Jon Cato, Lars og Ståle kastet seg i forrige uke i en bil for å for å besøke lyttere og Dag Thomas. Alt dette kan du høre i neste patreon only-podkast, men før det kan du høre tingene vi snakket om i bilen på vei til disse stedene.
Under veis lagde vi nemlig LOLbua episode 258 der vi henter tilbake tema-hatten, snakker om ting vi har spilt i det siste, og anbefaler morsomme ting som fantasy-bøker, ny spillmusikk og en helt fantastisk film. Ps. Lyden er ikke av studiokvalitet siden vi er i en bil.
LOLbua lages uten noen form for støtte annet enn den vi får fra deg, vår lytter. Hvis du vil bidra, så kan du gjøre det på www.patreon.com/lolbua der vi blir glade for hver eneste krone som gis. Tilbake kan du få brev fra Jon Cato, en eksklusiv podkast og andre greier.
Torbjørn Øverland Amundsen ga nylig ut boken Kelestriel, som er del to av Bian Shen-trilogien. Hvordan begynte han å skrive, og hvordan unngår han å åpne Reddit hvert 5. minutt og får ting gjort? Dette og mye mer må han svare på i episoden som i stor grad handler om forfatteryrket og historiefortelling i alt fra bøker til spill.
Vi snakker også om ukens spillnyheter, diskuterer Sonic på overfladisk vis, vurderer om vi noen gang får se Dragon Age 4 og anmelder spill. Mats er forelsket i det slovenske mesterverket Mordhau, mens Lars har et crush på mobilspillet Solitairica. Vår gjest anbefaler noe så spennende som rollespill for barn.
LOLbua lages uten noen form for støtte annet enn den vi får fra deg, vår lytter. Hvis du vil bidra, så kan du gjøre det på www.patreon.com/lolbua der vi blir glade for hver eneste krone som gis. Tilbake kan du få brev fra Jon Cato, en eksklusiv podkast og andre greier.
I forrige podkast sa Jon Cato at vi trengte en kvinne i studio for å jekke ned harry-faktoren som har vokst eksponensielt de siste ukene i LOLbua.Den modige som stiller opp for å teste hypotesen er Katharina Berg Rue. Blir det endelig litt ro i studio? Eller er Katharina egentlig det kvinnelige svaret på Ståle?
Vi snakker også om spill og forteller blant annet om Risk of Rain 2 som Jon Cato har spilt. Lars har fulgt med på noen andre som spiller Days Gone mens Katharina gir en dypanalyse av Borderlands-remasteren.
Du får også anbefalinger om fantastiske TV-serier du må få med deg, filmer og årets beste iskrem i tillegg til en gjennomgang av den siste tids viktigste nyheter fra spillverdenen
LOLbua lages uten noen form for støtte annet enn den vi får fra deg, vår lytter. Hvis du vil bidra, så kan du gjøre det på vår Patreon-side der vi blir glade for hver eneste krone som gis. Tilbake kan du få brev fra Jon Cato, en eksklusiv podkast og andre greier.
Det er mulig Jon Cato legger inn lenker her med musikken (for det er han som klipper denne gangen (for første gang!) og det må applauderes!) hvis dere spør pent.
Som alltid: Takk til våre produsenter, Cobrakar84, TTMXMP og Rolf Helge Øvergaard Ingebrigtsen! We love you all, og alle våre andre patreons. Tusen takk for støtten.
Jeg vokste opp som enebarn i Norges første drabantby, Lambertseter. Det var liksom mamma og jeg. Vi dro aldri på noen store utflukter hvis man ikke kunne kjøre dit med bil. Vi dro aldri på hyttetur hvis det ikke var moderne toalett i umiddelbar nærhet, og strømtilgang ble sett på som like viktig som mat og vann.
Var vi uheldig å få en veps inn i leiligheten vår i femte etasje, var det opp til meg å ta livet av den. Det var til gjengjeld den mest mandige oppgaven jeg fikk tildelt som liten. Så hvorfor forteller jeg dette? Hva har dette med et zombie-spill å gjøre? Hold den tanken.
Days Gone er en av de få, store eksklusive utgivelsene til Playstation 4 i 2019. Spillet kommer mot slutten av fantastisk konsollgenerasjon for Sony på et punkt der konsollens ytelse og kraft i stor grad er maksimert – noe blant annet fjorårets God of War demonstrerte. Nå som Playstation 5 er annonsert, kan vi si at Days Gone er de første notene av PlayStation 4s svanesang.
Apokalypsen = pølsefest
Spillet prøver å være veldig mye, men det er først og fremst en rendyrket enspillerhistorie satt i en postapokalyptisk åpen verden. Sleng på masse action ispedd overlevelseselementer og skrekk, og du har Days Gone. Mye å favne om, men for en mann som nærmer seg 120 kg, har jeg null problemer å med å tolerere mengde og volum.
En global pandemi har tatt livet av nesten hele menneskeheten, De som ikke er døde er stort sett zombier – i dette spillet kalt freakers.
Hovedpersonen Deacon St. John er i starten av spillet fanget i et uforklart kaos. Han ser seg nødt til å sende sin hardt skadde kjæreste av sted i et helikopter. Du velger ikke å slå følge, men blir igjen med din beste venn. Det er nemlig bare plass til to personer i helikopteret. Bros before hoes i apokalypsen, altså.
Assassins Creed og GTA
Sandkassen du har til disposisjon er ikke fylt av gladvold alá Grand Theft Auto. Dette er ikke en verden der du er på toppen av næringskjeden og kan herje fritt. Her lever du i en verden full av folk, dyr og vesener som alle er ute etter å ta deg hvis sjansen byr seg. Til gjengjeld føles de brutale handlingene du utfører mer riktige. Du dreper for å overleve.
Ps: Vil du ha flere spillanmeldelser? Hør podkasten vår der vi anbefaler film, spill, tv-serier og mye mer hver uke. Du finner alt her eller søk oss opp i ditt podkastprogram
Days Gone er åpenbart inspirert av mange spill. Utviklerne blander inn snikeelementer fra Assassins Creed-serien, og henter samtidig inn en god porsjon av stemningen fra av The Last of Us. Noen ganger føles det også som om jeg spiller et Uncharted-spill. Kanskje ikke så rart, for det er Bend Studio som er utvikleren her. Selskapet har to Uncharted-spill på PlayStation Vita på sin CV. Til tider minner Days Gone meg også på Red Dead Redemption 2, der en modder har bytta ut western-elementene med postapokalypsen.
Hopper over de kjedelige tingene
Days Gone har overlevelseselementer, men tar rennefart forbi de kjedelige metodene andre overlevelsesspill baserer seg på. Det er superenkelt å lage tingene du trenger: Hold inne L1, og alt fra eksplosiver til bandasjer og piler kan bygges nesten hvor og når som helst. Selv mens du løper med mutanter pustende og pesende etter deg, lar det seg raskt reparere et våpen eller lage flere bandasjer. Så lenge du har det du trenger i sekken da.
Det fine med en motorsykkel er at den ikke trenger å klappes, mates eller vaskes. Den trenger ikke å roes ned hvis den presses for hardt. Det en motorsykkel trenger er bensin etter en tur på veien, og skrapdeler til å reparere den hvis du finner det for godt å teste ut en ny snarvei.
En jernhest skal ikke styles med en fjong sadel eller en velstelt manke. Den skal ha nye dempere, bedre dekk, større motor, en kul frontlykt og kanskje til og med litt nitro for ekstra fart.
Days Gone inkluderer også jakt på dyr, men her gjøres det mer morsomt enn du kanskje forventer. Du kan velge å jakte etter spor, for så å felle et rådyr med et perfekt bueskudd. Eller du kan kjøre rett på dyret med motorsykkelen. Pels og kjøtt selger du for valuta i de forskjellige leirene du besøker. Kvaliteten på pelsen er det ikke så farlig med, kjapt og enkelt er nøkkelordene.
Nesten Brokeback Mountain
Spillet skinner som mest når mørket faller på, og du befinner deg i et område der du tror du har kontroll. Plutselig blir du oppdaget av noen fiender du har oversett, og musikken bygger seg opp. Mot deg stormer et hav av muterte mennesker. Du løper til det tryggeste du vet: Motorsykkelen. Den fusker litt, og vil ikke starte. Lyden av zombiene (eller freakers eller swarmers eller hva spillet kaller dem) er nesten ikke til å holde ut.
Du får endelig start på sykkelen, og forsvinner av gårde. Du kom deg unna denne gangen også.
Mitt høydepunkt var personlig, og finner sted noen timer ut i spillet. Du skal transportere dine gode venn Boozer til en leir for å få hjelp. Den noe klisjefylte dialogen mellom to godt tatoverte karer på samme motorsykkel akkompagneres av den fantastisk låta Soldier’s eyes (fremført av Jack Savoretti). Jeg er nesten fremme, leiren kan skimtes i det fjerne, og melodien er i ferd med avslutte. Det hele er i ferd med bli et aldri så lite homoerotisk øyeblikk mellom to maskuline menn. Istedet feilberegner jeg svingen og treffer et vikepliktskilt. Vi kastes begge over styret på sykkelen og på skjermen står det «Boozer died». Tilbake til siste lagringspunkt er hele stemning ødelagt. Det som kunne ha blitt postapokalypsens svar på Brokeback Mountain ble spolert.
Mange småfeil
Days Gone er til tider upolert opplevelse. Når du starter opp spillet kan det ta flere minutter å komme til startmenyen. Så tar det nesten like lang tid komme seg inn i spillet. Noen av oppdragene du får, og tingene du gjør i denne verdenen føles ofte repetitive. Spesielt sideoppdragene er ofte mye av det samme, bare i litt forskjellige innpakning. Han/hun har gjort noe mot noen. Du skal hevne, hjelpe eller redde – gjerne i en god kombinasjon. Gå og drep personen og ta med bevis tilbake.
Det er irriterende høyttaleren på kontrollen brukes til avspilling av lydopptak du finner i spillet. Ofte starter disse mens du er midt i en annen dialog. At lyden kommer fra kontrolleren er ekstra irriterende siden jeg spiller med headset.
Days Gone er også fullt av småfeil: Fiender som forsvinner gjennom bakken, motorsykler som ligger halvveis ned i asfalten, historiedialog som kuttes fordi det er noe annet som skjer på skjermen. Også i oppdragene skjer det ting som ikke alltid henger på greip, Figurer blir stående fast og dialog som ikke henger på grep. Jeg har opplevd å måtte gå tilbake til tidligere lagringssted fordi figurene plutselig velger å bli stående i ro, og dermed ikke fører oppdraget videre.
Men ingen ting av dette kan sammenlignes med det som skjer to tredjedeler ut i spillet. Da begynner nemlig bildefrekvensen å falle. Tidvis ganske så drastisk. Ikke hele tiden, men ofte. Alt for ofte etter min mening. Det merkelig er at det ikke nødvendigvis er antallet fiender på skjermen som avgjør dette. Det skjer ofte ved endringer av været, og spesielt når du er på motorsykkelen din på vei gjennom landskapet. Noe som ikke gir spesielt god flyt i trafikken. Jeg har brukt en PS4 Pro ved gjennomspilling, så hvordan en vanlig PS4 håndterer dette blir spennende å se.
En vannklosettløs fantasi
For meg ble Days Gone likevel en flott opplevelse i en postapokalyptisk verden.
Jeg elsker plutselig å være den ensomme mannen, alene på veien med motorsykkel. Jeg som er avhengig av strøm og rent vann, og aldri var interessert i biler eller motorsykler, elsker av en eller annen grunn å leve ut en vannklosettløs fantasi.
Det er mange spill som tvinger deg til å overleve i en åpen verden, men utvikleren treffer noe i meg her. Jeg kommer i kontakt med urmannen i meg. Jeg faller for frihetsfølelsen. Jeg elsker å cruise rundt. Jeg bryr meg om karakterene og historiene. Jeg vil vite mer, og jeg gleder meg til å spille videre – til tross for alle feilene.
Og hvis Days Gone er starten på svanesangen for PlayStation 4, så er det en vakker sang Sony har begynt å spille for oss.
Ps. Før du stikker! Vi overlever helt uten annonser og sponsing, og får bidrag utelukkende fra folk som deg. Sjekk siden vår på Patreon og vurder å gi oss en slant. Tilbake kan du få eksklusiv podkast, brev fra Jon Cato og mye mer.
I min sinte ungdomstid pleide jeg å kjøre rundt i Harstad i min fars Opel mens jeg hørte på kassetter med det amerikanske punkbandet Dead Kennedys. Ironien i at denne privilegerte 19-åringen spiste godteri og drakk cola mens han kjørte rundt i sin fars bil og hørte på punkmusikk som raste mot vårt konforme forbrukersamfunn, slo meg aldri på den tiden.
Jeg digget Dead Kennedys. Jeg likte det politiske budskapet og sparkene mot det etablerte amerikanske middelklassesamfunnet. En av platene het “Give me convenience or give me death”, et enkelt ordspill på det amerikanske slagordet “give me liberty or give me death”. Den moderne amerikaneren kjempet ikke lenger for friheten til å jakte egen lykke, til å være sin egen herre eller bestemme sin egen skjebne. Nå jaktet de på bekvemmelighet, komfort, velstand og minste motstands vei. Livet skal ikke være en kamp lenger, det skal være mest mulig behagelig.
Bekvemmelighet
For de av dere som hører på podcasten LOLbua (som jeg vil tro er de fleste av dere) vet dere kanskje at jeg holder på med en “ren” gjennomspilling av The Witcher 3: Jeg har fjernet minikartet i hjørnet. Jeg har fjernet alle retningsmarkører. Jeg har også innført en regel om at det ikke er lov å bruke hurtigreise.
MONSTERHVISKEREN: Geralt of Rivia treffer gamle kjente i The Witcher 3 – The Wild Hunt. Foto: CD Project Red
Det gjør at spillet tar tid, jeg må ta frem det store kartet, se hvor jeg skal, plotte en rute, se etter landemerker på kartet jeg kan navigere etter, og så legge vekk kartet og ri eller gå mot målet mens jeg følger med på omgivelsene. Det er langt mindre bekvemmelig enn å bare ri i retning av en markør på kompasset og følge med på den GPS-plottede ruten på et minikart i hjørnet som passer på at jeg beveger meg riktig.
Men det gir meg en helt annen tilstedeværelse i spillet. Det er mer jobb å finne frem, det er mer jobb å utforske – men belønningen kommer i form av at jeg får et mer intimt forhold til spillverdenen og en mye større følelse av å være tilstede i spillet.
Å utvikle spill handler ofte om å balansere bekvemmelighet og tilgjengelighet mot utfordring og mestringsfølelse. Det er en vanskelig balansegang, og jeg synes mange moderne spill lener seg alt for mye mot bekvemmelighet og tilgjengelighet, på bekostning av mestringsfølelse, innlevelse og utfordring.
Ingen konsekvenser
Prince of Persia: Sands of Time fra 2003 var et slags startskudd for denne ubalansen. Gjenopplivingen av den klassiske serien kom med et genierklært tilskudd i form av en spoleknapp. Var du så uheldig å manøvrere litt feil så du hoppet i døden kunne du ganske enkelt spole tilbake tiden slik at den akrobatiske prinsen ble dratt opp fra avgrunnen og tilbake på avsatsen, klar til å prøve på nytt med litt mer presisjon denne gangen.
SPISSHAKEPRINSEN: Det aller meste er provoserende på dette bildet fra Prince of Persia. Foto: UbiSoft
Jeg var en av dem som hyllet spillskaperne for denne funksjonen. Frustrasjonsnivået sank, man kom seg lettere gjennom nivåene, spillet ble enklere – opplevelsen mer bekvemmelig!
Det er egentlig ikke noe galt med spolefunksjonen i Prince of Persia, men den ble startskuddet for funksjoner i spill som alle har som formål å gjøre spillopplevelsen enklere, mer bekvemmelig. Resultatet er til slutt spillopplevelser helt uten konsekvenser.
Prince of Persias arv kan vi finne i Uncharted-spillene. Som regel stormer jeg gjennom alle utforskningssekvenser i spillet med dødsforakt. Jeg løper utfor stup mens jeg trykker på hoppeknappen fordi jeg har full tillit til at spillet styrer meg i riktig retning – og skulle jeg dø så er jeg på magisk vis tilbake på den samme fjellhylla igjen. Alle klatresekvenser er meningsløse – jeg trykker vilt på hoppeknappen mens jeg roterer spaken rundt fordi jeg vet at Drake bare hopper videre til neste feste av seg selv, og faller jeg ned er jeg tilbake til der jeg var på fem sekunder. Det er bekvemmelig å utforske i Uncharted, for det er helt ufarlig, krever ingenting av deg som spiller bortsett fra at du følger kompasset videre til neste sekvens. Spillet belønner deg heller ikke med mindre du mener pen grafikk, vittige onelinere og skriptede mellomsekvenser er belønning nok i seg selv.
Jeg elsker bekvemmelighet RUNDT selve spillingen. At man kan kjøpe omtrent alt som finnes av spill med et museklikk på Steam. At spillene lastes ned på noen få minutter og så kan spilles. At man enkelt kan spille med venner på nett. At man ikke må bruke en halvtime for å optimalisere performance i spillet. Herregud, jeg har blitt så komfortabel med digitale løsninger og tilgjengelighet at jeg ikke orker å spille et spill på Playstation 4 hvis jeg kun har det på plate og ikke digitalt, fordi det betyr at jeg må ta en plate ut av et cover og bytte med den plata som står i konsollen, og det gidder jeg ikke. Jeg har til og med kjøpt Bloodborne digitalt på Playstation 4, selv om jeg har det på plate fra før av, bare for å slippe å bytte disk!
Taxi i London
Jeg stjeler funksjonen fra Prince of Persia og spoler tiden tilbake, til tiden rundt årtusenskiftet, på en eller annen spilltur til London. En gjeng norske journalister sitter i en taxi på vei fra Heathrow til et event i sentrum av London. Jeg husker at Kent William var der, tidligere skribent i Gamer.no som senere fikk jobb i Facebooks hovedkvarter i USA. Tore var og der, tidligere Aftenposten-anmelder og profesjonell oversetter. Tore hadde med seg noe nytt – en GPS. Husk at dette var i gamle dager – før smarttelefoner og sånt. Tore hadde kjøpt en GPS for kort tid siden og kartdata for Europa og her satt vi i taxien på vei mot et eller annet hotell og så på skjermen til den lille TV-en til Tore der han hadde plottet inn adressen til hotellet.
Utenfor bilvinduene suste 300 år gamle bygninger forbi, museer, parker, broer og statuer, men all vår oppmerksomhet var rettet mot skjermen til Tore, denne artige oppfinnelsen som viste oss i sanntid hvor vi var på kartet, og hvor vi burde kjøre.
– Nå svinger vi snart, sa Tore, og vi så opp og så et lyskryss 300 meter foran oss. Og sannelig svingte ikke sjåføren.
– Det er ti minutter igjen, sa Tore, og vi kjente spenningen stige. For en kul oppfinnelse. Så nyttig. Så bekvemmelig.
Forelskelsen i GPS-en ga seg ganske fort, jeg skjønte snart at jeg gikk glipp av mange fine syn om jeg var mer fokusert på et lite abstrakt kart av området jeg befant meg i i stedet for hva som var utenfor bilvinduene, men i spill fortsatte jeg å bruke GPS-ene. Jeg raste gjennom vakre landskap og digre byer i hui og hast for å komme frem så fort som mulig. Jeg bevegde meg gjennom et fiktivt landskap ved hjelp av en forenklet versjon av det fiktive landskapet. Jeg ignorerte det vakre rundt meg til fordel for effektivitet og bekvemmelighet.
Mitt eget eventyr
Nå har jeg kuttet minikartet. Jeg misliker at alle åpen verden-spill kommer med et minikart i hjørnet og muligheten til å plotte ruta du skal gå. Du ender opp med å se på minikartet i stedet for de fantastiske omgivelsene. Jeg misliker at man kan teleportere seg på kryss og tvers av kartet for å komme frem raskest mulig. Jeg misliker at informasjon i spill der man skal leve seg inn i andre verdener formidles via abstraksjoner og grensesnitt som tar m
Jeg hadde ingen GPS da jeg cruiset rundt i Harstad i min fars Opel og hørte på Dead Kennedys, og det var litt av poenget også. Jeg cruiset rundt uten mål og mening, utforsket veier og områder jeg sjelden besøkte. Lagde mitt eget kart over nærområdene rundt Harstad oppe i hodet mitt. Fant rare hus og spennende bakgater. Jeg var ute på mitt eget eventyr, fulgte ingen markører, kompassnåler eller indikatorer, og var tilstede i nået.
Spill er ikke alltid bare en liste med mål som skal gjennomføres raskest mulig, en reise som skal ta kortest mulig tid. Mange spill fortjener at du fortaper deg i dem, at du slår av hjelpemidlene og at du bare går deg vill i spillverdenen. At du tilbringer tid i verden mellom reisemålene og oppdragene. Gjør deg selv en tjeneste og skap litt friksjon og ubekvemmelighet for deg selv neste gang du skal spille noe stort og åpent og fantastisk som du virkelig har lyst til å bli glad i. Jeg tror du vil ha godt av det.
Hilsen Jon Cato!
Støtt oss på Patreon og få brev hver måned
Brevet ble sendt ut 13. juli 2018 til LOLbuas brevvenner på Patreon. Hver måned sender Jon Cato ut nye brev om det som opptar han. Brevene er forbeholdt patreons, men av og til deler vi innholdet for å vise andre hva de går glipp av.
Legenden Rob Hubbard komponerte mye av den beste spillmusikken til Commodore 64. Mange av låtene var inspirert av andre musikere og deres komposisjoner, og i denne episoden ser Jon Cato Lorentzen på flere eksempler av nettopp dette.
Her får du høre flere av låtene til Hubbard – i tillegg til utdrag fra musikkstykkene som han hentet inspirasjon fra.
Her får du høre musikk fra spill som: Monty on the Run, Master of Magic, Formula One Simulator og Zoids.
Abonner på LOLbua i ditt podkastprogram for ukentlige episoder fra oss. I forrige episode av SIDbua spilte Jon Cato sin favorittmusikk fra NES-æraen:
LOLbua lages uten noen form for støtte annet enn den vi får fra deg. Hvis du vil bidra, så kan du gjøre det på www.patreon.com/lolbua der vi blir glade for hver eneste krone som gis. Tilbake kan du få brev fra Jon Cato, den eksklusive patreon-podkasten ROFLbua og mer.
