Stikkordarkiv: mørketid

Maritim skrekk: Sunless Sea

Postulat: skal et spill være genuint skummelt må det være uforutsigbart.

Tenk tilbake til korridorene i Resident Evil-herregården. Lyden av stilletthælene under S.T.A.R.S.-soldatenes spesialproduserte militærstøvler klikker og klakker gjennom ganger og haller. Husker du den L-formede korridoren med vinduene? Her var det strengt tatt bare å løpe til døra. Klikk-klakk-klikk-klakk-KRÆSJ. Zombie-hunder gjennom vinduet og deg selv og håndkontrollen liggende i sjokk på gulvet.

Ja, Resident Evil var skummelt. Første gang. Det var nytt og guffent og brukte teknikker fra filmbransjen for å skremme oss. Men spill gjennom det en gang til og du vil oppdage at det er større sjanse for at håndkontrollen havner på gulvet når den glipper ut av hånda di etter du har sovnet foran skjermen. Resident Evil var en one-trick-pony, et skriptet skrekkshow som trykker på de rette knappene i den samme rekkefølgen på det samme tidspunktet hver gang.

Steam Sunless

Tilbake til postulatet: de genuint skumle spillene er de uforutsigbare. Som klarer å skremme oss på nytt og på nytt. Der spillsystemet dirigerer spillets elementer i en urytmisk dans vi ikke klarer å lære takten til.

Derfor grøsser jeg på ryggen på nytt og på nytt når jeg kaster loss i Sunless Sea. Sunless Sea er et rogue-spill, et spill der kart og innhold genereres tilfeldig hver gang man spiller. Et spill der man ikke kan lære seg hvor busemennene gjemmer seg og stålsette seg på forhånd. Et spill der man blir tvunget til å omfavne mørket og håpe på det beste. På nytt og på nytt.

Tankene går til Amiga-klassikeren Ports of Call mens mitt utsultede og vettskremte mannskap returnerer til London for litt etterlengtet hvile. Ports of Call utviklet av H.P. Lovecraft. Allerede fra spillets start gjør det sitt beste for å sette meg ut. Vi er i London i 1880, men London har blitt begravd i mørke. Ned under jorda. Her er referanser til en nylig avsluttet krig mot Helvete. Mennesker som nærmer seg døden kjøper seg likkister og bestiller plass på båt til de dødes by. Monstre, vampyrer og det som verre er lurer ute i det mørke havet. Navnet er London men spillverdenen er totalt fremmed.

Ssss

Jeg må lese, om navigatøren min og det lokale universitetet. Om kapellet langt mot nord og de tre vampyrsøstrene som bor i en herregård bygd på et skjær. H.P. Lovecraft-referansene florerer og tekstene er gode. Mørke, vage og tidvis poetiske. Dette er ikke et spill med actionscener og mellomsekvenser. Skrekken og stemningen formidles i stor grad via ord og det er spillerens egen fantasi og visualiseringer av det teksten beskriver som skaper uroen. Frykten. Angsten.

Jeg står nok en gang på dekk og seiler inn i mørket. Jeg har skrudd av dekkslampen for å spare brennstoff. Alt jeg hører er bølgenes skvulp og skipsklokker bak meg. Jeg seiler inn i det ukjente. «Noe beveger seg mot skroget» fører mannskapet opp i skipsloggen. Frykten ombord stiger. En gigantisk krabbe kan skimtes i horisonten. Vi har kanonkraft nok til å drepe den enkelt, spørsmålet er bare hva vi skal gjøre med den etterpå? Spise den og spare litt ressurser mens mannskapet grøsser på ryggen over hva de dytter i seg eller skjære den opp og samle litt kunnskap om den som vi kan selge på universitetet?

sunless-sea3

Hver reise ut i mørket i Sunless Sea er en reise ut i det ukjente. En ferd mot nye dilemmaer og problemstillinger. Og selv om tekster og beskrivelser og hendelser repeterer seg fra spillomgang til spillomgang er tekstene og beskrivelsene så godt skrevet at det gjør ikke noe. De suger deg inn i denne mørke og skumle spillverden der det egentlig ikke er så veldig godt å være, men jeg klarer ikke å holde meg unna.

For vi er da nysgjerrige mennesker? Vi vil vite hva som gjemmer seg der ute i mørket? Fullføringsgenet til gameren i oss lengter etter å fylle hele det mørklagte kartet med øyer og skjær og navn og steder. Koste hva det koste vil fra vår mentale helse.

Sunless Sea er lansert til PC og kan kjøpes på Steam eller GOG.com.