Stikkordarkiv: netflix

LOLbua 175 – Null-stjerners middag

Vi kopierer suksessprogrammet til TVNorge og fantaserer denne uken om hvordan vi skulle vartet opp våre medprogramledere om vi hadde arrangert fire stjernes middag med oss i LOLbua.

Magnus er dessverre i eksil på Sørlandet, men Mats, Jon Cato og Lars byr på forrett, hovedrett og underholdning i sine hjem i den (litt for) omfattende hjemmeleksespalten.

Det blir ikke bare mat og kos, vi snakker om nye og gamle spill vi har spilt, inkludert et par SNK-klassikere. Vi rekker også å komme med nye anbefalinger og «Hva er greia med….»-spalten tas til nye høyder der en av oss avslører at han er ferdig med alt av TV-serier!

Hør episoden her

Se video fra innspillingen

Julekalender luke 17 – Hva er The OA?

En ny TV-serie dukket plutselig opp på Netflix denne uken: The OA. Den minner litt om Stranger Things og overnaturlige ting skjer, men er dette kanskje snik-kristenfisering?

En kvinne som har vært forsvunnet i sju år dukker plutselig opp på en bro. Hun hopper ut i vannet, men overlever på mirakuløst vis. Enda bedre: Hun brukte å være blind, men har nå fått synet tilbake.

Stranger Things

Jeg har bare sett to episoder hittil av The OA, men skal definitivt få med meg flere. Ikke minst fordi dette minner meg om en av de mest spennende TV-seriene i år: Stranger Things.

Også her følger vi en gjeng som prøver å forstå hva som er greia med en jente som dukker opp fra ingensteds. Mye av handlingen skjer i en søvnig forstad og 80-tallsvibbene er til stede, uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor siden handlingen er satt i nåtid.

Eller, jeg ser tydelige paralleller til en kultfilm fra perioden (hint: med Kiefer Sutherland), men vil ikke spoile noe her siden serien er så ny.

Snik-kristenfisering?

Etter to episoder står seeren igjen med en haug spørsmål. Jeg synes det er gøy å spekulere, og lanserer her noen mindre veloverveide teorier:

Serien har noe med bibelen og kristendom å gjøre. Der er det flust av sitater om blinde som skal se ved hjelp av gud etc. Google hjelper til med historien om apostelen Paulus som ble blind etter å ha sett en visjon før han senere fikk synet tilbake.

Er The OA en omstokking av alfa og omega? Er hun slutten og begynnelsen?

Hvem er denne Homer som hun leter etter? Wikipedia forteller at dikteren Homer, ifølge greske legender, var blind! PS. Husk å donere til Wikipedia folkens.

Jeg aner ikke hvor dette skal ta veien. Kanskje blir dette awesome, eller går det den gale veien når mystikken oppklares? De to første episodene kan i alle fall anbefales.

Dagens julekalender

Se også dagens julekalendervideo fra Level Up og LOLbua der du kan vinne amazing premier.

Husk også å sjekke ut ukens podcast der vi går gjennom alle de store spillutgivelsene fra 2016 og kårer våre favoritter

LOLbuas julekalender luke 5 – Jeg hater film

Jeg pleide å være en filmelsker, jeg gikk på kino flere ganger i uka, skrev anmeldelser for meg selv, oppsøkte obskure festivalvinnere på video og i kinomørket og kjøpte både laserdisc og DVD. Men de siste årene har jeg måttet erkjenne noe nytt: jeg hater film.

Eller for å si det litt mer korrekt: jeg hater moderne film. Jeg er blitt eldre og mange vil nok plassere meg i den gigantiske sekken full av kultursynsere fra Oslo-gryta som leter etter finkultur i søppelkultur og som hovent og arrogant fnyser av det folkelige og tilgjengelige. Jeg kjenner meg litt igjen i den beskrivelsen, altså.

Men jeg har rett og slett ikke tålmodighet til å se middelmådige filmer lenger.

Møkkafilm

I et anfall av giddeløshet og angst for mandag morgen endte jeg opp på sofaen i går kveld med suksessfilmen Now You See Me på Netflix. Kanskje den verste filmen jeg har sett i år. En actionthriller med fire tryllekunstnere som skal ta hevn mot systemet. En umotivert collage av actionscener og oppjagede kameraer som kretser og sirkler rundt Woody Harrelson og tre mindre kjente skuespillere som frelser arbeiderklassen og viser fingeren til makta fra teaterscenen.

Jeg er sikkert ikke den eneste som blir angrepet av apati når jeg scroller meg gjennom utvalget på Netflix. Jeg flikker meg forbi filmcovere og titler som ikke frister i det hele tatt. Jeg stirrer tomt på beskrivelsen av thrillere, dramafilmer og actionfilmer som ikke vekker noe nysgjerrighet eller interesse i meg i det hele tatt.

Criterion

I en periode i høst hadde jeg det som plommen i egget. Jeg snek meg inn bakdøra til Hulu, den amerikanske strømmetjenesten som samarbeidet med Criterion Collection – en kurator for klassiske og spesielle filmer som prøver å bevare filmhistorien for oss. I løpet av en måned så jeg mange strålende filmer.

Jeg så The Salesman, en dokumentar om bibelselgere i USA på 60-tallet. Et beksvart møte mellom kapitalisme, religion og menn i dress som selger sjela si for å dytte inn en illustrert bibel i et fattig hjem som egentlig ikke har råd til å betale for den.

Jeg så japanske filmer som Kurosawas Ikiru, om en japansk kontoransatt som får kreft. Deretter House, en surrealistisk skrekkfilm fra 70-tallet som er et fantastisk og absurd sanseangrep fra start til slutt.

Russiske krigsfilmer er mer enn den populære Stalingrad. Jeg ble fysisk kald av å se hviterussiske partisaner kjempe for livet i endeløse snømasser i den filosofiske krigsfilmen The Ascent.

Og hva med Zatoicihi? Kanskje den største japanske filmserien noen gang om en blind japansk samurai som reiser rundt som massør og hjelper de undertrykte. Ja, jeg hadde sett Takeshi Kitanos moderne remake av filmen, men takket være Criterion og Hulu fikk jeg muligheten til å se originalen og.

Men så forlot Criterion plutselig Hulu for å starte sin egen strømmetjeneste og plutselig var bakdøra til filmskattene borte.

Eksponering

Jeg er ute etter å vokse og lære og bli eksponert for nye og spennende tanker, enten det handler om film, spill, bøker eller musikk. Jeg koser meg med spesialprogrammer på Radio Nova om musikksjangere jeg ikke har noe forhold til fordi jeg blir eksponert for spennende musikk som jeg aldri hadde oppdaget på annet vis. Og jeg er umåtelig glad for at vi har kuratorer som Criterion som kan ivareta, anbefale og eksponere meg for filmer som jeg aldri har hørt om og som ikke er tilgjengelig noe annet sted.

Jeg savner Criterions strømmetjeneste. Jeg merker det hver gang jeg er inne på Netflix og ser etter en film. Med Criterion hendte det at jeg bare valgte en tilfeldig film. Ikke alt var like fantastisk, men hver eneste film føltes unik og spesiell og jeg lærte masse av alt jeg så. Jeg lærte om andre kulturer, om filmhistorie og om filmspråket.

Jo eldre man blir jo mindre blir behovet for tidsfordriv. Tid blir verdifullt og hva man bruker tiden på blir viktig. Jeg får aldri tilbake tiden jeg kastet bort på å se Now You See Me. Filmen hjalp meg å slå ihjel en søndag kveld, men det var også alt. Jeg trenger mer enn det fra filmene jeg ser, og derfor – kjære leser – skygger jeg unna det meste som kommer av moderne filmer. Jeg går neppe glipp av noe ved å drite i Dr. Strange, Now You See Me 2, Star Trek-filmene og Inferno. Gi meg Criterion eller gi meg en bok.

Eventuelt sjekk ut dagens julekalender fra LevelUp, med nok en oppgave fra oss i LOLbua: