Har du noen ganger sittet i mørket sammen med kinoanmelderlegenden Pål Bang Hansen og tenkt «fyren ler jo aldri og lager egentlig ikke lyd uansett hva han ser på sover han kanskje?»
Det skjedde noen ganger på 90-tallet da jeg studerte i Oslo og trengte penger, men mest av alt ønsket å se filmer før alle andre. Av en eller annen grunn fikk jeg lov til å skrive omtaler til lokalavisa og fikk dermed innpass til forhåndsvisningene hos ulike filmdistributører i Oslo.
En gjeng kinoanmeldere dukket opp, men jeg kjente ikke igjen noen av dem – bortsett fra Pål Bang Hansen.
Jeg kom på temaet fordi Star Wars – Rogue One snart har premiere. I fjor anmeldte jeg Star Wars VII to ganger, mye på grunn av den følelsen du får (eller ikke får) når du sitter omtrent alene i en kinosal for å anmelde en film.
For det er nesten som å anmelde et multiplayer only-spill med bare deg selv logga på. Ikke supergod sammenligning, men du forstår hva jeg mener.
Star Wars-greia
Første gangen var opplevelsen er heftig nedtur, men andre gang jeg så Star Wars VII var med en haug venner og ukjente i en stappfull kinosal med alle de fordelene det bringer. Opplevelsen gjorde at jeg lagde en ny omtale som var litt mer positiv enn fra da jeg hadde sett Star Wars VII helt alene.
For det å sitte i en liten visningssal sammen noen få stykker, f.eks Pål Bang Hansen, er på mange måter en veldig rar og lite kino-aktig opplevelse spør du meg. I alle fall hvis vi snakker blockbusterne som de fleste vil oppleve sammen med en gjeng.
Noen av perlene vi så
Siden jeg ikke kjente de andre anmelderne og var rimelig ung på den tiden på 90-tallet, dro jeg med min venn Jon Cato for å se perler som Sudden Death
og Strange Days
sammen med tidligere nevnte Pål Bang Hansen. Det å se Van Damme i en halvgod actionfilm var utrolig festlig å gjøre sammen med superseriøse anmeldere. Kanskje ble filmene bedre også siden det av og til ble en «oss mot dem»-situasjon.
Uansett. Hansen døde i 2010 og jeg skulle ønske jeg hadde sagt mer enn hei, til han. Det var egentlig det.
Vinne awesome greier
Her er også dagens julekalender fra Level Up og LOLbua der du kan vinne en awesome nyttårspremie. Jo flere dager du deltar jo større sjanse er det at du blir trukket ut som vinner.
Først i dag klokken 19 kommer det nye raidet, så en full anmeldelse av Destiny: Rise of Iron er et stykke unna (og skal leveres til en annen nettside). Her er likevel noen inntrykk så langt etter rundt 10 timers spilling. PS. Meld deg inn i LOLbuas Destiny-klan her
Etter å ha vært på ferie fra Destiny i et halvt års tid er det rett og slett forvirrende å vende tilbake til spillet. Jeg måtte igjen ta stilling til uferdige oppdrag, fundere på nøkler og runer jeg ikke husker hva brukes til og jeg drasset rundt på en ryggsekk full av ubrukelige våpen og rustningdeler som måtte slettes.
Jeg stresset også med at én av mine tre karakterer ikke hadde nådd level 40. Før utvidelsen kom denne uken jobbet jeg hardt med å gi min warlock nok XP til å være oppdatert for de nye oppdragene. Det gikk noen timer før jeg sluttet å trykke på L1 for å heale (en uvane fra The Division), men grinden var fin akklimatisering til Destiny før den nye utvidelsespakken kom ut. Det jeg ikke visste på forhånd var at det i Rise of Iron følger med en greie som heter Spark of Light som gjør at du kan få én av dine karakter direkte til nivå 40 med et tastetrykk.
Førsteinntrykket
Det er mye å gjøre i Rise of Iron, selv om hovedhistorien er ferdig på noen få timer. Jeg har hatt moro med å finne nye Gjallarhorn, den legendariske rakettkasteren som mange stresset med å finne i det første året av Destiny. Nå slipper du å be til RNGesus, og kan i stedet gjennomføre en egen quest som gir deg den unike rakettkasteren. Gjallarhorn-oppdragene er morsomme, og jeg er nå klar til jakten etter et helt nytt exotic-våpen som heter Khvostov som jeg ikke har peiling på hva er for noe.
I tillegg til sideoppdrag, det kommende raidet og et ekstra strike kan du også dykke ned i flere titalls oppdrag som står listet opp i «Rise of Iron Record Book». Oppdragene minner mye om velkjente bounties, men her er du garantert rustningdeler og andre premier(?) etter hvert som du fyller ut sidene i boka. Jeg har ikke satt meg så fryktelig inn i akkurat denne delen, men Jon Cato maser hele tiden om dette.
Ost og kjeks
Mange som spilte Destiny fra starten av vil huske den sinnssyke grinden som sto bak det å finne våpen som Icebreaker, Vex Mythoclast, Fatebringer og diverse rustningdeler. Metoder for å cheese (utnytte svakheter i spillet for å gjøre oppdragene mye enklere) florerte på YouTube og forum som NeoGaf. Jeg kan med glede melde at osten er tilbake og fremdeles lukter godt. Mange gode og mindre gode tips florerer blant annet for å levele opp raskt, ikke minst fordi det er anbefalt at du når light level 360 før du prøver deg på raidet.
PVP
Jeg har så vidt prøvd PVP-delen av spillet, men kan melde at jeg suger like mye som alltid. Jeg havnet i nederste del av scorelisten. Den nye spillmodusen supremacy, der du dreper fiender men kun får poeng for medaljene de slipper, virker ok. Jeg tviler på at jeg kommer til å bruke fryktelig mye tid her.
Det er omtrent det jeg har å melde fra mine første timer med Rise of Iron. Hvis du mislikte Destiny før, vil du heller ikke like det nå. Vi som elsker spillet vil ikke finne grunner til å skifte mening. Det er gøy å løpe rundt i Wastelands, det nye patruljeområdet og åsted for de fleste nye oppdragene. I regionen som er tilknyttet Cosmodrome florerer det av dregs, kapteiner og de andre fiendene du møtte da du spilte dine første timer i Destiny. Du må fremdeles tåle mye grind, men med litt ost på toppen smaker det godt.
Jeg er ikke verdens største Uncharted-fan, men smilte godt da jeg hadde runda det fjerde og kanskje siste spillet i serien onsdag denne uken. Jeg har prøvd mange spill, men få har gitt meg tilfredsstillelsen jeg følte da rulleteksten kom opp på skjermen.
Holy reverse cowgirl for en slutt.
Da er det rart at begynnelsen av spillet er så kjedelig og uinspirert med tafatt hopping fra hustak til hustak. Utviklerne Naughty Dog tar oss ikke til de kule områdene før etter noen timer. Joda. Du skyter litt, men ildvekslingene er fremdeles det kjedeligste med hele spillet for meg. Det føles som å måtte spise suppe før du får lov til å kaste deg over pannekakene. Litt plaffing, deretter kul utforsking av vakre omgivelser og historiefortelling, så litt mer skyting. Heller ikke denne gangen klarer jeg å bli venn med måten våpnene oppfører seg på.
Men så blir det bedre. Omgivelsene blir etter hvert så vakre at det er fristende å henge tven på veggen. Ok, du har kanskje tven hengende på veggen allerede, men du skjønner hva jeg mener.
Handlingen bygger sakte men sikkert mot noe som gjør at du bryr deg. Det er mye drama og feels mellom hovedpersonene, og jeg interesserer meg virkelig om hva som skjer med rollefigurene. Aldri før har Uncharted fortalt en historie jeg virkelig levde meg inn i, men det skjer denne gangen til de grader.
Men så er det litt mer skyting, og jeg hater spillet igjen. Nok en gang blir Drake massemorder. Herrejemini så mange hundre mennesker han skal ta livet av. Heldigvis kan du noen ganger snike deg rundt for å ta deg av fiendene.
Som vanlig får du både hummer og kanari i spillet. Ville actionscener, kjedelig skyting, båtrace, bilkjøring og mye mer.
Men så blir det pent og vakkert igjen og spillet byr snart på de sykeste actionsekvensene. Og omgivelsene da. Jeg klarer ikke slutte å tenke på dem. Du kan glede deg til å se hvor spillet tar deg. Jeg tør ikke tenke på arbeidstimene som er gått med til å bygge opp spillet og alle detaljene som fyller det.
Du havner for eksempel i Madagascar. Steppelandskap og fjellområder må utforskes. Store områder. Dessverre er det igjen lite å hente av å utforske de vakre omgivelsene så veldig nøye. Du får noen kjedelige skatter (som gir deg poeng slik at du kan låse opp bonusmateriale), men her kunne Uncharted ha lært noe av Tomb Raider. Der ga det mening å saumfare hver krik og krok av kartene. Du kunne jakte, samle ressurser og bygge nye ting. Her føles litt som om de flotte områdene bare er noe du skal fyke raskt gjennom. Men det er vel Uncharted-stilen.
Og så kommer de siste kapitlene av historien. Alt blir bare vakrere og mer imponerende. Jeg sitter foroverlent på stolen og må bare spille litt til. Hva skal skje? Hva er egentlig skatten vi er ute etter? Er han eller hun slem? Spørsmålene blir mange og jeg må ha svar på alle.
Og slutten innfrir. Så til de grader. Digger du Uncharted, kommer du til å elske dette spillet. Hater du Uncharted, kan det hende du kommer til å like dette du også. Bare gi det noen timer før det hele kommer igang.
I luke 24 av vår julekalender vil vi ønske en god jul til deg. Takk for at du hører på oss, ser på oss eller sjekker nettsiden. Det er en glede å dele vår interesse med så mange kule folk – både dere som gir oss innspill direkte og alle andre.
I romjula kommer årets siste episode før vi tar ferie første uka i 2016 (tror jeg i alle fall). På denne siden (eller vår facebookside) tenkte jeg at dere kunne hilse god jul eller kanskje gi en julegave til oss i form av innspill på hva dere vil at vi skal gjøre i det nye året. Har du noen gode ideer. Er det noe du savner i bua (utenom Donald Trump-spalten). Er det noe du er lei av?
På vegne av bua, Magnus og Jon Cato ønsker jeg deg en flott jul med masse harde pakker under treet.
For LOLbua har 2015 vært et av de mest fornøyelige spillårene på lenge. Her er mine fire favoritter – og enda flere grunner til hvorfor du bør spille dem.
De siste to ukene har jeg diskutert meg fram til en liste over årets beste spill sammen med LOLkolleger Jon Cato Lorentzen og Magnus Tellefsen. Finn vår gjennomgang av dette på lyd og (eller) video herog her. Vi ønsket ikke bruke tid på en endeløs rekke kategorier som bilspill, sportsspill, indiespill, barnespill, strategispill, horrorspill, eventyrspill, mobilspill og så videre. I stedet kom vi fram til tre gode kategorier for å finne våre favoritter, og én kategori vi etter hvert skjønte at vi egentlig ikke trengte – årets beste spill.
De tre kategoriene som skapte gode diskusjoner var årets storspill, årets småspill og årets kompisspill. Her er listen over mine vinnere:
Årets kompisspill
Nominerte: Mario Maker, Metal Gear Solid V, Helldivers, Destiny: The Taken King, N++, Johan Sebastian Joust, Shiftlings, Minecraft, Rocket League, Dying Light, Forza Horizon 2
I denne kategorien tilhører spill du liker å dele med venner og bekjente. De tre jeg har brukt mest tid på er utvidelsespakken The Taken King til Destiny, Metal Gear Solid V og Helldivers. Du setter kanskje spørsmålstegn ved MGSV, men dette har jeg spilt mye alene, men mest sammen med min kompis som har et navn det er usedvanlig morsomt å uttale høyt, Schartur.
Vinneren blir Helldivers. Firespiller i stua på én skjerm er utrolig morsomt. Som i Diablo vasser du til tider i fiender, men i tillegg har du muligheten til å skyte dine venner. Det skjer ofte, enten du vil eller ikke. Resultatet kan være utbrudd av sinne og en minikrig der de egentlige fiendene glemmes og lokal blodhevn tar overhånd. Spillet lar deg samle poeng som du bruker til å utvikle nye våpen og evner. Noen av disse bruker du ved å trykke Street Fighter-aktige knappekomboer. Når helvete bryter løs, og du er siste mann i live som må vekke de andre tre opp igjen, er du nødt til å trykke inn en knappekombo så raskt som mulig. Får du det til, føler du deg awesome. Feiler du, venter mest sannsynlig høylydt klaging. Begge deler er underholdende. Helldivers er i tillegg et rimelig enkelt spill. Du trenger ikke bruke hundrevis av timer på det, og venner som er helt nye til Helldivers kan enkelt kaste seg med hvis de dukker opp.
Årets småspill
Nominerte: Ori and the Blind Forest, Axiom Verge, Galak-Z, Spelunky, Rocket League, Life is Strange, Contradiction, Tales from the Borderlands, Broken Age
Hva er et småspill? Det er enkelt, det er ikke et storspill. Spelunky kom ikke ut i år, men sniker seg med på listen siden jeg oppdaget det i 2015 og deretter brukte veldig mye tid på det kritikerroste spillet. Her utforsker du huler fulle av skatter og snedige feller – alene eller med tre medspillere. Målet er å komme levende fram til slutten av den femte verdenen, men det har jeg aldri klart. Dette er usannsynlig vanskelig, men også usannsynlig morsomt. I starten minnet Spelunky meg mest om klassikeren Rick Dangerous fra 90-tallet, men etter hvert åpenbarer det seg stor dybde og genial spilldesign. Ori and the Blind Forest til Xbox One fortjener også å nevnes. Det er kanskje årets vakreste spill, både når det gjelder karakterer, historie og musikk.
Men vinneren er Axiom Verge. Thomas Happ lagde absolutt alt alene – musikk, grafikk, koding og så videre. Tenk Metroid/Castlevania, og du er på rett spor. I tillegg til fantastisk gameplay, med mange overraskelser du ikke har sett i sjangeren tidligere, får du en spennende historie og atmosfære som kan minne litt om klassikeren Another World. Jeg rundet spillet på 20+ timer, men har tenkt å runde det igjen for å finne alle hemmelighetene. Dem er det mange av.
Årets storspill
Nominerte: Destiny: The Taken King, Bloodborne, Metal Gear Solid V, Fallout 4, Elite Dangerous, Monster Hunter 4 Ultimate, Tomb Raider, The Witcher 4, Mad Max
Blant de store utgivelsene i år står kampen først og fremst mellom Bloodborne, Metal Gear Solid V og Fallout 4. Heller ikke denne gangen kicket jeg på The Witcher-serien, men forelsket meg i en annen spill-serie: Bloodborne er det første Souls-spillet jeg har gitt en sjanse og var en åpenbaring på mange måter fra første stund. Takket være litt hjelp og oppmuntring fra min venn Mats (se Lets Play-videoen vi lagde her) skjønte jeg hvor herlig det er å spille noe som ikke på noen måte holder deg i hånda og hvor forbedring av timing og egne ferdigheter er minst like viktig som å finne og utvikle utstyr.
Jeg mistet dessverre tråden etter en stund, og har i år brukt enda mer tid på Metal Gear Solid V. Også dette har jeg spilt med en kompis. Jeg har ikke brukt mer tid på noe annet spill i år – og jeg spilte like mye sammen med andre som alene. Det byr på to ulike spillopplevelser, hvor jeg fokuserte mer på missions alene, og generell kødding her og der sammen med min venn Schartur. Takk også til deg for awesome spilletimer i 2015.
Metal Gear Solid V er fryktelig morsomt på mange måter. Du har en koko historie som jeg elsker å le av, og de merkeligste karakterene (jeg reagerer kanskje ikke slik Hideo Kojima mener jeg skal reagere). For meg er dette som å se verdens kuleste actionfilm med kanskje verdens dårligste dialog. Jeg elsker å vase rundt om kring, havne i problemer og løse dem på oppfinnsomme måter. At det hele er tegnet i 60 bilder per sekund hjelper også på. Favorittområdet er Afghanistan, et kart som er noe av det beste jeg har utforsket i et open world-spill. Jeg liker også å besøke oljeplattform-basen, en gal verden der dine soldater takker deg hvis du skyter dem i hodet med sovepiler eller banker dem opp. I mitt hode er Snake en gal diktator som ingen tør si mot. Når Quiet vender tilbake fra oppdrag, gjetter jeg på at hun forteller de andre soldatene hva hun har sett at jeg har holdt på med. «Vet du hva han gjorde etter å ha fullført oppdraget? Han snek rundt omkring i Afghanistan og la bomber bak fiendens soldater. Han gjorde det i timesvis».
Årets beste spill
Også årets spill generelt var noe vi i utgangspunktet hadde planlagt å kåre. Vi tenkte ikke på at det kom til å bli et av spillene i de andre kategoriene, og det ble derfor ganske kjedelig å diskutere. Bare på gøy valgte jeg å bytte bort de andre valgene til fordel for Fallout 4. Etter å ha tatt pause fra MGSV, er det dette spillet som har tatt usunne mengder av min fritid i år. Er det bedre eller dårligere? Jeg vet ikke. Vi har uansett ikke prøvd å være objektive. Jeg gikk for det jeg hadde mest moro med, og jeg hadde nok minst like mye gøy med dette spillet som MGSV – derfor får Fallout 4 min stemme i denne kategorien – om ikke av noen annen grunn til at jeg vil skrive mer om det 🙂
Det ser til tider ut som et Xbox 360-spill, men er unektelig imponerende – kanskje mest på grunn av antall ting du kan finne på. Jeg har fokusert mye på min rolle som general for The Minutemen, og drar ofte rundt omkring i The Commonwealth for å redde bosettere. På veien er det hele tiden noe nytt å utforske. Det finnes kanskje ikke noe annet spill i år – med mulig unntak av Metal Gear Solid V – hvor det er så gøy å ikke gjøre det du egentlig hadde planlagt. En tur innom et tilfeldig hus viser at det er hjemmet til en gal massemorder. En som pryder veggene med gale oljemalerier av sine offer. Snart følger du en miniquest knyttet til massemorderen, og etter en time eller to kommer du på hva du egentlig hadde tenkt å gjøre. Eller hva med å hjelpe en fan av et eldgammelt hørespill som du plutselig får inn på radioen, der du selv kan ta rollen som en gammel superhelt. De gode historiene står i kø i dette spillet, noe som gjør spillverdenen levende, overraskende og interessant.
Jeg liker å bli vettskremt når jeg utforsker nye områder. Jeg liker å bli kjent med kumpanjonger, og holder nå på hjelpe min synthvenn, detektiv Valentine, til å rette opp en gammel ugjerning.
Jeg har også brukt masse tid på å ruste opp ulike baser, frakte og kjøpe utstyr til dem og konstruere forsvarsverk, vannforsyning og elektrisitet. Jeg har også begynt å mekke på våpen, selv om jeg egentlig hadde tenkt å holde meg langt unna å bruker mer tid på noe annet enn historie-elementene. Du kan bruke så mye tid du vil på disse ulike tingene i spillet, og mest sannsynlig finner du noe sært som appellerer til deg. Det eneste jeg ikke liker med Fallout 4 (foruten det vanvittige antallet bugs) er at jeg neppe kommer til å fullføre hovedhistorien.
Få også med deg kåringen av våre favorittspill i 2015 som vi gjennomførte i to podcaster. Der får du også høre innspillene vi fikk fra dere – samt høre mer om tankene fra mine medpodcastverter, Magnus Tellefsen og Jon Cato Lorentzen.
Star Wars: The Force Awakens Lucasfilm Ltd. & TM. All Right Reserved
I går var Lars på kino for å se Star Wars: The Force Awakens ikke en, men to ganger. Det førte til to ulike terningkast – og mange tanker. Les en slags anmeldelse i dagens luke av vår julekalender.
Det var med forventningene godt under kontroll jeg gikk på kino denne uken for å se Star Wars Episode VII: The Force Awakens. Jeg var rimelig nervøs for å ikke like filmen, og lagde på forhånd en liste over sju grunner til å glede seg til episode sju. Jeg hatet allerede Episode I til III, og fryktet at jeg skulle få enda en trilogi på samme liste.
Etter å ha sett The Force Awakens første gang, er det bare å slå fast at det faktisk var mye å glede seg til. Star Wars ser endelig ut som Star Wars. Borte er sutrende jedi-barn og elendig datagrafikk. Han Solo er fremdeles awesome og jeg digget å besøke The Millennium Falcon igjen. Humoren jeg savnet fra den forrige nytrilogien er tilbake, og lyssverdfektingen ligner ikke en oppvisning utført av munker fra Shao-Lin.
Men jeg fant også mye å mislike med filmen. Faktisk så mye at jeg nesten endte opp med å hate den. Her er listen over klager, full av spoilers:
Jeg misliker at alt ligner på Episode IV
Filmen starter med en skurk i sort kappe som dreper opprørere på jakt etter viktig informasjon opprørerne har fått i hendene. Opprørerne skjuler informasjonen i en droide som drar ut på et spennende eventyr.
Slutten handler om at man må skru av skjoldet rundt en (veldig stor) dødsstjerne der en flink X-Wing-pilot klarer å overleve en livsfarlig ferd gjennom en trench (norsk ord?) før han skyter i stykker ting som ødelegger hele planetdødsstjernen og alle er lykkelige. Millennium Falcon kjører bort fra planeten som eksploderer sammen med opprørere og man vender tilbake til en skogplanet for litt klemming og glede.
Mellom begynnelsen og slutten av filmen dukker det konstant opp ting som er nesten blåkopier av scener i episode IV, men det vil ta for mye plass å liste opp alt dette her.
Greit nok. Du kan se på The Force Awakens som en reboot av Star Wars-universet, med nesten alle elementene fra episode IV på plass – krydret med noen ting fra andre Star Wars-episoder.
Den andre måten å se det på, er at man ønsket å sende publikums tanker til Star Wars, lot seg inspirere av noen elementer, men ting ballet på seg og man bare kopierte hele episode IV i mangel av noe bedre. Der det var noen huller i manus, fylte man på med skraphandlere fra episode I, is og snø fra episode V, noe lava fra episode III og så videre.
Jeg misliker at The Knights of Ren har lave opptakskrav
Filmens skurk, Kylo Ren, kan stoppe blasterskudd i lufta, noe ikke en gang Darth Vader maktet. Han kan trekke mennesker til seg med kraften, eller få dem til å fryse helt. Det han ikke kan, er å banke et par utrenede ungdommer som aldri har tatt i en lyssabel tidligere. Kom igjen. Det er greit at Rey er megakraftig, men ja. Seriøst?
Jeg misliker at Rey blir jedimester på en halvtime
Mens Luke Skywalker trengte et par filmer og undervisning fra Yoda for å kunne løfte små steiner i lufta, bruker Rey en dag eller to på å lære seg hvordan man bruke kraften til å kontrollere sinnet til stormtroopere. Hun kan også trekke til seg en lyssabel i kamp med en Knight of Ren. Ja. Kylo Ren er skadet, men igjen, seriøst?
Jeg misliker at sjefen til skurken er Gollum med brannsår og mindreverdighetskomplekser
Vi vet allerede at Kylo Ren er udugelig som jedimester. Forklaringen ligger nok hos hans mester som vi får se trone 10 meter høy i et hologram. Hvor lav selvtillitt har du, for at du trenger en ballsal og verdens største hologram når du skal snakke med dine undersåtter? Og hva er greia med å kopiere utseendet til Gollum? Man skulle nesten tro at Andy Serkis, som spiller Gollum i Ringenes Herre-filmene, også spiller Supreme leader Snoke. Hva? Det ER Andy Serkis som spiller Snoke? Herregud.
Jeg liker ikke føkkings Poe – verdens beste pilot
Det er allerede nevnt at Episode VII på mange måter er en blåkopi av Episode IV. Det betyr at vi trenger en pilot som kan sprenge dødsstjerna og være dritgod til å fly. Inn kommer Poe, som ikke bare er en slesk fyr men også hundre ganger bedre til å fly enn Luke Skywalker noen gang var. Når han redder Han Solo og gjenget som er på besøk hos Maz Kanata (hun med øynene) på planeten Takodana, skyter han seriøst fem-seks tie fightere samtidig som han skyter stormtroopere som står en meter unna Han Solo.
Jeg misliker dødsstjerne-planeten med fire stråler. Hæ?
Er det noe imperiet og First Order har på lager, så er det kokko mengder penger og ressurser. To dødsstjerner med ville konstruksjonsproblemer – som gjør at et lite skip kan sprenge det i filler, er ikke nok. Hva med å lage en ørten ganger større planet med ville konstruksjonsproblemer som gjør at et skip kan sprenge det i filler? Og fire stråler som ødelegger fire planeter samtidig? Jeg setter dette i sammenheng med Gollums mindreverdighetskomplekser.
Du dreper Han Solo. Føkk off!
Etter å ha sett filmen første gang kunne listen over ting jeg mislikte vokst seg enda lengre, men jeg avslutter med at man velger å drepe Han Solo. Det er bullshit. Kanskje er det genialt, men det er samtidig bullshit. Hva er greia med sønnen hans? Bør vi ikke først ha sterkere følelser i sving før dette skjer? Det tok Episode IV og V før vi skjønte at Darth Vader var pappa til Luke. Her gjør man en lignende greie i det som nesten er en bisetning. Men kanskje er dette smart og betaler seg i senere filmer. Jeg venter i skeptisk forventning.
Etter å ha sett The Force Awakens klokken 10 i går morges for jobben, skreiv jeg denne anmeldelsender jeg ga terningkast 3. Omtalen ble litt ullen og lite konkret, men jeg mente jeg ikke burde spoile noe. Da ble det slik. Jeg endte opp med å være på nippet av å hate episode VII og kjente litt på skuffelsen fra episode I til III. Listen over ting jeg ikke likte var, som du har sett, veldig lang.
Så ble klokken 21, og jeg så filmen for andre gang. Star Wars bør sees med venner, og jeg ville mer enn gjerne gi den en ny sjanse. Og vet du hva? Jeg likte den straks bedre. Var det den gode middagen forut med en pils og godt selskap som gjorde forskjellen? Jeg vet ikke.Plutselig så jeg filmens positive sider tydeligere etter å ha gått gjennom alle de negative. Faktisk likte jeg filmen så mye bedre at jeg er klar til å endre mitt terningkast fra 3 til 4.
Her er det jeg oppdaget etter å ha sett The Force Awakens for andre gang:
Jeg liker at filmen aper etter episode IV – til en viss grad
Ok, så Poe er en megaduche, men han får i alle fall gitt opprørernes usb-dings til roboten BB-8 som stikker av, mye likt Leia med R2D2 på CR90-korvetten i episode IV. Det gir plass til at Kylo Ren kan gjøre en kul entré med sitt awesome skip og beordrer massedrap samtidig som Finn presenteres som skjelvende stormtrooper. Scenen introduserer nye karakterer samtidig som den sender tankene til den første Star Wars-filmen. Mange andre referanser til de første filmene tåler jeg greit, men jeg misliker fremdeles sluttpartiet. Vi trenger ikke flere dødsstjerner.
Jeg liker Rey. Punktum.
Rey er en bad ass, spilt av Daisy Ridley. Når hun og Finn må stikke av fra First Order på planeten Jakku, resulterer dette i en god actionscene, humor og Millennium Falcon. Finn er også kul, og de fungerer godt på lerretet når de er sammen. Også: Når Finn står med blodstriper på hjelmen, er det et bilde som sendte frysninger nedover ryggen min.
Jeg liker BB-8
Når filmens robot gir tommel opp-tegnet til Finn med en lighter-lignende dings, holdt jeg på å knekke sammen. BB-8 er awesome, og er ikke datagrafikk. Leve praktiske effekter. Det minner meg på at:
Jeg liker nesten all design i filmen
Designet på alt fra blastere til romskip og vennlige og fiendtlige baser er utsøkt. Star Wars ser endelig ut som Star Wars igjen. Episode I til III var et grusomt blindspor, og herregud så deilig det var å se rette linjer og det unike uttrykket fra originaltrilogien igjen. PS: Utendørsområdet på bullshitplaneten der vi får se Hitler-talen, tar jeg ikke med i pluss-kolonnen. Dette minnet litt for mye om scener fra Killzone-spillene for min del.
Jeg elsker Han Solo
Noe av det som gjorde de første Star Wars-filmene så gode, var Han Solo. Trenger man si mer om dette? At han fungerer godt også her, og overbeviste som skurkete helt, var en magisk følelse.
Jeg likte mye annet, men
la oss kutte her. Sammenlagt er jeg fremdeles ikke helt fornøyd med episode VII, men mitt andre besøk på The Force Awakens på én dag gjorde at jeg slipper å hate filmen. Det er jeg utrolig glad for. Kanskje snakker vi Stockholm-syndrom, men det vil jeg ikke tenke for mye på.
Men å drepe Han Solo? NOOOOOOO!
Hva synes du om filmen? Er du uenig i det jeg skriver? Si fra i kommentarfeltet – og spoil i vei.
