Vi har kommet til den tiden på året igjen der alt og alle skal oppsummere det beste året har å by på. Det har vi også gjort i årets lengste podcast-episode. Tre timer trengte vi på å prate oss tomme for favorittene våre.
Det starter som en omtrent normal sending der blant annet oppsummerer spillåret 2018, men det er helt klart årets spill fra 2019 som er hovedfokus. Mats, Lars, Filip og Katharina kårer etter hvert årets spill i en tilnærmet normal podkast etter å ha hørt på rådene fra våre lyttere.
Etterpå får du LOLbua After Dark Awards-utgaven der Kristian, Ståle og Dag Thomas byr på en utradisjonell kåring der alt kan skje. Denne delen har definitivt 18 års aldersgrense. Vi har som mål å oppdatere dere med liste over musikken som spilles.
Ukas episode
Musikken du hører
Stephen Barton – Apex Legends – Menu Music Lena Raine – Celeste – First Steps Ben Prunty – Into the Breach – Open the Breach Robin Beanland – Sea of Thieves – Theme Song Bear McCreary – God of War – Memories of Mother Ludvig Forssell – Death Stranding – Cliff Theme DDRKirby(ISQ) – Final Fantasy VI – There’s Nothing Like Flying Petri Alanko & Martin Stig Andersen – Control – Et Ratio Principalis Destiny 2 – Inner Light Signore Rosso – Valfaris – Cosmic Decay Justin E. Bell – Outer Worlds – Main Menu Theme Julien Hauspie – Death Stranding – Theme Michiru Yamane, Keisuke Ito, Ryusuke Fujioka, Ippo Yamada, Atsuhiro Ishizuna – Bloodstained Ritual of the Night – Theme Jaroslav Beck – Beat Saber Jarett Norton and Danny Dodge – Death Metal Friday Grant Kirkhope – Banjo Kazooie – Main Title Haitaka Psychedelica – The Heart Mellok’n – The House in Fata Morgana – The Maid (Piano) Robin Beanland – Sea of Thieves – Becalmed Robin Beanland – Sea of Thieves – Bosun Bill Robin Beanland – Sea of Thieves – Ride of the Valkyries
Video av råopptaket: Ps. det er ikke video av den helt syke siste timen med After Dark-show
LOLbua lages uten noen form for støtte annet enn den vi får fra deg, vår lytter. Hvis du vil bidra, så kan du gjøre det på www.patreon.com/lolbua der vi blir glade for hver eneste krone som gis. Tilbake kan du få brev fra Jon Cato, en eksklusiv podkast og andre greier.
Takk til våre produsenter, Cobrakar84, TTMXMP og Rolf Helge Øvergaard Ingebrigtsen og alle dere andre som støtter oss.
I tre dager fremover skal vi kåre våre vinnere i LOLbua Awards 2016. Det vil si, vi har kranglet så mye om kategorier og sjangre og inndelinger at vi har konkludert med at vi aldri kommer til å bli enige.
Vi snakker krangling om absolutt alt : Hva 2016-utgivelse betyr, hva et spill er, om bare spill bør være med, hvor lange titlene på kategoriene bør være, hvor mange tegn tekstbeskrivelsen bør være på. Dere skjønner, de sedvanlige viktige LOLbua-diskusjonene.
Til slutt satte vi en strek og ble enige om å lage hver våre lister og blande de sammen til en gedigen lapskaus. Og det får du servert her. To lister fra hver av oss i tre dager. Vi opererer med ulike farger for Magnus, Jon Cato og Lars så du skal vite hvem som mener hva. God fornøyelse:
ÅRETS GJØKUNGE
Spillet som trengte seg inn i samlingen og mest effektivt spolerte spilling av andre titler i året som gikk.
World of Warcraft: Legion – WoW kommer stort sett i veien for alt, det være seg andre spill, nattesøvn, jobb, venner, familie, mat, toalettbesøk eller kroppshygiene. Legion er en ypperlig påminner om at det finnes slike krefter i universet menneskeheten ikke er ment å lefle med.
Overwatch – Denne setningen er skrevet mens jeg venter på å finne team til neste runde.
The Witcher 3 – Rollespillet som spiser andre rollespill til frokost. Hvorfor dra til andre fantasy-verdener for å drepe orker når det fremdeles gjenstår 100000 timer med blomsterplukking med Geralt?
VINNER: Overwatch – Blizzards skytespill har klart prestasjonen å ikke bare bremse resten av spillingen min; Også bøker, filmer og tv-serier har havnet i bakerste rekke det siste halvåret. En kontinuerlig berg-og-dalbane av lykke og depresjon, alt etter hvordan formkurven i competitive utarter seg. Jeg har merkelig nok fremdeles venner, kjæreste og familie, men jeg husker ikke i farten navnet på noen av dem.
Prisen for minst overraskende vinner går til Magnus Tellefsen og Overwatch
ÅRETS FLØRT
Spillet det svir mest å vite at jeg aldri kommer til å fullføre.
XCOM 2 – Den perfekte oppfølgeren til den perfekte remaken av det perfekte strategispill. Like deler engasjerende og tidkrevende, og merkelig nok konstant nedprioritert.
The Witness – Myst, bare i form av rutenett. Elsket det mens det pågikk, men umulig å komme tilbake etter en stund, når Beautiful Mind-koblingene ikke ligger like friskt i hukommelsen.
Total War: Warhammer – Det hemmelige spillet jeg trente i hele sommer for å bli flink til, og som jeg fremdeles sparker meg selv for ikke å spille mer.
VINNER: XCOM 2 – Jeg forstod aldri helt hvorfor jeg ikke spilte XCOM 2 mer i ettertid, men jeg kom aldri en gang i nærheten av å fullføre det. Elsket det mens det pågikk, og kanskje litt høy terskel for å hoppe tilbake i det, nå som det har gått litt tid.
Magnus kåret XCOM2 som vinner. Nå begynner det å ligne på noe.
BESTE SPILLITTERATUR 2016
Fordi du blir smartere av å lese enn å spille.
Keza MacDonald & Jason Killingsworth – You Died – En følelsesladd mimrestund gjennom Dark Souls skrevet av en håndfull journalister og kritikere. Spill vekker følelser, gode forfattere bearbeider følelsene om til skrevne opplevelser. Det lykkes Keza og Jason med. Dette er en nærmest kronologisk gjennomgang av spillets områder og temaer med en perfekt blanding innsiktsfull analyse og følelsesladd nostalgi.
The Art of Atari – Jeg er ikke så glad i kaffebordsbøker (eller hva det nå heter på norsk), men denne telefonkatalogen stappet med kunst, tegninger og covere fra Ataris mange spill på 70- og tidlig 80-tall er utrolig fascinerende. Jeg elsker den håndtegnede stilen som preger mye av kunsten, retrofuturismen og blandingen av realisme og fantasi. Atari produserte mye visuell spillkunst i konsepttegningene og coverarten sin. Denne kan jeg bla i i timesvis uten å gå lei.
John Szczepaniak – The Untold History of Japanese Game Development – Vi som er fra vesten (og som ikke kan japansk) tror liksom vi har en grei oversikt over japansk spillhistorie, men Szczepaniaks bok avslørte at jeg kunne ikke en dritt. Szczepaniak reiser på kryss og tvers i Japan og snakker med vanlige utviklere – ikke Miyamoto, Kojima og Inafune – men folk som jobbet med dataspillprogrammering på 80-tallet eller i Konami i gamle dager. Vi får historier fra det som for oss er den ukjente computerrevolusjonen i Japan på 80-tallet og en masse fascinerende anekdoter og betraktninger om arkadespill, konsollspill og spillbransjen i Japan fra stemmer vi sjelden hører fra her i vesten.
VINNER: The Untold History of Japanese Game Development
Fordi jeg ELSKER å lære noe nytt, og denne boken er en av de mest fascinerende jeg har lest på mange år. Her er typer og karakterer fra den japanske spillbransjen jeg aldri har hørt om før. Helter og skurker og profittører som males med brede og tydelige pennestrøk.
Dette er da en DVD? Muligens et helt misvisende bilde.
BESTE NORSKE SPILLMEDIE SOM OVERLEVDE MEDIEAPOKALYPSEN
Fordi mediebransjen har kuttet så og si all spilldekning det siste året og de få som holder ut fortjener honnør.
Pressfire.no – Det har gått et år siden Dagbladet/Aller Media bestemte seg for å skille lag (som det så fint heter i businesspråket) med Pressfire.no. Jarle Grindhaug og Erik Fossum tok med seg selskapet sitt ut og satset fulltid alene. Om det kommer til å gå bra er for tidlig å si ennå, men siden frislippet har de lykkes med å holde hodet høyt, levere dagsaktuell journalistikk og fortsette å være en viktig stemme innen norsk spilljournalistikk.
Level Up – VG fikk kalde føtter for sin gigantsatsing på VGTV og Level Up var et av mange program som måtte ut. Rune og Karl tok hjertebarnet med seg til Patreon og takket være en engasjert fanskare har de klart å fortsette med å lage videoer om dataspill på YouTube. Level Up mangler kanskje seertallene de hadde under VG, men integriteten er fortsatt høy og det er moro å kunne se spillstoff på YouTube som man kan stole på har journalistisk integritet.
Gamer.no – Også Gamer.no har vært gjennom turbulente runder med eier- og fokusskifte. Nettsiden var tidlig ute med esport og satser i dag høyt på å drifte Norges største esport-ligaer og rapportere fra frontlinjene til esport-kulturen. Dette er en satsing som ser ut til å lykkes. Jeg er en av dem som samler mer dybdestoff om tradisjonelle spill og mer vekt på kulturopplevelsene, men jeg vil likevel applaudere Gamer.no med å ta et klart og fremtidsrettet valg rundt sin fremtid og profil.
VINNER: Pressfire.no – Fordi de våger å satse på tradisjonelt kulturstoff rundt spill. De tar spill seriøst, de har blitt mindre tabloide enn de var under Dagbladet og de jobber hardt for noe de brenner for. All ære til både Level Up og Gamer.no, men jeg gir i år en ekstra liten blomst til Erik og Jarle.
Lars fikk lage omtalen til Destiny – The Rise of Iron. Siden har han ikke hørt noe fra Pressfire.
Årets mest irriterende spillfigur 2016
Fordi det er deilig å ha noen å hate.
Cindy Aurum i Final Fantasy XV – Datteren til stadig tilbakevendende Cid i Final Fantasy-serien provoserer umiddelbart med en grusom påkledning og enda verre humør. Sørstatsdialekten som går igjen hos flere av figurene i spillet er gjennomgående påtatt og ulidelig munter.
Bilen Regalia i Final Fantasy XV – Den ser fet ut, men kan ikke kjøres på noe annet sted enn på veiene. Her har man tatt de dårligste sidene ved bilkjøring i Grand Theft Auto-serien: Å måtte høre på kjedelige samtaler eller følge andre biler, uten at det skjer noe action. Lavmålet hittil var meldingen om at jeg måtte hold følge med bilen foran ELLERS VILLE SPILLET VÆRE OVER!? Alt man trengte da var å holde inne gassen.
VINNER: Ignis Scienta i Final Fantasy XV – Med den dårligste engelskaksenten noen sinne i et dataspill er Ignis, en av de fire i boybandet, helt klart det jeg irriterer meg mest over i Final Fantasy XV. Han uttaler ord på måter ingen har hørt tidligere i en søken om å være mest mulig posh og fancy. Fancy Fantasy? Nei takk. Heldigvis kan man endre språk, men det er for sent. Jeg hater allerede Ignis. Terningkast 4.
Ignis. Du får bare lyst til å mose han i trynet.
Beste 2016-TV-serier inspirert av filmer
Fordi film var best på 80-tallet og TV er best post 00-tallet.
Lethal Weapon – Dødelig våpen 1 & 2 er de beste buddy cop-filmene noen sinne. Sånn er det bare. TV-serieversjonen? Not so much. Her kopieres filmene så til de grader at jeg konstant sammenligner originalen med kopien der sistnevnte ikke kommer godt ut. Første episode er grei, men nei. Sett på: ViaPlay
Shooter – 2007-filmen med Mark Wahlberg er en av mine guilty pleasures som jeg gjerne ser et par ganger i året. I TV-serien spiller Ryan Phillippe skarpskytteren Bob Lee Swagger som kan treffe det meste fra hundre tusen mil avstand. Phillippe er ikke så veldig overbevisende, skytingen mangler trøkk og det skjer lite de første.. 8 episodene? Klarer tydelig vis ikke slutte å se. Sett på: Netflix
VINNER: Westworld – Jeg avsluttet nettopp siste episode av tv-serien Westworld og nekter å tro at filmversjonen er bedre. Holy shit så awesome dette er. HBO spruter penger på tv-skjermen. GIVE IT TO ME! Scfiwestern visste jeg ikke fantes, men dette er bra. Jeg elsker å tolke hva som skjer og gjette fremtidige hendelser. Nesten perfekt. Sett på: HBO
PUT ON SOME CLOTHES.
Forresten. Ikke glem julekalenderen på Level Up der gutta forteller om sine spillfavoritter fra året som gikk. Du kan også vinne amazaaxing premier i quizzen som vi lager.
