LOLbuas Julekalender Luke 7 – En redningsaksjon for Titanfall 2

Julen er tiden for å gjøre gode gjerninger. Ved å kjøpe Titanfall 2 gjør du deg selv en stor tjeneste og hjelper samtidig oss som ønsker et tredje spill i serien.

Det er snart på tide at vi lager en Årets beste spill-spesial i LOLbua. Der vil Titanfall 2 være blant mine favoritter. Dette er den tragisk historien om spillet, og en bønn om hva du bør gjøre.

Magisk enspiller

Enspillerdelen er blant de beste opplevelsene jeg har hatt foran min TVi år, men dessverre har alt for få oppdaget dette. Spillet solgte nemlig langt mindre enn forventet.

I forrige uke ble det klart at  Titanfall 2 bare solgte en fjerdedel så mange kopier som av det første spillet. Det gjelder både fysiske og digitale utgaver.

Det mange har gått glipp av er en perle av en enspillerhistorie som , uten å dra sammenligningen for langt, minner meg om Portal 2 og Half Life.

weaponbalance

Overrasker hele tiden

Det kan være mange grunner til at spillet gjør det dårlig salgsmessig, men her vil jeg heller snakke om hva som gjorde mine 6-7 timer med Titanfall 2 magiske.

De forskjellige områdene du styrer den gigantiske mech-kompisen din på er varierte med ulike fiender som krever ulik tilnærming. Av og til bygges og dekonstrueres brettene mens du går på dem, og evnene du har til å dobbelhoppe og springe langs veggene får du bruk for stort sett hele tiden. Uten at det føles som en gimmik.

Dramatiske endringer i gameplay skjer også et stykke ut i fortellingen, men å si mer vil spoile store deler av et av Titanfall 2s beste overraskelser.

The feels

The Last Guardian (mer om det spillet senere) lykkes i å skape et bånd der du føler omsorg for andre enn deg selv i dataspill. Dette er sjelden vare, noe som gjør at det er herlig å kjenne the feels også i Titanfall 2.

Robotkompisen din er ikke livaktig på samme måte som Trico er i The Last Guardian men forholdet du får til BT-7274 er likevel sterkt og troverdig.

Legg til mye humor, herlig stemmeskuespill og kule våpenoppgraderinger, og jeg ser ingen grunn til at dette ikke skal være mye myyyye høyere på salgslistene enn spillet er i dag.

Om spillet er bra i multiplayer har jeg ingen formening om, men det kan kanskje noen av dere som leser dette gi en rapport om.

Sjekk også ut vår julekalender laget i samarbeid med Level Up der du kan vinne en awesome nyttårspremie i quizzen i slutten av videoen.

LOLbuas julekalender luke 4

Har du noen ganger sittet i mørket sammen med kinoanmelderlegenden Pål Bang Hansen og tenkt “fyren ler jo aldri og lager egentlig ikke lyd uansett hva han ser på sover han kanskje?”

Det skjedde noen ganger på 90-tallet da jeg studerte i Oslo og trengte penger, men mest av alt ønsket å se filmer før alle andre. Av en eller annen grunn fikk jeg lov til å skrive omtaler til lokalavisa og fikk dermed innpass til forhåndsvisningene hos ulike filmdistributører i Oslo.

En gjeng kinoanmeldere dukket opp, men jeg kjente ikke igjen noen av dem – bortsett fra Pål Bang Hansen.

_uzg9dogoyt4gsoywf2hmqkz0pueludkwg63_1ghmrlq

Jeg kom på temaet fordi Star Wars – Rogue One snart har premiere. I fjor anmeldte jeg Star Wars VII to ganger, mye på grunn av den følelsen du får (eller ikke får) når du sitter omtrent alene i en kinosal for å anmelde en film.

For det er nesten som å anmelde et multiplayer only-spill med bare deg selv logga på. Ikke supergod sammenligning, men du forstår hva jeg mener.

Star Wars-greia

Første gangen var opplevelsen er heftig nedtur, men andre gang jeg så Star Wars VII var med en haug venner og ukjente i en stappfull kinosal med alle de fordelene det bringer. Opplevelsen gjorde at jeg lagde en ny omtale som var litt mer positiv enn fra da jeg hadde sett Star Wars VII helt alene.

For det å sitte i en liten visningssal sammen noen få stykker, f.eks Pål Bang Hansen, er på mange måter en veldig rar og lite kino-aktig opplevelse spør du meg. I alle fall hvis vi snakker blockbusterne som de fleste vil oppleve sammen med en gjeng.

Noen av perlene vi så

Siden jeg ikke kjente de andre anmelderne og var rimelig ung på den tiden på 90-tallet, dro jeg med min venn Jon Cato for å se perler som Sudden Death

og Strange Days

sammen med tidligere nevnte Pål Bang Hansen. Det å se Van Damme i en halvgod actionfilm var utrolig festlig å gjøre sammen med superseriøse anmeldere. Kanskje ble filmene bedre også siden det av og til ble en “oss mot dem”-situasjon.

Uansett. Hansen døde i 2010 og jeg skulle ønske jeg hadde sagt mer enn hei, til han. Det var egentlig det.

Vinne awesome greier

Her er også dagens julekalender fra Level Up og LOLbua der du kan vinne en awesome nyttårspremie. Jo flere dager du deltar jo større sjanse er det at du blir trukket ut som vinner.

 

LOLbuas julekalender – Luke 3 – VR-året 2016

Mitt første møte med VR kom via en dårlig VHS-utgave av filmen Lawnmower Man en gang på tidlig 90-tall. Et surrete teknobabbel av en film løst basert på en Stephen King-novelle om en fyr som klippet plener. VR var hot shit på 90-tallet. Mitt favorittspillblad Edge maste om VR hele tiden. Atari skulle lage VR til Jaguar. Nintendo skulle lage VR (og gjorde det også, dessverre). Digre VR-installasjoner dyttet enkle polygoner med elendig billedoppdatering inne i gigantiske hjelmer man ble utslitt av å ha på seg. Tiden var definitivt ikke moden.

Vi kunne likevel fantasere om en fremtid der vi en gang kom til å ta på oss briller og for alvor forsvinne inn i spillene våre, der teknologien ikke lenger var klumpete og gigantisk og ubrukelig men smidig og forførende. En fremtid som virket uendelig langt unna der og da men som faktisk er i stuene våre nå.

Ok, VR er fortsatt ikke like forførende som i Hollywood-visjonene. Det er ikke som å ta på seg noen Ray Bans og et par Apple-ørepropper og forsvinne inn i en annen verden. Det er fortsatt ledninger og kalibrering og rot og ork å bruke VR, men illusjonen spillene skaper og tilstedeværelsen er magisk, mektig og ulikt alt annet på spillmarkedet.

For meg kommer spillåret 2016 til å være det store VR-året. Glem Uncharted 4, The Witness, Final Fantasy XV, Dishonored 2 og alt annet på markedet. Flotte spill, bevares, men de mest unike, fremtidsrettede og minneverdige spillopplevelsene i år har vært i VR. Teknologien alene er ny og spennende og de beste spillene er fantastisk forførende. Det har blitt lansert tre VR-systemer i år, alle med sine styrker og svakheter.

3022754-psvr_s_06_1458057150
Akkurat slik ser det ut i LOLbua-studio når vi tester VR. 100% slik.

Nei, VR kommer ikke til å erstatte vanlig spilling med det første. Ja, VR er dyrt. Og knotete. Og et tiltak å spille. Men som en ny måte å oppleve spill på er VR noe av det mest banebrytende og mektige som har skjedd i spillbransjen noen sinne. Konsollprodusentene maser om HDR og 4K, teknologi som folk flest knapt aner om er aktivert eller ikke på TV-en deres. VR, derimot, gjør inntrykk på alle som prøver det.

2016 er for meg VR-året. Ikke en teknologi som har snudd opp ned på spillandskapet men en teknologi som gir meg en helt ny og voldsomt mektig måte å oppleve spill på. I år har fantasier jeg har hatt siden 90-tallet har blitt realitet. Farvel Lawnmower Man, velkommen Area X.

Ikke glem vår julekalender i samarbeid med LevelUp. Ny nøtt å bryne seg på her: