Stikkord: forza

Horizon: Zero Dawn – En forhastet dom

De første anmeldelsene av Horizon: Zero Dawn er ute, og mange gir full pott til spillet. Men det er som alltid LOLbua som har fasit.

Giantbomb gir toppkarakteren, Polygon gir 9,5 og Eurogamer 9 av 10 til Horizon: Zero Dawn. Ingen av oss i bua har rundet spillet og kan gi en endelig dom. Eller kan vi?

Et par timer bør da være mer enn nok til å felle en forhastet dom til et av årets store eksklusive PS4-spill.

Lars mener:

For det første. Zero Dawn? Tittelen er latterlig siden det første du ser er en grålysning. Dawn i massevis. Løgn fra første stund! Fra 10/10 går jeg umiddelbart ned til 9/10.

Ellers er introen vakker, men i en skog? Det er overraskende at det nye spillet i Forza Horizon-serien fjerner alle biler, men siden det nesten ikke finnes skikkelige veier i starten, godtar vi dette. Litt skuff, så nå er vi nede på 8/10.

Du kan imidlertid ri på noen roboter, men jeg har til gode å finne noen å race mot. 7/10.

Robotene jeg har kjørt rundt på har ikke radio. Uten Skrillex på øret når jeg drifter, uteblir den gode følelsen. 6/10.

Forhastet dom: Forza Horizon: Zero Dawn er et godt forsøk på en prequel til serien, men dette går for tregt før spillet åpner opp og du får kjøretøy. Man skulle også tro at hele verden har gått til helvete, og det er bare deprimerende: 5/10.

Jon Cato mener:

Er dette Lars’ søknad til Stand Up Norge, så tror jeg ikke han kan vente noen telefon fra Elina Krantz med det første.

(Lars: – SURPOMP JON CATO).

Horizon: Zero Dawn er kanskje Guerrilla Games sitt beste spill noensinne.

For meg har Guerrilla alltid vært i samme bås som Crytek: utviklere som er briljante på teknologi men middelmådige på spill. Killzone-serien ser spektakulær ut men er dørgende kjedelig å spille. Det samme med Crysis uansett hvor mye du skal forsvare grafikkort-innkjøpet ditt. Crytek og Guerrilla har alltid laget fantastiske verdener det har vært kjedelig å utforske.

Horizon viser at Guerrilla har modnet de siste årene. Dette er en lapskaus av elementer fra andre storspill. Du finner spor av Witcher her, Skyrim, Monster Hunter, Metroid, The Last of Us, Far Cry og Uncharted, alt i en spicy nederlandsk lapskaus.

Jeg liker hvordan Horizon har en åpen og dynamisk verden du kan utforske i eget tempo. Jeg liker hvordan våpen, fiender og terreng er dynamisk nok til å skape variasjon i kampene mellom deg og de mekaniske dinosaurene. Jeg liker spillets postapokalyptiske verden med all religion, overtro, frykt og usikkerhet som preger menneskene i den. Jeg liker at spillet gir deg som spiller nok frihet og ansvar til å være med å definere din egen spillopplevelse.

Forhastet dom: Dette er ikke noe spill som finner opp kruttet på nytt, det lener seg i stor grad på etablerte formler, men gjennomføringen er helt fenomenal. To tomler opp.

Hør mer om Horizon: Zero Dawn i ukens podcast – som spilles inn klokken 20 i kveld (mandag) her: www.twitch.tv/lolbua

Forza-farze

Omtrent annenhver måned kjører jeg til Drammensbadet. Et par ganger i året kjører jeg til Halsnøy i Sunnhordland. Det blir også noen langturer til en fjellhytte ved Fagernes i løpet av året. Ellers lar jeg for det meste bilen stå i garasjen.

Å kjøre bil er nemlig ganske kjedelig. Selv om jeg cruiser i 120 nedover E6 mot Fredrikstad eller manøvrerer hårnålssvinger ned fra Haukelifjell. Jeg har 141 hestekrefter under panseret, jeg kan aksellere slik at jeg blir presset bak i bilsetet, men jeg kjeder meg bak rattet.

Jeg føler heller ingen spenning når jeg suser rundt på Silverstone i Forza Motorsport 5. Jeg aksellererer og bremser, bøller meg frem blant de andre bilene. Triller i høy hastighet gjennom svinger og over lange strekninger. Landskapet er flatt, omgivelsene består stort sett av gress og reklameplakater. Det er aldri spektakulært, det er aldri nervepirrende. Jeg driter i om jeg kommer på første eller fjerdeplass – erfaringspoengene og de virtuelle pengene tikker inn uansett.

Forza Motorsport 5 er klinisk, realistisk og fornuftig bilkjøring, akkurat som når jeg kjører til Drammensbadet med baksetet fullt av barn som gleder seg til å svømme.

Jeg vil ikke ha fornuft i bilspillene mine. Jeg vil at bilspillene skal være som bilreklamene, ikke som søndagsturene gjennom Sandvika på vei til Drammensbadet. I bilreklamer er alt lov, alt er sexy, alt kan skje. Jeg vil ha hastigheter som gjør at jeg klamrer meg fast til håndkontrolleren, brekkslædding i 200 kilometer i timen og spektakulære og fantasifulle landskap fulle av fossefall, vindmøller, bakketopper og vill landskapsarkitektur. Jeg vil ha spektakulære kræsj og mangel på respekt for fysikkens lover.

Jeg spiller ikke bilspill for å kjøre bil, jeg spiller bilspill for å flykte fra monotonien rundt hvordan det faktisk er å kjøre bil.

Forza Motorsport 5 er fornuftig. Kjøremotoren er presis. Drivatar-systemet gjør motspillerne uforutsigbare. Bilbanene er gjenskapt fra virkeligheten med en voldsom nøyaktighet. Det grafiske grensesnittet lar meg fordype meg i alt mulig rundt bilkjøring. Jeg skjønner at dette er gøy for bilentusiaster.

Men jeg kommer ikke bort fra det faktum at jeg kjeder meg. Jeg savner en blondine i passasjersetet og en adrenalinfylt reise på tvers av Europa i en åpen Ferrari.