Hva om bandet Black Sabbath lagde et spill på 70-tallet. Eller: Her er spillet som kanskje blir bedre på grunn av sine tekniske feil.
En trollmann, en mørk borg, et barn og en drage. Det brasilianske spillet Toren starter med tekstutdrag fra noe som minner om en metall-låt fra Black Sabbath. Et mørkt tårn må bestiges, en drage beskytter det og en merkelig trollmann kommenterer det hele. Du er et barn født i en pøl av blod og ting blir ikke lystigere derfra.
Toren forvirrer, men fascinerer samtidig. Drømmelandskapene er stort sett vakkert tegnet, om enn forvirrende og ikke lite uhyggeskapende. Tekniske feil, som revner i grafikken og rare blokker av digitalstøy, er neppe der med vilje, men er med på å skape en helt unik stemning.
Du starter som spedbarn, men er snart ei jente rundt 7-årsalderen. Du blir stadig eldre. Hvis du skulle finne på å dø, kan det hende du våkner opp igjen i en blodpøl, litt yngre, i nærheten av et tre. I dag er det kristi himmelfartsdag, og føler du for å tolke spillet i en eller annen religiøs retning – værsågod. Symbolikken er uansett blytung og luftig på samme tid.
Av og til elsket jeg Toren, men snart etter følte jeg nesten hat. Kameraføringen er dårlig, bevegelsene ser ikke spesielt bra ut og forvirring er ditt reisefølge. Selv om jeg ser mange problemer med spillet, kan jeg ikke la være å like det godt. Det ser helt annerledes ut enn noe annet. Den grafiske stilen er til tider helt vill, som kanskje gjør at du fortsetter – tross alt – for å finne ut hva som er spillets neste påfunn.
Toren gjennomfører du på noen timer, og er sjelden veldig vanskelig. Hadde det ikke vært for dysterheten, hadde det virket som et barnespill. Merkelig, feilslått og tidvis vidunderlig.
Se traileren her. Eksperiment: I hodet ditt, prøv å gjør om fortellerstemmen til metalvokal med samme tekst.
PS. Jeg spilte Toren på PS4. Hvis du tør gi deg ut på en reise i et vanvittig spill, anbefaler jeg denne versjonen siden jeg tviler på at det finnes like mange feil på PC.
