Idiotplottet i The Strain

Har du opplevd å falle helt ut av handlingen i et spill eller en film på grunn av idiotiske avgjørelser fra karakterene? Fenomenet kalles gjerne et idiot plot, og ble forklart slik av filmkritikeren Roger Ebert slik i omtalen av filmen Narrow Margin:

«Narrow Margin is a clumsy version of the Idiot Plot, dressed up as a high-gloss chase thriller. The Idiot Plot, of course, is any plot that would be resolved in five minutes if everyone in the story were not an idiot. And rarely has there been a film in which more idiots make more mistakes than in this one.»

Denne uken var det den nye TV-serien The Strain som satte min toleranse for idiotplottet på prøve. OBS: Jeg skal nå røpe litt av handlingen, men ikke mer enn du får vite i løpet av traileren:

[youtube id=”RiN8Edb4X2w” width=”620″ height=”360″]

Den første episoden av The Strain viser et fly på vei mot New York. Noe skjer like før landing, og når myndighetene tar seg inn i flyet, som står mystisk stille og livløst på rullebanen (jeg hopper over noen idiot-ting som allerede har skjedd), er alle døde. Eller ikke. Et par av passasjerene våkner opp, merkelig bleke. Noe veldig rart har helt klart skjedd på flyet, men fuck it. De ansvarlige slipper de overlevende ut av flyplassen og infeksjonen de bærer med seg har dermed fritt spillerom til å spre seg i hele New York.

Bakgrunnen for hele serien forsvinner hvis ikke det hadde vært for at sjefene i ørten statlige organisasjoner, i synkrone spasmer av idioti, bestemmer seg for å la de overlevende passasjerene vandre fritt ut i verden etter en hendelse som ingen har oversikt over. En eller annen konspirasjon kan sikkert forklare alt dette, men når vi vet hvor paranoide amerikanerne er for terror, sykdommer og lignende, gir dette uansett lite mening.

Idiotplottet finner vi i masse underholdning og stort sett tåler vi det helt fint. Noen ganger er dette hele premisset bak underholdningen. Ta dumheten fra serier som Klovn og The Office, og du har fjernet alt som gjør det morsomt.

Andre ganger er imidlertid idiotplottet fullstendig ødeleggende… Å, nei. Nå ble jeg minnet på Prometheus. Et plaster på såret er alle de morsomme videoene som kom i etterkant, som denne:

[youtube id=”Z5nXqWSY1Mk” width=”620″ height=”360″]

Har du eksempler på historiefortellinger som irriterer deg? Si fra i kommentarfeltet.

Beste rollespill 2014?

Det kan være nostalgien har tatt overhånd: Gullkantede minner om rollespillkvelder på Stangnes utenfor Harstad med femten Shadowrun-bøker i ryggsekken og et bord fullt av terninger kan være med å farge mine inntrykk av rollespillet Shadowrun Dragonfall. Vi spilte mye Shadowrun en periode. Cyberpunk 2020 ble for mørkt, et eller annet med orkene og dragene og magien og gatesamuraiene tiltalte oss mer i Shadowrun. Jeg hamstret regelbøker og utvidelsesbøker og presenterte den ene Mr. Johnson etter den andre.

Jeg prøvde Super Nintendo-spillet lenge etter vi var ferdige med det vanlige rollespillet. Det fascinerte, til tross for at det var på svensk.

Så kom Shadowrun Returns – et 3D isometrisk rollespill med rundebaserte kamper og Shadowrun-reglene i bunn. Komplett med avansert nivådesigner slik at alle kan lage sine egne eventyr. Jeg spilte det og, men falt ikke helt for historien. Den ble for vag. Karakterene husker jeg knapt. Men kampsystemet funket.

shadowrun_dragonfall_debut

Det skulle en ny nedlastbar kampanje til: Shadowrun Dragonfall, før jeg virkelig falt for nye Shadowrun. Vi har forlatt Seattle og inntatt Berlin. Et oppdrag går galt. Lederen dør. Tråder må nøstes opp.

Shadowrun: Dragonfall har historien, karakterene og nerven som kampanjen i Shadowrun Returns manglet. Mysteriet som skal løses avdekkes lag for lag, tempoet er akkurat passe med god sprending mellom spenningskurvene. Karakterene er minneverdige – her er nok av intriger mellom lagmedlemmer og mystiske bikarakterer med egne agendaer. Spillverdenen føles fortsatt litt vel stilistisk og kulisseaktig men jeg klarer å leve meg inn i den.

Og spillet har masse nerve. Med en gang jeg begynner å bry meg om spillkarakterene øker også spenningsnivået i kampsekvensene. Kampsystemet har mye til felles med XCOM, men karakterene man disponerer har langt mer varierte evner. Spillet har i tillegg engasjerende sideoppdrag og bra dialog komplett med ferdighetsbasert utforskning der spillfigurens evner avgjør fremgangsmåten.

I dag ble spillet annonsert i en ny frittstående utgave med masse ekstramateriale. Sjansen er stor for at du gikk glipp av denne perlen ettersom den opprinnelig var et tillegg til Shadowrun Returns. Nå har du ingen unnskyldning lenger. Jeg er nesten gjennom Dragonfall og gleder meg allerede til å begynne på nytt med en ny spillfigur i Director’s Cut-versjonen. Lanseres 18. september og de av oss som er så heldige å ha spillet fra før får den oppgraderte versjonen gratis.