Kategoriarkiv: Magnus

Julekalender luke 22 – LOLbua Awards Del 2

Vi fortsetter prisutdelingen der Magnus, Lars og Jon Cato kårer vinnere i skreddersydde og smått tilfeldige kategorier knyttet til spillåret 2016 i LOLbua Awards del 2.

Hvilket spill ville egentlig bli film i 2016? Hvilket spill har et navn som fenger selv om man ikke aner hva det handler om?  Les mer og bidra med dine egne kategorier i kommentarfelt og på våre FB-sider hvis du vil.

Beste støttehjul

Mest solide tilleggsservice til et spill eller tv-serie

Hitman Elusive Targets – Et par ganger i måneden har det det siste året dukket opp mailer i innboksen min med instruksjoner om unike mål som må elimineres i et av de stadig flere utgitte Hitman-områdene. Jeg får kun 48 timer på å fullføre disse oppdragene fra de dukker opp, og det gis bare ett forsøk. Kul måte å holde spillet i live mellom episodeutgivelsene, og alt er tusen ganger mer spennende når det er stor sjanse for at man føkker opp permanent.

The Venture Bros Shirt Club – Et t-skjorte-abonnement som følger en hel kommende sesong av tidenes beste superhelt-serie. Hver uke slipper Adult Swim en ny episode fra sesongen, fulgt av en online-lansering av en unik, spesialdesignet t-skjorte med motiv inspirert av ukas hendelsesforløp. T-skjorta er i salg i ei uke, frem til neste episode lanseres, og et nytt motiv blir lansert.

Overwatch-ARG – Mange ble grinete når de én etter én kastet inn håndkleet i Blizzards umåtelig kompliserte metaspill rundt den mystiske figuren Sombra, men det funket veldig bra for å holde praten rundt spillet i gang i tider da lite skjedde på utbyggingsfronten. Det ble også plutselig interessant å sette seg inn i loren i spillet, og bortsett fra noen halvslappe memes kom det ganske mye kul dialog i team chatten ut av det.

VINNER: The Venture Bros Shirt Club – Jeg er en sucker etter solide konsepter. Handlingen i The Venture Bros følger en generasjon av traumatiserte etterkommere og fortapte overlevende fra en klassisk superhelt-gullalder. En gullalder vi ser i superheltserier man typisk forbinder med amerikansk lørdagsunderholdning på 50-tallet, hvor barn meldte seg inn i fanklubber for å få tilsendt hemmelige meldinger, koderinger og medlemsbevis. T-skjorte-klubben er både en flott hyllest både til denne tiden, et nikk til handlingen i serien og en hyllest til tegneserienerds som elsker eksklusivitet og knapphet. Det skader heller ikke at “unikt design inspirert av hendelsesforløpet i ukas episode” er temmelig spot on tanken bak splashene hos LOLbua.

Magnus er estetikeren i LOLbua. Hvis dere ber han lage t-skjortedesign gjør han det sikkert.

Årets meh

Spillet som satte minst preg på året som gikk

Deus Ex: Mankind Divided – Ikke like gult som forgjengeren. Det er min oppsummering av Deus Ex: Mankind Divided.

Re:Core – Jeg klarer ikke bestemme meg for hvem som kjedet seg mest: Keji Inafune da han skisset opp konseptet for dette spillet, eller meg da jeg lette etter ord for å beskrive det i ettertid.

Mirrors Edge Catalyst – Jaja, det er i det minste ikke auto-cred å namedroppe Mirror’s Edge mer.

Vinner: Mirror’s Edge – Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg, for man kan risikere å få det – Et ordtak nostalgikere bør innføre som mantra, og eventuelt tatovere speilvendt i panna. I bunn og grunn en moderne remake av det første, middelmådige spillet, bare smurt utover en tullete “åpen verden” og stappfullt av “mer av alt du likte i forgjengeren”™. Resultatet er et uinspirert bestillingsverk, blottet for skaperglede og kreativitet. 2016 hadde vært nøyaktig det samme året om dette pliktløpet aldri hadde blitt fullført. Meh.

Mirror´s Edge ser ganske awesome ut da (i alle fall i promobildene).

BESTE SPILL SOM SKULLE ØNSKE DET HADDE VÆRT EN FILM I STEDET

Fordi spilleren kommer av og til i veien for det vi ønsker å formidle.

Uncharted 4 – Jada, skuespillet er så bra atte og det tekniske er helt topp og maken til vistaer og action og spenning og passiar mellom spillfigurer har vi aldri opplevd før men for meg er Uncharted 4 en motpol til mye av det jeg elsker med spill. Det er et spill som holder oss i hånda og som er så glad i sin egen fortelling og sin egen fortreffelighet at jeg som spiller føler meg som en motvillig passasjer.

Firewatch – Oj, så sjarmerende flørtende dialog og jaggu er det ikke flott å se på også men hva med å plukke opp et videokamera neste gang og sikte dere inn på Sundance i stedet for å pakke inn dette dramaet i spillrammer som strengt tatt ikke går ut på mer enn å gå en tur i skogen? En litt KJEDELIG tur i skogen og, for å være helt ærlig. Jeg har hatt fjellturer i Etnedal med mer spenning og bedre dramaturgi enn Firewatch. Film, klipp og legg på effekter og få det opp på kinoen i stedet for via håndkontrolleren.

Overwatch – På 00-tallet hadde spillene den store mid-Atlantic-identitetskrisen med dialekter og estetikk midt mellom USA og Europa. Med Overwatch har vi fått presentert en mid-Pacific-identitetskrise med et fargerikt persongalleri satt sammen av amerikanere på speed og japanske otakus. Og for en komplisert backstory som er satt sammen til det som i utgangspunktet er et lettbeint og svært spillbart skytespill. Timevis av myter, bakomfilmer og lore kan fordøyes av menn i midtlivskrise som til og med har fått en pornoversjon av spillet å kose seg med når laget ikke lenger fungerer og frustrasjoner må ventileres.

Vinner: Uncharted 4 – Lights. Camera. ACTION! NEI, KUTT! KUTT! DU SKULLE IKKE FALLE UTENFOR STUPET DER! PRØV IGJEN!

Vil Uncharted egentlig være en film? Følg med neste gang i Brødrene Dahl og SPEKTRALSTEINENE!

BESTE TV-SERIE/FILM SOM SKULLE ØNSKE DET VAR ET SPILL I STEDET

Fordi noen ganger løper fantasien løpsk og man skulle ønske ting var interaktivt.

Westworld – Å for en original tematikk – hva gjør konsekvensfri tilgang til drap og sex med oss? Når slutter det å bare være en lek? Hva er bevissthet? Og hva kan jeg gjøre for å holde meg våken gjennom nok en episode? Ok, jeg vet at flertallet elsker Westworld, men hadde det ikke vært enda kulere å presentere hele storylinen rundt ludonarrativ dissonans eller andre fremmedord jeg ikke helt forstår i interaktiv form? Hadde ikke Westworld vært enda mer effektiv som en slags Spec Ops: The Line-opplevelse i stedet for? Jeg bare spør, jeg!

Dr. Strange – Jeg har ikke sett den og kommer ikke til å se den. Men jeg er sikker på at om Scott Adams (nei, ikke den reaksjonære tegneserietegneren) hadde fortsatt sin Questprobe-serie og laget et eget spill om Dr. Strange ville det blitt bdre enn Marvel-filmen. Fordi jeg er gammel og gretten så har jeg lov til å trekke slike usaklige konklusjoner. Alt var bedre før! Pføy og fy til disse nymotens greiene!

Vinner: Stranger Things – Vi har roet oss nå, sant? Den første forelskelsen er over og vi har innsett at Stranger Things var en litt rotete – men velmenende – serie som prøvde å ta temperaturen på en magisk barndomstid de fleste fans av serien aldri opplevde. Men estetikken og tematikken hadde vært ypperlig i spillform. Som et klassisk Lucasarts pek-og-klikk. Oppgaveløsning. Dialog. Mysterier. MAKE IT SO! Vinner fordi man kan aldri få nok 80-tall, uansett i hvilken form.

Bullshit ting å angre på når man dør: 2016-spill edition

Vi snakket plutselig mye om døden i podcastene på slutten av året, så..

Spilte for mye mobildrit – 2016 er det verste året for mobilspill jeg kan huske. Nå er ikke hukommelsen sykt bra, men jeg kommer ikke på noe jeg virkelig digget på mobilen i år. Dessverre må jeg skrive om et nytt mobilspill hver uken som jeg sender til ulike aviser, men det har vært en plage. Kanskje er jeg bare lei sjangeren? Eggggg var kult, men uten fysisk kontroller klarer jeg ikke sånne spill i lengden på mobilen.

Fikk aldri PS4 Pro eller PS VR – Vi som skriver om spill er tradisjonelt bortskjemt når det kommer til gratis soft- og hardware. I år satte imidlertid Sony på megabremsen da det kom til PS4 Pro og VR til undertegnede. Pro klarer jeg meg uten, virker det som, men den stadige hypingen av PS VR fra Jon Cato gjorde meg gira. Uten ville mengder cash tilgjengelig er dette noe dessverre ikke  noe jeg kunne punge ut for i 2016.

Vinner: Ikke spilt Owlboy – Jeg har aldri gledet meg så mye til et spill jeg ikke kan spille som Owlboy. Uten PC har jeg null sjans, men man kan håpe at det som virker å være tidenes norske spill dukker opp på en konsoll om ikke alt for lenge. Musikken, grafikken og tilbakemeldingene er awesome, og har jeg ikke spilt Owlboy før jeg dør, er dette uten tvil noe jeg vil angre på.

Sooo pretty. Men er det bra? Lars vet i alle fall ikke.

Beste navn på spill jeg ikke har prøvd eller vet særlig mye om i 2016

Kjært spill har mange navn og ukjent innhold.

That Dragon, Cancer – Jeg tror spillet er laget i forbindelse med en fyr som mister ungen sin til kreft. Holy smokes! Det har et helt fantastisk navn og er et lite dikt i seg selv. Får jeg lyst å spille? Absolutt. Vil jeg bli deprimert? Nei. Men ja.

The Westport Independent – Dette spillet har jeg aldri hørt om, men jeg liker navnet veldig godt. The Independent er en avis i England, så kanskje handler det om å bygge opp et medieimperium i Westport? Eller du spiller en gammel og bitter mediemagnat med en forkjærlighet for kjelker? Er det navnet på et fotballag? Av og til er det gøy å ikke google ting.

Alekhine´s Gun – Navnet ringer en bjelle eller to, men siden jeg ikke googler noe som helst i denne kategorien har jeg ingen definitive svar. Alekhine er broren til Chekov? Ser for meg at spillet foregår i et teater.

Vinner: Mother Russia Bleeds – Hells yes. Nå orket jeg ikke scrolle lenger ned på listen.. Eller..

Vinner: Duke Grabowski: Mighty Swashbuckler! – Dette må være gull! Tell me it is so!

Vinner: Tokyo Twilight Ghost Hunters Daybreak: Special Gigs – kom igjen! Eller..

Se også dagens julekalenderluke fra Level Up og LOLbua her hvor du kan vinne smashing premier!

Julekalender luke 21 – LOLbua Awards 2016 Del 1

I tre dager fremover skal vi kåre våre vinnere i LOLbua Awards 2016. Det vil si, vi har kranglet så mye om kategorier og sjangre og inndelinger at vi har konkludert med at vi aldri kommer til å bli enige.

Vi snakker krangling om absolutt alt : Hva 2016-utgivelse betyr, hva et spill er, om bare spill bør være med, hvor lange titlene på kategoriene bør være, hvor mange tegn tekstbeskrivelsen bør være på. Dere skjønner, de sedvanlige viktige LOLbua-diskusjonene.

PS: Hør podcastutgaven der vi går gjennom årets spill her

Til slutt satte vi en strek og ble enige om å lage hver våre lister og blande de sammen til en gedigen lapskaus. Og det får du servert her. To lister fra hver av oss i tre dager. Vi opererer med ulike farger for Magnus, Jon Cato og Lars så du skal vite hvem som mener hva. God fornøyelse:

ÅRETS GJØKUNGE

Spillet som trengte seg inn i samlingen og mest effektivt spolerte spilling av andre titler i året som gikk.

World of Warcraft: Legion – WoW kommer stort sett i veien for alt, det være seg andre spill, nattesøvn, jobb, venner, familie, mat, toalettbesøk eller kroppshygiene. Legion er en ypperlig påminner om at det finnes slike krefter i universet menneskeheten ikke er ment å lefle med.

 Overwatch – Denne setningen er skrevet mens jeg venter på å finne team til neste runde.

The Witcher 3 – Rollespillet som spiser andre rollespill til frokost. Hvorfor dra til andre fantasy-verdener for å drepe orker når det fremdeles gjenstår 100000 timer med blomsterplukking med Geralt?

VINNER: Overwatch – Blizzards skytespill har klart prestasjonen å ikke bare bremse resten av spillingen min; Også bøker, filmer og tv-serier har havnet i bakerste rekke det siste halvåret. En kontinuerlig berg-og-dalbane av lykke og depresjon, alt etter hvordan formkurven i competitive utarter seg. Jeg har merkelig nok fremdeles venner, kjæreste og familie, men jeg husker ikke i farten navnet på noen av dem.

Prisen for minst overraskende vinner går til Magnus Tellefsen og Overwatch

ÅRETS FLØRT

Spillet det svir mest å vite at jeg aldri kommer til å fullføre.

XCOM 2 – Den perfekte oppfølgeren til den perfekte remaken av det perfekte strategispill. Like deler engasjerende og tidkrevende, og merkelig nok konstant nedprioritert.

The Witness – Myst, bare i form av rutenett. Elsket det mens det pågikk, men umulig å komme tilbake etter en stund, når Beautiful Mind-koblingene ikke ligger like friskt i hukommelsen.

 Total War: Warhammer – Det hemmelige spillet jeg trente i hele sommer for å bli flink til, og som jeg fremdeles sparker meg selv for ikke å spille mer.

VINNER: XCOM 2 – Jeg forstod aldri helt hvorfor jeg ikke spilte XCOM 2 mer i ettertid, men jeg kom aldri en gang i nærheten av å fullføre det. Elsket det mens det pågikk, og kanskje litt høy terskel for å hoppe tilbake i det, nå som det har gått litt tid.

Magnus kåret XCOM2 som vinner. Nå begynner det å ligne på noe.

BESTE SPILLITTERATUR 2016

Fordi du blir smartere av å lese enn å spille.

Keza MacDonald & Jason Killingsworth – You Died – En følelsesladd mimrestund gjennom Dark Souls skrevet av en håndfull journalister og kritikere. Spill vekker følelser, gode forfattere bearbeider følelsene om til skrevne opplevelser. Det lykkes Keza og Jason med. Dette er en nærmest kronologisk gjennomgang av spillets områder og temaer med en perfekt blanding innsiktsfull analyse og følelsesladd nostalgi.

The Art of Atari – Jeg er ikke så glad i kaffebordsbøker (eller hva det nå heter på norsk), men denne telefonkatalogen stappet med kunst, tegninger og covere fra Ataris mange spill på 70- og tidlig 80-tall er utrolig fascinerende. Jeg elsker den håndtegnede stilen som preger mye av kunsten, retrofuturismen og blandingen av realisme og fantasi. Atari produserte mye visuell spillkunst i konsepttegningene og coverarten sin. Denne kan jeg bla i i timesvis uten å gå lei.

John Szczepaniak – The Untold History of Japanese Game Development – Vi som er fra vesten (og som ikke kan japansk) tror liksom vi har en grei oversikt over japansk spillhistorie, men Szczepaniaks bok avslørte at jeg kunne ikke en dritt. Szczepaniak reiser på kryss og tvers i Japan og snakker med vanlige utviklere – ikke Miyamoto, Kojima og Inafune – men folk som jobbet med dataspillprogrammering på 80-tallet eller i Konami i gamle dager. Vi får historier fra det som for oss er den ukjente computerrevolusjonen i Japan på 80-tallet og en masse fascinerende anekdoter og betraktninger om arkadespill, konsollspill og spillbransjen i Japan fra stemmer vi sjelden hører fra her i vesten.

VINNER: The Untold History of Japanese Game Development

Fordi jeg ELSKER å lære noe nytt, og denne boken er en av de mest fascinerende jeg har lest på mange år. Her er typer og karakterer fra den japanske spillbransjen jeg aldri har hørt om før. Helter og skurker og profittører som males med brede og tydelige pennestrøk.

Dette er da en DVD? Muligens et helt misvisende bilde.

BESTE NORSKE SPILLMEDIE SOM OVERLEVDE MEDIEAPOKALYPSEN

Fordi mediebransjen har kuttet så og si all spilldekning det siste året og de få som holder ut fortjener honnør.

Pressfire.no – Det har gått et år siden Dagbladet/Aller Media bestemte seg for å skille lag (som det så fint heter i businesspråket) med Pressfire.no. Jarle Grindhaug og Erik Fossum tok med seg selskapet sitt ut og satset fulltid alene. Om det kommer til å gå bra er for tidlig å si ennå, men siden frislippet har de lykkes med å holde hodet høyt, levere dagsaktuell journalistikk og fortsette å være en viktig stemme innen norsk spilljournalistikk.

Level Up – VG fikk kalde føtter for sin gigantsatsing på VGTV og Level Up var et av mange program som måtte ut. Rune og Karl tok hjertebarnet med seg til Patreon og takket være en engasjert fanskare har de klart å fortsette med å lage videoer om dataspill på YouTube. Level Up mangler kanskje seertallene de hadde under VG, men integriteten er fortsatt høy og det er moro å kunne se spillstoff på YouTube som man kan stole på har journalistisk integritet.

Gamer.no – Også Gamer.no har vært gjennom turbulente runder med eier- og fokusskifte. Nettsiden var tidlig ute med esport og satser i dag høyt på å drifte Norges største esport-ligaer og rapportere fra frontlinjene til esport-kulturen. Dette er en satsing som ser ut til å lykkes. Jeg er en av dem som samler mer dybdestoff om tradisjonelle spill og mer vekt på kulturopplevelsene, men jeg vil likevel applaudere Gamer.no med å ta et klart og fremtidsrettet valg rundt sin fremtid og profil.

VINNER: Pressfire.no – Fordi de våger å satse på tradisjonelt kulturstoff rundt spill. De tar spill seriøst, de har blitt mindre tabloide enn de var under Dagbladet og de jobber hardt for noe de brenner for. All ære til både Level Up og Gamer.no, men jeg gir i år en ekstra liten blomst til Erik og Jarle.

Lars fikk lage omtalen til Destiny – The Rise of Iron. Siden har han ikke hørt noe fra Pressfire.

Årets mest irriterende spillfigur 2016

Fordi det er deilig å ha noen å hate.

Cindy Aurum i Final Fantasy XV – Datteren til stadig tilbakevendende Cid i Final Fantasy-serien provoserer umiddelbart med en grusom påkledning og enda verre humør. Sørstatsdialekten som går igjen hos flere av figurene i spillet er gjennomgående påtatt og ulidelig munter.

Bilen Regalia i Final Fantasy XV – Den ser fet ut, men kan ikke kjøres på noe annet sted enn på veiene. Her har man tatt de dårligste sidene ved bilkjøring i Grand Theft Auto-serien: Å måtte høre på kjedelige samtaler eller følge andre biler, uten at det skjer noe action. Lavmålet hittil var meldingen om at jeg måtte hold følge med bilen foran ELLERS VILLE SPILLET VÆRE OVER!? Alt man trengte da var å holde inne gassen.

VINNER: Ignis Scienta i Final Fantasy XV – Med den dårligste engelskaksenten noen sinne i et dataspill er Ignis, en av de fire i boybandet, helt klart det jeg irriterer meg mest over i Final Fantasy XV. Han uttaler ord på måter ingen har hørt tidligere i en søken om å være mest mulig posh og fancy. Fancy Fantasy? Nei takk. Heldigvis kan man endre språk, men det er for sent. Jeg hater allerede Ignis. Terningkast 4.

Ignis. Du får bare lyst til å mose han i trynet.

Beste 2016-TV-serier inspirert av filmer

Fordi film var best på 80-tallet og TV er best post 00-tallet.

Lethal Weapon – Dødelig våpen 1 & 2 er de beste buddy cop-filmene noen sinne. Sånn er det bare. TV-serieversjonen? Not so much. Her kopieres filmene så til de grader at jeg konstant sammenligner originalen med kopien der sistnevnte ikke kommer godt ut. Første episode er grei, men nei. Sett på: ViaPlay

Shooter – 2007-filmen med Mark Wahlberg er en av mine guilty pleasures som jeg gjerne ser et par ganger i året. I TV-serien spiller Ryan Phillippe skarpskytteren Bob Lee Swagger som kan treffe det meste fra hundre tusen mil avstand. Phillippe er ikke så veldig overbevisende, skytingen mangler trøkk og det skjer lite de første.. 8 episodene? Klarer tydelig vis ikke slutte å se. Sett på: Netflix

VINNER: Westworld – Jeg avsluttet nettopp siste episode av tv-serien Westworld og nekter å tro at filmversjonen er bedre. Holy shit så awesome dette er. HBO spruter penger på tv-skjermen. GIVE IT TO ME!  Scfiwestern visste jeg ikke fantes, men dette er bra. Jeg elsker å tolke hva som skjer og gjette fremtidige hendelser. Nesten perfekt. Sett på: HBO

PUT ON SOME CLOTHES.

Forresten. Ikke glem julekalenderen på Level Up der gutta forteller om sine spillfavoritter fra året som gikk. Du kan også vinne amazaaxing premier i quizzen som vi lager.

Julekalender luke 23 – Magnus’ favorittspill fra 2015

For LOLbua har 2015 vært et av de mest fornøyelige spillårene på lenge. Her er mine fire favoritter – og enda flere grunner til hvorfor du bør spille dem.

 

De siste to ukene har jeg diskutert meg fram til en liste over årets beste spill sammen med LOLleger Lars Richard Olsen og Jon Cato Lorentzen. Finn vår gjennomgang av dette på lyd og (eller) video her og her. Vi ønsket ikke bruke tid på en endeløs rekke kategorier som bilspill, sportsspill, indiespill, barnespill, strategispill, horrorspill, eventyrspill, mobilspill og så videre. I stedet kom vi fram til tre gode kategorier for å finne våre favoritter, og én kategori vi etter hvert skjønte at vi egentlig ikke trengte – årets beste spill.

De tre kategoriene som skapte gode diskusjoner var årets storspill, årets småspill og årets kompisspill. Her er listen over mine vinnere:

Årets kompisspill

tVGG_14209

2015 var for min del et temmelig tamt år på samarbeidsfronten. De beste opplevelsene har enten vært med enspillertitler eller online med kompiser i spill som ble gitt ut tidligere år, og som derfor ikke egentlig er så relevante i denne sammenheng. Et spill jeg imidlertid fikk en virkelig aha-opplevelse med når jeg testet det ut sammen med en kompis, var overlevelsesspillet Dying Light. I en dystopisk fremtzzzzzzz….hemmelig agentzzzz…..zombierzzzzzzz…..MEN UANSETT: Hele den klisjéfylte suppa befinner seg i en overraskende kløktig utformet verden, og ideen med at de virkelig skumle zombiene kommer ut om natta for å kose seg med de som fremdeles er utendørs funker kjempebra. Men det var da jeg hooket opp med en kompis i spillet at den digre verdenen virkelig åpnet seg. Én ting er hvor moro det er å hyrde digre grupper med trege, søvnige zombier sammen, men da vi heller begynte å fokusere på utforskingen, oppdaget vi hvor ufattelig mye snacks utviklerne har gjemt bort for oss. Dying Light har siden blitt utvidet og – etter hva jeg hører – blitt enda bedre, og bare ved å skrive dette, kjenner jeg at det begynner å klø etter et aldri så lite gjensyn med helvetesøya.

Årets småspill

image-02-700x390

Dette var en litt vanskelig kategori å kåre en vinner i.

På den ene siden har jeg Ori and the Blind Forest. Et spill jeg på annonsering oppfattet som litt fan service for Studio Ghibli-folket, og en litt småpatetisk kred-investering fra Microsofts side. Men et spill jeg den dag i dag blir litt blank i blikket av å tenke på. Den introen. Den føkkings introen. Ori er ikke bare nydelige animasjoner, stramme kontroller, smarte brett og enorm gjenspillingsverdi. Den introen kommer jeg til å huske i mange år fremover. Ikke bare på grunn av [FJERNET AV SPOILER-POLITIET], men hvordan den legger et premiss for hele spillet, og setter i gang en eller annen emosjonell prosess som gjør meg mer mottakelig for alt det har å tilby.

På den andre siden står Broken Age fra Tim Schafer og Double Fine Productions, et spill jeg – full disclosure, fuckers – kastet en del penger etter da det kickstartet Kickstarter, og som jeg har kost meg ufattelig med. Ikke bare spillet, men hele oppspillet til lanseringen. Double Fine sørget for at produksjonsteamet 2 Player dokumenterte hele utviklingsprosessen bak Broken Age, og denne dokumentaren ble sluppet dryppvis i episoder til de som hadde donert penger til prosjektet. En perfekt ventegave som både gjorde ventetiden kortere og mer uutholdelig på likt. Litt som når man ser en stand up-special, og man følger komikeren fra garderoben, gjennom korridor etter korridor, og til slutt ut på scenen. Bare over måneder i stedet for minutter.

Spillet i seg selv er et meget solid pek-og-klikk-eventyr som mestrer den formidable oppgaven å balansere både nostalgisk gjenkjennelse og modernisering av en sjanger som strengt tatt har gått ut på dato. Ypperlig skrevet, smarte puzzles og nydelig utformet.

Det kunne visst bare bli ett småspill på toppen av pallen, så jeg gikk til slutt for sistnevnte. Men begge titlene er verdige vinnere, synes jeg.

Årets storspill

rottr-1_9fy8

Jeg er jo egentlig først og fremst en sucker for storproduksjoner, så det tok meg litt på senga at årets store kniving skulle befinne seg i småspill-kategorien. Blant storspillene var det betraktelig enklere i år. Jeg tror jeg nevnte The Witcher 3 og Mad Max, begge nydelige spill som bør kjøpes og spilles umiddelbart av alle som ikke allerede har gjort det, som alternativer til prisen, men det falt ganske kjapt på Rise of the Tomb Raider.

Jeg var aldri fan av de første Tomb Raider-spillene, med sine kleine kontroller og tullete frustrerende plattform-puzzles. Det var nok først med rebooten at jeg hang meg skikkelig på. Oppfølgeren Rise of the Tomb Raider leverer på absolutt alle plan: Det er digert, smellvakkert, smart, variert og spennende. En solid oppgradering av en forgjenger som allerede leverte i verdensklassen. Det mest komplette spillet i Tomb Raider-serien, og en soleklar favoritt i året som gikk. Det er også grunnen til at det også stakk av med seieren som…

Årets beste spill

tombraider7

…som altså var Rise of the Tomb Raider. Det skal sies at også her var powerduoen Ori/Broken Age med i løpet temmelig lenge, men de eldste er som kjent fortsatt eldst, og den 19 år gamle oldingen Lara trakk det lengste strået.

 

Her finner du hva de to gamle gamerne i LOLbua har skrevet om samme tema: Lars Richards favoritter i 2015 og Jon Catos Favoritter i 2015

 

Få også med deg hele kåringen av våre favorittspill i 2015 som vi gjennomførte i to podcaster. Der får du også høre innspillene vi fikk fra dere – samt høre mer om tankene fra mine medpodcastverter, Lars Richard Olsen og Jon Cato Lorentzen.

LOLbua 96 – Årets beste spill del1

LOLbua 97 – Årets beste spill del 2

 

Tidligere luker fra vår julekalender:

Luke 1 – Intro til kalenderen 

Luke 2 – Vår ukjente japanske spillfortid

Luke 3 – LOLbua 95 – Spillåret 1995

Luke 4 – Lyden av spilljula

Luke 5 – The Prozac is strong in this one

Luke 6 – LOLbua spesial: Krise på Klækken

Luke 7 – Musikkspesial Spillåret 1986

Luke 8 – LOLbua i USA

Luke 9 – Intervju med Jon Cato Lorentzen

Luke 10 – Et juletre av banning

Luke 11 – Japan, oh so crazy

Luke 12 – LOLbua 96 – Årets beste spill del 1

Luke 13 – 2015 i splasher

Luke 14 – 1987 Mixtape

Luke 15 – It belongs in a museum!

Luke 16 – 7 gode grunner til å glede seg til Star Wars episode 7

Luke 19 – LOLbua episode 97 – Årets beste spill part deux

Luke 20 – Bad Lip Reading: Wars Wars IV: A New Hope

Luke 21 – Lars Richards favoritter i 2015

Luke 22 – Jon Catos Favoritter i 2015

Julekalender 18 – !giveaways

splash giveaway

Det er bare en knapp uke igjen til julaften, men i bua har vi startet feiringen for lenge siden. Og som vi alle vet, handler julen først og fremst om å få ting gratis fra andre. Og at det står pluss på bunnlinja.

Denne stolte tradisjonen følger vi i dag opp med å dele ut noe gratis her på siden, nemlig skrivebordsbakgrunner basert på et utvalg av årets splasher. Disse tre har vist seg å både være populære blant lyttere og LOLbuas beboere, i tillegg til at Magnus ikke har rotet bort HD-utgavene av grunnmaterialet. Og i beste Lucas-stil har vi remixet splashene litt, så de tar seg litt bedre ut på skrivebordet ditt. God forjul!

Ep67-1366x768.

2560×1440 – 1920×1080 – 1600×900 – 1366×768


.Ep68-1366x768

2560×14401920×1080 – 1600×900 – 1366×768


.Ep66.

2560×1440 – 1920×1080 – 1600×900 – 1366×768


..…og en liten bonus på tampen: Meta-splashen!

Meta

2560×1440 – 1920×1080 – 1600×900 – 1366×768

 

Ny til LOLbua? Hør vår ferskeste podcast her, hvor vi kårer årets beste spill

 

Tidligere luker:

Luke 1 – Intro til kalenderen 

Luke 2 – Vår ukjente japanske spillfortid

Luke 3 – LOLbua 95 – Spillåret 1995

Luke 4 – Lyden av spilljula

Luke 5 – The Prozac is strong in this one

Luke 6 – LOLbua spesial: Krise på Klækken

Luke 7 – Musikkspesial Spillåret 1986

Luke 8 – LOLbua i USA

Luke 9 – Intervju med Jon Cato Lorentzen

Luke 10 – Et juletre av banning

Luke 11 – Japan, oh so crazy

Luke 12 – LOLbua 96 – Årets beste spill del 1

Luke 13 – 2015 i splasher

Luke 14 – 1987 Mixtape

Luke 15 – It belongs in a museum!

Luke 16 – 7 gode grunner til å glede seg til Star Wars episode 7

Luke 17 – Hvordan jeg nesten begynte å hate Star Wars for andre gang

Julekalender 13 – 2015 i splasher

2015 I SPLASHER

Det er vanlig å oppsummere året som gikk i bilder fra viktige hendelser som har skjedd underveis. I LOLbua-året 2015 står selvsagt sendingene helt sentralt, og det er derfor naturlig for oss å benytte splashene når vi skal i gang med de navlebeskuende tilbakeblikkene.

What?

De fleste av våre faste lyttere har fått med seg at LOLbua har et nært forhold til splasher. Det vil si, vi prater en del om dem, og tar oss sjelden tid til å forklare hva de egentlig er. Splash er et begrep jeg og Jon Cato plukket opp i en tidligere jobb, hvor visse saker, som skulle promoteres på forsiden, fikk egne illustrasjoner – eller reklameplakater, om du vil. Det ble med oss til LOLbua, siden splashene der i bunn og grunn gjør det samme.

Easter eggs

Splashene har vært min oppgave siden min første sending i LOLbua, og er en jobb jeg har blitt veldig glad i å pusle med. En slags ukentlig kreativ nøtt å knekke, i et håndverk jeg sakte, men sikkert lærer meg selv opp i. Det er noe ekstra givende i å legge store mengder energi og forarbeid inn i noe de færreste vet eksisterer en gang, som et lite easter egg for de ivrigste lytterne.

Her er splashene fra årets 41 sendinger. Hva er din topp 3? Gi lyd i kommentarfeltet!

LOLbua-året 2015 i splasher

(Du kan klikke på splashene for en litt større utgave.)

LOLbuas julekalender luke 8 – Coming to America

Julen handler om Jesus, dolla bills og filmer om jul. Verdens beste nasjon, USA, er best på alle disse tre områdene og LOLbua var der i 2014. I wannabe Hunter S. Thompson-stil fordyper vi oss der i depraviteten som heter E3, og i dagens julekalenderluke byr vi på gjensyn med hva som skjedde den gangen Jon Cato (som da fremdeles kalte seg journalist) og Lars dro av sted med rundt 10 venner til Los Angeles . Resultatet ble to videoer og én podcast, som vi bringer deg gjenhør og gjense av her.

 

 

 

Her finner du podcasten vi lagde etter vår tur rundt om kring i the USA. Vi har lagt den ut på vår nye SoundCloud-side som du gjerne må følge. Podcasten inneholder både «studio»-elementer og opptak fra the USA.

 

 

Vi anbefaler deg å abonnere på podcasten vår for mer moro, noe du kan gjøre via ditt favorittpodcastprogram. Her finner du oss på iTunes. Der håper vi også at du kan gi oss noen stjerner og en liten anmeldelse. Følg oss på Facebook og Twitter.

 

Tidligere luker:

Luke 1 – Intro til kalenderen 

Luke 2 – Vår ukjente japanske spillfortid

Luke 3 – LOLbua 95 – Spillåret 1995

Luke 4 – Lyden av spilljula

Luke 5 – The Prozac is strong in this one

Luke 6 – LOLbua spesial: Krise på Klækken

Luke 7 – Musikkspesial Spillåret 1986

Fremtidens UpgradeGate-strategi

2013 (venstre) og på lansering (høyre)

CD Project RED skapte urealistiske forventninger til The Witcher 3, og nå står internett i flammer. Det ville aldri skjedd dersom de hadde fulgt vår revolusjonerende markedsstrategi.

Årets foreløpig største lanseringshøydepunkt er endelig ute, og internett reagerer forutsigbart med eder og galle av bibelske proporsjoner. Som kjent finnes det få opplevelser som kan måle seg med go’følelsen fra å heve seg over noe tilsynelatende alle liker, spesielt når det viser seg at det ikke lever opp til forventningene til de som hadde stilt forventningene sine til 11.

Før-bilde
Slik så teksten ut tidlig i skrivingen, rundt 2014. Se så bra den er nå til sammenligning!

Vi snakker selvsagt om blomsterplukkersimulatoren The Witcher 3: The Wild Hunt, utviklet av polske CD Project RED. Gjennom en rekke tiltak har studioet fremmedgjort både spillere, spillkultur og PC-en som spillplattform, og øverst på lista over forbrytelser mot menneskeheten finner vi to år gamle skjermbilder med høyere detaljnivå enn det ferdige produktet. Det har forståelig nok resultert i et hav av fråde og flammer på nett.

LOLbua tar tak
Siden det åpenbart er første gang noensinne at noe slikt har skjedd, og det på ingen måte er noe vi er veldig, veldig, veldig vant til å se, ser vi at det er behov for umiddelbare tiltak for å forhindre at denne grusomheten skal gjenta seg. I dag presenterer LOLbua derfor en ny markedsføringsstrategi for aspirerende spillutviklere og –utgivere: skjermbilder som garantert kan innfris. Trikset er å senke forhåpningene, og heller overraske positivt på lansering. Her har i første omgang Konami, EA og Nintendo fått litt starthjelp, men dette er noe vi føler alle i grunn burde kaste seg på.

 

Metal Gear Solid V: The Phantom Pain
metal gear solid v preview

Mirror’s Edge 2
mirrors edge 2-2

The Legend of Zelda Wii U
zelda

Magnus er en noob

Masterclass- HotS

På tide å bli u-noob. Live, og det i beste sendetid.

HotS1
Jeg skjønner ikke bæret av dette.

Da jeg jobbet i Akers Mic for snart femten år siden, førte Jon Cato og en kollega, som holdt til på bakrommet til spillbutikken, en liste over alle spillsjangere jeg hevdet å ikke ha peiling på. Hvis en kunde spurte meg om Warcraft III var bra, innledet jeg ofte salgspitchen min med «jeg spiller lite strategispill, men…». Jeg følte det var en ærlig tilnærming, og foretrakk å flagge min grunnleggende uvitenhet først som sist, i stedet for å skrøne spill på kundene.

Dette resulterte raskt i en pinlig lang liste over alt jeg holdt meg unna av spill, og det var en liten tankevekker. Selv om jeg føler at jeg med årene har blitt flinkere til å senke skuldrene og begi meg ut på utfordringer som er helt fremmede for meg, er det fremdeles forlokkende å holde seg til det man er best til, og slippe å kjenne på den ekle følelsen av å være elendig til noe.

Først ut: MOBA
Men nå er det nok, på tide å konfrontere disse indre demonene en gang for alle. Og det live på internett. Først ut er en skikkelig kjepphest, en sjanger jeg ikke skjønner bæret av: MOBA-spill. Heldigvis har Blizzard laget klart en så dempet utgave av sjangeren at de ikke en gang vil kalle det MOBA, nemlig Heroes of the Storm, så forhåpentligvis vil dette funke som en grei inngangsport til sjangeren som totalt dominerer e-sport for tiden.

What

 Til hjelp har jeg Filip Mauricio Fløgstad, kjent som tidligere gjest i LOLbua, head honcho på spillforumet Spillegal.no og generell gladgutt. Han er også ganske så ok i HotS, og har vært så kul at han har samlet et  team for å gi meg en solid innføring i spillet. Så hvis du også suger i MOBA, eller føler at terskelen er skummelt høy for å begynne å spille, kan du begynne med å henge deg på LOLbua på Twitch, og stille  spørsmål til Filip. Kveldens sending (fredag 15/5) begynner kl åtte.

Har du imponerende ferdigheter i et spill eller en sjanger, og lyst til å lære det bort til en totalt grønn idiot? Og gjøre det live på Twitch? Send en mail til kontaktÆTlolbua.no, så ser vi hva vi kan få til!

MMO-ene er på vei til de evige nerf-marker

Det er endelig slutt på behovet for å forklare forkortelsen MMORPG. Ikke fordi alle nå vet svaret, men fordi ingen lenger bryr seg.

Min definitive favorittsjanger i oppveksten var såkalte pek-og-klikk-spill, eventyrspill som på 80- og 90-tallet representerte noe av det gjeveste spillbransjen hadde å by på. Solide historier ble illustrert på – på den tiden – vakre 2D-bakgrunner, og det var hjernen, ikke refleksene, som spilte førstefiolin. Quest-spill, kalte vi dem, og Lucasfilm/Lucasarts var best i klassen. Jeg husker derfor godt da hele sjangeren praktisk talt døde. Året var 1998. Spillet var Half-life.

For Valve gjorde noe få før dem hadde gjort: De tilførte en dyp og engasjerende historie i et skytespill. Og det var liksom det eneste kortet eventyrsjangeren hadde å spille. Kanskje sammen med de vakre 2D-bakgrunnene, som for lengst var hentet inn og gjort overflødige av bykset i grafikkteknologi på 90-tallet. Et par krampetrekk i form av (det fantastiske) Grim Fandango og (det ikke fullt så fantastiske) Escape from Monkey Island senere, og ingen utenfor Tyskland lagde eventyrspill lenger.

De gamle er eldst
Nå, mer enn et hundeliv senere, står MMO-spillene overfor den samme situasjonen. PC-folket har for lengst beveget seg over til andre sjangre, som MOBA-gigantene DOTA2 og LOL, og de dalende salgstallene makter ikke lenger å rettferdiggjøre den kostbare og tidkrevende prosessen som kreves for utvikling av et konkurransedyktig MMO.

Gigantene er fremdeles World of Warcraft og Lineage 2, som har holdt stand mens så å si alle utfordrere har kommet og gått i mellomtiden. Nye MMO-er ligner enten på alt vi har spilt før, eller blir for eksperimentelle for sjangerens konservative publikum. Når Blizzard nå skraper sitt hemmelige prestisjeprosjekt Titan etter syv års utvikling, er det en god pekepinn for hvor det bærer. Når neste WoW-tilleggspakke Warlords of Draenor nå slippes, er det nok først og fremst for å bremse tapet av det fremdeles imponerende antall spillere, ikke å skape nye.

Legendary drops. Slår alt: [youtube id=»7SXAE7MCTM8″ width=»620″ height=»360″]

Blodfattig Destiny
Men hvor eventyrspillene hadde sitt endelikt i Half-life, mangler fremdeles den store MMO-killeren, for å bruke et populært uttrykk fra sjangeren. Det nærmeste vi kommer i dag er Destiny, som i beste fall er et blodfattig forsøk på bruk av MMO-elementer utenfor sjangeren. Men skissen er der, og med et par (hundre) oppdateringer med nytt innhold, skal vi ikke se bort fra at PC-spillenes gamle kjepphest blir overlatt til nostalgikere og innbitte Blizzard-fans. Prosessen er i hvert fall i gang, om ikke like raskt som med eventyrspillene på 90-tallet.

Jeg liker å si at eventyrsjangeren aldri døde, men lever videre i moderne utgivelser. En rusten, gammel doning er partert for deler, som brukes i nyere, mer moderne biler som har livets rett. Det samme skjer nok med MMO-spillene. Vi er for lengst i gang med å grinde etter stats og utstyr i andre spill, og lagbasert samarbeid er ikke lenger forbeholdt PC-ene. Flere og flere skytespill bruker klassebaserte systemer, og vi har så vidt begynt å skimte en trend med såkalt endagame-innhold. Det er vemodig, men til slutt faller behovet for de rendyrkede MMO-ene bort.

Det fine er at geeks som meg, som elsker å bruke et grusomt antall timer på å spikke på characteren min eller krige meg gjennom omfattende oppdrag sammen med to-tre andre som deler den samme avhengighetsdannende mentaliteten som meg, får mulighet til å gjøre det en hel haug av andre steder enn før. Og det må vi være glade for. Så kan vi heller i smug krysse fingrene for at noen finner det for godt å gjenskape den gode, gamle følelsen fra de første årene med WoW, med noen tidkrevende, utfordrende og kreative bosser, bortgjemt i taktisk utformede huler krydret med hemmelige kister fulle av digg.

TL;DR: MMO-sjangeren forsvinner kanskje, men ikke ennå, og den vil uansett leve videre når andre sjangre rapper de beste bitene.