Stikkordarkiv: anmeldelse

En kjapp Uncharted 4-omtale uten spoilers

uncharted
– En dag Sully, skal alt dette bli mitt?

Jeg er ikke verdens største Uncharted-fan, men smilte godt da jeg hadde runda det fjerde og kanskje siste spillet i serien onsdag denne uken. Jeg har prøvd mange spill, men få har gitt meg tilfredsstillelsen jeg følte da rulleteksten kom opp på skjermen.

Holy reverse cowgirl for en slutt.

Da er det rart at begynnelsen av spillet er så kjedelig og uinspirert med tafatt hopping fra hustak til hustak. Utviklerne Naughty Dog tar oss ikke til de kule områdene før etter noen timer. Joda. Du skyter litt, men ildvekslingene er fremdeles det kjedeligste med hele spillet for meg. Det føles som å måtte spise suppe før du får lov til å kaste deg over pannekakene. Litt plaffing, deretter kul utforsking av vakre omgivelser og historiefortelling, så litt mer skyting. Heller ikke denne gangen klarer jeg å bli venn med måten våpnene oppfører seg på.

Men så blir det bedre. Omgivelsene blir etter hvert så vakre at det er fristende å henge tven på veggen. Ok, du har kanskje tven hengende på veggen allerede, men du skjønner hva jeg mener.

Ps. Vet du at LOLbua også gir ut én podcast i uka, helt gratis? Sjekk nyeste epiosde her

Handlingen bygger sakte men sikkert mot noe som gjør at du bryr deg. Det er mye drama og feels mellom hovedpersonene, og jeg interesserer meg virkelig om hva som skjer med rollefigurene. Aldri før har Uncharted fortalt en historie jeg virkelig levde meg inn i, men det skjer denne gangen til de grader.

Men så er det litt mer skyting, og jeg hater spillet igjen. Nok en gang blir Drake massemorder. Herrejemini så mange hundre mennesker han skal ta livet av. Heldigvis kan du noen ganger snike deg rundt for å ta deg av fiendene.

Som vanlig får du både hummer og kanari i spillet. Ville actionscener, kjedelig skyting, båtrace, bilkjøring og mye mer.
Som vanlig får du både hummer og kanari i spillet. Ville actionscener, kjedelig skyting, båtrace, bilkjøring og mye mer.

Men så blir det pent og vakkert igjen og spillet byr snart på de sykeste actionsekvensene. Og omgivelsene da. Jeg klarer ikke slutte å tenke på dem. Du kan glede deg til å se hvor spillet tar deg. Jeg tør ikke tenke på arbeidstimene som er gått med til å bygge opp spillet og alle detaljene som fyller det.

Du havner for eksempel i Madagascar. Steppelandskap og fjellområder må utforskes. Store områder. Dessverre er det igjen lite å hente av å utforske de vakre omgivelsene så veldig nøye. Du får noen kjedelige skatter (som gir deg poeng slik at du kan låse opp bonusmateriale), men her kunne Uncharted ha lært noe av Tomb Raider. Der ga det mening å saumfare hver krik og krok av kartene. Du kunne jakte, samle ressurser og bygge nye ting. Her føles litt som om de flotte områdene bare er noe du skal fyke raskt gjennom. Men det er vel Uncharted-stilen.

Og så kommer de siste kapitlene av historien. Alt blir bare vakrere og mer imponerende. Jeg sitter foroverlent på stolen og må bare spille litt til. Hva skal skje? Hva er egentlig skatten vi er ute etter? Er han eller hun slem? Spørsmålene blir mange og jeg må ha svar på alle.

Og slutten innfrir. Så til de grader. Digger du Uncharted, kommer du til å elske dette spillet. Hater du Uncharted, kan det hende du kommer til å like dette du også. Bare gi det noen timer før det hele kommer igang.

Spillet kommer i salg 10. mai.

 

PS. Noe du lurer på? Spør og jeg svarer.

Hvordan jeg nesten begynte å hate Star Wars for andre gang – en anmeldelse

Star Wars: The Force Awakens..Ph: Film Frame..? 2014 Lucasfilm Ltd. & TM. All Right Reserved..
Star Wars: The Force Awakens Lucasfilm Ltd. & TM. All Right Reserved

 

I går var Lars på kino for å se Star Wars: The Force Awakens ikke en, men to ganger. Det førte til to ulike terningkast – og mange tanker. Les en slags anmeldelse i dagens luke av vår julekalender.

Det var med forventningene godt under kontroll jeg gikk på kino denne uken for å se Star Wars Episode VII: The Force Awakens. Jeg var rimelig nervøs for å ikke like filmen, og lagde på forhånd en liste over sju grunner til å glede seg til episode sju. Jeg hatet allerede Episode I til III, og fryktet at jeg skulle få enda en trilogi på samme liste.

Etter å ha sett The Force Awakens første gang, er det bare å slå fast at det faktisk var mye å glede seg til. Star Wars ser endelig ut som Star Wars. Borte er sutrende jedi-barn og elendig datagrafikk. Han Solo er fremdeles awesome og jeg digget å besøke The Millennium Falcon igjen. Humoren jeg savnet fra den forrige nytrilogien er tilbake, og lyssverdfektingen ligner ikke en oppvisning utført av munker fra Shao-Lin.

 

Men jeg fant også mye å mislike med filmen. Faktisk så mye at jeg nesten endte opp med å hate den. Her er listen over klager, full av spoilers:

 

Jeg misliker at alt ligner på Episode IV

Filmen starter med en skurk i sort kappe som dreper opprørere på jakt etter viktig informasjon opprørerne har fått i hendene. Opprørerne skjuler informasjonen i en droide som drar ut på et spennende eventyr.

Slutten handler om at man må skru av skjoldet rundt en (veldig stor) dødsstjerne der en flink X-Wing-pilot klarer å overleve en livsfarlig ferd gjennom en trench (norsk ord?) før han skyter i stykker ting som ødelegger hele planetdødsstjernen og alle er lykkelige. Millennium Falcon kjører bort fra planeten som eksploderer sammen med opprørere og man vender tilbake til en skogplanet for litt klemming og glede.

Mellom begynnelsen og slutten av filmen dukker det konstant opp ting som er nesten blåkopier av scener i episode IV, men det vil ta for mye plass å liste opp alt dette her.

Greit nok. Du kan se på The Force Awakens som en reboot av Star Wars-universet, med nesten alle elementene fra episode IV på plass – krydret med noen ting fra andre Star Wars-episoder.

Den andre måten å se det på, er at man ønsket å sende publikums tanker til Star Wars, lot seg inspirere av noen elementer, men ting ballet på seg og man bare kopierte hele episode IV i mangel av noe bedre. Der det var noen huller i manus, fylte man på med skraphandlere fra episode I, is og snø fra episode V, noe lava fra episode III og så videre.

 

Jeg misliker at The Knights of Ren har lave opptakskrav

Filmens skurk, Kylo Ren, kan stoppe blasterskudd i lufta, noe ikke en gang Darth Vader maktet. Han kan trekke mennesker til seg med kraften, eller få dem til å fryse helt. Det han ikke kan, er å banke et par utrenede ungdommer som aldri har tatt i en lyssabel tidligere. Kom igjen. Det er greit at Rey er megakraftig, men ja. Seriøst?

 

Jeg misliker at Rey blir jedimester på en halvtime

Mens Luke Skywalker trengte et par filmer og undervisning fra Yoda for å kunne løfte små steiner i lufta, bruker Rey en dag eller to på å lære seg hvordan man bruke kraften til å kontrollere sinnet til stormtroopere. Hun kan også trekke til seg en lyssabel i kamp med en Knight of Ren. Ja. Kylo Ren er skadet, men igjen, seriøst?

 

Jeg misliker at sjefen til skurken er Gollum med brannsår og mindreverdighetskomplekser

Vi vet allerede at Kylo Ren er udugelig som jedimester. Forklaringen ligger nok hos hans mester som vi får se trone 10 meter høy i et hologram. Hvor lav selvtillitt har du, for at du trenger en ballsal og verdens største hologram når du skal snakke med dine undersåtter? Og hva er greia med å kopiere utseendet til Gollum? Man skulle nesten tro at Andy Serkis, som spiller Gollum i Ringenes Herre-filmene, også spiller Supreme leader Snoke. Hva? Det ER Andy Serkis som spiller Snoke? Herregud.

 

Jeg liker ikke føkkings Poe – verdens beste pilot

Det er allerede nevnt at Episode VII på mange måter er en blåkopi av Episode IV. Det betyr at vi trenger en pilot som kan sprenge dødsstjerna og være dritgod til å fly. Inn kommer Poe, som ikke bare er en slesk fyr men også hundre ganger bedre til å fly enn Luke Skywalker noen gang var. Når han redder Han Solo og gjenget som er på besøk hos Maz Kanata (hun med øynene) på planeten Takodana, skyter han seriøst fem-seks tie fightere samtidig som han skyter stormtroopere som står en meter unna Han Solo.

 

Jeg misliker dødsstjerne-planeten med fire stråler. Hæ?

Er det noe imperiet og First Order har på lager, så er det kokko mengder penger og ressurser. To dødsstjerner med ville konstruksjonsproblemer – som gjør at et lite skip kan sprenge det i filler, er ikke nok. Hva med å lage en ørten ganger større planet med ville konstruksjonsproblemer som gjør at et skip kan sprenge det i filler? Og fire stråler som ødelegger fire planeter samtidig? Jeg setter dette i sammenheng med Gollums mindreverdighetskomplekser.

 

Du dreper Han Solo. Føkk off!

Etter å ha sett filmen første gang kunne listen over ting jeg mislikte vokst seg enda lengre, men jeg avslutter med at man velger å drepe Han Solo. Det er bullshit. Kanskje er det genialt, men det er samtidig bullshit. Hva er greia med sønnen hans? Bør vi ikke først ha sterkere følelser i sving før dette skjer? Det tok Episode IV og V før vi skjønte at Darth Vader var pappa til Luke. Her gjør man en lignende greie i det som nesten er en bisetning. Men kanskje er dette smart og betaler seg i senere filmer. Jeg venter i skeptisk forventning.

 

Etter å ha sett The Force Awakens klokken 10 i går morges for jobben, skreiv jeg denne anmeldelsen der jeg ga terningkast 3. Omtalen ble litt ullen og lite konkret, men jeg mente jeg ikke burde spoile noe. Da ble det slik. Jeg endte opp med å være på nippet av å hate episode VII og kjente litt på skuffelsen fra episode I til III. Listen over ting jeg ikke likte var, som du har sett, veldig lang.

Så ble klokken 21, og jeg så filmen for andre gang. Star Wars bør sees med venner, og jeg ville mer enn gjerne gi den en ny sjanse. Og vet du hva? Jeg likte den straks bedre. Var det den gode middagen forut med en pils og godt selskap som gjorde forskjellen? Jeg vet ikke.Plutselig så jeg filmens positive sider tydeligere etter å ha gått gjennom alle de negative. Faktisk likte jeg filmen så mye bedre at jeg er klar til å endre mitt terningkast fra 3 til 4.

 

Her er det jeg oppdaget etter å ha sett The Force Awakens for andre gang:

 

Jeg liker at filmen aper etter episode IV – til en viss grad

Ok, så Poe er en megaduche, men han får i alle fall gitt opprørernes usb-dings til roboten BB-8 som stikker av, mye likt Leia med R2D2 på CR90-korvetten i episode IV. Det gir plass til at Kylo Ren kan gjøre en kul entré med sitt awesome skip og beordrer massedrap samtidig som Finn presenteres som skjelvende stormtrooper. Scenen introduserer nye karakterer samtidig som den sender tankene til den første Star Wars-filmen. Mange andre referanser til de første filmene tåler jeg greit, men jeg misliker fremdeles sluttpartiet. Vi trenger ikke flere dødsstjerner.

 

Jeg liker Rey. Punktum.

Rey er en bad ass, spilt av Daisy Ridley. Når hun og Finn må stikke av fra First Order på planeten Jakku, resulterer dette i en god actionscene, humor og Millennium Falcon. Finn er også kul, og de fungerer godt på lerretet når de er sammen. Også: Når Finn står med blodstriper på hjelmen, er det et bilde som sendte frysninger nedover ryggen min.

 

Jeg liker BB-8

Når filmens robot gir tommel opp-tegnet til Finn med en lighter-lignende dings, holdt jeg på å knekke sammen. BB-8 er awesome, og er ikke datagrafikk. Leve praktiske effekter. Det minner meg på at:

 

Jeg liker nesten all design i filmen

Designet på alt fra blastere til romskip og vennlige og fiendtlige baser er utsøkt. Star Wars ser endelig ut som Star Wars igjen. Episode I til III var et grusomt blindspor, og herregud så deilig det var å se rette linjer og det unike uttrykket fra originaltrilogien igjen. PS: Utendørsområdet på bullshitplaneten der vi får se Hitler-talen, tar jeg ikke med i pluss-kolonnen. Dette minnet litt for mye om scener fra Killzone-spillene for min del.

 

Jeg elsker Han Solo

Noe av det som gjorde de første Star Wars-filmene så gode, var Han Solo. Trenger man si mer om dette? At han fungerer godt også her, og overbeviste som skurkete helt, var en magisk følelse.

 

Jeg likte mye annet, men

la oss kutte her. Sammenlagt er jeg fremdeles ikke helt fornøyd med episode VII, men mitt andre besøk på The Force Awakens på én dag gjorde at jeg slipper å hate filmen. Det er jeg utrolig glad for. Kanskje snakker vi Stockholm-syndrom, men det vil jeg ikke tenke for mye på.

Men å drepe Han Solo? NOOOOOOO!

 

Hva synes du om filmen? Er du uenig i det jeg skriver? Si fra i kommentarfeltet – og spoil i vei.

 

Ny til LOLbua? Hør vår nyeste podcast her, hvor vi kårer årets beste spill

 

Tidligere luker:

Luke 1 – Intro til kalenderen 

Luke 2 – Vår ukjente japanske spillfortid

Luke 3 – LOLbua 95 – Spillåret 1995

Luke 4 – Lyden av spilljula

Luke 5 – The Prozac is strong in this one

Luke 6 – LOLbua spesial: Krise på Klækken

Luke 7 – Musikkspesial Spillåret 1986

Luke 8 – LOLbua i USA

Luke 9 – Intervju med Jon Cato Lorentzen

Luke 10 – Et juletre av banning

Luke 11 – Japan, oh so crazy

Luke 12 – LOLbua 96 – Årets beste spill del 1

Luke 13 – 2015 i splasher

Luke 14 – 1987 Mixtape

Luke 15 – It belongs in a museum!

Luke 16 – 7 gode grunner til å glede seg til Star Wars episode 7

Hvis Black Sabbath lagde spill

Hva om bandet Black Sabbath lagde et spill på 70-tallet. Eller: Her er spillet som kanskje blir bedre på grunn av sine tekniske feil.

 

Hovedbilde1

 

En trollmann, en mørk borg, et barn og en drage. Det brasilianske spillet Toren starter med tekstutdrag fra noe som minner om en metall-låt fra Black Sabbath. Et mørkt tårn må bestiges, en drage beskytter det og en merkelig trollmann kommenterer det hele. Du er et barn født i en pøl av blod og ting blir ikke lystigere derfra.

 

Toren forvirrer, men fascinerer samtidig. Drømmelandskapene er stort sett vakkert tegnet, om enn forvirrende og ikke lite uhyggeskapende. Tekniske feil, som revner i grafikken og rare blokker av digitalstøy, er neppe der med vilje, men er med på å skape en helt unik stemning.

 

Hovedbilde3

 

Du starter som spedbarn, men er snart ei jente rundt 7-årsalderen. Du blir stadig eldre. Hvis du skulle finne på å dø, kan det hende du våkner opp igjen i en blodpøl, litt yngre, i nærheten av et tre. I dag er det kristi himmelfartsdag, og føler du for å tolke spillet i en eller annen religiøs retning – værsågod. Symbolikken er uansett blytung og luftig på samme tid.

 

Av og til elsket jeg Toren, men snart etter følte jeg nesten hat. Kameraføringen er dårlig, bevegelsene ser ikke spesielt bra ut og forvirring er ditt reisefølge. Selv om jeg ser mange problemer med spillet, kan jeg ikke la være å like det godt. Det ser helt annerledes ut enn noe annet. Den grafiske stilen er til tider helt vill, som kanskje gjør at du fortsetter – tross alt – for å finne ut hva som er spillets neste påfunn.

 

Toren gjennomfører du på noen timer, og er sjelden veldig vanskelig. Hadde det ikke vært for dysterheten, hadde det virket som et barnespill. Merkelig, feilslått og tidvis vidunderlig.

 

Se traileren her. Eksperiment: I hodet ditt, prøv å gjør om fortellerstemmen til metalvokal med samme tekst.

 

PS. Jeg spilte Toren på PS4. Hvis du tør gi deg ut på en reise i et vanvittig spill, anbefaler jeg denne versjonen siden jeg tviler på at det finnes like mange feil på PC.