Visste du at Prince of Persia gjorde mange av spillene som kom etterpå dårligere?

I min sinte ungdomstid pleide jeg å kjøre rundt i Harstad i min fars Opel mens jeg hørte på kassetter med det amerikanske punkbandet Dead Kennedys. Ironien i at denne privilegerte 19-åringen spiste godteri og drakk cola mens han kjørte rundt i sin fars bil og hørte på punkmusikk som raste mot vårt konforme forbrukersamfunn, slo meg aldri på den tiden.

Jeg digget Dead Kennedys. Jeg likte det politiske budskapet og sparkene mot det etablerte amerikanske middelklassesamfunnet. En av platene het “Give me convenience or give me death”, et enkelt ordspill på det amerikanske slagordet “give me liberty or give me death”. Den moderne amerikaneren kjempet ikke lenger for friheten til å jakte egen lykke, til å være sin egen herre eller bestemme sin egen skjebne. Nå jaktet de på bekvemmelighet, komfort, velstand og minste motstands vei. Livet skal ikke være en kamp lenger, det skal være mest mulig behagelig.

Bekvemmelighet

For de av dere som hører på podcasten LOLbua (som jeg vil tro er de fleste av dere) vet dere kanskje at jeg holder på med en “ren” gjennomspilling av The Witcher 3: Jeg har fjernet minikartet i hjørnet. Jeg har fjernet alle retningsmarkører. Jeg har også innført en regel om at det ikke er lov å bruke hurtigreise.

MONSTERHVISKEREN: Geralt of Rivia treffer gamle kjente i The Witcher 3 – The Wild Hunt. Foto: CD Project Red

Det gjør at spillet tar tid, jeg må ta frem det store kartet, se hvor jeg skal, plotte en rute, se etter landemerker på kartet jeg kan navigere etter, og så legge vekk kartet og ri eller gå mot målet mens jeg følger med på omgivelsene. Det er langt mindre bekvemmelig enn å bare ri i retning av en markør på kompasset og følge med på den GPS-plottede ruten på et minikart i hjørnet som passer på at jeg beveger meg riktig.

Men det gir meg en helt annen tilstedeværelse i spillet. Det er mer jobb å finne frem, det er mer jobb å utforske – men belønningen kommer i form av at jeg får et mer intimt forhold til spillverdenen og en mye større følelse av å være tilstede i spillet.

Å utvikle spill handler ofte om å balansere bekvemmelighet og tilgjengelighet mot utfordring og mestringsfølelse. Det er en vanskelig balansegang, og jeg synes mange moderne spill lener seg alt for mye mot bekvemmelighet og tilgjengelighet, på bekostning av mestringsfølelse, innlevelse og utfordring.

Ingen konsekvenser

Prince of Persia: Sands of Time fra 2003 var et slags startskudd for denne ubalansen. Gjenopplivingen av den klassiske serien kom med et genierklært tilskudd i form av en spoleknapp. Var du så uheldig å manøvrere litt feil så du hoppet i døden kunne du ganske enkelt spole tilbake tiden slik at den akrobatiske prinsen ble dratt opp fra avgrunnen og tilbake på avsatsen, klar til å prøve på nytt med litt mer presisjon denne gangen.

SPISSHAKEPRINSEN: Det aller meste er provoserende på dette bildet fra Prince of Persia. Foto: UbiSoft

Jeg var en av dem som hyllet spillskaperne for denne funksjonen. Frustrasjonsnivået sank, man kom seg lettere gjennom nivåene, spillet ble enklere – opplevelsen mer bekvemmelig!

Det er egentlig ikke noe galt med spolefunksjonen i Prince of Persia, men den ble startskuddet for funksjoner i spill som alle har som formål å gjøre spillopplevelsen enklere, mer bekvemmelig. Resultatet er til slutt spillopplevelser helt uten konsekvenser.

Prince of Persias arv kan vi finne i Uncharted-spillene. Som regel stormer jeg gjennom alle utforskningssekvenser i spillet med dødsforakt. Jeg løper utfor stup mens jeg trykker på hoppeknappen fordi jeg har full tillit til at spillet styrer meg i riktig retning – og skulle jeg dø så er jeg på magisk vis tilbake på den samme fjellhylla igjen. Alle klatresekvenser er meningsløse – jeg trykker vilt på hoppeknappen mens jeg roterer spaken rundt fordi jeg vet at Drake bare hopper videre til neste feste av seg selv, og faller jeg ned er jeg tilbake til der jeg var på fem sekunder. Det er bekvemmelig å utforske i Uncharted, for det er helt ufarlig, krever ingenting av deg som spiller bortsett fra at du følger kompasset videre til neste sekvens. Spillet belønner deg heller ikke med mindre du mener pen grafikk, vittige onelinere og skriptede mellomsekvenser er belønning nok i seg selv.

Jeg elsker bekvemmelighet RUNDT selve spillingen. At man kan kjøpe omtrent alt som finnes av spill med et museklikk på Steam. At spillene lastes ned på noen få minutter og så kan spilles. At man enkelt kan spille med venner på nett. At man ikke må bruke en halvtime for å optimalisere performance i spillet. Herregud, jeg har blitt så komfortabel med digitale løsninger og tilgjengelighet at jeg ikke orker å spille et spill på Playstation 4 hvis jeg kun har det på plate og ikke digitalt, fordi det betyr at jeg må ta en plate ut av et cover og bytte med den plata som står i konsollen, og det gidder jeg ikke. Jeg har til og med kjøpt Bloodborne digitalt på Playstation 4, selv om jeg har det på plate fra før av, bare for å slippe å bytte disk!

Taxi i London

Jeg stjeler funksjonen fra Prince of Persia og spoler tiden tilbake, til tiden rundt årtusenskiftet, på en eller annen spilltur til London. En gjeng norske journalister sitter i en taxi på vei fra Heathrow til et event i sentrum av London. Jeg husker at Kent William var der, tidligere skribent i Gamer.no som senere fikk jobb i Facebooks hovedkvarter i USA. Tore var og der, tidligere Aftenposten-anmelder og profesjonell oversetter. Tore hadde med seg noe nytt – en GPS. Husk at dette var i gamle dager – før smarttelefoner og sånt. Tore hadde kjøpt en GPS for kort tid siden og kartdata for Europa og her satt vi i taxien på vei mot et eller annet hotell og så på skjermen til den lille TV-en til Tore der han hadde plottet inn adressen til hotellet.

Utenfor bilvinduene suste 300 år gamle bygninger forbi, museer, parker, broer og statuer, men all vår oppmerksomhet var rettet mot skjermen til Tore, denne artige oppfinnelsen som viste oss i sanntid hvor vi var på kartet, og hvor vi burde kjøre.

– Nå svinger vi snart, sa Tore, og vi så opp og så et lyskryss 300 meter foran oss. Og sannelig svingte ikke sjåføren.

– Det er ti minutter igjen, sa Tore, og vi kjente spenningen stige. For en kul oppfinnelse. Så nyttig. Så bekvemmelig.

Forelskelsen i GPS-en ga seg ganske fort, jeg skjønte snart at jeg gikk glipp av mange fine syn om jeg var mer fokusert på et lite abstrakt kart av området jeg befant meg i i stedet for hva som var utenfor bilvinduene, men i spill fortsatte jeg å bruke GPS-ene. Jeg raste gjennom vakre landskap og digre byer i hui og hast for å komme frem så fort som mulig. Jeg bevegde meg gjennom et fiktivt landskap ved hjelp av en forenklet versjon av det fiktive landskapet. Jeg ignorerte det vakre rundt meg til fordel for effektivitet og bekvemmelighet.

Mitt eget eventyr

Nå har jeg kuttet minikartet. Jeg misliker at alle åpen verden-spill kommer med et minikart i hjørnet og muligheten til å plotte ruta du skal gå. Du ender opp med å se på minikartet i stedet for de fantastiske omgivelsene. Jeg misliker at man kan teleportere seg på kryss og tvers av kartet for å komme frem raskest mulig. Jeg misliker at informasjon i spill der man skal leve seg inn i andre verdener formidles via abstraksjoner og grensesnitt som tar m

Jeg hadde ingen GPS da jeg cruiset rundt i Harstad i min fars Opel og hørte på Dead Kennedys, og det var litt av poenget også. Jeg cruiset rundt uten mål og mening, utforsket veier og områder jeg sjelden besøkte. Lagde mitt eget kart over nærområdene rundt Harstad oppe i hodet mitt. Fant rare hus og spennende bakgater. Jeg var ute på mitt eget eventyr, fulgte ingen markører, kompassnåler eller indikatorer, og var tilstede i nået.

Les også: Han har issues med de som vi ha en enklere utgave av Sekiro

Spill er ikke alltid bare en liste med mål som skal gjennomføres raskest mulig, en reise som skal ta kortest mulig tid. Mange spill fortjener at du fortaper deg i dem, at du slår av hjelpemidlene og at du bare går deg vill i spillverdenen. At du tilbringer tid i verden mellom reisemålene og oppdragene. Gjør deg selv en tjeneste og skap litt friksjon og ubekvemmelighet for deg selv neste gang du skal spille noe stort og åpent og fantastisk som du virkelig har lyst til å bli glad i. Jeg tror du vil ha godt av det.

Hilsen Jon Cato!

Støtt oss på Patreon og få brev hver måned

Brevet ble sendt ut 13. juli 2018 til LOLbuas brevvenner på Patreon. Hver måned sender Jon Cato ut nye brev om det som opptar han. Brevene er forbeholdt patreons, men av og til deler vi innholdet for å vise andre hva de går glipp av.

10 tips du må vite før du spiller Red Dead Redemption 2

OK, så du har kjøpt Red Dead Redemption 2, du har unngått spoilers, og du er klar til å reise til den amerikanske villmarka og bli kjent med Arthur Morgan og vennene hans. Gjennom snart 50 timer spilt har jeg opplevd ganske mye i RDR2. Det tok lang tid før jeg forstod alle systemene og disse ti tipsene har jeg laget for å spare deg for unødvendig bekymring eller grubling.

Det er mange spillsystemer å bli kjent med i RDR2, og alle er ikke like intuitive. Det meste blir forsøkt forklart i en liten tekstboks når du blir introdusert for systemet, og kan fort gå deg hus forbi.

Derfor har jeg tatt på meg lektorjakka og innkalt til denne korte forelseningen. Om du vil finne ut av alt i spillet selv, er det bare å slutte å lese og kaste deg inn i det. Om du derimot gjerne vil ha litt mer oversikt over spillets systemer, les videre.

1. Bounties

Om noen ser at du gjør noe kriminelt vil det bli rapportert til de lokale myndighetene og du vil få en Bounty på hodet ditt. Jo mer alvorlige ting du gjør, jo høyere blir denne bountien. Denne er permanent, så du kan ikke bare stikke av og gjemme deg i ett minutt som i GTA for å få etterlyst-statusen til å forsvinne. En høy bounty tiltrekker dusørjegere til området, og du står i fare for å bli overfalt og plaget når du reiser rundt i området. Du kan skifte klær, klippe deg osv for å redusere sjansen for å bli gjenkjent. Det er også lurt å ta på seg en maske før du skal begå et ran eller noe annet kriminelt.


2. Vitner

Ofte når du lager bøll får du beskjed om at et vitne har sett deg. Disse kan du se på minimappet. Et vitne vil løpe til myndighetene og rapportere det de har sett, som vil føre til at din bounty-level går opp. Om du derimot klarer å stoppe vitnet før det når myndighetene, slipper du å få en bounty på deg.

PS. Visste du at Jon Cato og gjengen i LOLbua lager ukentlige podkaster om spill og nerding? Finn oss på Spotify, iTunes, Soundcloud eller i din favorittpodkast-app

3. Minimap og GPS

Alle LOLbua-lyttere vet at jeg hater minimaps i spill. Så også i Red Dead Redemption 2. Jeg foretrekker å ha et kompass der i stedet for et minimap og se på det store kartet når jeg skal reise langt. Ved å fjerne minimappet vil du få større innlevelse i spillet og du vil bli mer kjent i spillverdenen. Fiffig nok har Rockstar lagt inn en funksjon (D-pad ned) som lar deg kjapt se på minimappet i noen sekunder, som er nyttig når du prøver å lokalisere noen som roper på hjelp eller skurker i nærheten.

Og slå i tillegg av GPS-en. Det fantes ingen GPS i 1899. Finn veien selv..

4. Skinnkvalitet

Du kan samle mange ulike typer dyreskinn for å lage diverse hjelpemidler. Felles for disse er at skinnet alltid må være perfekt. Altså ikke fullt av kulehull eller av dårlig kvalitet. Jeg skjøt masse dyr i jakten på perfekt skinn og ble alltid frustrert når jeg bare fant skinn med en eller to stjerner i stedet for tre, når jeg mente at jeg hadde skutt dyret perfekt.

Det var først langt ut i spillet jeg lærte at kvaliteten på skinnet varierer fra dyr til dyr også når de er levende. Ved å først scoute dyrene man jakter på kan man se en, to eller tre stjerner ved siden av navnet på dyret du ser på som indikerer hvor bra skinn de kan gi. Dermed kan du ignorere de gressende dådyrene som har en eller to stjerner og fokusere på det dådyret i flokken som har tre stjerner, og dermed penest pels.

BONUS: Se Jon Cato ri, jakte (og bli jaktet) i denne spoilerfrie videoen:
Se Jon Cato jakter, fisker og dør i Red Dead Redemption 2! fra LOLbua på www.twitch.tv

5. Dueller

Titt og ofte blir man kastet inn i en klassisk Lucky Luke-duell i Red Dead Redemption 2. Her bremses tiden opp og man skal – ifølge instruksene – Trykke R2 sakte og varsomt ned for å lade opp mest mulig tid før man skyter.

Jeg har fortsatt ikke helt skjønt dette systemet, men etter en hel haug med dueller der jeg som regel dør 4-5 ganger før jeg vinner duellen, har jeg funnet ut at du ikke må trykke R2 for lite så meteret lades for sakte. Jeg tror du skal lade det opp jevnt på rundt to, tre sekunder og så har du et sekund på deg til å skyte. Lader du for sakte blir du skutt før det er fulladet. Lader du for kjapt blir du skutt før du rekker å sikte.

Andre er sikkert flinkere enn meg.

PS. Vet du at du kan støtte LOLbua på Patreon? Her kan du gi oss alt fra 1 til ørten dollar i måneden. Dette sørger for at vi kan betale for denne nettsiden, produksjonen av podkasten og gjøre spesialgreier som vår månedlige Patreon-only podkast ROFLbua, sende ut merch og mye mer.

6. Hester

Om du sjekker statsene på hesten din er de hvite feltene nåværende nivå og de grå feltene det potensielle nivået. Så det er stor forskjell mellom hesterasenes potensial. En araber er for eksempel meget rask, men også mer skvetten rundt ville dyr eller kamper. Du kan drite i hestene helt hvis du vil – jeg synes ikke det er vilt store merkbare forskjeller på dem – eller du kan lage deg en stall med ulike hester.

Verdt å vite er at hesten din har et fysisk nærvær på kartet og kommer du langt fra den må du også komme deg tilbake til den. I tillegg kan den dø. Salen din er bindeleddet mellom deg og hesten din, og ved å flytte salen din til en ny hest gjør du denne hesten til din aktive hest.

I tillegg oppgraderes båndet mellom deg og hesten din ved at du klapper den, koster den og mater den. Bedre bånd gir bedre kontroll over hesten og flere moves.

Forresten, hvis du er forfengelig – vær var på størrelsen på hesten. Jeg brukte 700 dollar på en lynrask sort araber, bare for å oppdage at den var liten som en ponni og det ser helt latterlig ut når Arthur sitter oppå den. For en forfengelig spiller som meg kan jeg ikke ri rundt på prærien med en liten dverghest. Jeg vet at de andre i leiren ler av meg bak ryggen min på grunn av den lille araberen min.

7. FOMO

Å nei, spillet vil at jeg skal dra langt nord/sør/øst/vest men jeg har jo ennå ikke utforsket alt nordvest for leiren, og jeg har mange dyr jeg ikke har funnet ennå og jeg trenger flere skinn, og to stykker i leiren har bedt meg om en tjeneste?

Drit i det. Du bør roe ned completionist-genet ditt i starten av spillet, for du får masse tid til å utforske overalt gjennom hele spillet og samle inn alt og fullføre alt. Ikke vær redd for å ta story-oppdrag som leder deg videre i verden, skap din egen balanse mellom utforsking og story, men om du vil prøve å systematisk oppdage og hamstre alt som finnes i lokalområdet du befinner deg i nå før du går videre, vil du antagelig gå lei.

8. XP?

Hva er dette? Jeg gikk plutselig opp i helse? Hva gjorde jeg?

Svaret er at du spilte spillet. Du får automatisk mer helse, stamina og deadeye ved å spille masse. Ikke stress med det, det er bare et enkelt progresjonssystem som ligger i bakgrunnen. Bare vær takknemlig for at du slipper å sitte og studere et meningsløst skilltre-system fullt av meningsløse oppgraderinger som i andre mindreverdige åpen verden-spill.

9. Hjelp

Kamp, jakt, hestestell o.l. kan virke komplisert. I menyene finner du en hjelpeseksjon med en del tekst som forklarer disse systemen i mer detalj. Ikke vær redd for å lese deg opp her sånn at du skjønner hva du driver med og hva du bør gjøre.

10. I FUCKED UP! Reload?

Så la meg fortelle deg om noe som skjedde meg i spillet. TRUE STORY! Så jeg møtte noen som trengte hjelp. Transport. Omtrent til andre siden av kartet. Jeg hadde en diger og verdifull pels bak på hesten min som jeg måtte ofre for å få plass til en passasjer der. Så jeg prøver å være snill. Jeg hjelper selvsagt folk i nød. Jeg takket ja.

Det tok en evighet gjennom vind og regn og sol og dag og natt å komme seg til byen denne personen ville til. Da jeg nærmet meg fikk jeg beskjed om å skynde meg, for dette tok alt for lang tid. Så jeg satt hesten i lett galopp. Inn byporten. Rundet et hjørne. Og rett i en dust som kom vandrende. Han flakset i bakken og brakk nakken. Alle tilskuerne hylte ut OH MY GOD! MURDERER! Min passasjer hoppet skrikende av hesten og flyktet i panikk. Det blinker WITNESS og BOUNTY på skjermen. Noen trekker våpen. Jeg rir i panikk videre. Rir ned en person til. Skuddene smeller, kuler begynner å fly. Jeg flykter hals over hode ut av byen.

Jeg brukte sikkert femten minutter på å frakte denne personen til denne byen bare for å rote til alt på slutten. Oppe i fjellet utenfor byen satt jeg og vurderte om jeg skulle laste inn siste manuelle lagring på nytt. Det ville bety å spille minst 45 minutter om igjen, men da ville jeg også få levert denne personen til byen og kanskje få en belønning. Men jeg forkastet ideen.

Red Dead Redemption 2 er ditt spill og din opplevelse, og denne historien er min, og en del av min opplevelse. Både direkte og indirekte – frivillig og ufrivillig – kommer du til å ta valg som har konsekvenser. Stå for valgene dine – la det som skjer skje. Que cera cera.

Ha det gøy!

Mer gøy fra LOLbua

LOLbua er først og fremst en ukentlig podkast om spill og nerdekultur. Her er siste episode hvor du blant annet får anmeldelser av Call of Duty Black Ops 4, debatt om likheten mellom Saddam Hussain og Jesus, boktips og mye mer:

 

En gang i måneden gir vi ut podkasten ROFLbua for våre patreon-backere. Sjekk et utdrag her:

 

Horizon: Zero Dawn – En forhastet dom

De første anmeldelsene av Horizon: Zero Dawn er ute, og mange gir full pott til spillet. Men det er som alltid LOLbua som har fasit.

Giantbomb gir toppkarakteren, Polygon gir 9,5 og Eurogamer 9 av 10 til Horizon: Zero Dawn. Ingen av oss i bua har rundet spillet og kan gi en endelig dom. Eller kan vi?

Et par timer bør da være mer enn nok til å felle en forhastet dom til et av årets store eksklusive PS4-spill.

Lars mener:

For det første. Zero Dawn? Tittelen er latterlig siden det første du ser er en grålysning. Dawn i massevis. Løgn fra første stund! Fra 10/10 går jeg umiddelbart ned til 9/10.

Ellers er introen vakker, men i en skog? Det er overraskende at det nye spillet i Forza Horizon-serien fjerner alle biler, men siden det nesten ikke finnes skikkelige veier i starten, godtar vi dette. Litt skuff, så nå er vi nede på 8/10.

Du kan imidlertid ri på noen roboter, men jeg har til gode å finne noen å race mot. 7/10.

Robotene jeg har kjørt rundt på har ikke radio. Uten Skrillex på øret når jeg drifter, uteblir den gode følelsen. 6/10.

Forhastet dom: Forza Horizon: Zero Dawn er et godt forsøk på en prequel til serien, men dette går for tregt før spillet åpner opp og du får kjøretøy. Man skulle også tro at hele verden har gått til helvete, og det er bare deprimerende: 5/10.

Jon Cato mener:

Er dette Lars’ søknad til Stand Up Norge, så tror jeg ikke han kan vente noen telefon fra Elina Krantz med det første.

(Lars: – SURPOMP JON CATO).

Horizon: Zero Dawn er kanskje Guerrilla Games sitt beste spill noensinne.

For meg har Guerrilla alltid vært i samme bås som Crytek: utviklere som er briljante på teknologi men middelmådige på spill. Killzone-serien ser spektakulær ut men er dørgende kjedelig å spille. Det samme med Crysis uansett hvor mye du skal forsvare grafikkort-innkjøpet ditt. Crytek og Guerrilla har alltid laget fantastiske verdener det har vært kjedelig å utforske.

Horizon viser at Guerrilla har modnet de siste årene. Dette er en lapskaus av elementer fra andre storspill. Du finner spor av Witcher her, Skyrim, Monster Hunter, Metroid, The Last of Us, Far Cry og Uncharted, alt i en spicy nederlandsk lapskaus.

Jeg liker hvordan Horizon har en åpen og dynamisk verden du kan utforske i eget tempo. Jeg liker hvordan våpen, fiender og terreng er dynamisk nok til å skape variasjon i kampene mellom deg og de mekaniske dinosaurene. Jeg liker spillets postapokalyptiske verden med all religion, overtro, frykt og usikkerhet som preger menneskene i den. Jeg liker at spillet gir deg som spiller nok frihet og ansvar til å være med å definere din egen spillopplevelse.

Forhastet dom: Dette er ikke noe spill som finner opp kruttet på nytt, det lener seg i stor grad på etablerte formler, men gjennomføringen er helt fenomenal. To tomler opp.

Hør mer om Horizon: Zero Dawn i ukens podcast – som spilles inn klokken 20 i kveld (mandag) her: www.twitch.tv/lolbua

Julekalender luke 22 – LOLbua Awards Del 2

Vi fortsetter prisutdelingen der Magnus, Lars og Jon Cato kårer vinnere i skreddersydde og smått tilfeldige kategorier knyttet til spillåret 2016 i LOLbua Awards del 2.

Hvilket spill ville egentlig bli film i 2016? Hvilket spill har et navn som fenger selv om man ikke aner hva det handler om?  Les mer og bidra med dine egne kategorier i kommentarfelt og på våre FB-sider hvis du vil.

Beste støttehjul

Mest solide tilleggsservice til et spill eller tv-serie

Hitman Elusive Targets – Et par ganger i måneden har det det siste året dukket opp mailer i innboksen min med instruksjoner om unike mål som må elimineres i et av de stadig flere utgitte Hitman-områdene. Jeg får kun 48 timer på å fullføre disse oppdragene fra de dukker opp, og det gis bare ett forsøk. Kul måte å holde spillet i live mellom episodeutgivelsene, og alt er tusen ganger mer spennende når det er stor sjanse for at man føkker opp permanent.

The Venture Bros Shirt Club – Et t-skjorte-abonnement som følger en hel kommende sesong av tidenes beste superhelt-serie. Hver uke slipper Adult Swim en ny episode fra sesongen, fulgt av en online-lansering av en unik, spesialdesignet t-skjorte med motiv inspirert av ukas hendelsesforløp. T-skjorta er i salg i ei uke, frem til neste episode lanseres, og et nytt motiv blir lansert.

Overwatch-ARG – Mange ble grinete når de én etter én kastet inn håndkleet i Blizzards umåtelig kompliserte metaspill rundt den mystiske figuren Sombra, men det funket veldig bra for å holde praten rundt spillet i gang i tider da lite skjedde på utbyggingsfronten. Det ble også plutselig interessant å sette seg inn i loren i spillet, og bortsett fra noen halvslappe memes kom det ganske mye kul dialog i team chatten ut av det.

VINNER: The Venture Bros Shirt Club – Jeg er en sucker etter solide konsepter. Handlingen i The Venture Bros følger en generasjon av traumatiserte etterkommere og fortapte overlevende fra en klassisk superhelt-gullalder. En gullalder vi ser i superheltserier man typisk forbinder med amerikansk lørdagsunderholdning på 50-tallet, hvor barn meldte seg inn i fanklubber for å få tilsendt hemmelige meldinger, koderinger og medlemsbevis. T-skjorte-klubben er både en flott hyllest både til denne tiden, et nikk til handlingen i serien og en hyllest til tegneserienerds som elsker eksklusivitet og knapphet. Det skader heller ikke at “unikt design inspirert av hendelsesforløpet i ukas episode” er temmelig spot on tanken bak splashene hos LOLbua.

Magnus er estetikeren i LOLbua. Hvis dere ber han lage t-skjortedesign gjør han det sikkert.

Årets meh

Spillet som satte minst preg på året som gikk

Deus Ex: Mankind Divided – Ikke like gult som forgjengeren. Det er min oppsummering av Deus Ex: Mankind Divided.

Re:Core – Jeg klarer ikke bestemme meg for hvem som kjedet seg mest: Keji Inafune da han skisset opp konseptet for dette spillet, eller meg da jeg lette etter ord for å beskrive det i ettertid.

Mirrors Edge Catalyst – Jaja, det er i det minste ikke auto-cred å namedroppe Mirror’s Edge mer.

Vinner: Mirror’s Edge – Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg, for man kan risikere å få det – Et ordtak nostalgikere bør innføre som mantra, og eventuelt tatovere speilvendt i panna. I bunn og grunn en moderne remake av det første, middelmådige spillet, bare smurt utover en tullete “åpen verden” og stappfullt av “mer av alt du likte i forgjengeren”™. Resultatet er et uinspirert bestillingsverk, blottet for skaperglede og kreativitet. 2016 hadde vært nøyaktig det samme året om dette pliktløpet aldri hadde blitt fullført. Meh.

Mirror´s Edge ser ganske awesome ut da (i alle fall i promobildene).

BESTE SPILL SOM SKULLE ØNSKE DET HADDE VÆRT EN FILM I STEDET

Fordi spilleren kommer av og til i veien for det vi ønsker å formidle.

Uncharted 4 – Jada, skuespillet er så bra atte og det tekniske er helt topp og maken til vistaer og action og spenning og passiar mellom spillfigurer har vi aldri opplevd før men for meg er Uncharted 4 en motpol til mye av det jeg elsker med spill. Det er et spill som holder oss i hånda og som er så glad i sin egen fortelling og sin egen fortreffelighet at jeg som spiller føler meg som en motvillig passasjer.

Firewatch – Oj, så sjarmerende flørtende dialog og jaggu er det ikke flott å se på også men hva med å plukke opp et videokamera neste gang og sikte dere inn på Sundance i stedet for å pakke inn dette dramaet i spillrammer som strengt tatt ikke går ut på mer enn å gå en tur i skogen? En litt KJEDELIG tur i skogen og, for å være helt ærlig. Jeg har hatt fjellturer i Etnedal med mer spenning og bedre dramaturgi enn Firewatch. Film, klipp og legg på effekter og få det opp på kinoen i stedet for via håndkontrolleren.

Overwatch – På 00-tallet hadde spillene den store mid-Atlantic-identitetskrisen med dialekter og estetikk midt mellom USA og Europa. Med Overwatch har vi fått presentert en mid-Pacific-identitetskrise med et fargerikt persongalleri satt sammen av amerikanere på speed og japanske otakus. Og for en komplisert backstory som er satt sammen til det som i utgangspunktet er et lettbeint og svært spillbart skytespill. Timevis av myter, bakomfilmer og lore kan fordøyes av menn i midtlivskrise som til og med har fått en pornoversjon av spillet å kose seg med når laget ikke lenger fungerer og frustrasjoner må ventileres.

Vinner: Uncharted 4 – Lights. Camera. ACTION! NEI, KUTT! KUTT! DU SKULLE IKKE FALLE UTENFOR STUPET DER! PRØV IGJEN!

Vil Uncharted egentlig være en film? Følg med neste gang i Brødrene Dahl og SPEKTRALSTEINENE!

BESTE TV-SERIE/FILM SOM SKULLE ØNSKE DET VAR ET SPILL I STEDET

Fordi noen ganger løper fantasien løpsk og man skulle ønske ting var interaktivt.

Westworld – Å for en original tematikk – hva gjør konsekvensfri tilgang til drap og sex med oss? Når slutter det å bare være en lek? Hva er bevissthet? Og hva kan jeg gjøre for å holde meg våken gjennom nok en episode? Ok, jeg vet at flertallet elsker Westworld, men hadde det ikke vært enda kulere å presentere hele storylinen rundt ludonarrativ dissonans eller andre fremmedord jeg ikke helt forstår i interaktiv form? Hadde ikke Westworld vært enda mer effektiv som en slags Spec Ops: The Line-opplevelse i stedet for? Jeg bare spør, jeg!

Dr. Strange – Jeg har ikke sett den og kommer ikke til å se den. Men jeg er sikker på at om Scott Adams (nei, ikke den reaksjonære tegneserietegneren) hadde fortsatt sin Questprobe-serie og laget et eget spill om Dr. Strange ville det blitt bdre enn Marvel-filmen. Fordi jeg er gammel og gretten så har jeg lov til å trekke slike usaklige konklusjoner. Alt var bedre før! Pføy og fy til disse nymotens greiene!

Vinner: Stranger Things – Vi har roet oss nå, sant? Den første forelskelsen er over og vi har innsett at Stranger Things var en litt rotete – men velmenende – serie som prøvde å ta temperaturen på en magisk barndomstid de fleste fans av serien aldri opplevde. Men estetikken og tematikken hadde vært ypperlig i spillform. Som et klassisk Lucasarts pek-og-klikk. Oppgaveløsning. Dialog. Mysterier. MAKE IT SO! Vinner fordi man kan aldri få nok 80-tall, uansett i hvilken form.

Bullshit ting å angre på når man dør: 2016-spill edition

Vi snakket plutselig mye om døden i podcastene på slutten av året, så..

Spilte for mye mobildrit – 2016 er det verste året for mobilspill jeg kan huske. Nå er ikke hukommelsen sykt bra, men jeg kommer ikke på noe jeg virkelig digget på mobilen i år. Dessverre må jeg skrive om et nytt mobilspill hver uken som jeg sender til ulike aviser, men det har vært en plage. Kanskje er jeg bare lei sjangeren? Eggggg var kult, men uten fysisk kontroller klarer jeg ikke sånne spill i lengden på mobilen.

Fikk aldri PS4 Pro eller PS VR – Vi som skriver om spill er tradisjonelt bortskjemt når det kommer til gratis soft- og hardware. I år satte imidlertid Sony på megabremsen da det kom til PS4 Pro og VR til undertegnede. Pro klarer jeg meg uten, virker det som, men den stadige hypingen av PS VR fra Jon Cato gjorde meg gira. Uten ville mengder cash tilgjengelig er dette noe dessverre ikke  noe jeg kunne punge ut for i 2016.

Vinner: Ikke spilt Owlboy – Jeg har aldri gledet meg så mye til et spill jeg ikke kan spille som Owlboy. Uten PC har jeg null sjans, men man kan håpe at det som virker å være tidenes norske spill dukker opp på en konsoll om ikke alt for lenge. Musikken, grafikken og tilbakemeldingene er awesome, og har jeg ikke spilt Owlboy før jeg dør, er dette uten tvil noe jeg vil angre på.

Sooo pretty. Men er det bra? Lars vet i alle fall ikke.

Beste navn på spill jeg ikke har prøvd eller vet særlig mye om i 2016

Kjært spill har mange navn og ukjent innhold.

That Dragon, Cancer – Jeg tror spillet er laget i forbindelse med en fyr som mister ungen sin til kreft. Holy smokes! Det har et helt fantastisk navn og er et lite dikt i seg selv. Får jeg lyst å spille? Absolutt. Vil jeg bli deprimert? Nei. Men ja.

The Westport Independent – Dette spillet har jeg aldri hørt om, men jeg liker navnet veldig godt. The Independent er en avis i England, så kanskje handler det om å bygge opp et medieimperium i Westport? Eller du spiller en gammel og bitter mediemagnat med en forkjærlighet for kjelker? Er det navnet på et fotballag? Av og til er det gøy å ikke google ting.

Alekhine´s Gun – Navnet ringer en bjelle eller to, men siden jeg ikke googler noe som helst i denne kategorien har jeg ingen definitive svar. Alekhine er broren til Chekov? Ser for meg at spillet foregår i et teater.

Vinner: Mother Russia Bleeds – Hells yes. Nå orket jeg ikke scrolle lenger ned på listen.. Eller..

Vinner: Duke Grabowski: Mighty Swashbuckler! – Dette må være gull! Tell me it is so!

Vinner: Tokyo Twilight Ghost Hunters Daybreak: Special Gigs – kom igjen! Eller..

Se også dagens julekalenderluke fra Level Up og LOLbua her hvor du kan vinne smashing premier!

Julekalender luke 21 – LOLbua Awards 2016 Del 1

I tre dager fremover skal vi kåre våre vinnere i LOLbua Awards 2016. Det vil si, vi har kranglet så mye om kategorier og sjangre og inndelinger at vi har konkludert med at vi aldri kommer til å bli enige.

Vi snakker krangling om absolutt alt : Hva 2016-utgivelse betyr, hva et spill er, om bare spill bør være med, hvor lange titlene på kategoriene bør være, hvor mange tegn tekstbeskrivelsen bør være på. Dere skjønner, de sedvanlige viktige LOLbua-diskusjonene.

PS: Hør podcastutgaven der vi går gjennom årets spill her

Til slutt satte vi en strek og ble enige om å lage hver våre lister og blande de sammen til en gedigen lapskaus. Og det får du servert her. To lister fra hver av oss i tre dager. Vi opererer med ulike farger for Magnus, Jon Cato og Lars så du skal vite hvem som mener hva. God fornøyelse:

ÅRETS GJØKUNGE

Spillet som trengte seg inn i samlingen og mest effektivt spolerte spilling av andre titler i året som gikk.

World of Warcraft: Legion – WoW kommer stort sett i veien for alt, det være seg andre spill, nattesøvn, jobb, venner, familie, mat, toalettbesøk eller kroppshygiene. Legion er en ypperlig påminner om at det finnes slike krefter i universet menneskeheten ikke er ment å lefle med.

 Overwatch – Denne setningen er skrevet mens jeg venter på å finne team til neste runde.

The Witcher 3 – Rollespillet som spiser andre rollespill til frokost. Hvorfor dra til andre fantasy-verdener for å drepe orker når det fremdeles gjenstår 100000 timer med blomsterplukking med Geralt?

VINNER: Overwatch – Blizzards skytespill har klart prestasjonen å ikke bare bremse resten av spillingen min; Også bøker, filmer og tv-serier har havnet i bakerste rekke det siste halvåret. En kontinuerlig berg-og-dalbane av lykke og depresjon, alt etter hvordan formkurven i competitive utarter seg. Jeg har merkelig nok fremdeles venner, kjæreste og familie, men jeg husker ikke i farten navnet på noen av dem.

Prisen for minst overraskende vinner går til Magnus Tellefsen og Overwatch

ÅRETS FLØRT

Spillet det svir mest å vite at jeg aldri kommer til å fullføre.

XCOM 2 – Den perfekte oppfølgeren til den perfekte remaken av det perfekte strategispill. Like deler engasjerende og tidkrevende, og merkelig nok konstant nedprioritert.

The Witness – Myst, bare i form av rutenett. Elsket det mens det pågikk, men umulig å komme tilbake etter en stund, når Beautiful Mind-koblingene ikke ligger like friskt i hukommelsen.

 Total War: Warhammer – Det hemmelige spillet jeg trente i hele sommer for å bli flink til, og som jeg fremdeles sparker meg selv for ikke å spille mer.

VINNER: XCOM 2 – Jeg forstod aldri helt hvorfor jeg ikke spilte XCOM 2 mer i ettertid, men jeg kom aldri en gang i nærheten av å fullføre det. Elsket det mens det pågikk, og kanskje litt høy terskel for å hoppe tilbake i det, nå som det har gått litt tid.

Magnus kåret XCOM2 som vinner. Nå begynner det å ligne på noe.

BESTE SPILLITTERATUR 2016

Fordi du blir smartere av å lese enn å spille.

Keza MacDonald & Jason Killingsworth – You Died – En følelsesladd mimrestund gjennom Dark Souls skrevet av en håndfull journalister og kritikere. Spill vekker følelser, gode forfattere bearbeider følelsene om til skrevne opplevelser. Det lykkes Keza og Jason med. Dette er en nærmest kronologisk gjennomgang av spillets områder og temaer med en perfekt blanding innsiktsfull analyse og følelsesladd nostalgi.

The Art of Atari – Jeg er ikke så glad i kaffebordsbøker (eller hva det nå heter på norsk), men denne telefonkatalogen stappet med kunst, tegninger og covere fra Ataris mange spill på 70- og tidlig 80-tall er utrolig fascinerende. Jeg elsker den håndtegnede stilen som preger mye av kunsten, retrofuturismen og blandingen av realisme og fantasi. Atari produserte mye visuell spillkunst i konsepttegningene og coverarten sin. Denne kan jeg bla i i timesvis uten å gå lei.

John Szczepaniak – The Untold History of Japanese Game Development – Vi som er fra vesten (og som ikke kan japansk) tror liksom vi har en grei oversikt over japansk spillhistorie, men Szczepaniaks bok avslørte at jeg kunne ikke en dritt. Szczepaniak reiser på kryss og tvers i Japan og snakker med vanlige utviklere – ikke Miyamoto, Kojima og Inafune – men folk som jobbet med dataspillprogrammering på 80-tallet eller i Konami i gamle dager. Vi får historier fra det som for oss er den ukjente computerrevolusjonen i Japan på 80-tallet og en masse fascinerende anekdoter og betraktninger om arkadespill, konsollspill og spillbransjen i Japan fra stemmer vi sjelden hører fra her i vesten.

VINNER: The Untold History of Japanese Game Development

Fordi jeg ELSKER å lære noe nytt, og denne boken er en av de mest fascinerende jeg har lest på mange år. Her er typer og karakterer fra den japanske spillbransjen jeg aldri har hørt om før. Helter og skurker og profittører som males med brede og tydelige pennestrøk.

Dette er da en DVD? Muligens et helt misvisende bilde.

BESTE NORSKE SPILLMEDIE SOM OVERLEVDE MEDIEAPOKALYPSEN

Fordi mediebransjen har kuttet så og si all spilldekning det siste året og de få som holder ut fortjener honnør.

Pressfire.no – Det har gått et år siden Dagbladet/Aller Media bestemte seg for å skille lag (som det så fint heter i businesspråket) med Pressfire.no. Jarle Grindhaug og Erik Fossum tok med seg selskapet sitt ut og satset fulltid alene. Om det kommer til å gå bra er for tidlig å si ennå, men siden frislippet har de lykkes med å holde hodet høyt, levere dagsaktuell journalistikk og fortsette å være en viktig stemme innen norsk spilljournalistikk.

Level Up – VG fikk kalde føtter for sin gigantsatsing på VGTV og Level Up var et av mange program som måtte ut. Rune og Karl tok hjertebarnet med seg til Patreon og takket være en engasjert fanskare har de klart å fortsette med å lage videoer om dataspill på YouTube. Level Up mangler kanskje seertallene de hadde under VG, men integriteten er fortsatt høy og det er moro å kunne se spillstoff på YouTube som man kan stole på har journalistisk integritet.

Gamer.no – Også Gamer.no har vært gjennom turbulente runder med eier- og fokusskifte. Nettsiden var tidlig ute med esport og satser i dag høyt på å drifte Norges største esport-ligaer og rapportere fra frontlinjene til esport-kulturen. Dette er en satsing som ser ut til å lykkes. Jeg er en av dem som samler mer dybdestoff om tradisjonelle spill og mer vekt på kulturopplevelsene, men jeg vil likevel applaudere Gamer.no med å ta et klart og fremtidsrettet valg rundt sin fremtid og profil.

VINNER: Pressfire.no – Fordi de våger å satse på tradisjonelt kulturstoff rundt spill. De tar spill seriøst, de har blitt mindre tabloide enn de var under Dagbladet og de jobber hardt for noe de brenner for. All ære til både Level Up og Gamer.no, men jeg gir i år en ekstra liten blomst til Erik og Jarle.

Lars fikk lage omtalen til Destiny – The Rise of Iron. Siden har han ikke hørt noe fra Pressfire.

Årets mest irriterende spillfigur 2016

Fordi det er deilig å ha noen å hate.

Cindy Aurum i Final Fantasy XV – Datteren til stadig tilbakevendende Cid i Final Fantasy-serien provoserer umiddelbart med en grusom påkledning og enda verre humør. Sørstatsdialekten som går igjen hos flere av figurene i spillet er gjennomgående påtatt og ulidelig munter.

Bilen Regalia i Final Fantasy XV – Den ser fet ut, men kan ikke kjøres på noe annet sted enn på veiene. Her har man tatt de dårligste sidene ved bilkjøring i Grand Theft Auto-serien: Å måtte høre på kjedelige samtaler eller følge andre biler, uten at det skjer noe action. Lavmålet hittil var meldingen om at jeg måtte hold følge med bilen foran ELLERS VILLE SPILLET VÆRE OVER!? Alt man trengte da var å holde inne gassen.

VINNER: Ignis Scienta i Final Fantasy XV – Med den dårligste engelskaksenten noen sinne i et dataspill er Ignis, en av de fire i boybandet, helt klart det jeg irriterer meg mest over i Final Fantasy XV. Han uttaler ord på måter ingen har hørt tidligere i en søken om å være mest mulig posh og fancy. Fancy Fantasy? Nei takk. Heldigvis kan man endre språk, men det er for sent. Jeg hater allerede Ignis. Terningkast 4.

Ignis. Du får bare lyst til å mose han i trynet.

Beste 2016-TV-serier inspirert av filmer

Fordi film var best på 80-tallet og TV er best post 00-tallet.

Lethal Weapon – Dødelig våpen 1 & 2 er de beste buddy cop-filmene noen sinne. Sånn er det bare. TV-serieversjonen? Not so much. Her kopieres filmene så til de grader at jeg konstant sammenligner originalen med kopien der sistnevnte ikke kommer godt ut. Første episode er grei, men nei. Sett på: ViaPlay

Shooter – 2007-filmen med Mark Wahlberg er en av mine guilty pleasures som jeg gjerne ser et par ganger i året. I TV-serien spiller Ryan Phillippe skarpskytteren Bob Lee Swagger som kan treffe det meste fra hundre tusen mil avstand. Phillippe er ikke så veldig overbevisende, skytingen mangler trøkk og det skjer lite de første.. 8 episodene? Klarer tydelig vis ikke slutte å se. Sett på: Netflix

VINNER: Westworld – Jeg avsluttet nettopp siste episode av tv-serien Westworld og nekter å tro at filmversjonen er bedre. Holy shit så awesome dette er. HBO spruter penger på tv-skjermen. GIVE IT TO ME!  Scfiwestern visste jeg ikke fantes, men dette er bra. Jeg elsker å tolke hva som skjer og gjette fremtidige hendelser. Nesten perfekt. Sett på: HBO

PUT ON SOME CLOTHES.

Forresten. Ikke glem julekalenderen på Level Up der gutta forteller om sine spillfavoritter fra året som gikk. Du kan også vinne amazaaxing premier i quizzen som vi lager.

LOLbuas julekalender luke 15: Super Mario Run

Alt var planlagt og tilrettelagt. Dagens luke skulle selvsagt handle om Super Mario Run – Nintendos første virkelige spill til mobil (Pokemon Go er Niantic og Miitomo er ikke et spill). Global lansering 15. desember.

“Global”

Men så glemte jeg at det tross alt handler om Nintendo. I skrivende stund sitter gråtende australske gamere og peker på klokka og roper “OM FØRTI MINUTTER ER DET 16. DESEMBER” mens den australske app storen fortsatt insisterer på at Super Mario Run skal lanseres den 15.

Jeg er også i ventemodus. Under frokosten i morges sjekket jeg App Store i håp om å hente spillet før min daglige pendling til Hamar.

No go.

Ved ankomst på kontoret klokka 09:00 sjekket jeg på nytt, i håp om å kunne spille og analysere med kolleger i Krillbite.

No go.

Ved lunsj sjekket jeg på nytt, kanskje litt enhåndsspilling med mobil i ene hånda og min Jarlsberg Lettost-skive i den andre?

No go.

Spådom

Her er min spådom om hvordan spillet kommer til å bli lansert om noen timer:

  • Nintendo venter til 09:00 Western Standard Time (18:00 her i Norge) før de trykker LAUNCH
  • Fem millioner spillere sitter frenetisk og refresher app store og jubler høyt
  • Apples servere kræsjer, nedlastingen går som sirup, telefoner kræsjer, folk blir hysteriske
  • En time senere har de første folkene fått lastet ned spillet, men det viser seg at man må registrere en egen Nintendo-konto for å få spille spillet. Nintendos server går ned umiddelbart idet flere hundre tusen spillere braser inn hvert minutt for å registrere seg
  • Noen heldige spillere slipper gjennom det nettrafikkbaserte nåløyet og kommer inn i det faktiske spillet, men Nintendos onlineverifikasjon før hvert nivå (for å forhindre piratkopiering) gjør at spillet henger seg ni av ti ganger når du prøver å starte et nytt brett fordi flere hundre tusen spillere prøver å spille samtidig som deg
  • Vi går til sengs, skuffet og frustrert og forbanner Nintendo herfra til evigheten

DU HØRTE DET HER FØRST!

Om du vil korte ventetiden på frustrasjonene kan du jo kikke på dagens Level Up-kalender og bryne deg på nok en oppgave fra oss i LOLbua: