Stikkord: lolbua

Denne uken har vi i LOLbua pøst ut innhold, og for å vise fram alt vi produserer har vi samlet alt (gratis) på denne siden. Her får du tilgang til ukens brev fra Jon Cato Lorentzen, podkasten ROFLbua og det andre vi legger ut gratis hver uke.

Målet er selvsagt at du skal få lyst til å bidra med noen kroner på patreon-siden vår. Den finner du her

Ps. Hvis du abonnerer på brevene fra Jon Cato får du også automatisk tilgang til vår Patreon-eksklusive podkast ROFLbua.

Denne uken kom nyeste episode i serien, og den hører du her:

Ukens brev fra Jon Cato leser du videre ned på siden, men først kan vi fortelle hva din støtte gjør mulig: 

• Produksjon, lagring og distribusjon av av 233+ gratis LOLbuaepisoder
• Denne nettsiden
• Muligheten til å kjøpe det vi trenger av utstyr
• Vi blir ikke fullt så blakke når vi lager store episoder som 100 0g 200, kan dra til London for å teste Red Dead Redemption 2, Kristian får litt støtte for å besøke og rapportere fra retromusikkfestival i Bergen osv
• Vi får bedre samvittighet når Jon Cato bruker noen timer på å skrive ukens brev.
• Vi kan betale folk til å lage grafikk og andre ting til oss
• Pluss mye mer som ikke nevnes her og det vi ennå ikke har fått gjort.

Men så var det brevet ja. Her er det Jon Cato sendte ut tidligere denne uken:

Glidetakling

Sånn cirka en gang i halvåret skjer det. Det koker over for meg. Jeg når et kritisk punkt når det gjelder mine medmenneskers tåpelige utsagn. Jeg har pekt og ledd for meg selv av fjols og nek i flere måneder, men til slutt er jeg så full av idioti at jeg rett og slett må få det ut. Doen er full, noen må skylle ned.

Jeg prøver å ikke være for negativ i disse brevene, fordi det finnes så mange profesjonelle surmulere og sinnatagger på internettet som har bygd opp hele karrieren sin på å bli sint og sur på alt mulig. Sånn vil jeg ikke være. Og det meste jeg hisser meg opp over her er bagateller og likegyldigheter. Likevel trenger jeg å ventilere. I trygge rammer. Som jo disse brevene er. Så værsågod: Sint og usensurert – Jon Cato svarer fjols på internett.

Billig pappvin i trynet

RANDOM DUDE PÅ INTERNETTFORUM: Hva? 349,- kroner for Tetris Effect på Playstation Store? Det nekter jeg å betale, det er jo Tetris, for pokker! 49,- kroner er en mer riktig pris!

JON CATOS SVAR: 49 kroner er det mora di koster, fjols! Og dette er snakk om Tetris. Verdens mest komplette dataspill.

Det finnes en gjeng med nek som hevder de er opptatt av spill som kulturuttrykk og som gjerne tar seg et glass rødvin mens de diskuterer når spillmediet skal få sitt Citizen Kane. Denne gjengen fortjener å bli dengt i hodet med den billige pappvinen sin.

Spillenes Citizen Kane er Tetris. Tetris er verdens reneste dataspill, et konsept det ikke er mulig å gjenskape i noen annen form enn som et dataspill. Et konsept det er vanskelig å forklare appellen med, men enkelt å forstå om man prøver det selv. Er du en av dem som trekker frem Uncharted 4 i diskusjonen om spill som kunst og lener deg mot de filmatiske og historiedrevne spillene når du skal underbygge argumentene dine om at spill er et verdifullt kulturuttrykk, så er du på jordet. Skjerpings.

Og Tetris Effect – for en demo. For et spill dette blir. Dette er ikke bare et nytt skin på Tetris, dette er det ypperste Tetsuya Mizuguchi har laget innen spillmediet. En videreføring av Tetris-formelen som jeg aldri har opplevd maken til. I tyve år har mannen forsøkt å lage digitale ecstacy-tabletter, å fusjonere bilde, musikk og lyd til en interaktiv lykkerus. Jeg har allerede hatt mer moro med demoen av Tetris Effect enn jeg har hatt med de fleste AAA-spill i år. De 349,- kronene betaler jeg gladelig. Så gladelig at jeg nesten vurderer å lage meg en ekstra PSN-konto bare for å kunne kjøpe spillet to ganger.

Ufarlige brannfakler

RANDOM DUDE PÅ INTERNETTFORUM: BRANNFAKKEL! Jeg mener ditt og datt og går mot strømmen og er så utrolig edgy og spesiell!

JON CATOS SVAR: BRANNFAKKEL! Din mening blir ikke mer kontroversiell av at du annonserer den som kontroversiell.

Jeg liker tanken på at internettfora er som en pub eller en bar. Små grupperinger sitter spredd ut i rommet og snakker om ulike temaer. Noen fleiper og er morsomme, andre er alvorlige. Siden alle er lokalkjent på puben så flytter man seg gjerne mellom de ulike gruppene, deltar i flere forskjellige samtaler, og beriker seg selv og andre gjennom diskusjonene.

Det er inntil en fyr kremter og sier: “BRANNFAKKEL! NÅ SKAL JEG SI NOE SOM SIKKERT ER UPOPULÆRT OG PROVOSERENDE”.

Du må gjerne mene og si hva du vil, men vær så snill og ikke pakk det inn for meg. Jeg trenger da for faen ingen trigger warning før du skal komme med en idiotisk meningsyring om at du aldri likte The Legend of Zelda: Breath of the Wild, eller at du aldri har skjønt appellen med Tetris. Å rope ut BRANNFAKKEL er krampaktig. SE PÅ MEG! HØR PÅ MEG! JEG ER KONTROVERSIELL! Jeg blir helt flau av det.

I samme slengen kan du slutte å skrive “ER DET BARE MEG ELLER ER SPILL A GANSKE KJEDELIG?”. Du er ikke edgy og gærn bare fordi du går mot strømmen. Sjansene er større for at du er det motsatte.

Hver gang du skriver “BRANNFAKKEL” eller “ER DET BARE MEG ELLER…” så signaliserer du at du skal gå mot strømmen. At du skal være i opposisjon. At du fisker etter kommentarer. At du er ute etter å tråkke en konsensus på tærne. Og det er barnslig. Det er en form for trolling og det er lite kreativt. Og jeg misliker det sterkt. Bare skriv ned observasjonene og tankene dine, og så kommer debatten av seg selv. Du trenger ikke signalisere på forhånd.

Din mening har begrenset verdi

RANDOM DUDE PÅ INTERNETTFORUM: 10/10 TIL RED DEAD REDEMPTION 2!?!?! NO WAY! HAR SETT NOEN VIDEOER AV SPILLET OG DETTE ER MAX 7/10 I MIN BOK!

JON CATOS SVAR: Det finnes ikke en bok i verden som gir deg og dine kommentarer mer enn 7/10, min venn.

Raga Rockers har en sang som heter “Noen å hate” so handler om hvor deilig det er å kanalisere sitt sinne mot noe. Og sånn er det definitivt på internett nå. Edge 10. Gamer.no 10. Pressfire 6/6.

Og det er jo egentlig litt deilig med debatt. At anmeldelser kan vekke engasjement. Men samtidig blir mye av kritikken veldig krampaktig. “Jeg liker ikke hovedpersonen så godt som i forrige spill. Jeg sliter med styringen. Det går for tregt. Det er for mye riding. Det er for lite loot å samle på. Det er for omfattende systemer. Det er ikke på PC. Jeg slo hesten i stedet for å klappe den. Det er for mye dialog. Storyen er ikke bra.” Osv.

Internett har gjort alle til kritikere, på godt og vondt. Det har også gitt alle en illusjon av at meningsytringen deres har en slags verdi i offentligheten. Det har den faktisk og, kommentaren du skriver i Gamer.no sitt kommentarfelt har en +1-verdi for engasjementet til anmeldelsen til Gamer.no. Jo flere som kommenterer, jo mer verdi har artikkelen for Gamer.no, så sånn sett er det ikke helt feil.

Men innholdet i kommentaren, derimot, er bortimot verdiløst.

Via internett har vi demokratisert meningsytringer. Alle kan uttale seg om alt til hele verden når de måtte ønske. Dermed har rollen til kritikere og profesjonelle kommentatorer blitt redusert. Det fører til en dissonans mellom hylende og skrikere random dudes på internett som serverer sine saftige brannfakkel-observasjoner om hvor ræva de synes Red Dead Redemption 2 er og kritikere som stort sett har hyllet mange aspekter av spillet. “Folkets” mening må plutselig være i opposisjon til det etablerte. Anklager om fake news, korrupsjon og udugelige anmeldere hagler. Fra en støy av stemmer som svært sjelden klarer å argumentere godt for synspunktet sitt men i stedet er besatt av å være i opposisjon.

Spillselskapene bryr seg ikke om akkurat deg

RANDOM DUDE PÅ INTERNETTFORUM: Å NEI! FAVORITTSELSKAPET MITT HAR VENDT MEG RYGGEN OG HØRER IKKE PÅ OSS SPILLERE LENGER! SNUFS GRÅT MOBILSPILL FREE TO PLAY GAMERS4EVER!

JON CATOS SVAR: Dude, hvis du tror et kommersielt selskap oppriktig har brydd seg om deg noen gang, så må du tro om igjen. Det finnes mange fine spillselskaper som skaper fantastiske opplevelser som kan treffe deg midt i hjertet. Og ja, det er gøy å få tilbakemeldinger fra spillere som elsker det man har laget. Men tror du virkelig de noen gang har tenkt på deg og ditt beste?

I beste fall har spillskaperne og du hatt samme smak og preferanser. Og det er hyggelig. Kanskje har spillene vært så viktige for deg at du føler tilhørighet til merkevaren og selskapet bak. Nå begynner det å bli litt mindre hyggelig. I mine øyne er det en markant forskjell på det å være fan av en spillskaper eller et studio og det å gjøre en skaper eller et studio til en del av sin identitet.

Jeg er for eksempel en stor fan av From Software sine spill. Det betyr at jeg ser frem til Sekiro: Shadows die Twice. Men om From Software skulle annonsert at spillet ble et mobilspill i stedet for et PS4-spill i morgen, så hadde jeg ikke hentet frem mine virtuelle høygafler og fakler og startet et digitalt opprop mot “skandalen”.

Folk endrer seg. Selskaper likeså. Å gå rundt og tro at du og Blizzard eller From eller Apple eller Valve eller CD Projekt Red er et ekteskap ment å være livet ut, er naivt og skummelt. Selskaper lytter til forbrukere, ikke fans. Selskaper ser på markeder, ikke enkeltpersoner.

Jon Cato

Sånn. Der fikk du se hvordan et av de ukentlige brevene fra Jon Cato ser ut. Hvis du vil ha et sånn et deisende ned i din innboks hver uke, er det bare å dra til Patreon-siden

Er det ikke nok?

I tillegg til normale LOLbua-episoder, ukentlige brev, utsending av merch to ganger i året (er på gang nå så fort deg hvis du vil være med) og spilling med våre patreons (er noe forsinket) så lager vi også andre kule ting som tar tid og krefter som du får som Patreon-kvinne/mann/person.

SIDbua er Jon Catos hjertebarn som kommer regelmessig gjennom året. Her er et par eksempler

Av og til kjører vi også livestreams, som da Jon Cato viste fram sine skills etter 40 timer med Red Dead Redemption 2 dagen før spillet kom ut i butikkene:

Anyways. Dette er vår beinharde PR-push for at du skal gidde bruke noen penger på oss på Patreon. Jeg gir oss terningkast 3.