LOLbua 46 – LOL in Japan

I ukens LOLbua tar vi for oss det magiske eventyrlandet Japan. Er det der alle spill kommer fra eller er det dit alle spill drar for å dø? Vi har besøk av Christian Emíl Solberg Gulbrandsen som har bodd i Japan og gir oss innsideinformasjon om alt fra Gaijin-slummen i Roppongi til det tidligere spillmekkaet Akihabara og Yakuza-aktiviteter i Osaka.

I tillegg til mye diskusjon om Japan blir det snakk om Twin Peaks, Playstaton Move i GTA5, spillstøtten under den nye regjeringen, Assassin’s Creed-nerfing, Red Dawn, spillquiz og livet som søppeltømmer på Nordstrand. Vi rekker også innom en del nye spill vi har prøvd i det siste som SHerlock Holmes: Crimes & Punishments, Shadow of Mordor, Drive Club, Skylanders: Trap Team og Archeage.

Musikk i dagens sending:
Intro – Geinoh Yamashirogumi – Kaneda (fra filmen Akira)
Pause 1 – Takkuy Ishino – G.I.T.S. Megatech Body (fra PS1-spillet Ghost in the Shell)
Pause 2 – LukHash – Spy vs. Spy
Lytterspalten – McVaffe – Donkey Kong Country Ambient Gemini (OCRemix)

Video og lydfil finner du under her (podcasten starter rundt 12:00 i videoen). Du finner oss også på iTunes.

[youtube id=»id4QiGsWHKY» width=»620″ height=»360″]

LOLbua 46 lydfil (høyreklikk for å lagre)

LOLbua 45 – Shadow of the Puppeteer

I ukens episode av LOLbua har vi besøk av Marianne Lerdahl og Catharina Bøhler fra Sarepta Studio som skal snakke litt om spillet de lanserte denne uken, Shadow Puppeteer! Vi får et fint innblikk i spillutviklermiljøet på Hamar og prosessen rundt å utforme og lage sitt eget spill.

I tillegg rekker vi selvsagt innom de vanlige LOLbua-postene. Vi diskuterer Windows 10 og Drømmefall Kapitler-datoen. Jon Cato mimrer Dungeons & Dragons mens Magnus mimrer gamle punkband på festival i Gamlebyen i Oslo. Lars har avansert fra dårlig 80-talls-actionfilmer til like dårlige 90-talls-filmer. Våre gjester svarer på spørsmål om spillutvikling og vi diskuterer nye spill som D4, Forza Horizon 2 og Shadows of Mordor.

Musikk i dagens sending:
Intro: Jeff Van Dyck – FIFA 94 Intro Music
Pause: TDK – Journey
Avslutning: Manami Matsumae – Midnight Breeze

Sjekk ut Sareptas spill Shadow Puppeteer på Steam!

Video og lydfil finner du under her. Podcasten starter ikke før rundt 16:00 i YouTube-klippet takket være tekniske utfordringer. Du finner oss også på iTunes.

Besøk våre venner i RadCrew her.

[youtube id=»AkyrtrqZrPU» width=»620″ height=»360″]

LOLbua 45 lydfil (høyreklikk for å lagre)

Spillpoeten tolker: Destiny

Om du ikke har hørt vår nyeste podcast (fy skam!) har du gått glipp av Spillpoeten. Han kommer til å gjeste vår podcast i noen uker fremover med hans sterkt personlige tolkninger av spillanmeldelser. Spillpoeten opptrer hver uke på Balla Jazzhus der han leser korte dikt basert på anmeldelser av populære spill.

Den første spillanmeldelsen han har tatt for seg er Pressfires Destiny-anmeldelse. Slik høres den ut tolket av den eksentriske dikteren:

[youtube id=»ozmAWSgduFM» width=»620″ height=»360″]

LOLbua 44 – Game MMOver

Er MMO-sjangeren død? Vi diskuterer Blizzards kansellerte MMO-spill og hvorvidt sjangeren er i ferd med å gå under. I tillegg diskuterer vi VGs Level Up-podcast, hagestell, iPhone 6, Neal Stephenson, undervurderte spill, fascinerende spillunivers, evighetsspill og kjæresteproblemer.

Vi lanserer også en helt ny spalte med den mystiske stuntdikteren Spillpoeten som hver uke opptrer på Balla Jazzhus med dikt om dataspill!

Musikk i dagens sending:
Start: DJ Nautilus – World of Warcraft Remix
Pause: Yoshi Kushiro – Fighting in the Street (Streets of Rage)
Avslutning: Phantasy Star Online – Mother Earth of Dishonesty

Podcast i lyd- eller videoform finner du under. Lydfila har best lyd. Du finner oss også på iTunes.

Besøk våre venner i RadCrew her.

[youtube id=»8TWep1AhafI» width=»620″ height=»360″]

LOLbua 44 lydfil (høyreklikk for å lagre)

 

MMO-ene er på vei til de evige nerf-marker

Det er endelig slutt på behovet for å forklare forkortelsen MMORPG. Ikke fordi alle nå vet svaret, men fordi ingen lenger bryr seg.

Min definitive favorittsjanger i oppveksten var såkalte pek-og-klikk-spill, eventyrspill som på 80- og 90-tallet representerte noe av det gjeveste spillbransjen hadde å by på. Solide historier ble illustrert på – på den tiden – vakre 2D-bakgrunner, og det var hjernen, ikke refleksene, som spilte førstefiolin. Quest-spill, kalte vi dem, og Lucasfilm/Lucasarts var best i klassen. Jeg husker derfor godt da hele sjangeren praktisk talt døde. Året var 1998. Spillet var Half-life.

For Valve gjorde noe få før dem hadde gjort: De tilførte en dyp og engasjerende historie i et skytespill. Og det var liksom det eneste kortet eventyrsjangeren hadde å spille. Kanskje sammen med de vakre 2D-bakgrunnene, som for lengst var hentet inn og gjort overflødige av bykset i grafikkteknologi på 90-tallet. Et par krampetrekk i form av (det fantastiske) Grim Fandango og (det ikke fullt så fantastiske) Escape from Monkey Island senere, og ingen utenfor Tyskland lagde eventyrspill lenger.

De gamle er eldst
Nå, mer enn et hundeliv senere, står MMO-spillene overfor den samme situasjonen. PC-folket har for lengst beveget seg over til andre sjangre, som MOBA-gigantene DOTA2 og LOL, og de dalende salgstallene makter ikke lenger å rettferdiggjøre den kostbare og tidkrevende prosessen som kreves for utvikling av et konkurransedyktig MMO.

Gigantene er fremdeles World of Warcraft og Lineage 2, som har holdt stand mens så å si alle utfordrere har kommet og gått i mellomtiden. Nye MMO-er ligner enten på alt vi har spilt før, eller blir for eksperimentelle for sjangerens konservative publikum. Når Blizzard nå skraper sitt hemmelige prestisjeprosjekt Titan etter syv års utvikling, er det en god pekepinn for hvor det bærer. Når neste WoW-tilleggspakke Warlords of Draenor nå slippes, er det nok først og fremst for å bremse tapet av det fremdeles imponerende antall spillere, ikke å skape nye.

Legendary drops. Slår alt: [youtube id=»7SXAE7MCTM8″ width=»620″ height=»360″]

Blodfattig Destiny
Men hvor eventyrspillene hadde sitt endelikt i Half-life, mangler fremdeles den store MMO-killeren, for å bruke et populært uttrykk fra sjangeren. Det nærmeste vi kommer i dag er Destiny, som i beste fall er et blodfattig forsøk på bruk av MMO-elementer utenfor sjangeren. Men skissen er der, og med et par (hundre) oppdateringer med nytt innhold, skal vi ikke se bort fra at PC-spillenes gamle kjepphest blir overlatt til nostalgikere og innbitte Blizzard-fans. Prosessen er i hvert fall i gang, om ikke like raskt som med eventyrspillene på 90-tallet.

Jeg liker å si at eventyrsjangeren aldri døde, men lever videre i moderne utgivelser. En rusten, gammel doning er partert for deler, som brukes i nyere, mer moderne biler som har livets rett. Det samme skjer nok med MMO-spillene. Vi er for lengst i gang med å grinde etter stats og utstyr i andre spill, og lagbasert samarbeid er ikke lenger forbeholdt PC-ene. Flere og flere skytespill bruker klassebaserte systemer, og vi har så vidt begynt å skimte en trend med såkalt endagame-innhold. Det er vemodig, men til slutt faller behovet for de rendyrkede MMO-ene bort.

Det fine er at geeks som meg, som elsker å bruke et grusomt antall timer på å spikke på characteren min eller krige meg gjennom omfattende oppdrag sammen med to-tre andre som deler den samme avhengighetsdannende mentaliteten som meg, får mulighet til å gjøre det en hel haug av andre steder enn før. Og det må vi være glade for. Så kan vi heller i smug krysse fingrene for at noen finner det for godt å gjenskape den gode, gamle følelsen fra de første årene med WoW, med noen tidkrevende, utfordrende og kreative bosser, bortgjemt i taktisk utformede huler krydret med hemmelige kister fulle av digg.

TL;DR: MMO-sjangeren forsvinner kanskje, men ikke ennå, og den vil uansett leve videre når andre sjangre rapper de beste bitene.

Nintendo 125 år!

Hurra for Nintendo, de fyller 125 år. Ja, du leste riktig, 125. Nintendo startet opp på slutten av 1800-tallet. For å feire jubilanten serverer vi her noen relativt ukjente fakta om Nintendo, til nytte og glede for våre kjære lesere:

– TV-spill fantes ikke på slutten av 1800-tallet. Nintendo startet som en japansk NINJA-klan (de het opprinnelig NINJATENDO), men forkortet navnet til Nintendo og kuttet ut Ninja-aktivitetene i 1913 da Shogunen av Japan forbød Ninja-praktisering

– Mario hadde ikke noe navn i starten. Ideen til navnet fikk spillets skaper, Shigeru Miyamoto, da han hadde spist fleinsopp i Shibuya og gikk seg vill i en italiensk restaurant

– I Zelda-spillene styrer man ikke Zelda, men en fyr som heter Link(!)

– Nintendo GameCube er den mest solgte spillkonsollen på Jan Mayen

– Om du stablet alle Mario-spill laget av Nintendo i et digert tårn ville tårnet ramlet ned på grunn av vær og vind lenge før du var ferdig med å stable

LOLbua gratulerer jubilanten med dagen!

 

Dødsdømt D4?

Deadly Premonition var drittspillet som egentlig var et knallspill. Spillet var som en interaktiv feberrammet oppfølger til Twin Peaks, eller en fleinsopp-inspirert forløper til True Detective, om du vil. Et spill som slet rent teknisk med utdatert grafikk, knøvlete kontrollsystem og helt forferdelig stemmeskuespill.

Men av og til er mindre bedre enn mer. Less is more. Med mindre du spør Yngwie Malmsteen:

[youtube id=»QHZ48AE3TOI» width=»620″ height=»360″]

Mannen bak D4, som kaller seg for SWERY, er artig å følge på Twitter, i hvert fall om du vil ha bilder av øl, mat, fylla og digre briller.

Og i dag slippes han nye spill, D4. Et slags eventyrspill for Kinect som Microsoft ser ut til å ha dømt til døden allerede. Jeg har ikke hørt et ord fra Microsoft om lanseringen og har heller ikke fått tilbud om å få tilsendt en kode for å laste det ned for anmeldelse. I tillegg sitter de aller fleste Xbox One-anmeldere nå og spiller Forza Horizon 2, som Microsoft gjorde tilgjengelig for pressen tidligere i uka. En eventuell dekning av D4 vil bare drukne i Forza-artikler og anmeldelser.

Så nei, det virker ikke som Microsoft helt har trua på D4. Kanskje de aldri prøvde Deadly Premonition og ikke helt forstod hvem de hadde gitt frie tøyler til å lage Kinect-spill da de inngikk avtale med SWERY? Kanskje de ikke skjønte bæret av D4 når de endelig fikk se den ferdige versjonen og bare dytter det ut døra og blir ferdig med det.

Ikke vet jeg, men jeg vet i hvert fall at jeg gleder meg til å endelig bruke Kinecten til noe annet enn å logge inn trynet mitt når jeg slår på Xbox One. Og skal jeg først spille Kinect vil jeg heller ha noe surrealistisk galskap enn et nytt Disneyland Adventures eller Star Wars-spill.

[youtube id=»EHvbOIrYrQQ» width=»620″ height=»360″]

Bring it, D4. My body is ready!

LOLbua 43 – D.E.S.T.I.N.Y.

Vi får besøk av Rad Crew Nights-kjekkasen Andreas Hakestad (bror til vår sjef Jostein Hakestad) og det fører til full feststemning i ukas LOLbua. Temaet er selsvsagt Destiny, og vi snakker en del om spillet, den blandede mottakelsen det har fått, forventninger, og så videre.

Du kan forøvrig bli med i LOLbuas Destiny-klan her.

Ellers rekker vi innom viktige temaer som mediekrise, loppemarkedfantasier, dyreshow, matmesser, Minecraft-oppkjøp, Sonys underskudd, Mr. T, spillfigurer, spilljournalistikk, brettspill for nybegynnere, MOBA-sjangeren, GTA V-mods og spillmekanikker. Vi har også spilt andre spill enn Destiny i det siste, deriblant Gemini Strike, Murasaki Baby, Soccer Physics og Valiant Hearts.

Vi beklager merkelige elektroniske lyder fra Magnus sin mikrofon. Vi frykter at han har blitt assimilert av Borgene.

Musikk i dagens sending:
Darren Korb – Apex Beat (Transistor)
Coil – Legendary Theme (Guitaroo Man)
Shoji Meguro – Stray Sheep (Catherine)

Podcast i lyd- eller videoform finner du under. Lydfila har best lyd. Du finner oss også på iTunes.

Besøk våre venner i RadCrew her.

[youtube id=»2HIYbBzeXD0″ width=»620″ height=»360″]

LOLbua 43 lydfil (høyreklikk for å lagre)

 

Love – en anmeldelse av Destiny

Uansett hva vi gjør har vi lyst til å spille mer Destiny.

Men vi forstår ikke hvorfor.

Vi klager og syter over alt som kunne vært bedre.

Men vi vender tilbake.

På nytt og på nytt.

Destiny.

Hvorfor passer du ikke inn i våre forutinntatte meninger om hva et spill skal være?

Hvorfor gjør du det så vanskelig for oss?

Hvordan holder du ut å se anmelder på anmelder forsøke å dissekere moroa di når svaret på spørsmålene de stiller er at Destiny er mer enn summen av sine enkeltelementer?

Hvordan våger du å insistere på at skyting alene skal være nok til å tilfredsstille oss?

Hvorfor serverer du oss ikke en historie?

Hvorfor er du ikke et bedre rollespill?

Hvorfor spør vi alle de feil spørsmålene?

Du er rar, Destiny.

Kompromissløs.

Uregjerlig.

Udefinerbar.

Og det er derfor vi elsker deg.

En podcast om spill og livet til tre av Norges mest erfarne (les gamle) anmeldere