The Last of Us 2 og kulturkrigere

Jeg har bare spilt noen timer av The Last of Us 2. Dag Thomas har spilt hele og forteller masse om spillet i podcasten Rage Quit som debuterer under LOLbua-paraplyen i dag og som du kan høre her. Men selv om jeg bare har noen timer under beltet har jeg mange tanker om spillet.

Eller rettere sagt, om ting rundt spillet.

I hvert eneste kommentarfelt i hvert eneste spillforum og spillmedie på nettet finner du en haug med forvokste guttebarn som håner, ler av, spytter på og nekter å spille The Last of Us 2. «Woke. SJW. Politisk ladet budskap.» Argumentene står i kø blant disse spillanalfabetene for å rettferdigjøre standpunktet de har tatt ovenfor et spill de ennå ikke har spilt.

Hvordan har de havnet der, disse stakkars menneskene? Hvordan har de blitt så sarte at de ikke klarer å la seg underholde av noe som kan være utfordrende for synspunktene deres? Når bestemte de seg for at de er ferdig utviklet og utlært som mennesker, og satte opp en sperre for alle inntrykk som kan utfordre verdensbildet deres og endre synspunktene deres?

En sykdom har oppstått i kjølvannet av sosiale medier. Vi leser ikke lenger for å lære, vi leser for å finne bekreftelse. Debatter handler ikke lenger om å komme frem til en felles løsning, de handler om å ha rett – koste hva det koste vil. Alt er svart/hvitt. Alt er en konflikt. Enhver kritikk av ens synspunkter og standpunkt er et angrep og skal skytes ned med alle midler. Man velger side og finner tilhørighet og fellesskap.

Så ender man opp i dette fellesskapet der man ser den ene YouTuberen etter den andre som gjentar standpunktene man har valgt. De serverer argumenter og «bevis» for hvorfor man har rett. De krisemaksimerer og konflikteskalerer. Håner og gjør narr av. Som en bonde på sjakkbrettet gjør du som kongen befaler, du spyr ut argumentene til forbildene dine i kommentarfelt, forum og sosiale medier. Som en hjernevasket soldat i kulturkrigen raser du rundt som en blind sau og breker ut dine indoktrinerte synspunkter og standpunkt.

Sokrates sa en gang at det beste han visste var å tape en diskusjon, for da lærte han noe nytt. Når han fikk presentert synspunkter som svekket argumentene og tankesettet hans, ble han nødt til å tenke seg om på nytt og utvikle seg som menneske.

Den tankegangen eksisterer ikke på nettforum.

Om du er så trangsynt og mentalt innesperret i en eller annen oppkonstruert kulturkrig at du ikke evner å spille et spill, se en film eller lese en bok som kanskje – KANSKJE – utfordrer dine politiske synspunkter eller filosofier, ja da fremstår du faktisk som ganske feig og ynkelig.

Kanskje ble du provosert av disse ordene. Kanskje sitter du klar ved tastaturet for å hamre ned og sende meg en avhandling om hvordan du boikotter The Last of Us 2 på grunn av arbeidsforholdene til Naughty Dog eller fordi Neil Druckman en gang twitret noe positivt om feminisme eller noe annen galskap du dikter opp for å innbitt forsvare de hellige standpunktene du har tatt? Spar deg. Slå heller av alle de usunne YouTube-kanalene du ser på som har diktert hva du kan og ikke kan gjøre, og begynn å utfordre deg selv litt. Et menneske som slutter å utfordre seg selv slutter å utvikle seg. Og mennesker som har sluttet å utvikle seg er totalt uinteressante å høre på.

Microprose topp fem – førsteplass

Før «Tom Clancy» var et dataspillbegrep var et av favorittspillene mine nettopp basert på en Tom Clancy-bok. Red Storm Rising var en roman om ubåtkrig under den kalde krigen. Og spillet var en simulator der man fikk være ubåtkaptein på en topp moderne atom-ubåt.

Red Storm Rising var et av disse spillene som kom med en kjempetykk manual full av informasjon om ekte krigsskip, våpen, taktikker og kampstrategier. Oppi boksen var det også en pappramme man skulle legge rundt tastaturet som viste det utallige funksjoner på ubåten din. Og så kom den bratte lærerkurven med å lære seg hvordan man skulle kjempe og overleve flere hundre meter under vann.

Jeg spilte kampanjen i timesvis. USA mot Sovjetunionen. Seilte rundt utenfor norskekysten og duellerte med sovjetiske krigsskip og ubåter. Jeg lærte meg når jeg skulle bruke aktiv, og når jeg skulle bruke passiv sonar. Og når en towed array var riktig å slippe ut. Jeg lyttet og scannet, studerte akustiske signaturer for å identifisere fiendtlige skip, og hadde utallige intense stunder under vann der jeg snirklet meg rundt fiendtlige torpedoer for å overleve.

Flysimulatorene på denne tiden slet med at den primitive grafikken ikke klarte å skape en illusjon av tilstedeværelse. I en moderne ubåt foregår det meste av krigingen på ulike skjermer med symboler, så Red Storm Rising føltes mye nærere, mer realistisk og mer levende enn det mesta annet av simulatorer på denne tiden.

Unreal Engine, spillmesser og skateboard-renessanse i ukas Spillrevyen

I ukas Spillrevyen snakker vi om Epic sin demonstrasjon av Unreal Engine 5, sommerens spillmesser og hvordan gamle skateboard-spill er på vei tilbake.

Noe som minnet meg om den gangen jeg reiste til Edmonton i Canada på EA sin regning for å se på Mass Effect 2 og Dragon Age for Gamereactor. Siden jeg allerede var der borte fikset EAs norske kontor en ekstra tur til Vancouver og der EA har sitt hovedkvarter. Her fikk jeg blant annet ta en prat med folka som lagde Skate 3. Jeg husker det intervjuet veldig godt fordi jeg bestemte meg for å spasere til EAs hovedkvarter fra hotellet for å få litt trim, men ble overrasket av en voldsom regnskur på veien og var våt inn til skinnet før jeg kom frem til EA.

Uansett, Skate 3 ble en aldri så liten nedtur sammenlignet med den rene og idylliske opplevelsen Skate 2 var. Skate 2 er for meg tidenes beste skateboard-spill.

Her er ukas episode:

Microprose topp fem: tredje- og andreplass

Hvilke fem Microprose-spill er mine favoritter? Jeg fortsetter nedtellingen mot nummer en i dag. Klikk her for å lese om femte og fjerdeplassen på lista.

3. Gunship

Det er en klassisk scene i Apokalypse Nå der Wagner runger ut av høyttalerne og de amerikanske helikoptrene kommer flyvende lavt mot en strand og bombarderer en landsby sønder og sammen. Jeg elsker lukten av napalm om morgenen, og hele den regla der. Og i mange svette timer foran min Commodore 64 kunne jeg nesten lukte napalm der jeg manøvrerte meg forsiktig frem mot målet i mitt eget helikopter.

Gunship handler om å fly et Apache kamphelikopter, og jeg elsket det. I motsetning til flysimulatorer der du er nødt til å suse avgårde i full fart hele tiden for å holde deg flyvende kunne man snike seg frem i Gunship. Lokalisere fienden og gjemme seg bak en ås i nærheten. Sakte stige opp i lufta og fyre av noen raketter før man dukker bak åsen igjen, ute av syne. Det var et taktisk element og en nerve i spillet jeg aldri fikk fra Microprose sine mange flysimulatorer.

Jeg brukte mange timer på å bli Colonel i spillet og samle alle medaljene. Det var en metodisk og tålmodig svenneprøve å bli god i Gunship.

2. Pirates!

Det beste spillet Sid Meier har laget. Drømmende. Eventyrlig. Taktisk. Variert. Stemningsfullt. Livet som sjørøver i Karibien var usedvanlig engasjerende og levende i Pirates! Sid Meier klarte å balansere strategi og taktiske valg med et minimalistisk narrativ og en følelse av at du alltid la ut på eventyr når du kastet loss i en havn.

Spillet har et strategisk bakteppe der konflikter mellom de fire landene som hersket i karibien åpner opp uante muligheter for deg som kaptein. Det handlet om å røve til seg penger og skip. Rekruttere mannskap. Finne skatter. Delta i sjøslag. Fekte. Og kanskje til og med klare å gifte seg og pensjonere seg.

Det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva det var som gjorde Pirates så magisk. Det var litt av det samme som i Elite – en følelse av eierskap og frihet. Du brydde deg om kapteinen og skuta og mannskapet ditt, og ønsket en best mulig skjebne for dem. På mange måter et spill forut for sin tid.

I morgen kommer førsteplassen. Du vil ikke TRO hvilket spill som jeg har rangert på topp!

Topp 5 Microprose

I denne ukas Spillrevyen kan du høre om at den gamle spillutgiveren Microprose er tilbake. Microprose var et kjent og kjært navn blant mange spillere på 80- og 90-tallet, og spesialiserte seg i simulator og strategispill. De ble opprinnelig stiftet av spillskaperen Sid Meier og forretningsmannen «Wild» Bill Stealey, og de to ble et prakteksempel på hvordan et radarpar bestående av en kreativ skaper og en rå forretningsmann kan utfylle hverandre perfekt og bygge opp en millionbedrift.

Å se Microprose-logoen igjen var et skikkelig nostalgikick for meg, og jeg begynte med en gang å mimre tilbake til gamle Microprose-spill. Jeg var stor fan av mange av dem. Og etter noen kvelder med grubling har jeg klart å rangere dem og. Her er den, mine topp fem Microprose-spill!

5. Civilization 2

Det første Civilization hadde en del mangler, men Civilization 2 var så og si perfeksjon ut av eska. For mange var dette første møtet med det som skulle bli kjent som X4-sjangeren. Å bygge opp sitt eget samfunn fra steinalder til atommakt var en magisk reise.

Selv sliter jeg alltid med spill i denne sjangeren når riket mitt blir for stort. Jeg elsker spill som Civilization 2 i starten, når jeg bare har noen få byer og styrker og god oversikt over infrastruktur og utbygging. Så faller jeg mer og mer av jo større riket blir og jo flere ting man må holde styr på. Da blir det for upersonlig for meg. Noe som er en av grunnen til at jeg liker det splitter nye strategispillet Old World så godt, fordi det tvinger deg til å ha en personlig relasjon til riket ditt gjennom hele spillet.

Civilization 2 var likevel magisk da det kom. Godt balansert med masse å mestre.

4. Formula One Grand Prix

Geoff Crammond er en av mine favorittutviklere gjennom tidene. Han lagde et av tidenes beste (og mest stressende) grublespill i spillet The Sentinel på Commodore 64, men det var racingspill som han virkelig brant for. Det ambisiøse Revs satte en ny standard for racingspill, mens Stunt Car Racer er og forblir et av de mest nytenkende og innovative racingspillene som noen gang er laget.

Best av alt var likevel Formula One Grand Prix. Den mest nøyaktige simulasjonen av Formel 1 som var laget så langt. Dette spillet var min «Drive to Survive» i 1991, gjennom Geoff Crammonds spill lærte jeg meg alt om alle team og sjåfører og ble interessert i Formel 1. Jeg fulgte ekte løp via TV og aviser med Senna og Mansell, og jeg var med og konkurrerte i virtuelle løp sammen med mine venner Tore og Per Arne.

Spillet hadde en original multiplayer der man kjørte på skift. Vi kjørte 100%-løp der spillet lot hver spiller kjøre 5-6 runder før man byttet til neste spiller. Det var ekstremt nervepirrende å sitte og se på en kompis prøve å kjøre forbi sin egen bil. De fleste løpene varte i nærmere to timer, og stort sett hele sommeren 1992 ble tilbrakt i leiligheten til Per Arne der vi konkurrerte i alle løpene i sesongen.

I morgen avslører jeg tredje- og andreplassen på min rangeringsliste over Microprose sine fem beste spill. Her er nyeste episode av Spillrevyen der vi snakker om Microprose sin oppstandelse.

Intervjuet av NRK

Tidligere i år lenge før korona i det som føles som en annen tid og verden, ble jeg intervjuet av Anders Wiig Letnes i studentavisen Presset som ville lage en sak om norsk spillbransje og Mosaic. I kjølvannet av den ble jeg kontaktet av Alexander Fredriksen som ville lage en sak for NRK som spant videre på et av punktene i intervjuet – den manglende spilldekningen i norske medier.

Intervjuet med ham ble gjennomført for over to måneder siden. Men saken ble ikke publisert før i går på grunn av koronautbruddet og nyhetsfokuset.

Jeg har ikke voldsomt mye å legge til, saken får frem synspunktene mine på en fin måte. Dette handler ikke om at jeg vil ha dekning for spillene vi lager i Krillbite i norske aviser, det handler om at jeg savner en stemme fra de norske kulturredaksjonene som hjelper oss å forstå spill og hva spill gjør med oss. Som tar pulsen på spillkulturen og gir oss perspektiver. Vi hadde slike stemmer før, men nå er de forvist til spesialmedier som Pressfire og Gamer.no – som begge gjør en fenomenal jobb med å fremheve dataspill som kulturuttrykk.