Kategoriarkiv: Meninger

LOLbua julekalender luke 8 – Conan og Fallon

Vi er gamle gubber i LOLbua og av og til (ok, litt for ofte da) lener vi oss frem i gyngestolen og hever en skjelvende knyttneve over hodet mens vi proklamerer at nå, lille venn, nå skal vi fortelle deg hvordan det var i gamle dager da spill var spill og gamere var gamere.

Talkshow

Man kan si mye rart om Jimmy Fallon som har USAs mest populære talkshow. Hans servile innslag med Donald Trump før valget er ekstremt pinlig. Fallon er en fyr som jatter med og fyller enhver stillhet med en høylydt anstrengt latter.

Men han er en gamer. Han elsker spill og han har åpnet døren for å slippe inn spillprodusenter på besøk. Og når de først er på besøk skinner det gjennom en genuin entusiasme for spill.

Sjekk bare klippet under her fra i natt, når Reggie Fils-Aimee fra Nintendo kommer på besøk med Super Mario Run og Nintendo Switch. Jeg tror ikke noen assistent har vært og briefet Fallon om Shigeru Miyamotos barndom, jeg tror det er ting Fallon vet fordi han elsker spill.

Jeg har sett det tidligere år, når spillfolk er i studio er Fallon i himmelen. Han har en litt innøvd men også genuin barnlig entusiasme for spill som er smittende.

Conan O’Brien – på den annen side – har ingen genuin entusiasme. Han representerer ironigenerasjonen og han legger ikke skjul på at spill er noe han ikke har peiling på. Likevel har hans segmenter med Clueless Gamer – der Conan som regel sitter og klager og gjør narr av spill – slått an.

Sarkastisk

Når Conan river spillene i fillebiter så gjør han det fra perspektivet til noen som ikke spiller. Og det er faktisk lærerikt å se på. “Han sier nøyaktig det jeg tenker om spillene du spiller” sa kona mi til meg da jeg viste henne noen Clueless Gamer-segmenter.

Conans observasjoner om spill er på mange måter mer relevante og viktigere enn spillanmeldernes observasjoner. Conan skjønner ikke språket og terminologien, han skjønner ikke spillereglene og premissene.

Han er det publikumet som spillprodusentene tror de skal nå med AAA-spillene sine og han forklarer hvorfor folk som ikke er gamere ofte driter en lang marsj i spill. Han avkler spill, rett og slett.

Litt slik som Brie Code gjør i sin artikkel Video games are boring.

Så hva var poenget med denne rallingen min da? Poenget er at enkelte gamere nå sutrer over at Nintendo besøker Jimmy Fallon for å vise frem Switch. De sutrer over at Conan river yndlingsspillet deres i fillebiter og ikke behandler det med respekt.

Men det vi egentlig bør være er glade for at disse talkshowene – med millioner av seere utenfor gamersegmentet – har sluppet spillene våre inn i varmen. På hver sin måte.

Ralling

FOR DA JEG VAR UNG ble spill aldri nevnt i mainstream-media, med mindre det handlet om FARLIGE VOLDSSPILL, AVHENGIGHET eller UNGDOM SOM KASTET BORT LOMMEPENGENE SINE. Spill ble ikke anmeldt og omtalt som kultur. Spill ble ikke nevnt i det hele tatt. DET VAR BORTKASTA TID OG ØDELA HJERNENE VÅRE!

fevennen

Så jeg er glad for at spill nå blir spilt på Jimmy Fallon og Conan O’Brien. Det er en anerkjennelse av spill som kultur og en normalisering av hobbyen vår. Takk Jimmy og Takk Conan.

Dagens julekalender fra oss og Level UP med quiz og muligheten til å vinne masse godis ser du her.

LOLbuas Julekalender Luke 7 – En redningsaksjon for Titanfall 2

Julen er tiden for å gjøre gode gjerninger. Ved å kjøpe Titanfall 2 gjør du deg selv en stor tjeneste og hjelper samtidig oss som ønsker et tredje spill i serien.

Det er snart på tide at vi lager en Årets beste spill-spesial i LOLbua. Der vil Titanfall 2 være blant mine favoritter. Dette er den tragisk historien om spillet, og en bønn om hva du bør gjøre.

Magisk enspiller

Enspillerdelen er blant de beste opplevelsene jeg har hatt foran min TVi år, men dessverre har alt for få oppdaget dette. Spillet solgte nemlig langt mindre enn forventet.

I forrige uke ble det klart at  Titanfall 2 bare solgte en fjerdedel så mange kopier som av det første spillet. Det gjelder både fysiske og digitale utgaver.

Det mange har gått glipp av er en perle av en enspillerhistorie som , uten å dra sammenligningen for langt, minner meg om Portal 2 og Half Life.

weaponbalance

Overrasker hele tiden

Det kan være mange grunner til at spillet gjør det dårlig salgsmessig, men her vil jeg heller snakke om hva som gjorde mine 6-7 timer med Titanfall 2 magiske.

De forskjellige områdene du styrer den gigantiske mech-kompisen din på er varierte med ulike fiender som krever ulik tilnærming. Av og til bygges og dekonstrueres brettene mens du går på dem, og evnene du har til å dobbelhoppe og springe langs veggene får du bruk for stort sett hele tiden. Uten at det føles som en gimmik.

Dramatiske endringer i gameplay skjer også et stykke ut i fortellingen, men å si mer vil spoile store deler av et av Titanfall 2s beste overraskelser.

The feels

The Last Guardian (mer om det spillet senere) lykkes i å skape et bånd der du føler omsorg for andre enn deg selv i dataspill. Dette er sjelden vare, noe som gjør at det er herlig å kjenne the feels også i Titanfall 2.

Robotkompisen din er ikke livaktig på samme måte som Trico er i The Last Guardian men forholdet du får til BT-7274 er likevel sterkt og troverdig.

Legg til mye humor, herlig stemmeskuespill og kule våpenoppgraderinger, og jeg ser ingen grunn til at dette ikke skal være mye myyyye høyere på salgslistene enn spillet er i dag.

Om spillet er bra i multiplayer har jeg ingen formening om, men det kan kanskje noen av dere som leser dette gi en rapport om.

Sjekk også ut vår julekalender laget i samarbeid med Level Up der du kan vinne en awesome nyttårspremie i quizzen i slutten av videoen.

LOLbuas julekalender luke 6 – Ueda eller Uenjet

Enkelte tidligere spillanmeldere og spilljournalister får abstinenser når de ikke lenger får tilsendt disker og koder til alt som kommer av spill en uke før spillene lanseres. Jeg har det heldigvis ikke slikt lenger, jeg har nok spill å spille og jeg klarer fint å kjøpe spillene etter de er lansert.

Debatt

I tillegg er det moro å følge debatten rundt spillene før de lanseres. Tidligere har jeg vært på grensen til inhabil, jeg har spilt «fasiten» mens engasjerte gamere har debattert om spillet blir bra i kommentarfelt og forum. Nå sitter jeg på utsiden sammen med gamerne og koser meg med debatten om spill som straks skal lanseres, som alle spekulasjonene rundt The Last Guardian som preger alle spillsider denne uka.

Fun fact: I løpet av utviklingstiden til The Last Guardian har Ubisoft lansert tyve(!) spill i Assassin’s Creed-serien!

hqdefault

Det er noe kjedelig med kritikerroste spill. De som blir hyllet av et enstemmig kritikerkorps og av samtlige spillere som klassikere. Vi snakker om spill som Uncharted 4, et spill «alle» er enig om er kjempebra. Det perfekte er kjedelig, friksjonsfritt og trygt. Det perfekte mangler ofte særpreg og identitet.

Uperfekt

Derfor gleder det meg at kritikerne er delt rundt Fumito Uedas spill The Last Guardian. Mens Jarle Hrafn Grindhaug i Pressfire er i ekstase og nesten overtalte meg til å spytte ut 1700,- for samleutgaven av spillet i en chat med meg i dag er Jim Sterling kjølig. Vår egen Lars Richard – som fortsatt får tilsendt en del promoer av spill – er også veldig ambivalent til spillet så langt.

Det er moro å se hva de ulike kritikerne fokuserer på. Noen kritiserer spillets tekniske problemer – lav billedoppdatering og andre grafiske problemer. Andre klager over at det er vanskelig å få den digre pelsdotten i spillet til å gjøre hva man ønsker. Noen mener kontrollen er dårlig, mens andre mener hele spillet er utdatert. Spillkritikk fra hjernen, kald og analytisk.

Andre, derimot, skriver fra hjertet. Rene kjærlighetsbrev til spillets handling, figurer og spillverden. De ser forbi skavankene og feilene og inn i spillets sjel, som de mener er umåtelig vakker og verdifull. Kanskje er de blendet av kjærligheten?

151766

The Last Guardian er kanskje som et dikt? Poetisk og nydelig for dem som tolker ordene og skaper bilder av lyrikken, platt og kjedelig for dem som analyserer setningstruktur og grammatikk?

Når kritikerne ikke klarer å enes om en dom gjør det meg sulten på å spille spillet selv for å komme til min egen konklusjon. Det gjør meg nysgjerrig på hva jeg selv kommer til å vektlegge under opplevelsen. Kommer jeg til å se lyset til Jarle og Rune, eller kommer jeg til å spise mørket som Jim Sterling? Til helga får jeg svaret.

Frem til da skal jeg fortsette å utfordre dere i Level Ups julekalender. Her er dagens luke:

LOLbuas julekalender luke 5 – Jeg hater film

Jeg pleide å være en filmelsker, jeg gikk på kino flere ganger i uka, skrev anmeldelser for meg selv, oppsøkte obskure festivalvinnere på video og i kinomørket og kjøpte både laserdisc og DVD. Men de siste årene har jeg måttet erkjenne noe nytt: jeg hater film.

Eller for å si det litt mer korrekt: jeg hater moderne film. Jeg er blitt eldre og mange vil nok plassere meg i den gigantiske sekken full av kultursynsere fra Oslo-gryta som leter etter finkultur i søppelkultur og som hovent og arrogant fnyser av det folkelige og tilgjengelige. Jeg kjenner meg litt igjen i den beskrivelsen, altså.

Men jeg har rett og slett ikke tålmodighet til å se middelmådige filmer lenger.

Møkkafilm

I et anfall av giddeløshet og angst for mandag morgen endte jeg opp på sofaen i går kveld med suksessfilmen Now You See Me på Netflix. Kanskje den verste filmen jeg har sett i år. En actionthriller med fire tryllekunstnere som skal ta hevn mot systemet. En umotivert collage av actionscener og oppjagede kameraer som kretser og sirkler rundt Woody Harrelson og tre mindre kjente skuespillere som frelser arbeiderklassen og viser fingeren til makta fra teaterscenen.

Jeg er sikkert ikke den eneste som blir angrepet av apati når jeg scroller meg gjennom utvalget på Netflix. Jeg flikker meg forbi filmcovere og titler som ikke frister i det hele tatt. Jeg stirrer tomt på beskrivelsen av thrillere, dramafilmer og actionfilmer som ikke vekker noe nysgjerrighet eller interesse i meg i det hele tatt.

Criterion

I en periode i høst hadde jeg det som plommen i egget. Jeg snek meg inn bakdøra til Hulu, den amerikanske strømmetjenesten som samarbeidet med Criterion Collection – en kurator for klassiske og spesielle filmer som prøver å bevare filmhistorien for oss. I løpet av en måned så jeg mange strålende filmer.

Jeg så The Salesman, en dokumentar om bibelselgere i USA på 60-tallet. Et beksvart møte mellom kapitalisme, religion og menn i dress som selger sjela si for å dytte inn en illustrert bibel i et fattig hjem som egentlig ikke har råd til å betale for den.

Jeg så japanske filmer som Kurosawas Ikiru, om en japansk kontoransatt som får kreft. Deretter House, en surrealistisk skrekkfilm fra 70-tallet som er et fantastisk og absurd sanseangrep fra start til slutt.

Russiske krigsfilmer er mer enn den populære Stalingrad. Jeg ble fysisk kald av å se hviterussiske partisaner kjempe for livet i endeløse snømasser i den filosofiske krigsfilmen The Ascent.

Og hva med Zatoicihi? Kanskje den største japanske filmserien noen gang om en blind japansk samurai som reiser rundt som massør og hjelper de undertrykte. Ja, jeg hadde sett Takeshi Kitanos moderne remake av filmen, men takket være Criterion og Hulu fikk jeg muligheten til å se originalen og.

Men så forlot Criterion plutselig Hulu for å starte sin egen strømmetjeneste og plutselig var bakdøra til filmskattene borte.

Eksponering

Jeg er ute etter å vokse og lære og bli eksponert for nye og spennende tanker, enten det handler om film, spill, bøker eller musikk. Jeg koser meg med spesialprogrammer på Radio Nova om musikksjangere jeg ikke har noe forhold til fordi jeg blir eksponert for spennende musikk som jeg aldri hadde oppdaget på annet vis. Og jeg er umåtelig glad for at vi har kuratorer som Criterion som kan ivareta, anbefale og eksponere meg for filmer som jeg aldri har hørt om og som ikke er tilgjengelig noe annet sted.

Jeg savner Criterions strømmetjeneste. Jeg merker det hver gang jeg er inne på Netflix og ser etter en film. Med Criterion hendte det at jeg bare valgte en tilfeldig film. Ikke alt var like fantastisk, men hver eneste film føltes unik og spesiell og jeg lærte masse av alt jeg så. Jeg lærte om andre kulturer, om filmhistorie og om filmspråket.

Jo eldre man blir jo mindre blir behovet for tidsfordriv. Tid blir verdifullt og hva man bruker tiden på blir viktig. Jeg får aldri tilbake tiden jeg kastet bort på å se Now You See Me. Filmen hjalp meg å slå ihjel en søndag kveld, men det var også alt. Jeg trenger mer enn det fra filmene jeg ser, og derfor – kjære leser – skygger jeg unna det meste som kommer av moderne filmer. Jeg går neppe glipp av noe ved å drite i Dr. Strange, Now You See Me 2, Star Trek-filmene og Inferno. Gi meg Criterion eller gi meg en bok.

Eventuelt sjekk ut dagens julekalender fra LevelUp, med nok en oppgave fra oss i LOLbua:

LOLbuas julekalender luke 4

Har du noen ganger sittet i mørket sammen med kinoanmelderlegenden Pål Bang Hansen og tenkt «fyren ler jo aldri og lager egentlig ikke lyd uansett hva han ser på sover han kanskje?»

Det skjedde noen ganger på 90-tallet da jeg studerte i Oslo og trengte penger, men mest av alt ønsket å se filmer før alle andre. Av en eller annen grunn fikk jeg lov til å skrive omtaler til lokalavisa og fikk dermed innpass til forhåndsvisningene hos ulike filmdistributører i Oslo.

En gjeng kinoanmeldere dukket opp, men jeg kjente ikke igjen noen av dem – bortsett fra Pål Bang Hansen.

_uzg9dogoyt4gsoywf2hmqkz0pueludkwg63_1ghmrlq

Jeg kom på temaet fordi Star Wars – Rogue One snart har premiere. I fjor anmeldte jeg Star Wars VII to ganger, mye på grunn av den følelsen du får (eller ikke får) når du sitter omtrent alene i en kinosal for å anmelde en film.

For det er nesten som å anmelde et multiplayer only-spill med bare deg selv logga på. Ikke supergod sammenligning, men du forstår hva jeg mener.

Star Wars-greia

Første gangen var opplevelsen er heftig nedtur, men andre gang jeg så Star Wars VII var med en haug venner og ukjente i en stappfull kinosal med alle de fordelene det bringer. Opplevelsen gjorde at jeg lagde en ny omtale som var litt mer positiv enn fra da jeg hadde sett Star Wars VII helt alene.

For det å sitte i en liten visningssal sammen noen få stykker, f.eks Pål Bang Hansen, er på mange måter en veldig rar og lite kino-aktig opplevelse spør du meg. I alle fall hvis vi snakker blockbusterne som de fleste vil oppleve sammen med en gjeng.

Noen av perlene vi så

Siden jeg ikke kjente de andre anmelderne og var rimelig ung på den tiden på 90-tallet, dro jeg med min venn Jon Cato for å se perler som Sudden Death

og Strange Days

sammen med tidligere nevnte Pål Bang Hansen. Det å se Van Damme i en halvgod actionfilm var utrolig festlig å gjøre sammen med superseriøse anmeldere. Kanskje ble filmene bedre også siden det av og til ble en «oss mot dem»-situasjon.

Uansett. Hansen døde i 2010 og jeg skulle ønske jeg hadde sagt mer enn hei, til han. Det var egentlig det.

Vinne awesome greier

Her er også dagens julekalender fra Level Up og LOLbua der du kan vinne en awesome nyttårspremie. Jo flere dager du deltar jo større sjanse er det at du blir trukket ut som vinner.

 

LOLbuas julekalender – Luke 3 – VR-året 2016

Mitt første møte med VR kom via en dårlig VHS-utgave av filmen Lawnmower Man en gang på tidlig 90-tall. Et surrete teknobabbel av en film løst basert på en Stephen King-novelle om en fyr som klippet plener. VR var hot shit på 90-tallet. Mitt favorittspillblad Edge maste om VR hele tiden. Atari skulle lage VR til Jaguar. Nintendo skulle lage VR (og gjorde det også, dessverre). Digre VR-installasjoner dyttet enkle polygoner med elendig billedoppdatering inne i gigantiske hjelmer man ble utslitt av å ha på seg. Tiden var definitivt ikke moden.

Vi kunne likevel fantasere om en fremtid der vi en gang kom til å ta på oss briller og for alvor forsvinne inn i spillene våre, der teknologien ikke lenger var klumpete og gigantisk og ubrukelig men smidig og forførende. En fremtid som virket uendelig langt unna der og da men som faktisk er i stuene våre nå.

Ok, VR er fortsatt ikke like forførende som i Hollywood-visjonene. Det er ikke som å ta på seg noen Ray Bans og et par Apple-ørepropper og forsvinne inn i en annen verden. Det er fortsatt ledninger og kalibrering og rot og ork å bruke VR, men illusjonen spillene skaper og tilstedeværelsen er magisk, mektig og ulikt alt annet på spillmarkedet.

For meg kommer spillåret 2016 til å være det store VR-året. Glem Uncharted 4, The Witness, Final Fantasy XV, Dishonored 2 og alt annet på markedet. Flotte spill, bevares, men de mest unike, fremtidsrettede og minneverdige spillopplevelsene i år har vært i VR. Teknologien alene er ny og spennende og de beste spillene er fantastisk forførende. Det har blitt lansert tre VR-systemer i år, alle med sine styrker og svakheter.

3022754-psvr_s_06_1458057150
Akkurat slik ser det ut i LOLbua-studio når vi tester VR. 100% slik.

Nei, VR kommer ikke til å erstatte vanlig spilling med det første. Ja, VR er dyrt. Og knotete. Og et tiltak å spille. Men som en ny måte å oppleve spill på er VR noe av det mest banebrytende og mektige som har skjedd i spillbransjen noen sinne. Konsollprodusentene maser om HDR og 4K, teknologi som folk flest knapt aner om er aktivert eller ikke på TV-en deres. VR, derimot, gjør inntrykk på alle som prøver det.

2016 er for meg VR-året. Ikke en teknologi som har snudd opp ned på spillandskapet men en teknologi som gir meg en helt ny og voldsomt mektig måte å oppleve spill på. I år har fantasier jeg har hatt siden 90-tallet har blitt realitet. Farvel Lawnmower Man, velkommen Area X.

Ikke glem vår julekalender i samarbeid med LevelUp. Ny nøtt å bryne seg på her:

 

LOLbuas julekalender – Luke 1

Jon Cato: Hei Lars og Magnus, hva med å gjenopplive julekalenderen fra i fjor og at vi lager en sak hver dag i desember?
Magnus: Nei, det går ikke. Jeg skal lage julepølser frem til 12. desember, så drar jeg til Kristiansand og der har vi ikke fått internett ennå.
Lars: Nei, det blir for ambisiøst. Jeg skal se japansk reality på TV i hele desember og har maks tid til en sak eller to.

JA MEN DA SÅ!

Fallhøyden er stor, men jeg tar på meg oppgaven alene. En sak dagen. Det tar meg cirka femten minutter. Det er snakk om arbeidsmoral, stålkontroll, macht zu willen, ID over EGO og andre halvfascistiske slagord.

Fra spøk til alvor, jeg river i gang julekalenderen vår igjen. Jeg lover en sak hver dag frem til jul, om det så ender i skilsmisse og tvangsinnleggelse på sanatorium før jul på grunn av overarbeid og frynsete nerver. Jeg sparker i gang ballen, drar Magnus og Lars opp fra sofaen, serverer de noen lissepasninger og krysser fingrene for at de ikke er totalt ut av form men kan bidra med litt lagspill de neste 23 dagene.

Pasted image at 2016_11_27 01_07 PM

Luke 1 er åpen. Foruten selvskryt og nedrakking av mine kompanjonger byr denne luka på en aldri så liten link til mine gamle venner i LevelUp. De kjører nemlig sin egen nedtelling mot jul med en video hver dag om sine favorittspill i år. Og jaggu finner du ikke oss i LOLbua på slutten av hver video, vi bidrar nemlig med en egen julekalender spesiallaget for LevelUp, der Magnus og meg gjenbruker klassiske bildespørsmål fra quizzen vår.

 

Sjekk ut julekalenderen vi lager med LevelUp her.

Og pass på å følge med på både LevelUp og oss her på nettsiden i desember. Det blir Star Wars Rogue One-anmeldelser, boktips, spillsaker og et par artikler skrevet ut av ren desperasjon klokka 01:30 om natta fordi HVORFOR-I-ALL-VERDEN-TOK-JEG-PÅ-MEG-Å-GJØRE-DETTE-TULLET-HER-JEG-HAR-JO-INGEN-IDEER-IGJEN-AAAAAAA!

Hvis du er fersk hos oss i LOLbua anbefaler vi å sjekke noen av våre podcaster som ligger på denne siden du er inne på nå. For enkle smakebiter kan du gå til vår side på Soundcloud der du finner ting som dette:

Min kamp (om osten)

maxresdefault (1)

 

Først i dag klokken 19 kommer det nye raidet, så en full anmeldelse av Destiny: Rise of Iron er et stykke unna (og skal leveres til en annen nettside). Her er likevel noen inntrykk så langt etter rundt 10 timers spilling. PS. Meld deg inn i LOLbuas Destiny-klan her

Etter å ha vært på ferie fra Destiny i et halvt års tid er det rett og slett forvirrende å vende tilbake til spillet. Jeg måtte igjen ta stilling til uferdige oppdrag, fundere på nøkler og runer jeg ikke husker hva brukes til og jeg drasset rundt på en ryggsekk full av ubrukelige våpen og rustningdeler som måtte slettes.

Jeg stresset også med at én av mine tre karakterer ikke hadde nådd level 40. Før utvidelsen kom denne uken jobbet jeg hardt med å gi min warlock nok XP til å være oppdatert for de nye oppdragene. Det gikk noen timer før jeg sluttet å trykke på L1 for å heale (en uvane fra The Division), men grinden var fin akklimatisering til Destiny før den nye utvidelsespakken kom ut. Det jeg ikke visste på forhånd var at det i Rise of Iron følger med en greie som heter Spark of Light som gjør at du kan få én av dine karakter direkte til nivå 40 med et tastetrykk.

Førsteinntrykket

Det er mye å gjøre i Rise of Iron, selv om hovedhistorien er ferdig på noen få timer. Jeg har hatt moro med å finne nye Gjallarhorn, den legendariske rakettkasteren som mange stresset med å finne i det første året av Destiny. Nå slipper du å be til RNGesus, og kan i stedet gjennomføre en egen quest som gir deg den unike rakettkasteren. Gjallarhorn-oppdragene er morsomme, og jeg er nå klar til jakten etter et helt nytt exotic-våpen som heter Khvostov som jeg ikke har peiling på hva er for noe.

I tillegg til sideoppdrag,  det kommende raidet og et ekstra strike kan du også dykke ned i flere titalls oppdrag som står listet opp i «Rise of Iron Record Book». Oppdragene minner mye om velkjente bounties, men her er du garantert rustningdeler og andre premier(?) etter hvert som du fyller ut sidene i boka. Jeg har ikke satt meg så fryktelig inn i akkurat denne delen, men Jon Cato maser hele tiden om dette.

Ost og kjeks

Mange som spilte Destiny fra starten av vil huske den sinnssyke grinden som sto bak det å finne våpen som Icebreaker, Vex Mythoclast, Fatebringer og diverse rustningdeler. Metoder for å cheese (utnytte svakheter i spillet for å gjøre oppdragene mye enklere) florerte på YouTube og forum som NeoGaf. Jeg kan med glede melde at osten er tilbake og fremdeles lukter godt. Mange gode og mindre gode tips florerer blant annet for å levele opp raskt, ikke minst fordi det er anbefalt at du når light level 360 før du prøver deg på raidet.

PVP

Jeg har så vidt prøvd PVP-delen av spillet, men kan melde at jeg suger like mye som alltid. Jeg havnet i nederste del av scorelisten. Den nye spillmodusen supremacy, der du dreper fiender men kun får poeng for medaljene de slipper, virker ok. Jeg tviler på at jeg kommer til å bruke fryktelig mye tid her.

 

Det er omtrent det jeg har å melde fra mine første timer med Rise of Iron. Hvis du mislikte Destiny før, vil du heller ikke like det nå. Vi som elsker spillet vil ikke finne grunner til å skifte mening. Det er gøy å løpe rundt i Wastelands, det nye patruljeområdet og åsted for de fleste nye oppdragene. I regionen som er tilknyttet Cosmodrome florerer det av dregs, kapteiner og de andre fiendene du møtte da du spilte dine første timer i Destiny. Du må fremdeles tåle mye grind, men med litt ost på toppen smaker det godt.

 LOLbuas Destiny-klan

En kjapp Uncharted 4-omtale uten spoilers

uncharted
– En dag Sully, skal alt dette bli mitt?

Jeg er ikke verdens største Uncharted-fan, men smilte godt da jeg hadde runda det fjerde og kanskje siste spillet i serien onsdag denne uken. Jeg har prøvd mange spill, men få har gitt meg tilfredsstillelsen jeg følte da rulleteksten kom opp på skjermen.

Holy reverse cowgirl for en slutt.

Da er det rart at begynnelsen av spillet er så kjedelig og uinspirert med tafatt hopping fra hustak til hustak. Utviklerne Naughty Dog tar oss ikke til de kule områdene før etter noen timer. Joda. Du skyter litt, men ildvekslingene er fremdeles det kjedeligste med hele spillet for meg. Det føles som å måtte spise suppe før du får lov til å kaste deg over pannekakene. Litt plaffing, deretter kul utforsking av vakre omgivelser og historiefortelling, så litt mer skyting. Heller ikke denne gangen klarer jeg å bli venn med måten våpnene oppfører seg på.

Men så blir det bedre. Omgivelsene blir etter hvert så vakre at det er fristende å henge tven på veggen. Ok, du har kanskje tven hengende på veggen allerede, men du skjønner hva jeg mener.

Ps. Vet du at LOLbua også gir ut én podcast i uka, helt gratis? Sjekk nyeste epiosde her

Handlingen bygger sakte men sikkert mot noe som gjør at du bryr deg. Det er mye drama og feels mellom hovedpersonene, og jeg interesserer meg virkelig om hva som skjer med rollefigurene. Aldri før har Uncharted fortalt en historie jeg virkelig levde meg inn i, men det skjer denne gangen til de grader.

Men så er det litt mer skyting, og jeg hater spillet igjen. Nok en gang blir Drake massemorder. Herrejemini så mange hundre mennesker han skal ta livet av. Heldigvis kan du noen ganger snike deg rundt for å ta deg av fiendene.

Som vanlig får du både hummer og kanari i spillet. Ville actionscener, kjedelig skyting, båtrace, bilkjøring og mye mer.
Som vanlig får du både hummer og kanari i spillet. Ville actionscener, kjedelig skyting, båtrace, bilkjøring og mye mer.

Men så blir det pent og vakkert igjen og spillet byr snart på de sykeste actionsekvensene. Og omgivelsene da. Jeg klarer ikke slutte å tenke på dem. Du kan glede deg til å se hvor spillet tar deg. Jeg tør ikke tenke på arbeidstimene som er gått med til å bygge opp spillet og alle detaljene som fyller det.

Du havner for eksempel i Madagascar. Steppelandskap og fjellområder må utforskes. Store områder. Dessverre er det igjen lite å hente av å utforske de vakre omgivelsene så veldig nøye. Du får noen kjedelige skatter (som gir deg poeng slik at du kan låse opp bonusmateriale), men her kunne Uncharted ha lært noe av Tomb Raider. Der ga det mening å saumfare hver krik og krok av kartene. Du kunne jakte, samle ressurser og bygge nye ting. Her føles litt som om de flotte områdene bare er noe du skal fyke raskt gjennom. Men det er vel Uncharted-stilen.

Og så kommer de siste kapitlene av historien. Alt blir bare vakrere og mer imponerende. Jeg sitter foroverlent på stolen og må bare spille litt til. Hva skal skje? Hva er egentlig skatten vi er ute etter? Er han eller hun slem? Spørsmålene blir mange og jeg må ha svar på alle.

Og slutten innfrir. Så til de grader. Digger du Uncharted, kommer du til å elske dette spillet. Hater du Uncharted, kan det hende du kommer til å like dette du også. Bare gi det noen timer før det hele kommer igang.

Spillet kommer i salg 10. mai.

 

PS. Noe du lurer på? Spør og jeg svarer.

Spesialpodkast: SIDbua 001 – Ti i skuddet

Pasted image at 2016_03_14 03_22 PM

God påske og velkommen til SIDbua, vår aller første ekstrapodcast med meg, Jon Cato Lorentzen, som programleder og vert.

Det er ikke det at jeg er lei av Magnus og Lars (ikke noe mer enn normalt), men mest det at jeg har en brennende interesse for spillmusikk som jeg ikke alltid får uttrykt like godt i våre vanlige ukentlige LOLbua-sendinger. Derfor bestemte jeg meg for å lage min egen lille sidepodcast der jeg sitter alene i mørket og snakker med meg selv mens jeg spiller ny og gammel spillmusikk pakket inn i temaer. Om du ikke er interessert i spillmusikk er kanskje ikke denne podcasten noe for deg, men for alle andre, velkommen skal dere være.

I denne første episoden tar jeg for meg spillbladet Zzap 64. Bladet startet i februar 1987 med en månedlig topp 10-liste over de beste spillmusikklåtene på Commodore 64. Det skulle bli en liste jeg baserte mine spillkjøp på og en liste som anerkjente at musikken jeg hørte på var verdifull for flere enn meg.

Jeg snakker om spillene, komponistene og låtene og loser dere gjennom topp 10-listen fra nr. 10 til nr. 1 i denne aller første episoden av SIDbua. Om du har nostalgiske minner fra C64 vil du garantert kjenne igjen flere låter, og om du er for ung til å ha slike minner anbefaler jeg deg å sjekke ut noe av det ypperste innen chipmusikk fra 80-tallet. God fornøyelse!