Kategoriarkiv: Jon Cato

Horizon: Zero Dawn – En forhastet dom

De første anmeldelsene av Horizon: Zero Dawn er ute, og mange gir full pott til spillet. Men det er som alltid LOLbua som har fasit.

Giantbomb gir toppkarakteren, Polygon gir 9,5 og Eurogamer 9 av 10 til Horizon: Zero Dawn. Ingen av oss i bua har rundet spillet og kan gi en endelig dom. Eller kan vi?

Et par timer bør da være mer enn nok til å felle en forhastet dom til et av årets store eksklusive PS4-spill.

Lars mener:

For det første. Zero Dawn? Tittelen er latterlig siden det første du ser er en grålysning. Dawn i massevis. Løgn fra første stund! Fra 10/10 går jeg umiddelbart ned til 9/10.

Ellers er introen vakker, men i en skog? Det er overraskende at det nye spillet i Forza Horizon-serien fjerner alle biler, men siden det nesten ikke finnes skikkelige veier i starten, godtar vi dette. Litt skuff, så nå er vi nede på 8/10.

Du kan imidlertid ri på noen roboter, men jeg har til gode å finne noen å race mot. 7/10.

Robotene jeg har kjørt rundt på har ikke radio. Uten Skrillex på øret når jeg drifter, uteblir den gode følelsen. 6/10.

Forhastet dom: Forza Horizon: Zero Dawn er et godt forsøk på en prequel til serien, men dette går for tregt før spillet åpner opp og du får kjøretøy. Man skulle også tro at hele verden har gått til helvete, og det er bare deprimerende: 5/10.

Jon Cato mener:

Er dette Lars’ søknad til Stand Up Norge, så tror jeg ikke han kan vente noen telefon fra Elina Krantz med det første.

(Lars: – SURPOMP JON CATO).

Horizon: Zero Dawn er kanskje Guerrilla Games sitt beste spill noensinne.

For meg har Guerrilla alltid vært i samme bås som Crytek: utviklere som er briljante på teknologi men middelmådige på spill. Killzone-serien ser spektakulær ut men er dørgende kjedelig å spille. Det samme med Crysis uansett hvor mye du skal forsvare grafikkort-innkjøpet ditt. Crytek og Guerrilla har alltid laget fantastiske verdener det har vært kjedelig å utforske.

Horizon viser at Guerrilla har modnet de siste årene. Dette er en lapskaus av elementer fra andre storspill. Du finner spor av Witcher her, Skyrim, Monster Hunter, Metroid, The Last of Us, Far Cry og Uncharted, alt i en spicy nederlandsk lapskaus.

Jeg liker hvordan Horizon har en åpen og dynamisk verden du kan utforske i eget tempo. Jeg liker hvordan våpen, fiender og terreng er dynamisk nok til å skape variasjon i kampene mellom deg og de mekaniske dinosaurene. Jeg liker spillets postapokalyptiske verden med all religion, overtro, frykt og usikkerhet som preger menneskene i den. Jeg liker at spillet gir deg som spiller nok frihet og ansvar til å være med å definere din egen spillopplevelse.

Forhastet dom: Dette er ikke noe spill som finner opp kruttet på nytt, det lener seg i stor grad på etablerte formler, men gjennomføringen er helt fenomenal. To tomler opp.

Hør mer om Horizon: Zero Dawn i ukens podcast – som spilles inn klokken 20 i kveld (mandag) her: www.twitch.tv/lolbua

Julekalender luke 22 – LOLbua Awards Del 2

Vi fortsetter prisutdelingen der Magnus, Lars og Jon Cato kårer vinnere i skreddersydde og smått tilfeldige kategorier knyttet til spillåret 2016 i LOLbua Awards del 2.

Hvilket spill ville egentlig bli film i 2016? Hvilket spill har et navn som fenger selv om man ikke aner hva det handler om?  Les mer og bidra med dine egne kategorier i kommentarfelt og på våre FB-sider hvis du vil.

Beste støttehjul

Mest solide tilleggsservice til et spill eller tv-serie

Hitman Elusive Targets – Et par ganger i måneden har det det siste året dukket opp mailer i innboksen min med instruksjoner om unike mål som må elimineres i et av de stadig flere utgitte Hitman-områdene. Jeg får kun 48 timer på å fullføre disse oppdragene fra de dukker opp, og det gis bare ett forsøk. Kul måte å holde spillet i live mellom episodeutgivelsene, og alt er tusen ganger mer spennende når det er stor sjanse for at man føkker opp permanent.

The Venture Bros Shirt Club – Et t-skjorte-abonnement som følger en hel kommende sesong av tidenes beste superhelt-serie. Hver uke slipper Adult Swim en ny episode fra sesongen, fulgt av en online-lansering av en unik, spesialdesignet t-skjorte med motiv inspirert av ukas hendelsesforløp. T-skjorta er i salg i ei uke, frem til neste episode lanseres, og et nytt motiv blir lansert.

Overwatch-ARG – Mange ble grinete når de én etter én kastet inn håndkleet i Blizzards umåtelig kompliserte metaspill rundt den mystiske figuren Sombra, men det funket veldig bra for å holde praten rundt spillet i gang i tider da lite skjedde på utbyggingsfronten. Det ble også plutselig interessant å sette seg inn i loren i spillet, og bortsett fra noen halvslappe memes kom det ganske mye kul dialog i team chatten ut av det.

VINNER: The Venture Bros Shirt Club – Jeg er en sucker etter solide konsepter. Handlingen i The Venture Bros følger en generasjon av traumatiserte etterkommere og fortapte overlevende fra en klassisk superhelt-gullalder. En gullalder vi ser i superheltserier man typisk forbinder med amerikansk lørdagsunderholdning på 50-tallet, hvor barn meldte seg inn i fanklubber for å få tilsendt hemmelige meldinger, koderinger og medlemsbevis. T-skjorte-klubben er både en flott hyllest både til denne tiden, et nikk til handlingen i serien og en hyllest til tegneserienerds som elsker eksklusivitet og knapphet. Det skader heller ikke at “unikt design inspirert av hendelsesforløpet i ukas episode” er temmelig spot on tanken bak splashene hos LOLbua.

Magnus er estetikeren i LOLbua. Hvis dere ber han lage t-skjortedesign gjør han det sikkert.

Årets meh

Spillet som satte minst preg på året som gikk

Deus Ex: Mankind Divided – Ikke like gult som forgjengeren. Det er min oppsummering av Deus Ex: Mankind Divided.

Re:Core – Jeg klarer ikke bestemme meg for hvem som kjedet seg mest: Keji Inafune da han skisset opp konseptet for dette spillet, eller meg da jeg lette etter ord for å beskrive det i ettertid.

Mirrors Edge Catalyst – Jaja, det er i det minste ikke auto-cred å namedroppe Mirror’s Edge mer.

Vinner: Mirror’s Edge – Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg, for man kan risikere å få det – Et ordtak nostalgikere bør innføre som mantra, og eventuelt tatovere speilvendt i panna. I bunn og grunn en moderne remake av det første, middelmådige spillet, bare smurt utover en tullete “åpen verden” og stappfullt av “mer av alt du likte i forgjengeren”™. Resultatet er et uinspirert bestillingsverk, blottet for skaperglede og kreativitet. 2016 hadde vært nøyaktig det samme året om dette pliktløpet aldri hadde blitt fullført. Meh.

Mirror´s Edge ser ganske awesome ut da (i alle fall i promobildene).

BESTE SPILL SOM SKULLE ØNSKE DET HADDE VÆRT EN FILM I STEDET

Fordi spilleren kommer av og til i veien for det vi ønsker å formidle.

Uncharted 4 – Jada, skuespillet er så bra atte og det tekniske er helt topp og maken til vistaer og action og spenning og passiar mellom spillfigurer har vi aldri opplevd før men for meg er Uncharted 4 en motpol til mye av det jeg elsker med spill. Det er et spill som holder oss i hånda og som er så glad i sin egen fortelling og sin egen fortreffelighet at jeg som spiller føler meg som en motvillig passasjer.

Firewatch – Oj, så sjarmerende flørtende dialog og jaggu er det ikke flott å se på også men hva med å plukke opp et videokamera neste gang og sikte dere inn på Sundance i stedet for å pakke inn dette dramaet i spillrammer som strengt tatt ikke går ut på mer enn å gå en tur i skogen? En litt KJEDELIG tur i skogen og, for å være helt ærlig. Jeg har hatt fjellturer i Etnedal med mer spenning og bedre dramaturgi enn Firewatch. Film, klipp og legg på effekter og få det opp på kinoen i stedet for via håndkontrolleren.

Overwatch – På 00-tallet hadde spillene den store mid-Atlantic-identitetskrisen med dialekter og estetikk midt mellom USA og Europa. Med Overwatch har vi fått presentert en mid-Pacific-identitetskrise med et fargerikt persongalleri satt sammen av amerikanere på speed og japanske otakus. Og for en komplisert backstory som er satt sammen til det som i utgangspunktet er et lettbeint og svært spillbart skytespill. Timevis av myter, bakomfilmer og lore kan fordøyes av menn i midtlivskrise som til og med har fått en pornoversjon av spillet å kose seg med når laget ikke lenger fungerer og frustrasjoner må ventileres.

Vinner: Uncharted 4 – Lights. Camera. ACTION! NEI, KUTT! KUTT! DU SKULLE IKKE FALLE UTENFOR STUPET DER! PRØV IGJEN!

Vil Uncharted egentlig være en film? Følg med neste gang i Brødrene Dahl og SPEKTRALSTEINENE!

BESTE TV-SERIE/FILM SOM SKULLE ØNSKE DET VAR ET SPILL I STEDET

Fordi noen ganger løper fantasien løpsk og man skulle ønske ting var interaktivt.

Westworld – Å for en original tematikk – hva gjør konsekvensfri tilgang til drap og sex med oss? Når slutter det å bare være en lek? Hva er bevissthet? Og hva kan jeg gjøre for å holde meg våken gjennom nok en episode? Ok, jeg vet at flertallet elsker Westworld, men hadde det ikke vært enda kulere å presentere hele storylinen rundt ludonarrativ dissonans eller andre fremmedord jeg ikke helt forstår i interaktiv form? Hadde ikke Westworld vært enda mer effektiv som en slags Spec Ops: The Line-opplevelse i stedet for? Jeg bare spør, jeg!

Dr. Strange – Jeg har ikke sett den og kommer ikke til å se den. Men jeg er sikker på at om Scott Adams (nei, ikke den reaksjonære tegneserietegneren) hadde fortsatt sin Questprobe-serie og laget et eget spill om Dr. Strange ville det blitt bdre enn Marvel-filmen. Fordi jeg er gammel og gretten så har jeg lov til å trekke slike usaklige konklusjoner. Alt var bedre før! Pføy og fy til disse nymotens greiene!

Vinner: Stranger Things – Vi har roet oss nå, sant? Den første forelskelsen er over og vi har innsett at Stranger Things var en litt rotete – men velmenende – serie som prøvde å ta temperaturen på en magisk barndomstid de fleste fans av serien aldri opplevde. Men estetikken og tematikken hadde vært ypperlig i spillform. Som et klassisk Lucasarts pek-og-klikk. Oppgaveløsning. Dialog. Mysterier. MAKE IT SO! Vinner fordi man kan aldri få nok 80-tall, uansett i hvilken form.

Bullshit ting å angre på når man dør: 2016-spill edition

Vi snakket plutselig mye om døden i podcastene på slutten av året, så..

Spilte for mye mobildrit – 2016 er det verste året for mobilspill jeg kan huske. Nå er ikke hukommelsen sykt bra, men jeg kommer ikke på noe jeg virkelig digget på mobilen i år. Dessverre må jeg skrive om et nytt mobilspill hver uken som jeg sender til ulike aviser, men det har vært en plage. Kanskje er jeg bare lei sjangeren? Eggggg var kult, men uten fysisk kontroller klarer jeg ikke sånne spill i lengden på mobilen.

Fikk aldri PS4 Pro eller PS VR – Vi som skriver om spill er tradisjonelt bortskjemt når det kommer til gratis soft- og hardware. I år satte imidlertid Sony på megabremsen da det kom til PS4 Pro og VR til undertegnede. Pro klarer jeg meg uten, virker det som, men den stadige hypingen av PS VR fra Jon Cato gjorde meg gira. Uten ville mengder cash tilgjengelig er dette noe dessverre ikke  noe jeg kunne punge ut for i 2016.

Vinner: Ikke spilt Owlboy – Jeg har aldri gledet meg så mye til et spill jeg ikke kan spille som Owlboy. Uten PC har jeg null sjans, men man kan håpe at det som virker å være tidenes norske spill dukker opp på en konsoll om ikke alt for lenge. Musikken, grafikken og tilbakemeldingene er awesome, og har jeg ikke spilt Owlboy før jeg dør, er dette uten tvil noe jeg vil angre på.

Sooo pretty. Men er det bra? Lars vet i alle fall ikke.

Beste navn på spill jeg ikke har prøvd eller vet særlig mye om i 2016

Kjært spill har mange navn og ukjent innhold.

That Dragon, Cancer – Jeg tror spillet er laget i forbindelse med en fyr som mister ungen sin til kreft. Holy smokes! Det har et helt fantastisk navn og er et lite dikt i seg selv. Får jeg lyst å spille? Absolutt. Vil jeg bli deprimert? Nei. Men ja.

The Westport Independent – Dette spillet har jeg aldri hørt om, men jeg liker navnet veldig godt. The Independent er en avis i England, så kanskje handler det om å bygge opp et medieimperium i Westport? Eller du spiller en gammel og bitter mediemagnat med en forkjærlighet for kjelker? Er det navnet på et fotballag? Av og til er det gøy å ikke google ting.

Alekhine´s Gun – Navnet ringer en bjelle eller to, men siden jeg ikke googler noe som helst i denne kategorien har jeg ingen definitive svar. Alekhine er broren til Chekov? Ser for meg at spillet foregår i et teater.

Vinner: Mother Russia Bleeds – Hells yes. Nå orket jeg ikke scrolle lenger ned på listen.. Eller..

Vinner: Duke Grabowski: Mighty Swashbuckler! – Dette må være gull! Tell me it is so!

Vinner: Tokyo Twilight Ghost Hunters Daybreak: Special Gigs – kom igjen! Eller..

Se også dagens julekalenderluke fra Level Up og LOLbua her hvor du kan vinne smashing premier!

Julekalender luke 21 – LOLbua Awards 2016 Del 1

I tre dager fremover skal vi kåre våre vinnere i LOLbua Awards 2016. Det vil si, vi har kranglet så mye om kategorier og sjangre og inndelinger at vi har konkludert med at vi aldri kommer til å bli enige.

Vi snakker krangling om absolutt alt : Hva 2016-utgivelse betyr, hva et spill er, om bare spill bør være med, hvor lange titlene på kategoriene bør være, hvor mange tegn tekstbeskrivelsen bør være på. Dere skjønner, de sedvanlige viktige LOLbua-diskusjonene.

PS: Hør podcastutgaven der vi går gjennom årets spill her

Til slutt satte vi en strek og ble enige om å lage hver våre lister og blande de sammen til en gedigen lapskaus. Og det får du servert her. To lister fra hver av oss i tre dager. Vi opererer med ulike farger for Magnus, Jon Cato og Lars så du skal vite hvem som mener hva. God fornøyelse:

ÅRETS GJØKUNGE

Spillet som trengte seg inn i samlingen og mest effektivt spolerte spilling av andre titler i året som gikk.

World of Warcraft: Legion – WoW kommer stort sett i veien for alt, det være seg andre spill, nattesøvn, jobb, venner, familie, mat, toalettbesøk eller kroppshygiene. Legion er en ypperlig påminner om at det finnes slike krefter i universet menneskeheten ikke er ment å lefle med.

 Overwatch – Denne setningen er skrevet mens jeg venter på å finne team til neste runde.

The Witcher 3 – Rollespillet som spiser andre rollespill til frokost. Hvorfor dra til andre fantasy-verdener for å drepe orker når det fremdeles gjenstår 100000 timer med blomsterplukking med Geralt?

VINNER: Overwatch – Blizzards skytespill har klart prestasjonen å ikke bare bremse resten av spillingen min; Også bøker, filmer og tv-serier har havnet i bakerste rekke det siste halvåret. En kontinuerlig berg-og-dalbane av lykke og depresjon, alt etter hvordan formkurven i competitive utarter seg. Jeg har merkelig nok fremdeles venner, kjæreste og familie, men jeg husker ikke i farten navnet på noen av dem.

Prisen for minst overraskende vinner går til Magnus Tellefsen og Overwatch

ÅRETS FLØRT

Spillet det svir mest å vite at jeg aldri kommer til å fullføre.

XCOM 2 – Den perfekte oppfølgeren til den perfekte remaken av det perfekte strategispill. Like deler engasjerende og tidkrevende, og merkelig nok konstant nedprioritert.

The Witness – Myst, bare i form av rutenett. Elsket det mens det pågikk, men umulig å komme tilbake etter en stund, når Beautiful Mind-koblingene ikke ligger like friskt i hukommelsen.

 Total War: Warhammer – Det hemmelige spillet jeg trente i hele sommer for å bli flink til, og som jeg fremdeles sparker meg selv for ikke å spille mer.

VINNER: XCOM 2 – Jeg forstod aldri helt hvorfor jeg ikke spilte XCOM 2 mer i ettertid, men jeg kom aldri en gang i nærheten av å fullføre det. Elsket det mens det pågikk, og kanskje litt høy terskel for å hoppe tilbake i det, nå som det har gått litt tid.

Magnus kåret XCOM2 som vinner. Nå begynner det å ligne på noe.

BESTE SPILLITTERATUR 2016

Fordi du blir smartere av å lese enn å spille.

Keza MacDonald & Jason Killingsworth – You Died – En følelsesladd mimrestund gjennom Dark Souls skrevet av en håndfull journalister og kritikere. Spill vekker følelser, gode forfattere bearbeider følelsene om til skrevne opplevelser. Det lykkes Keza og Jason med. Dette er en nærmest kronologisk gjennomgang av spillets områder og temaer med en perfekt blanding innsiktsfull analyse og følelsesladd nostalgi.

The Art of Atari – Jeg er ikke så glad i kaffebordsbøker (eller hva det nå heter på norsk), men denne telefonkatalogen stappet med kunst, tegninger og covere fra Ataris mange spill på 70- og tidlig 80-tall er utrolig fascinerende. Jeg elsker den håndtegnede stilen som preger mye av kunsten, retrofuturismen og blandingen av realisme og fantasi. Atari produserte mye visuell spillkunst i konsepttegningene og coverarten sin. Denne kan jeg bla i i timesvis uten å gå lei.

John Szczepaniak – The Untold History of Japanese Game Development – Vi som er fra vesten (og som ikke kan japansk) tror liksom vi har en grei oversikt over japansk spillhistorie, men Szczepaniaks bok avslørte at jeg kunne ikke en dritt. Szczepaniak reiser på kryss og tvers i Japan og snakker med vanlige utviklere – ikke Miyamoto, Kojima og Inafune – men folk som jobbet med dataspillprogrammering på 80-tallet eller i Konami i gamle dager. Vi får historier fra det som for oss er den ukjente computerrevolusjonen i Japan på 80-tallet og en masse fascinerende anekdoter og betraktninger om arkadespill, konsollspill og spillbransjen i Japan fra stemmer vi sjelden hører fra her i vesten.

VINNER: The Untold History of Japanese Game Development

Fordi jeg ELSKER å lære noe nytt, og denne boken er en av de mest fascinerende jeg har lest på mange år. Her er typer og karakterer fra den japanske spillbransjen jeg aldri har hørt om før. Helter og skurker og profittører som males med brede og tydelige pennestrøk.

Dette er da en DVD? Muligens et helt misvisende bilde.

BESTE NORSKE SPILLMEDIE SOM OVERLEVDE MEDIEAPOKALYPSEN

Fordi mediebransjen har kuttet så og si all spilldekning det siste året og de få som holder ut fortjener honnør.

Pressfire.no – Det har gått et år siden Dagbladet/Aller Media bestemte seg for å skille lag (som det så fint heter i businesspråket) med Pressfire.no. Jarle Grindhaug og Erik Fossum tok med seg selskapet sitt ut og satset fulltid alene. Om det kommer til å gå bra er for tidlig å si ennå, men siden frislippet har de lykkes med å holde hodet høyt, levere dagsaktuell journalistikk og fortsette å være en viktig stemme innen norsk spilljournalistikk.

Level Up – VG fikk kalde føtter for sin gigantsatsing på VGTV og Level Up var et av mange program som måtte ut. Rune og Karl tok hjertebarnet med seg til Patreon og takket være en engasjert fanskare har de klart å fortsette med å lage videoer om dataspill på YouTube. Level Up mangler kanskje seertallene de hadde under VG, men integriteten er fortsatt høy og det er moro å kunne se spillstoff på YouTube som man kan stole på har journalistisk integritet.

Gamer.no – Også Gamer.no har vært gjennom turbulente runder med eier- og fokusskifte. Nettsiden var tidlig ute med esport og satser i dag høyt på å drifte Norges største esport-ligaer og rapportere fra frontlinjene til esport-kulturen. Dette er en satsing som ser ut til å lykkes. Jeg er en av dem som samler mer dybdestoff om tradisjonelle spill og mer vekt på kulturopplevelsene, men jeg vil likevel applaudere Gamer.no med å ta et klart og fremtidsrettet valg rundt sin fremtid og profil.

VINNER: Pressfire.no – Fordi de våger å satse på tradisjonelt kulturstoff rundt spill. De tar spill seriøst, de har blitt mindre tabloide enn de var under Dagbladet og de jobber hardt for noe de brenner for. All ære til både Level Up og Gamer.no, men jeg gir i år en ekstra liten blomst til Erik og Jarle.

Lars fikk lage omtalen til Destiny – The Rise of Iron. Siden har han ikke hørt noe fra Pressfire.

Årets mest irriterende spillfigur 2016

Fordi det er deilig å ha noen å hate.

Cindy Aurum i Final Fantasy XV – Datteren til stadig tilbakevendende Cid i Final Fantasy-serien provoserer umiddelbart med en grusom påkledning og enda verre humør. Sørstatsdialekten som går igjen hos flere av figurene i spillet er gjennomgående påtatt og ulidelig munter.

Bilen Regalia i Final Fantasy XV – Den ser fet ut, men kan ikke kjøres på noe annet sted enn på veiene. Her har man tatt de dårligste sidene ved bilkjøring i Grand Theft Auto-serien: Å måtte høre på kjedelige samtaler eller følge andre biler, uten at det skjer noe action. Lavmålet hittil var meldingen om at jeg måtte hold følge med bilen foran ELLERS VILLE SPILLET VÆRE OVER!? Alt man trengte da var å holde inne gassen.

VINNER: Ignis Scienta i Final Fantasy XV – Med den dårligste engelskaksenten noen sinne i et dataspill er Ignis, en av de fire i boybandet, helt klart det jeg irriterer meg mest over i Final Fantasy XV. Han uttaler ord på måter ingen har hørt tidligere i en søken om å være mest mulig posh og fancy. Fancy Fantasy? Nei takk. Heldigvis kan man endre språk, men det er for sent. Jeg hater allerede Ignis. Terningkast 4.

Ignis. Du får bare lyst til å mose han i trynet.

Beste 2016-TV-serier inspirert av filmer

Fordi film var best på 80-tallet og TV er best post 00-tallet.

Lethal Weapon – Dødelig våpen 1 & 2 er de beste buddy cop-filmene noen sinne. Sånn er det bare. TV-serieversjonen? Not so much. Her kopieres filmene så til de grader at jeg konstant sammenligner originalen med kopien der sistnevnte ikke kommer godt ut. Første episode er grei, men nei. Sett på: ViaPlay

Shooter – 2007-filmen med Mark Wahlberg er en av mine guilty pleasures som jeg gjerne ser et par ganger i året. I TV-serien spiller Ryan Phillippe skarpskytteren Bob Lee Swagger som kan treffe det meste fra hundre tusen mil avstand. Phillippe er ikke så veldig overbevisende, skytingen mangler trøkk og det skjer lite de første.. 8 episodene? Klarer tydelig vis ikke slutte å se. Sett på: Netflix

VINNER: Westworld – Jeg avsluttet nettopp siste episode av tv-serien Westworld og nekter å tro at filmversjonen er bedre. Holy shit så awesome dette er. HBO spruter penger på tv-skjermen. GIVE IT TO ME!  Scfiwestern visste jeg ikke fantes, men dette er bra. Jeg elsker å tolke hva som skjer og gjette fremtidige hendelser. Nesten perfekt. Sett på: HBO

PUT ON SOME CLOTHES.

Forresten. Ikke glem julekalenderen på Level Up der gutta forteller om sine spillfavoritter fra året som gikk. Du kan også vinne amazaaxing premier i quizzen som vi lager.

LOLbuas julekalender luke 15: Super Mario Run

Alt var planlagt og tilrettelagt. Dagens luke skulle selvsagt handle om Super Mario Run – Nintendos første virkelige spill til mobil (Pokemon Go er Niantic og Miitomo er ikke et spill). Global lansering 15. desember.

«Global»

Men så glemte jeg at det tross alt handler om Nintendo. I skrivende stund sitter gråtende australske gamere og peker på klokka og roper «OM FØRTI MINUTTER ER DET 16. DESEMBER» mens den australske app storen fortsatt insisterer på at Super Mario Run skal lanseres den 15.

Jeg er også i ventemodus. Under frokosten i morges sjekket jeg App Store i håp om å hente spillet før min daglige pendling til Hamar.

No go.

Ved ankomst på kontoret klokka 09:00 sjekket jeg på nytt, i håp om å kunne spille og analysere med kolleger i Krillbite.

No go.

Ved lunsj sjekket jeg på nytt, kanskje litt enhåndsspilling med mobil i ene hånda og min Jarlsberg Lettost-skive i den andre?

No go.

Spådom

Her er min spådom om hvordan spillet kommer til å bli lansert om noen timer:

  • Nintendo venter til 09:00 Western Standard Time (18:00 her i Norge) før de trykker LAUNCH
  • Fem millioner spillere sitter frenetisk og refresher app store og jubler høyt
  • Apples servere kræsjer, nedlastingen går som sirup, telefoner kræsjer, folk blir hysteriske
  • En time senere har de første folkene fått lastet ned spillet, men det viser seg at man må registrere en egen Nintendo-konto for å få spille spillet. Nintendos server går ned umiddelbart idet flere hundre tusen spillere braser inn hvert minutt for å registrere seg
  • Noen heldige spillere slipper gjennom det nettrafikkbaserte nåløyet og kommer inn i det faktiske spillet, men Nintendos onlineverifikasjon før hvert nivå (for å forhindre piratkopiering) gjør at spillet henger seg ni av ti ganger når du prøver å starte et nytt brett fordi flere hundre tusen spillere prøver å spille samtidig som deg
  • Vi går til sengs, skuffet og frustrert og forbanner Nintendo herfra til evigheten

DU HØRTE DET HER FØRST!

Om du vil korte ventetiden på frustrasjonene kan du jo kikke på dagens Level Up-kalender og bryne deg på nok en oppgave fra oss i LOLbua:

LOLbua julekalender luke 14 – Star Wars Rogue One

Jeg er gammel nok til å ha sett Jediridderen vender tilbake på kino. Hva som var min favoritt blant Star Wars-filmene da jeg vokste opp har endret seg. Jeg tror det er en utvikling mange andre Star Wars-fans på min alder kjenner seg igjen i.

Imperiet slår tilbake

Den første favoritten var A New Hope. Jeg elsket Luke Skywalker. Jeg kjente igjen drømmene og lengselen etter eventyr. Jeg elsket eventyrhistorien om gutten som vant prinsessa og halve kongeriket.

Så var det Return of the Jedi. Gutten var blitt eldre og jeg var blitt eldre. Et forsonende oppgjør med far. Fantastiske heltedåder og den ultimate seier.

Men så, et stykke ut i tenårene, begynte man å helle mot The Empire Strikes Back. Hvor heltene er tvunget opp i et hjørne. På flukt. På bakbeina. De onde vinner og håpet svinner. Og den har vært favoritten siden da.

De fleste Star Wars-fans elsker The Empire Strikes Back. Det er en film uten en naturlig start og slutt, en bro mellom Episode IV og Episode VI. Men det er en film som lar oss bli kjent med de overfladiske heltene fra forgjengeren og som nekter å innfri alle forventninger vi har fra tradisjonelle heltefortellinger fra Hollywood. Det er en film full av desperasjon, frykt, tap, savn og sorg. Imperiet slår tilbake er en film som tar heltefortellingen fra forgjengeren alvorlig og forsøker å gjøre konflikten mer troverdig.

Rogue One

Rogue One spiller på mange av de samme strengene. Det er en film som bygger opp under universet så mange av oss har blitt glad i. Det er en film som tar kunnskapen og det etablerte seriøst, men samtidig våger å stake ut nytt og ukjent terreng i Star Wars-landskapet.

Det er vanskelig å si for mye uten å spolere handlingen. Så jeg nøyer meg med å fortelle hva jeg liker med Rogue One. Ingen historiespoilers her men avhengig av hvor spoilertolerant du er får du vurdere selv om du tør:

  • Jeg liker hvordan filmen bygger opp mot A New Hope med en detaljrikdom og en presisjon som ser naturlig og lettbeint ut på lerretet men som må ha vært vanvittig krevende å planlegge og realisere.
  • Jeg liker hvordan Rogue One introduserer et helt nytt persongalleri med spennende figurer som jeg gjerne skulle tilbrakt enda mer tid sammen med (tegneserier og bøker kan gjøre en kjempejobb her).
  • Jeg liker hvordan filmens kulisser, skjermer og omgivelser stemmer overens med de påfølgende filmene. Jeg fikk lyst til å løpe hjem og se Episode IV da rulleteksten startet.
  • Jeg liker hvordan Rogue One holder seg tro mot kjernetemaene til George Lucas i Star Wars.
  • Jeg liker referansene til spin-off-seriene Star Wars Clone Wars og Star Wars Rebels – som er en del av det offisielle universet.

Var det noe jeg ikke likte? Tja, man må ha litt suspension of disbelief i noen scener med CGI-gjenskapte personer fra Episode IV, men det går greit.

Terningkast 5. Beste Star Wars siden Imperiet slår tilbake. Gå og se den.

Og ikke glem å se Level Ups julekalender i dag. Ny oppgave venter!

LOLbuas julekalender luke 11 – Byråkrati fra Douglas Adams

I dag leste jeg min tidligere kollega Asbjørn Slettemarks slakt av TV-serien Dirk Gently’s Holistic Detective Agency.

Jeg har alltid vært fan av Douglas Adams, men jeg har aldri lest Dirk Gently-bøkene. Jeg pleide selvsagt gjennom Hitchhikers Guide to the Galaxy-bøkene da jeg var ung, men jeg må innrømme at det gikk raskt nedover etter første boka og de to siste var temmelig forglemmelige affærer.

Nysgjerrig

Egentlig har jeg vært mer opptatt av Douglas Adams som person enn Douglas Adams som forfatter. Det finnes mange andre forfattere som er både skarpere og morsommere enn Adams, hvis vimsete innfall er fortryllende i Hitchhikers Guide men mer anstrengt andre steder.

Noe av det jeg likte mest med Douglas Adams var at han var en mann som ble styrt av sin nysgjerrighet. Han kastet seg over nye utfordringer kun fordi han var nysgjerrig. Han jobbet sammen med Steve Meretzky da Infocom skulle lage et teksteventyr av Hitchhikers Guide to the Galaxy, og lagde senere et helt eget teksteventyr for Infocom kalt Bureaucracy.

douglas-adams-steve-meretzky
Douglas Adams og Steve Meretzky lagde eventyrspillet Hitchhikers Guide to the Galaxy sammen.

Jeg fikk ikke særlig lyst til å se Dirk Gently-serien etter å ha lest Slettemarks slakt i dag, derimot ble jeg inspirert til å tørke støv av mitt gamle eksemplar av Bureaucracy som jeg fyrte opp igjen nå i ettermiddag. Bureaucracy er et absurd eventyrspill som går ut på å få endret adressen din slik at du skal få posten din tilsendt hjem. Et mareritt av byråkrati og skjemavelder og ansvarsfraskrivelse som kanskje kunne vært en vel så aktuell politisk kommentar i dagens NAV-velde.

OK, NÅ BLE DET VEL POLITISK HER I ADVENTSTIDA, VI GIR OSS DER!

Om du ikke har Bureaucracy selv kan du kose deg med et overblikk over alle «feelies» inkludert i eska her. Incocom var berømte for det fantastiske innholdet i spilleskene sine som fungerte som bakgrunnsinfo og stemningsskaper for spillene.

move5

Og så må du selvsagt huske å kose deg med dagens kalenderluke i samarbeid med Level Up:

LOLbuas julekalender luke 10 – DJ Radboss

En gang for lenge siden da tiden ikke var noe som forsvant i et sort hull hver eneste dag og der man faktisk hadde tid til å kjede seg og prøve seg frem og finne hobbyer brukte jeg å mikse musikk.

DJ

Da jeg jobbet på Faro-journalen hadde vi et samarbeid med Pioneer. Det medførte at vi i redaksjonen kunne kjøpe hifi-utstyr til kostpris. Pioneer hadde også DJ-utstyr, og her så jeg mitt snitt. Sammen med en venninne kjøpe jeg to CD-spillere og en tokanalsmikser som jeg satte opp hjemme og begynte å øve på.

Deretter fulgte Serato, en boks man kobler til en datamaskin slik at man kan streame musikkfiler til CD-spillerne. Det ble en revolusjon for meg som mikser, jeg begynte å mikse sammen sett, prøve meg frem, leke med effektbokser og rett og slett ha det gøy.

Jeg har aldri spilt et instrument men jeg har alltid vært glad i musikk. Og DJ-miksing er for meg det nærmeste jeg kommer å fremføre musikk. Å velge ut et utvalg låter og så mikse dem sammen foran et dansegulv er en fantastisk følelse. Å sitte inne på kontoret med døra igjen, ungene i seng og en mikser, en whisky og to CD-spillere er nesten like moro.

DJ Radboss

Det hender jeg børster støvet av utstyret og tar det med ut. På sommerfesten i borettslaget. På årets hyttetur med LOLbua-crewet. Og ved spesielle anledninger. For tre år siden mikset jeg et live DJ-sett med spillmusikk som vi streamet hos RadCrew. Det mikser alt fra chiptunes til moderne spillmusikk. De første 40 minuttene er ok, mange fine overganger, mange fine låter. Så begynner det å falle fra hverandre – jeg bommer på overganger – 50 sekunders låter får avslutte før jeg rekker å cue neste låt, og generell panikk tar overhånd. Men første halvdel er jeg fortsatt fornøyd med. Så sjekk den gjerne ut om du trenger bakgrunnsmusikk i adventstida:

Sjekk også ut dagens kalenderluke i samarbeid med Level Up:

LOLbua julekalender luke 8 – Conan og Fallon

Vi er gamle gubber i LOLbua og av og til (ok, litt for ofte da) lener vi oss frem i gyngestolen og hever en skjelvende knyttneve over hodet mens vi proklamerer at nå, lille venn, nå skal vi fortelle deg hvordan det var i gamle dager da spill var spill og gamere var gamere.

Talkshow

Man kan si mye rart om Jimmy Fallon som har USAs mest populære talkshow. Hans servile innslag med Donald Trump før valget er ekstremt pinlig. Fallon er en fyr som jatter med og fyller enhver stillhet med en høylydt anstrengt latter.

Men han er en gamer. Han elsker spill og han har åpnet døren for å slippe inn spillprodusenter på besøk. Og når de først er på besøk skinner det gjennom en genuin entusiasme for spill.

Sjekk bare klippet under her fra i natt, når Reggie Fils-Aimee fra Nintendo kommer på besøk med Super Mario Run og Nintendo Switch. Jeg tror ikke noen assistent har vært og briefet Fallon om Shigeru Miyamotos barndom, jeg tror det er ting Fallon vet fordi han elsker spill.

Jeg har sett det tidligere år, når spillfolk er i studio er Fallon i himmelen. Han har en litt innøvd men også genuin barnlig entusiasme for spill som er smittende.

Conan O’Brien – på den annen side – har ingen genuin entusiasme. Han representerer ironigenerasjonen og han legger ikke skjul på at spill er noe han ikke har peiling på. Likevel har hans segmenter med Clueless Gamer – der Conan som regel sitter og klager og gjør narr av spill – slått an.

Sarkastisk

Når Conan river spillene i fillebiter så gjør han det fra perspektivet til noen som ikke spiller. Og det er faktisk lærerikt å se på. “Han sier nøyaktig det jeg tenker om spillene du spiller” sa kona mi til meg da jeg viste henne noen Clueless Gamer-segmenter.

Conans observasjoner om spill er på mange måter mer relevante og viktigere enn spillanmeldernes observasjoner. Conan skjønner ikke språket og terminologien, han skjønner ikke spillereglene og premissene.

Han er det publikumet som spillprodusentene tror de skal nå med AAA-spillene sine og han forklarer hvorfor folk som ikke er gamere ofte driter en lang marsj i spill. Han avkler spill, rett og slett.

Litt slik som Brie Code gjør i sin artikkel Video games are boring.

Så hva var poenget med denne rallingen min da? Poenget er at enkelte gamere nå sutrer over at Nintendo besøker Jimmy Fallon for å vise frem Switch. De sutrer over at Conan river yndlingsspillet deres i fillebiter og ikke behandler det med respekt.

Men det vi egentlig bør være er glade for at disse talkshowene – med millioner av seere utenfor gamersegmentet – har sluppet spillene våre inn i varmen. På hver sin måte.

Ralling

FOR DA JEG VAR UNG ble spill aldri nevnt i mainstream-media, med mindre det handlet om FARLIGE VOLDSSPILL, AVHENGIGHET eller UNGDOM SOM KASTET BORT LOMMEPENGENE SINE. Spill ble ikke anmeldt og omtalt som kultur. Spill ble ikke nevnt i det hele tatt. DET VAR BORTKASTA TID OG ØDELA HJERNENE VÅRE!

fevennen

Så jeg er glad for at spill nå blir spilt på Jimmy Fallon og Conan O’Brien. Det er en anerkjennelse av spill som kultur og en normalisering av hobbyen vår. Takk Jimmy og Takk Conan.

Dagens julekalender fra oss og Level UP med quiz og muligheten til å vinne masse godis ser du her.

LOLbuas julekalender luke 6 – Ueda eller Uenjet

Enkelte tidligere spillanmeldere og spilljournalister får abstinenser når de ikke lenger får tilsendt disker og koder til alt som kommer av spill en uke før spillene lanseres. Jeg har det heldigvis ikke slikt lenger, jeg har nok spill å spille og jeg klarer fint å kjøpe spillene etter de er lansert.

Debatt

I tillegg er det moro å følge debatten rundt spillene før de lanseres. Tidligere har jeg vært på grensen til inhabil, jeg har spilt «fasiten» mens engasjerte gamere har debattert om spillet blir bra i kommentarfelt og forum. Nå sitter jeg på utsiden sammen med gamerne og koser meg med debatten om spill som straks skal lanseres, som alle spekulasjonene rundt The Last Guardian som preger alle spillsider denne uka.

Fun fact: I løpet av utviklingstiden til The Last Guardian har Ubisoft lansert tyve(!) spill i Assassin’s Creed-serien!

hqdefault

Det er noe kjedelig med kritikerroste spill. De som blir hyllet av et enstemmig kritikerkorps og av samtlige spillere som klassikere. Vi snakker om spill som Uncharted 4, et spill «alle» er enig om er kjempebra. Det perfekte er kjedelig, friksjonsfritt og trygt. Det perfekte mangler ofte særpreg og identitet.

Uperfekt

Derfor gleder det meg at kritikerne er delt rundt Fumito Uedas spill The Last Guardian. Mens Jarle Hrafn Grindhaug i Pressfire er i ekstase og nesten overtalte meg til å spytte ut 1700,- for samleutgaven av spillet i en chat med meg i dag er Jim Sterling kjølig. Vår egen Lars Richard – som fortsatt får tilsendt en del promoer av spill – er også veldig ambivalent til spillet så langt.

Det er moro å se hva de ulike kritikerne fokuserer på. Noen kritiserer spillets tekniske problemer – lav billedoppdatering og andre grafiske problemer. Andre klager over at det er vanskelig å få den digre pelsdotten i spillet til å gjøre hva man ønsker. Noen mener kontrollen er dårlig, mens andre mener hele spillet er utdatert. Spillkritikk fra hjernen, kald og analytisk.

Andre, derimot, skriver fra hjertet. Rene kjærlighetsbrev til spillets handling, figurer og spillverden. De ser forbi skavankene og feilene og inn i spillets sjel, som de mener er umåtelig vakker og verdifull. Kanskje er de blendet av kjærligheten?

151766

The Last Guardian er kanskje som et dikt? Poetisk og nydelig for dem som tolker ordene og skaper bilder av lyrikken, platt og kjedelig for dem som analyserer setningstruktur og grammatikk?

Når kritikerne ikke klarer å enes om en dom gjør det meg sulten på å spille spillet selv for å komme til min egen konklusjon. Det gjør meg nysgjerrig på hva jeg selv kommer til å vektlegge under opplevelsen. Kommer jeg til å se lyset til Jarle og Rune, eller kommer jeg til å spise mørket som Jim Sterling? Til helga får jeg svaret.

Frem til da skal jeg fortsette å utfordre dere i Level Ups julekalender. Her er dagens luke:

LOLbuas julekalender luke 5 – Jeg hater film

Jeg pleide å være en filmelsker, jeg gikk på kino flere ganger i uka, skrev anmeldelser for meg selv, oppsøkte obskure festivalvinnere på video og i kinomørket og kjøpte både laserdisc og DVD. Men de siste årene har jeg måttet erkjenne noe nytt: jeg hater film.

Eller for å si det litt mer korrekt: jeg hater moderne film. Jeg er blitt eldre og mange vil nok plassere meg i den gigantiske sekken full av kultursynsere fra Oslo-gryta som leter etter finkultur i søppelkultur og som hovent og arrogant fnyser av det folkelige og tilgjengelige. Jeg kjenner meg litt igjen i den beskrivelsen, altså.

Men jeg har rett og slett ikke tålmodighet til å se middelmådige filmer lenger.

Møkkafilm

I et anfall av giddeløshet og angst for mandag morgen endte jeg opp på sofaen i går kveld med suksessfilmen Now You See Me på Netflix. Kanskje den verste filmen jeg har sett i år. En actionthriller med fire tryllekunstnere som skal ta hevn mot systemet. En umotivert collage av actionscener og oppjagede kameraer som kretser og sirkler rundt Woody Harrelson og tre mindre kjente skuespillere som frelser arbeiderklassen og viser fingeren til makta fra teaterscenen.

Jeg er sikkert ikke den eneste som blir angrepet av apati når jeg scroller meg gjennom utvalget på Netflix. Jeg flikker meg forbi filmcovere og titler som ikke frister i det hele tatt. Jeg stirrer tomt på beskrivelsen av thrillere, dramafilmer og actionfilmer som ikke vekker noe nysgjerrighet eller interesse i meg i det hele tatt.

Criterion

I en periode i høst hadde jeg det som plommen i egget. Jeg snek meg inn bakdøra til Hulu, den amerikanske strømmetjenesten som samarbeidet med Criterion Collection – en kurator for klassiske og spesielle filmer som prøver å bevare filmhistorien for oss. I løpet av en måned så jeg mange strålende filmer.

Jeg så The Salesman, en dokumentar om bibelselgere i USA på 60-tallet. Et beksvart møte mellom kapitalisme, religion og menn i dress som selger sjela si for å dytte inn en illustrert bibel i et fattig hjem som egentlig ikke har råd til å betale for den.

Jeg så japanske filmer som Kurosawas Ikiru, om en japansk kontoransatt som får kreft. Deretter House, en surrealistisk skrekkfilm fra 70-tallet som er et fantastisk og absurd sanseangrep fra start til slutt.

Russiske krigsfilmer er mer enn den populære Stalingrad. Jeg ble fysisk kald av å se hviterussiske partisaner kjempe for livet i endeløse snømasser i den filosofiske krigsfilmen The Ascent.

Og hva med Zatoicihi? Kanskje den største japanske filmserien noen gang om en blind japansk samurai som reiser rundt som massør og hjelper de undertrykte. Ja, jeg hadde sett Takeshi Kitanos moderne remake av filmen, men takket være Criterion og Hulu fikk jeg muligheten til å se originalen og.

Men så forlot Criterion plutselig Hulu for å starte sin egen strømmetjeneste og plutselig var bakdøra til filmskattene borte.

Eksponering

Jeg er ute etter å vokse og lære og bli eksponert for nye og spennende tanker, enten det handler om film, spill, bøker eller musikk. Jeg koser meg med spesialprogrammer på Radio Nova om musikksjangere jeg ikke har noe forhold til fordi jeg blir eksponert for spennende musikk som jeg aldri hadde oppdaget på annet vis. Og jeg er umåtelig glad for at vi har kuratorer som Criterion som kan ivareta, anbefale og eksponere meg for filmer som jeg aldri har hørt om og som ikke er tilgjengelig noe annet sted.

Jeg savner Criterions strømmetjeneste. Jeg merker det hver gang jeg er inne på Netflix og ser etter en film. Med Criterion hendte det at jeg bare valgte en tilfeldig film. Ikke alt var like fantastisk, men hver eneste film føltes unik og spesiell og jeg lærte masse av alt jeg så. Jeg lærte om andre kulturer, om filmhistorie og om filmspråket.

Jo eldre man blir jo mindre blir behovet for tidsfordriv. Tid blir verdifullt og hva man bruker tiden på blir viktig. Jeg får aldri tilbake tiden jeg kastet bort på å se Now You See Me. Filmen hjalp meg å slå ihjel en søndag kveld, men det var også alt. Jeg trenger mer enn det fra filmene jeg ser, og derfor – kjære leser – skygger jeg unna det meste som kommer av moderne filmer. Jeg går neppe glipp av noe ved å drite i Dr. Strange, Now You See Me 2, Star Trek-filmene og Inferno. Gi meg Criterion eller gi meg en bok.

Eventuelt sjekk ut dagens julekalender fra LevelUp, med nok en oppgave fra oss i LOLbua: