last Guardian (mer om det spillet senere) lykkes i å skape et bånd der du føler omsorg for andre enn deg selv i dataspill. Dette er sjelden vare, noe som gjør at det er herlig å kjenne the feels også i Titanfall 2.

Robotkompisen din er ikke livaktig på samme måte som Trico er i The Last Guardian men forholdet du får til BT-7274 er likevel sterkt og troverdig.

Legg til mye humor, herlig stemmeskuespill og kule våpenoppgraderinger, og jeg ser ingen grunn til at dette ikke skal være mye myyyye høyere på salgslistene enn spillet er i dag.

Om spillet er bra i multiplayer har jeg ingen formening om, men det kan kanskje noen av dere som leser dette gi en rapport om.

Sjekk også ut vår julekalender laget i samarbeid med Level Up der du kan vinne en awesome nyttårspremie i quizzen i slutten av videoen.

LOLbuas julekalender luke 4

Har du noen ganger sittet i mørket sammen med kinoanmelderlegenden Pål Bang Hansen og tenkt «fyren ler jo aldri og lager egentlig ikke lyd uansett hva han ser på sover han kanskje?»

Det skjedde noen ganger på 90-tallet da jeg studerte i Oslo og trengte penger, men mest av alt ønsket å se filmer før alle andre. Av en eller annen grunn fikk jeg lov til å skrive omtaler til lokalavisa og fikk dermed innpass til forhåndsvisningene hos ulike filmdistributører i Oslo.

En gjeng kinoanmeldere dukket opp, men jeg kjente ikke igjen noen av dem – bortsett fra Pål Bang Hansen.

_uzg9dogoyt4gsoywf2hmqkz0pueludkwg63_1ghmrlq

Jeg kom på temaet fordi Star Wars – Rogue One snart har premiere. I fjor anmeldte jeg Star Wars VII to ganger, mye på grunn av den følelsen du får (eller ikke får) når du sitter omtrent alene i en kinosal for å anmelde en film.

For det er nesten som å anmelde et multiplayer only-spill med bare deg selv logga på. Ikke supergod sammenligning, men du forstår hva jeg mener.

Star Wars-greia

Første gangen var opplevelsen er heftig nedtur, men andre gang jeg så Star Wars VII var med en haug venner og ukjente i en stappfull kinosal med alle de fordelene det bringer. Opplevelsen gjorde at jeg lagde en ny omtale som var litt mer positiv enn fra da jeg hadde sett Star Wars VII helt alene.

For det å sitte i en liten visningssal sammen noen få stykker, f.eks Pål Bang Hansen, er på mange måter en veldig rar og lite kino-aktig opplevelse spør du meg. I alle fall hvis vi snakker blockbusterne som de fleste vil oppleve sammen med en gjeng.

Noen av perlene vi så

Siden jeg ikke kjente de andre anmelderne og var rimelig ung på den tiden på 90-tallet, dro jeg med min venn Jon Cato for å se perler som Sudden Death

og Strange Days

sammen med tidligere nevnte Pål Bang Hansen. Det å se Van Damme i en halvgod actionfilm var utrolig festlig å gjøre sammen med superseriøse anmeldere. Kanskje ble filmene bedre også siden det av og til ble en «oss mot dem»-situasjon.

Uansett. Hansen døde i 2010 og jeg skulle ønske jeg hadde sagt mer enn hei, til han. Det var egentlig det.

Vinne awesome greier

Her er også dagens julekalender fra Level Up og LOLbua der du kan vinne en awesome nyttårspremie. Jo flere dager du deltar jo større sjanse er det at du blir trukket ut som vinner.

 

Min kamp (om osten)

maxresdefault (1)

 

Først i dag klokken 19 kommer det nye raidet, så en full anmeldelse av Destiny: Rise of Iron er et stykke unna (og skal leveres til en annen nettside). Her er likevel noen inntrykk så langt etter rundt 10 timers spilling. PS. Meld deg inn i LOLbuas Destiny-klan her

Etter å ha vært på ferie fra Destiny i et halvt års tid er det rett og slett forvirrende å vende tilbake til spillet. Jeg måtte igjen ta stilling til uferdige oppdrag, fundere på nøkler og runer jeg ikke husker hva brukes til og jeg drasset rundt på en ryggsekk full av ubrukelige våpen og rustningdeler som måtte slettes.

Jeg stresset også med at én av mine tre karakterer ikke hadde nådd level 40. Før utvidelsen kom denne uken jobbet jeg hardt med å gi min warlock nok XP til å være oppdatert for de nye oppdragene. Det gikk noen timer før jeg sluttet å trykke på L1 for å heale (en uvane fra The Division), men grinden var fin akklimatisering til Destiny før den nye utvidelsespakken kom ut. Det jeg ikke visste på forhånd var at det i Rise of Iron følger med en greie som heter Spark of Light som gjør at du kan få én av dine karakter direkte til nivå 40 med et tastetrykk.

Førsteinntrykket

Det er mye å gjøre i Rise of Iron, selv om hovedhistorien er ferdig på noen få timer. Jeg har hatt moro med å finne nye Gjallarhorn, den legendariske rakettkasteren som mange stresset med å finne i det første året av Destiny. Nå slipper du å be til RNGesus, og kan i stedet gjennomføre en egen quest som gir deg den unike rakettkasteren. Gjallarhorn-oppdragene er morsomme, og jeg er nå klar til jakten etter et helt nytt exotic-våpen som heter Khvostov som jeg ikke har peiling på hva er for noe.

I tillegg til sideoppdrag,  det kommende raidet og et ekstra strike kan du også dykke ned i flere titalls oppdrag som står listet opp i «Rise of Iron Record Book». Oppdragene minner mye om velkjente bounties, men her er du garantert rustningdeler og andre premier(?) etter hvert som du fyller ut sidene i boka. Jeg har ikke satt meg så fryktelig inn i akkurat denne delen, men Jon Cato maser hele tiden om dette.

Ost og kjeks

Mange som spilte Destiny fra starten av vil huske den sinnssyke grinden som sto bak det å finne våpen som Icebreaker, Vex Mythoclast, Fatebringer og diverse rustningdeler. Metoder for å cheese (utnytte svakheter i spillet for å gjøre oppdragene mye enklere) florerte på YouTube og forum som NeoGaf. Jeg kan med glede melde at osten er tilbake og fremdeles lukter godt. Mange gode og mindre gode tips florerer blant annet for å levele opp raskt, ikke minst fordi det er anbefalt at du når light level 360 før du prøver deg på raidet.

PVP

Jeg har så vidt prøvd PVP-delen av spillet, men kan melde at jeg suger like mye som alltid. Jeg havnet i nederste del av scorelisten. Den nye spillmodusen supremacy, der du dreper fiender men kun får poeng for medaljene de slipper, virker ok. Jeg tviler på at jeg kommer til å bruke fryktelig mye tid her.

 

Det er omtrent det jeg har å melde fra mine første timer med Rise of Iron. Hvis du mislikte Destiny før, vil du heller ikke like det nå. Vi som elsker spillet vil ikke finne grunner til å skifte mening. Det er gøy å løpe rundt i Wastelands, det nye patruljeområdet og åsted for de fleste nye oppdragene. I regionen som er tilknyttet Cosmodrome florerer det av dregs, kapteiner og de andre fiendene du møtte da du spilte dine første timer i Destiny. Du må fremdeles tåle mye grind, men med litt ost på toppen smaker det godt.

 LOLbuas Destiny-klan

En kjapp Uncharted 4-omtale uten spoilers

uncharted
– En dag Sully, skal alt dette bli mitt?

Jeg er ikke verdens største Uncharted-fan, men smilte godt da jeg hadde runda det fjerde og kanskje siste spillet i serien onsdag denne uken. Jeg har prøvd mange spill, men få har gitt meg tilfredsstillelsen jeg følte da rulleteksten kom opp på skjermen.

Holy reverse cowgirl for en slutt.

Da er det rart at begynnelsen av spillet er så kjedelig og uinspirert med tafatt hopping fra hustak til hustak. Utviklerne Naughty Dog tar oss ikke til de kule områdene før etter noen timer. Joda. Du skyter litt, men ildvekslingene er fremdeles det kjedeligste med hele spillet for meg. Det føles som å måtte spise suppe før du får lov til å kaste deg over pannekakene. Litt plaffing, deretter kul utforsking av vakre omgivelser og historiefortelling, så litt mer skyting. Heller ikke denne gangen klarer jeg å bli venn med måten våpnene oppfører seg på.

Men så blir det bedre. Omgivelsene blir etter hvert så vakre at det er fristende å henge tven på veggen. Ok, du har kanskje tven hengende på veggen allerede, men du skjønner hva jeg mener.

Ps. Vet du at LOLbua også gir ut én podcast i uka, helt gratis? Sjekk nyeste epiosde her

Handlingen bygger sakte men sikkert mot noe som gjør at du bryr deg. Det er mye drama og feels mellom hovedpersonene, og jeg interesserer meg virkelig om hva som skjer med rollefigurene. Aldri før har Uncharted fortalt en historie jeg virkelig levde meg inn i, men det skjer denne gangen til de grader.

Men så er det litt mer skyting, og jeg hater spillet igjen. Nok en gang blir Drake massemorder. Herrejemini så mange hundre mennesker han skal ta livet av. Heldigvis kan du noen ganger snike deg rundt for å ta deg av fiendene.

Som vanlig får du både hummer og kanari i spillet. Ville actionscener, kjedelig skyting, båtrace, bilkjøring og mye mer.
Som vanlig får du både hummer og kanari i spillet. Ville actionscener, kjedelig skyting, båtrace, bilkjøring og mye mer.

Men så blir det pent og vakkert igjen og spillet byr snart på de sykeste actionsekvensene. Og omgivelsene da. Jeg klarer ikke slutte å tenke på dem. Du kan glede deg til å se hvor spillet tar deg. Jeg tør ikke tenke på arbeidstimene som er gått med til å bygge opp spillet og alle detaljene som fyller det.

Du havner for eksempel i Madagascar. Steppelandskap og fjellområder må utforskes. Store områder. Dessverre er det igjen lite å hente av å utforske de vakre omgivelsene så veldig nøye. Du får noen kjedelige skatter (som gir deg poeng slik at du kan låse opp bonusmateriale), men her kunne Uncharted ha lært noe av Tomb Raider. Der ga det mening å saumfare hver krik og krok av kartene. Du kunne jakte, samle ressurser og bygge nye ting. Her føles litt som om de flotte områdene bare er noe du skal fyke raskt gjennom. Men det er vel Uncharted-stilen.

Og så kommer de siste kapitlene av historien. Alt blir bare vakrere og mer imponerende. Jeg sitter foroverlent på stolen og må bare spille litt til. Hva skal skje? Hva er egentlig skatten vi er ute etter? Er han eller hun slem? Spørsmålene blir mange og jeg må ha svar på alle.

Og slutten innfrir. Så til de grader. Digger du Uncharted, kommer du til å elske dette spillet. Hater du Uncharted, kan det hende du kommer til å like dette du også. Bare gi det noen timer før det hele kommer igang.

Spillet kommer i salg 10. mai.

 

PS. Noe du lurer på? Spør og jeg svarer.

Julekalender luke 24 – God jul alle sammen!

jul

 

I luke 24 av vår julekalender vil vi ønske en god jul til deg. Takk for at du hører på oss, ser på oss eller sjekker nettsiden. Det er en glede å dele vår interesse med så mange kule folk – både dere som gir oss innspill direkte og alle andre.

I romjula kommer årets siste episode før vi tar ferie første uka i 2016 (tror jeg i alle fall). På denne siden (eller vår facebookside) tenkte jeg at dere kunne hilse god jul eller kanskje gi en julegave til oss i form av innspill på hva dere vil at vi skal gjøre i det nye året. Har du noen gode ideer. Er det noe du savner i bua (utenom Donald Trump-spalten). Er det noe du er lei av?

På vegne av bua, Magnus og Jon Cato ønsker jeg deg en flott jul med masse harde pakker under treet.

 

Hjertelig hilsen Lars

 

 

Tidligere luker fra vår julekalender:

Luke 1 – Intro til kalenderen 

Luke 2 – Vår ukjente japanske spillfortid

Luke 3 – LOLbua 95 – Spillåret 1995

Luke 4 – Lyden av spilljula

Luke 5 – The Prozac is strong in this one

Luke 6 – LOLbua spesial: Krise på Klækken

Luke 7 – Musikkspesial Spillåret 1986

Luke 8 – LOLbua i USA

Luke 9 – Intervju med Jon Cato Lorentzen

Luke 10 – Et juletre av banning

Luke 11 – Japan, oh so crazy

Luke 12 – LOLbua 96 – Årets beste spill del 1

Luke 13 – 2015 i splasher

Luke 14 – 1987 Mixtape

Luke 15 – It belongs in a museum!

Luke 16 – 7 gode grunner til å glede seg til Star Wars episode 7

Luke 19 – LOLbua episode 97 – Årets beste spill part deux

Luke 20 – Bad Lip Reading: Wars Wars IV: A New Hope

Luke 21 – Lars Richards favoritter i 2015

Luke 22 – Jon Catos Favoritter i 2015

Luke 23 – Magnus´favoritter i 2015