Call of Duty: Warzone sesong 3

Det har blitt veldig mange timer Warzone i løpet av påsken. Jeg har levlet opp våpen for å kunne sette på riktige sikter og magasiner. Jeg har øvd meg på taktikker og strategier. Og jeg har dødd. Mye. Men K/D-ratioen er på riktig vei, og jeg har det mer moro for hver kamp jeg spiller.

Denne uka startet sesong 3 av Call of Duty og Warzone. Det betyr en rekke små og store endringer. Først og fremst er våpnene man finner byttet ut, så man må nå venne seg til helt nytt loot på slagmarken. Det er gøy.

En annen funksjon som har kommet er muligheten til å spille med fire på laget. Tidligere kunne man kun være tre personer på hvert lag – eller spille solo. Nå kan man velge å spille solo, tre eller fire.

Selv om jeg først omfavnet den nye modusen med større lag, er jeg nå ikke så stor fan lenger. Større lag endrer spillet ganske mye. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger et enkelt slag mot et annet lag har blitt til et brutalt møljeslagsmål med opp mot fem lag og tyve spillere på samme område. Det at man er fire stykker på laget gjør noe med mentaliteten til spillerne – man tar flere sjanser og spiller mer aggressivt.

Når man er tre på lag blir man litt mer forsiktig fordi man har ikke råd til å miste noen, men med fire gir man litt mer faen. Virker det som.

I tillegg blir det langt mer trafikk ved kjøpestasjonene, fordi alle lag trenger konstant å kjøpe tilbake en spiller. Så vi har lært oss – på svært smertefullt vis – å suse inn og ut av kjøpestasjonene så raskt som overhodet mulig.

Jeg foretrekker å være en trio i Warzone, men spiller selvsagt med fire når vi er fire kompiser på nett samtidig. Denne endringen er et godt eksempel på at mer ikke nødvendigvis alltid er til det bedre.

Hekta

Herregud. Bildet over er tatt klokken tre om natten. TRE OM NATTEN! Så sent har jeg ikke vært oppe på grunn av et dataspill på tyve år!

Spillet er selvsagt Call of Duty: Warzone. Det har blitt mitt isolasjonsspill. Mitt fristed i kaoset som herjer i verden nå. Etter å ha spilt med Mats i går kveld spilte jeg en del solo i spillets vanlige multiplayer for å levle opp ulike våpen så jeg skulle få de riktige siktene, magasinene og modifikasjonene til min «loadout» i Warzone. Jeg ble sittende til klokka tre om natten.

Nå gleder jeg meg til å teste ut mine nye loadouts i kveld. Forhåpentligvis blir jeg enda mer effektiv på slagmarken, og ikke lenger han som er med på kjøtt og blod mens Mats og de proffe vennene hans drar lasset i Verdansk.

Påskelabyrinten i Verdansk

Det har blitt ganske mange timer i Call of Duty: Warzone de siste ukene. Crossplay mellom konsoll og PC gjør at jeg kan spille med Playstation-vennene mine selv om jeg sitter på PC. Og ettersom vi alle holder oss hjemme i isolasjon er folk stort sett tilgjengelig døgnet rundt.

Hvert slag starter med en titt på kartet hvor vi prøver å bestemme oss for hvor vi skal lande denne gangen. Akkompagnert av det klassiske Viggo Valle-spørsmålet: KOR SKA VI REIS?

Ja, jeg snakker selvsagt om Påskelabyrinten på NRK Radio. Mine foreldre pleide å høre Viggo Valle hver påske som presenterte oppgaver fra hele verden til innringere som forsøkte å knekke gåter og finne ledetråder til den store skatten.

Det er mange år siden jeg hørte på Påskelabyrinten. Men jeg hører fortsatt stemmen til Viggo Valle i hodet mitt hver eneste dag når vi står oppe i flyet og studerer kartet. Quarry? Lumberyard? Farmland? The Hills? Boneyard? KOR SKA VI REIS?