Hva hender når noe kjært og intimt plutselig får en komplett overhaling og dukker opp som noe nytt og skummelt?
Vi kjenner alle TV-programmer som skal «pusse opp» mennesker. De mest ekstreme fikser tenner og plastiske operasjoner, suger ut fett og kjøper ny garderobe. En dvask 40-åring blir gjort om til en falsk 40-åring med spraytan, blekede tenner, nytt hår og nye klær. The Money Shot i disse seriene er avsløringen, familie og venner samlet foran en scene, teppet går opp og alle gisper. Av glede? Mest av sjokk tror jeg.
Drop7 er mitt definitive favorittspill på iPhone. Jeg har spilt det spillet så og si hver dag i fem år. Det er laget av et lite selskap som ble kjøpt opp og assimilert av mobil- og casualspillgiganten Zynga (mest kjent for Farmville). I motsetning til Farmville er ikke Drop7 et gratisspill der du må vente deg ihjel på ulike typer energi. I stedet er det et rent puslespill der du skal slippe tall ned i et rutenett. Når tallet plasseres i en rute danner det en horisontal og en vertikal rekke med andre tall. Om et av tallene i rekka er lik antall tall i rekka, forsvinner tallet. Tenk på det som et slags matematisk Tetris.
Drop7 ble lansert og ferdig med det. Spillet har knapt fått en eneste oppdatering siden 2009, bortsett fra å tilpasse det nye skjermstørrelser. Og hvorfor skulle de oppdatere det? Drop7 er perfekt på alle måter. Som puzzle-spill er det helt der oppe med Tetris. Ferdighetsbasert og intelligent. Presentasjonen er lavmælt og minimalistisk. Spillet har ingen grafiske effekter og fiksfakseri som tar fokuset bort fra deg, rutenettet og tallene.
Derfor ble jeg lettere sjokkert når Zynga nå nylig lanserte Drop7 i en helt ny utgave. Den nye utgaven er selvsagt gratis og derfor med en plagsom reklame på spillskjermen mens du spiller (som du heldigvis kan kjøpe bort). Men den har også fått en totalt unødvendig overhaling på grafikk og musikk. Tallene du plasserer ut faller nå ned i rutenettet mer dramatisk. Tallkuler i ruter dirrer og vibrerer og eksploderer. Rammen rundt spillet skifter farge sammen med tallkulene som dukker opp. Musikken har blitt elendig og lydeffektene er plagsomme.
Min trofaste gamle venn har fått en extreme makeover, og jeg står i salen og ser med skrekk og avsky på hva min kjære venn har utsatt seg selv for. Jeg kjenner ham igjen, men likevel ikke. Han er ikke slik jeg husker ham, men ser likevel ut som seg selv.
Endringene er vonde å svelge i Drop7. Kanskje er vi konservative, vi som liker spill. Eller kanskje konservative sånn generelt? Når George Lucas gjør om på Star Wars og legger til nye lydeffekter og scener så protesterer vi fordi han rører ved noe vi holder hellig fra barndommen vår. Han forandre på minner vi har hatt, manipulerer forholdet vårt til noe vi er glad i.
Star Wars var perfekte i våre sinn, når Obi Wan Kenobi nå brøler på en ny måte for å skremme bort sandfolket vemmer det oss. Det er feil. Vi blir frarøvet den opprinnelige opplevelsen vi hadde da vi første gang fryktet for Lukes liv på Tattoine.
[youtube id=»-yxuDU8gims» width=»620″ height=»360″]
På samme måte vemmes jeg av moderne Drop7. Jeg klarer ikke venne meg til de hoppende tallene som plutselig virker så glade og fornøyde og sprekker av glede når jeg summen av tall i rekka stemmer overens med dem. Det er ikke slik Drop7 skal være. Tallene mangler tyngde. Når skjermen fylles opp av tall og tomme kuler skal det føles som de skviser meg under vekta si. De er ikke massive lenger, tallene. De vil at jeg skal danse med de. Den rene estetikken er borte, det seriøse grublespillet er gjemt bak en mer familievennlig fasade.
Så jeg vender tilbake til det opprinnelige Drop7. Den nye utgaven er lansert som en ny app mens den gamle er fjernet fra App Store. Jeg tviholder på den opprinnelige opplevelsen. Seks års vennskap slipper ikke taket så fort, jeg har blitt glad i rynkene, fettet og de skjeve tennene til min gamle venn. Jeg kunne sikkert vent meg til hans nye utseende men jeg er redd for at noe mer enn fasaden har endret seg. At noe skal ha skjedd på innsiden. At vennen jeg trodde jeg kjente så godt ikke er den gode gamle under den nye fasaden.
Egoistisk og konservativt? Helt sikkert.
