29. desember 3300
Farvel LHS 3447
Man holder ikke ut lenge i LHS 3447. Etter å ha solgt alle mine eiendeler og kjøpt meg en Sidewinder, et kompakt og funksjonabelt lite enmannsromskip som kompenserer for manglende lagerplass med god manøvrerbarhet, var jeg klar til å søke lykken i verdensrommet. Mitt startsystem, LHS 3447, imponerte ikke. Kamp om oppdrag og kamp om ressurser. Og evige køer på de mindre romstasjonene for å få lov til å lande.
Det kulminerte med en krise og en lærepenge: ikke sov bak rattet når du reiser gjennom hyperspace. Å reise mellom solsystemer i år 3300 betyr at man sikter seg inn på solen i målsystemet og aktiverer skipets frame shift drive. Etter noen sekunder i en kaotisk romtunnel slynges man ut rett ved det nye systemets sol – med nesen vendt mot sola. Jeg var opptatt med en annen skjerm og oppdaget dette for sent. Temperaturmåleren var på rekordhøyder, røyk fylte kabinen og alarmer gikk overalt. Jeg fikk såvidt manøvrert skipet mitt unna sola, men skadene var allerede store.
Jeg hadde ikke noe valg, jeg la inn kursen mot nærmeste romstasjon – Trevithick Dock – men underveis dukket enhver romfarers store skrekk opp – interdiction. En pirat var ute etter meg og forsøkte å rive meg ut av supercruise-hastigheten for å skyte meg i fillebiter og stjele lasten min. Jeg klarte ikke å manøvrere ut av interdiction-angrepet og endte opp med å bli skutt i senk. Systemer sviktet. Jeg forsøkte å rømme. Full fart forover. Hyppige svinger. Boost! Boost! Boost! Hele tiden mens min frame shift-motor sakte – akk så sakte – ladet opp til ny supercruise og flukt.
Jeg pustet lettet ut da jeg hørte motoren ruse opp og så min motstander forsvinne bak meg på radaren, men pusten forsvant bokstavelig talt raskt da jeg oppdaget at frontruta mi var knust. HUD-systemet var forsvunnet og jeg måtte bruke skipets nødsystem for å puste. Og det var selsvagt markedets billigste – kun fem minutter med oksygen i nødtanken.
Det er vanskelig å beskrive følelsen av å sitte utenfor en liten romstasjon med ti andre skip kretsende rundt og vente på å få tillatelse til å lande på en av de tre landingsplassene mens en klokke teller ned mot døden. “Docking request denied” ljomet ut av øreklokkene mine på nytt og på nytt mens pusten min gikk tregere og tregere. Ett minutt igjen til skipet bryter sammen. Ber om tillatelse til å lande. “Docking request denied”. 45 sekunder. 30. Det begynner å svartne for meg og jeg hiver etter pusten. 15 sekunder. Alt håp er ute. Farvel.
Jeg våknet igjen på sykestua på Trevithick Dock. Skipet hadde skutt meg ut i en livredningskapsel og jeg var i fin form igjen, men min Sidewinder var historie. Jeg betalte forsikringssummen og fikk meg en ny med alt det oppgraderte utstyret jeg hadde kjøpt til mitt forrige skip. Etter å ha scannet en rekke oppdrag tok jeg et der jeg måtte reise 23 lysår vekk for å finne de riktige varene jeg trengte for å klare oppdraget. Jeg vendte ryggen til LHS 3447 og kommer aldri til å se meg tilbake. Aldri mer kø for å docke i overfylte solsystemer. Gi meg ensomhet blant stjernene og evige åpne landingsplattformer.
Det siste jeg kjøpte på Trevithick Dock var en dagbok. Nå som jeg forlater hjemsystemet mitt har jeg tenkt å dokumentere mine eventyr for ettertiden. Min historie i Melkeveien.