Min yngste sønn er veldig opptatt av Batman for tiden. Men han er såpass ung (8) at de nyeste filmene blir litt for voldsomme. Så da tenkte vi at det kunne passe å se de fra 90-tallet på nytt. Du vet, Tim Burtons to filmer Batman og Batman Returns fra 1989 og 1992 pluss de to påfølgende Batman Forever og Batman & Robin.
Jeg har ikke sett dem siden de gikk på kino, og de tålte nesten et gjensyn. På en litt sånn bisarr, kitsch måte. Det bisarre var at 90-tallets Batman-filmer nå føles som 60-talls-Batman-serien føltes for meg på 90-tallet. Det er noe amatørmessig, naivt og tøysete over de fire filmene. Det føles virkelig som de kommer fra en annen tidsalder.
Mens jeg så filmene med sønnen min slo det meg – kommer dagens Marvel-filmer til å føles like utdaterte og fremmede om 20 år som 90-tallets Batman-filmer føles nå? Nå ble alle disse filmene laget under helt forskjellige forutsetninger – Batman-filmene ble til under ledelse av verdens mest overvurderte regissør Tim Burton – og ble i stor grad preget av regissørenes visuelle og fortellertekniske stil. Mens Marvel-filmene styres med jernhånd fra en komite som har ansvar for å skape et sammenhengende prosjekt som skal bygge merkevare på alle flater og områder.
En annen stor forskjell på da og nå er at mange er oppriktig glade og investerte i dagens Marvel-filmer, mens vi på 90-tallet var opptatt av å ha den tidsriktige ironiske distansen til alt – inkludert superheltene som jeg egentlig elsket høyt.
I tillegg er det interessant å se hvor mange store skuespillere som dukker opp i de fire filmene. Noen av dem er åpenbart klar over at det de holder på å lage er bare tull, og leverer en meget halvhjertet innsats.
Artig gjensyn, uansett.
