Forza-farze

Omtrent annenhver måned kjører jeg til Drammensbadet. Et par ganger i året kjører jeg til Halsnøy i Sunnhordland. Det blir også noen langturer til en fjellhytte ved Fagernes i løpet av året. Ellers lar jeg for det meste bilen stå i garasjen.

Å kjøre bil er nemlig ganske kjedelig. Selv om jeg cruiser i 120 nedover E6 mot Fredrikstad eller manøvrerer hårnålssvinger ned fra Haukelifjell. Jeg har 141 hestekrefter under panseret, jeg kan aksellere slik at jeg blir presset bak i bilsetet, men jeg kjeder meg bak rattet.

Jeg føler heller ingen spenning når jeg suser rundt på Silverstone i Forza Motorsport 5. Jeg aksellererer og bremser, bøller meg frem blant de andre bilene. Triller i høy hastighet gjennom svinger og over lange strekninger. Landskapet er flatt, omgivelsene består stort sett av gress og reklameplakater. Det er aldri spektakulært, det er aldri nervepirrende. Jeg driter i om jeg kommer på første eller fjerdeplass – erfaringspoengene og de virtuelle pengene tikker inn uansett.

Forza Motorsport 5 er klinisk, realistisk og fornuftig bilkjøring, akkurat som når jeg kjører til Drammensbadet med baksetet fullt av barn som gleder seg til å svømme.

Jeg vil ikke ha fornuft i bilspillene mine. Jeg vil at bilspillene skal være som bilreklamene, ikke som søndagsturene gjennom Sandvika på vei til Drammensbadet. I bilreklamer er alt lov, alt er sexy, alt kan skje. Jeg vil ha hastigheter som gjør at jeg klamrer meg fast til håndkontrolleren, brekkslædding i 200 kilometer i timen og spektakulære og fantasifulle landskap fulle av fossefall, vindmøller, bakketopper og vill landskapsarkitektur. Jeg vil ha spektakulære kræsj og mangel på respekt for fysikkens lover.

Jeg spiller ikke bilspill for å kjøre bil, jeg spiller bilspill for å flykte fra monotonien rundt hvordan det faktisk er å kjøre bil.

Forza Motorsport 5 er fornuftig. Kjøremotoren er presis. Drivatar-systemet gjør motspillerne uforutsigbare. Bilbanene er gjenskapt fra virkeligheten med en voldsom nøyaktighet. Det grafiske grensesnittet lar meg fordype meg i alt mulig rundt bilkjøring. Jeg skjønner at dette er gøy for bilentusiaster.

Men jeg kommer ikke bort fra det faktum at jeg kjeder meg. Jeg savner en blondine i passasjersetet og en adrenalinfylt reise på tvers av Europa i en åpen Ferrari.

LOLbua 41 – LamerGate

Det blåser en storm mellom spillpressen og spillerne for tiden kalt #gamergate. I ukas episode tar vi et endelig oppgjør med denne stormen i et vannglass og benytter også anledningen til å vaske våre skitne rulleblad for alle goder og tjenester vi har mottatt fra distributører og utviklere opp gjennom årene. Ellers snakker Magnus om sin nærkontakt med alternativ medisin, Lars klager over ryggen sin og Jon Cato har bestilt midtlivskrise-tur til Essen for å spille brettspill på verdens største brettspillmesse.

Vi tar også for oss flommen av relanserte PS3- og Xbox 360-spill på de nye konsollene, emulatorer, spillmusikk og Xbox One-inntrykk. Spill vi har prøvd i det siste er Counterspy, Size Does Matter, Desert Golfing, The Sims 4 og Phoenix Wright. Som en ekstra bonus på slutten avslører Magnus detaljer fra sin mørke fortid da han jobbet for EA i USA. GASP! GamerGate tar aldri slutt!

All musikk i dagens sending er fra det strålende albumet Chiptunes = Win: Volume 3. Anbefales varmt!

Podcast i lyd eller videoform finner du under. Lydversjonen har best lyd. Du finner oss også på iTunes.

Besøk våre venner i RadCrew her.

[youtube id=»Zc-pydsavcU» width=»620″ height=»360″]

LOLbua 41 lydfil (høyreklikk for å lagre)

Ukas spillutgivelser – Uke 36

Vi prøver oss med en fast-ish spalte her på LOLbua (det vil si, vi får se hvor lenge vi gidder). LOLbua a.k.a. The Three Stooges går gjennom ukas spillanseringer og serverer våre høyst personlig forhåndsdommer. Til informasjon og glede for deg, kjære leser og lytter.


Velocity 2X
Playstation Vita, Playstation 4
3. september

[youtube id=»RGsrGmIWxV0″ width=»620″ height=»360″]

Velocity 2x er en slags oppfølger til Velocity, også kjent som Velocity Ultra. Kort fortalt: Velocity Ultra er et megabra todimensjonalet romskytespill til Vita, PC og PS3. Du styrer et romskip som flyr oppover skjermen akkurat som klassiske arkadespill fra 80-tallet, men gimmicken er at du kan teleportere deg. Resultatet er en kombinasjon av hjernetrim, kjappe reaksjoner og skyting.

I Velocity 2X kan man lande romskipet midt på brettene og styre den kvinnelige supersoldaten Kai Tana (vi tror det er det hun heter) i et todimensjonalt actionplattformspill. Klassisk romskipskytespill blandet med like klassisk Metroid-plattformaction, med andre ord.

Jon Cato: Det absolutt mest spennende som kommer denne uka. Jeg digget Velocity Ultra, det klarte å gjøre noe helt nytt med en klassisk sjanger og føltes helt unikt. 2D-plattformsekvensene i Velocity 2X ser helt fabelaktige ut. Vita-sjef Shahid Kamal Ahmad har mast om dette i månedsvis på Twitter og til tross for hans åpenbare agenda pleier han å være en forkjemper for gode spillopplevelser på plattformen sin, så jeg svelger PR-agnet hans rått.

Jeg mener, bare se på traileren. Kom ikke her og fortell meg at det her ikke er materiale for Topp 10-lista for 2014?

Lars: Topp 10? Tja. Det forrige Velocity var helt greit, men ikke noe jeg spilte så veldig lenge (kanskje fordi batteriet på Vita er dritt). Metroid-delen av Velocity 2X virker kult. Jeg håper bare spillet holder det det lover i tittelen og er dobbelt så raskt.

Jon Cato: Oppdaget akkurat at spillet er gratis for PSN Plus-medlemmer i september. No-brainer.

 


Hatoful Boyfriend
PC, Mac, Linux
4. september

[youtube id=»_SnF_Y2vnso» width=»620″ height=»360″]

Hatoful Boyfriend er en interaktiv visuell roman/novelle der du styrer en tenåringsjente som går på skolen. En rekke duer prøver å bli kjæresten hennes. Noe mer trenger vi vel ikke å si?

Jon Cato: Javel? Det er japansk, så det er vel noe i disse tider der japanere så og si har gitt opp å lage spill. Det er en ny versjon av et spill fra 2011 som ble populær nok til at flere skribenter jeg stoler på sier at dette er unikt og verdt å spille. Vet ikke helt om jeg klarer hele den visuelle novelle-stilen, jeg liker å lese bøker og spille spill, men om tiden strekker til skal jeg gi dette en sjanse.

Lars: Dette gidder jeg ikke bruke tid på. Men den Let´s play-videoen vi har lagt til her er passe genial. Apropos japansk crazy: For tiden ser jeg animeen Kill la Kill. 100 prosent awesome.

Jon Cato: Nichijou. Nuff said.

 


Planetary Annihilation
PC, Mac, Linux
4. september

[youtube id=»bzAfXs7e2TQ» width=»620″ height=»360″]

Jon Mavor jobbet med Total Annihilation og Supreme Commander og fikk folkefinansiert RTS-spillet Planetary Annihilation via Kickstarter. Spilleren skal erobre planeter og solsystemer i en diger galaktisk krig.

Jon Cato: Jeg er ingen RTS-mann men selv jeg ser solide spor av Total Annihilation i dette spillet med drøssevis av enheter som ruller over skjermen mot hverandre. Jeg kommer aldri til å røre i dette spillet men forhåpentligvis innfrir det forventningene til alle backerne.

Lars: Tja.

 


The Sims 4
PC, Mac
5. september

[youtube id=»XFQbNU5fgls» width=»620″ height=»360″]

Simuleringsserien The Sims er nå 14 år gammel. Tenk på det du. Nye måter å dø på og flere muligheter til å dele innhold og karakterer online er blant nyvinningene denne gangen for serien som i ulik form har solgt vanvittige 175 millioner eksemplarer. Det er kanskje ikke så rart siden det har kommet nesten like mange utvidelsespakker.

Lars: Jeg har bare ett spørsmål. Er The Sims 4 bedre enn Animal Crossing? Ok. Jeg har to spørsmål. Er ikke dette en type spill som passer best på bærbare enheter? Jeg er uansett spent på å prøve det ut.

Jon Cato: Orakelet svarer. 1. Neppe. 2. Nei. Var på en presentasjon av The Sims 4 på E3 og mitt inntrykk er at dette er mer The Sims 3.5 enn The Sims 4. Men ingen vil vel skape for store bølger med det som er en etablert suksesserie.

 


Train Fever
PC
5. september

[youtube id=»OBpjj2bN7to» width=»620″ height=»360″]

Tog og feber? Vi vet ikke helt hva spillet går ut på, men ser for oss at dette er en slags infeksjonsbasert toghistorie der du skal spre sykdom ved å bruke offentlig transport. Vi er rimelig sikre på dette.

Lars: Jeg har aldri hatt togfeber. Jeg husker derimot at jeg fikk vannkopper da jeg var liten.

Jon Cato: Jeg klarer ikke å la være å høre musikken fra Thomas-toget i hodet mitt når jeg ser den traileren.

 


Dead Rising 3
PC
5. september

[youtube id=»lxeSElxErio» width=»620″ height=»360″]

Fra frisk og bisarr japansk zombie-lek i eneren til mer anstrengt og krampaktig morsom zombie-lek i den kanadiske toeren. Du skjønner vel at vi ikke kommer videre i beskrivelsen av spillet nå etter å ha skrevet “den kanadiske toeren”? Best å gi seg mens leken er god.

Jon Cato: Jeg elsket eneren men toeren føltes litt vel krampaktig for min smak.

Lars: Like krampaktig som disse oppkonstruerte dialogkommentarene?

Jon Cato: Hysj! Treeren er faktisk ganske bra. Litt mer fokusert, litt mer driv, litt mer gritty. Jeg liker det. Selv om jeg savner den freshe og totalt bisarre tilnærmingen i det første spillet. Og Frank, da. Jeg savner Frank.

 


Danganronpa 2: Goodbye Despair
Playstation Vita
5. september

[youtube id=»dfOQV2UKiv0″ width=»620″ height=»360″]

Farvel fortvilelse. Det høres ut som tittelen på en debutroman fra en ambisiøs ny norsk forfatterspire på 26 som har bosatt seg på landet for å komme i kontakt med følelsene og som stiller opp i det kaffeintervjuet på baksiden av Aftenpostens kulturdel for å snakke om de nære ting i livet.

Men tilbake til spillet. Vi snakker om en visuell novelle med en stil sterkt inspirert av Persona-serien. Okkulte overtoner og high school-liv. Har vi ikke spilt dette før?

Jon Cato: Danganronpa. Danganronpa. Om spillet er like morsomt å spille som det er å si tittelen blir dette kjempegøy. Selv om det ripper stilen til Persona 4 til de grader så er det en liten del av meg som sier at jeg bør kjøpe dette bare for å støtte at disse japanske spillene blir utgitt i vesten.

Lars: Første spill i serien var gøy, men jeg klarte aldri å gjennomføre det. Kanskje jeg klarer det i del to hvis spillet er litt mer strømlinjeformet.

 


Warriors Orochi 3 Ultimate
Playstation 3, Vita, Playstation 4, Xbox One
5. september

[youtube id=»LTi9JCVQhKc» width=»620″ height=»360″]

Nok en spillserie vi ikke har særlig kjennskap til. Møljeslagsmålspill som Dynasty Warriors har dog sitt publikum og Warriors Oricihi 3 Ultimate ser ut som alle andre møljeslagsmålspill vi har sett og spilt. Ifølge Wikipedia er Warrors Oricihi-serien en crossover av Dynasty Warriors- og Samurai Warriors-seriene. Så lærte vi noe nytt i dag og.

Spillet har vært ute på PS3 og PS Vita før.

Jon Cato: Jeg tror jeg venter på Hyrule Warriors i stedet for å kaste meg inn i sjangeren med dette her.

Lars: Dynasty Warriors er jo egentlig gøy da. Litt? Lenge siden jeg har prøvd det.

Jon Cato: Joda, jeg spilte Dynasty Warriors for mange år siden, men har det skjedd så mye siden da? 

 


Xbox One + alle lanseringsspill
Xbox One
5. september

Den største lanseringen denne uke (for oss i Norge) er Xbox One med lanseringstitler. Dette kommer vi til å ta for oss både i ukens podcast og i flere anmeldelser på nettsiden denne uka. Følg med, som de sier på Radio FINN.

Idiotplottet i The Strain

Har du opplevd å falle helt ut av handlingen i et spill eller en film på grunn av idiotiske avgjørelser fra karakterene? Fenomenet kalles gjerne et idiot plot, og ble forklart slik av filmkritikeren Roger Ebert slik i omtalen av filmen Narrow Margin:

«Narrow Margin is a clumsy version of the Idiot Plot, dressed up as a high-gloss chase thriller. The Idiot Plot, of course, is any plot that would be resolved in five minutes if everyone in the story were not an idiot. And rarely has there been a film in which more idiots make more mistakes than in this one.»

Denne uken var det den nye TV-serien The Strain som satte min toleranse for idiotplottet på prøve. OBS: Jeg skal nå røpe litt av handlingen, men ikke mer enn du får vite i løpet av traileren:

[youtube id=»RiN8Edb4X2w» width=»620″ height=»360″]

Den første episoden av The Strain viser et fly på vei mot New York. Noe skjer like før landing, og når myndighetene tar seg inn i flyet, som står mystisk stille og livløst på rullebanen (jeg hopper over noen idiot-ting som allerede har skjedd), er alle døde. Eller ikke. Et par av passasjerene våkner opp, merkelig bleke. Noe veldig rart har helt klart skjedd på flyet, men fuck it. De ansvarlige slipper de overlevende ut av flyplassen og infeksjonen de bærer med seg har dermed fritt spillerom til å spre seg i hele New York.

Bakgrunnen for hele serien forsvinner hvis ikke det hadde vært for at sjefene i ørten statlige organisasjoner, i synkrone spasmer av idioti, bestemmer seg for å la de overlevende passasjerene vandre fritt ut i verden etter en hendelse som ingen har oversikt over. En eller annen konspirasjon kan sikkert forklare alt dette, men når vi vet hvor paranoide amerikanerne er for terror, sykdommer og lignende, gir dette uansett lite mening.

Idiotplottet finner vi i masse underholdning og stort sett tåler vi det helt fint. Noen ganger er dette hele premisset bak underholdningen. Ta dumheten fra serier som Klovn og The Office, og du har fjernet alt som gjør det morsomt.

Andre ganger er imidlertid idiotplottet fullstendig ødeleggende… Å, nei. Nå ble jeg minnet på Prometheus. Et plaster på såret er alle de morsomme videoene som kom i etterkant, som denne:

[youtube id=»Z5nXqWSY1Mk» width=»620″ height=»360″]

Har du eksempler på historiefortellinger som irriterer deg? Si fra i kommentarfeltet.

Harmonix = Love

Jeg er glad i Harmonix. De består av flere tidligere Looking Glass-folk med en forkjærlighet for musikk og har gitt oss magiske spillopplevelser som Frequency og Amplitude. Ikke minst ga de oss Guitar Hero, som var den mest fantastiske spillopplevelsen noen sinne i et par år.

Derfor hoppet hjertet mitt en ekstra takt da jeg i går fikk med meg at de har annonsert et nytt spill: A City Sleeps. Et slags musikkbasert bullet hell-spill i to dimensjoner.
City Sleeps

Det henger på greip. Bullet hell-sjangeren har alltid vært en desperat dans mellom spilleren og kulene som har brakt spillerne inn i den magiske sonen der omverdenen forsvinner og alt som eksisterer er spillfiguren din og kulene du sneier. Med Harmonix bak rattet kan dansen få rytmer og melodier i tillegg, vi snakker en potensielt transcendental fusjon av lyd og bilde som kan opphøye oss til mer intelligente vesener. Namaste!

Grafikken minner om Transistor. Vi vet at musikken kommer til å bli knall med alle de dyktige in-house-musikerne hos Harmonix bak spakene. Da må vi bare vente i et par år før spillet er… WHAT? Det lanseres allerede i oktober???!? Følg med spillutviklere! Slik annonserer man spill!

Spillhøsten 2014 ble akkurat beriket. Pre-order (med soundtrack) er på plass. Lanseres 16 oktober på Steam.

 

 

Where the magic happens

Diablo 3 burde egentlig hete Diablo 4.

La meg forklare: Som du kanskje hørte i episode 40 av LOLbua har undertegnede fått samboer i Casa del Nerd langt oppe i det iskalde nord (snøen har lagt seg for lengst, og pingvinene fløy sørover her om dagen). Noe av det aller beste av dette er felles spilling i stua der det nå befinner seg to 50-tommere og tilhørende konsolltårn. Det sier seg selv at chick magnet-faktoren er ubeskrivelig.

Uansett (og vi hopper over at 50 tommer er for lite) inviterer dette til jevnlig nerding som ble innledet med Destiny-betaen der flere skjermer og konsoller koblet sammen var særdeles vellykket. Å hyle ut frustrasjon og seiersrop, fornærmelser, oppmuntring og slagplaner til noen som er få meter unna fungerer mye bedre i samme rom enn om du gjør det over en halvgod chattelinje på nettet.

Enda morsommere er det imidlertid å spille på samme TV. Dette ble ettertrykkelig bevist etter at Diablo 3 Ultimate Edition kom til PS4 og Xbox One. Her er det ikke bare Mats, han som bor her, og jeg som spiller, men den siste uka har det strømmet på med kompiser som vil bli med på moroa. Diablo 3-opplevelsen i enspillerkjør er helt grei, veldig bra online – men blir uovertruffen når du klarer å samle fire stykker i samme stue. En fin bonus er selvsagt at spillet blir enklere og raskere å pløye gjennom på jakten etter episk skrot.

For noen av dere er dette ingen stor nyhet. Men for meg har denne typen spilling omtrent helt falt bort etter at jeg ble voksen og spillverdenen det samme. Plutselig en dag var ikke flerspill på samme skjerm så viktig. Men nå har Mats, Diablo 3 og resten av vennegjengen igjen vekket gløden til live. Dette har selvsagt smittet over på andre spill. Pixeljunk Shooter ble plutselig en magisk opplevelse, i stedet for bare OK tidtrøyte.

For tiden er Diablo 3-partyet omtrent level 55, og vi er akkurat i gang med kapittel 5 i spillet. Spillet ble rundet av meg selv alene og sporadisk i spontane party en gang tidligere på Xbox 360 i fjor, men nå med fire på samme skjerm føles det som et helt nytt spill. Jeg gleder meg til å prøve rifts, få syke mengder legendary-utstyr til min crusader og jakte maks DPS gjennom morsomme timer med utstyrsjakt og nerding sammen med venner. Dette hadde aldri skjedd om jeg skulle spille solo eller med et party over nettet. Diablo 3? Jeg kaller det Diablo 4.

Ps. Skal jeg si én negativ ting om å spille 4 stykker på samme skjerm i Diablo 3? Det tar vanvittig lang tid for alle å salvage utstyr, gnukke på skills og lignende. Det er derfor allerede foreslått å spille to på hver TV her i stua, men vi får se.

Og forresten: Bildet til denne saka er stjålet fra nettet. Det ser litt bedre ut her hjemme. Helt sant!

 Hvilke spill liker du å samle folk til å spille på samme skjerm? Episke opplevelser eller minner? Si fra i kommentarfeltet og vi tar det med i neste LOLbua-sending.

LOLbua 40

Lars har fått en ny samboer og han besøker oss i ukas episode. Mats kan alt om PC-spill og skolerer oss i alt fra Mount & Blade til Hardcore-spilling av Diablo III.

I tillegg snakker vi om svenskeshEpisode 40opping og den glemte brusen Coco Bahia. Lars skryter av actionfilmen Expendables 3 mens Jon Cato snakker varmt om samarbeidsbrettspillet Robinson Crusoe. Ukas tema er hvordan det er å bo i kollektiv noe som resulterer i en rekke lugubre historier fra fortiden. Vi snakker også om Drømmefall-kontroversene, Mario-DLC og DDos-angrep mot PSN. De siste ukers irrasjonelle korstog mot kvinner i spillbransjen blir behørig diskutert og våre lyttere har denne uken delt sine største spill-irritasjoner med oss.

I spill-spalten tar vi for oss Phoenix Wright: Dual Destinies, Swing Copter, Star Wars Commander, Diablo 3 og XCOM: Enemy Within. Her er forøvrig det XCOM-brettspillet jeg snakket om i sendinga.

Musikk i ukas podcast:
Intro: DJ Cutman – I Am Error (ft. Spamtron) (VIP Mix) – Fra Zelda II
Pause: DJ Cutman – The Promise ft Megaran – Fra Halo 4
Avslutning: Martin Galway – Green Beret

Podcast i videoform finner du over, lydform under. Du finner oss også på iTunes.

Besøk våre venner i RadCrew her.

LOLbua 40 fil

Beste rollespill 2014?

Det kan være nostalgien har tatt overhånd: Gullkantede minner om rollespillkvelder på Stangnes utenfor Harstad med femten Shadowrun-bøker i ryggsekken og et bord fullt av terninger kan være med å farge mine inntrykk av rollespillet Shadowrun Dragonfall. Vi spilte mye Shadowrun en periode. Cyberpunk 2020 ble for mørkt, et eller annet med orkene og dragene og magien og gatesamuraiene tiltalte oss mer i Shadowrun. Jeg hamstret regelbøker og utvidelsesbøker og presenterte den ene Mr. Johnson etter den andre.

Jeg prøvde Super Nintendo-spillet lenge etter vi var ferdige med det vanlige rollespillet. Det fascinerte, til tross for at det var på svensk.

Så kom Shadowrun Returns – et 3D isometrisk rollespill med rundebaserte kamper og Shadowrun-reglene i bunn. Komplett med avansert nivådesigner slik at alle kan lage sine egne eventyr. Jeg spilte det og, men falt ikke helt for historien. Den ble for vag. Karakterene husker jeg knapt. Men kampsystemet funket.

shadowrun_dragonfall_debut

Det skulle en ny nedlastbar kampanje til: Shadowrun Dragonfall, før jeg virkelig falt for nye Shadowrun. Vi har forlatt Seattle og inntatt Berlin. Et oppdrag går galt. Lederen dør. Tråder må nøstes opp.

Shadowrun: Dragonfall har historien, karakterene og nerven som kampanjen i Shadowrun Returns manglet. Mysteriet som skal løses avdekkes lag for lag, tempoet er akkurat passe med god sprending mellom spenningskurvene. Karakterene er minneverdige – her er nok av intriger mellom lagmedlemmer og mystiske bikarakterer med egne agendaer. Spillverdenen føles fortsatt litt vel stilistisk og kulisseaktig men jeg klarer å leve meg inn i den.

Og spillet har masse nerve. Med en gang jeg begynner å bry meg om spillkarakterene øker også spenningsnivået i kampsekvensene. Kampsystemet har mye til felles med XCOM, men karakterene man disponerer har langt mer varierte evner. Spillet har i tillegg engasjerende sideoppdrag og bra dialog komplett med ferdighetsbasert utforskning der spillfigurens evner avgjør fremgangsmåten.

I dag ble spillet annonsert i en ny frittstående utgave med masse ekstramateriale. Sjansen er stor for at du gikk glipp av denne perlen ettersom den opprinnelig var et tillegg til Shadowrun Returns. Nå har du ingen unnskyldning lenger. Jeg er nesten gjennom Dragonfall og gleder meg allerede til å begynne på nytt med en ny spillfigur i Director’s Cut-versjonen. Lanseres 18. september og de av oss som er så heldige å ha spillet fra før får den oppgraderte versjonen gratis.

LOLbua bygges!

Vi bygger ny bu. Hammer og spiker. Sement og planker. Lars drikker øl. Magnus ser på byggetegninga. Jon Cato Jobber.

Ambisjonene våre er å få til en aktiv fellesblogg i tillegg til vår ukentlige podcast. Rammeverket begynner å komme på plass, i ukene fremover vil vi prøve å fylle lolbua.no med innhold. Vi vil skrive om dataspill og brettspill, bøker og filmer, Youtube-klipp og spillkultur. Kort sagt, alt som opptar oss. Takhøyden er stor i LOLbua. Vi håper du vil følge oss fremover.

Om du er på jakt etter de gamle podcastene våre ligger de på denne nettsiden.

LOLbua 39

Vår største fan, Jan Christian Heigl, har vært med oss siden aller første podcast. I dagens episode får vi besøk av Jan Christian i studio som kan fortelle masse om spillmiljøet i Bergen, boksing og rollespill. I tillegg presser vi hemmeligheter om Owlboy ut av ham! I tillegg prater vi om storfilmen Guardians of the Galaxybygging av Dungeons & Dragons-bordbrettspillet Sherlock Holmes: Consulting Detective, mus og keyboard på PS4, Phil Fish, Zoe Quinn-dramaet, Xbox vs Playstation og hvilke spill som burde bli filmer (Zelda, anyone?).

Ettersom vi har Norges to største Microsoft-fans i sendinga (de har til og med Windows-telefon begge to!) kårer vi NORGES OFFISIELLE XBOX-KONGE gjennom en quiz-duell mellom Jan Christian og Magnus!

I tillegg rekker vi å snakke om spill som Size Does Matter, DOTA 2, Munchkin, Shadowrun Dragonfall, Diablo 3: Reaper of Souls og Rogue Legacy.

Sist men ikke minst har vi hacket oss inn hos våre venner i RadCrew og stjålet noen prøveopptak fra den eksklusive RadCrew Nights-podcasten som de lager for alle betalende medlemmer. Vi deler selvsagt disse lydklippene med våre lyttere!

Musikk i ukas episode:
Intro: DJ Cutman – The Woods (feat. Spamtron) – Fra Legend of Zelda: Link’s Awakening
Pause: Halc – Dubsection (Final Fantasy Tactics)
Avslutning: Jim Guthrie – Doom Sock (Fra Sword & Sworcery)

Podcast i videoform finner du på toppen og i lydform (best lydkvalitet) nederst. Du finner oss også på iTunes.

Besøk våre venner i RadCrew her.

En podcast om spill og livet til tre av Norges mest erfarne (les gamle) anmeldere