Kategori: Jon Catos blogg

Virtuelle landegrenser

Virtuelle landegrenser irriterer meg skikkelig på internett. Jeg snakker selvsagt om geografiske restriksjoner på innhold. Om YouTube-videoer man ikke får lov å se fordi «opplaster har ikke gjort innholdet tilgjengelig for ditt land». Om filmer man ikke får kjøpe fordi de ikke er tilgjengelig i Norge ennå. Og om musikk som kun er for salg i utvalgte regioner.

Jeg skjønner hvorfor det er sånn. At man i oldtiden før global digital distribusjon var mulig satte opp kompliserte distribusjonsstrukturer og rigide rettighetskontrakter for å lisensiere ut innhold til lokale distributører. Men slik er det ikke lenger.

Når jeg har oppdaget en sang fra 1989 jeg vil inkludere i DJ-biblioteket mitt og finner denne på Beatport og får beskjed om at den 31 år gamle sangen har «Territory Restrictions», så er det ren og skjær idioti. Noen i andre enden gikk glipp av et salg der og da fordi en eller annen obskur label i Tyskland sitter med Europa-rettighetene til låten for å trykke opp 50 eksklusive 12-tommere.

Film- bok- og musikkbransjen er dinosaurer i underholdningsbransjen, som insisterer på å holde liv i utdaterte distribusjonsmodeller. Ja til digital distribusjon uten regionssperrer og virtuelle landegrenser.

Raging Bull

Martin Scorseses klassiker Raging Bull har dukket opp på min favorittstrømmetjeneste Criterion Channel, og i helgen så jeg filmen på nytt for første gang på 25 år. Den er like sår og brutal som første gang jeg så den, og DeNiro har aldri spilt bedre.

Akkurat som i The Irishman har Joe Pesci og Robert DeNiro de to sentrale rollene, og de spiller strålende. DeNiro som den ustabile og selvdestruktive bokseren Jake LaMotta, Pesci som hans bror som prøver å kontrollere og guide ham i riktig retning.

Filmen balanserer mellom å vise den brutale fysiske volden i ringen og den psykiske volden i hjemmet til LaMotta. Scorsese har stålkontroll på regien og skuespillerprestasjonene er fenomenale. DeNiro går fra sitt slankeste og mest veltrente til en 100 kilo tung tykkas i løpet av filmen.

Scorsese var i vinden i fjor for å våge å være kritisk mot de kunstneriske kvalitetene til Marvel-filmene. Men la oss være ærlige nå: Marvels samlede filmproduksjon kan ikke måle seg med Scorseses beste filmer.

Sykt sint svenske

Jeg har sett dette seks minutter lange klippet av en svenske som prøver å sykle opp en bakke i skogen tre ganger nå, og jeg ler mer og mer for hver gang. Han blir så sint på seg selv. Sykkelen. Bakken. Hjelmen. Og verden. For at han ikke klarer å sykle.

Det er raseri på grensen til kunst.

PEGI

I mai kommer et nytt innholdsmerke fra PEGI som skal håndtere problematikken med loot-bokser. Et eget merke for «In-Game Purchases» kan akkompagneres med «Includes paid random items».

Denne merkingen betyr kort sagt at det finnes loot-bokser i spillet som kan kjøpes for ekte penger. Også loot-bokser som kan kjøpes av virtuelle penger får denne merkingen hvis det er mulig å kjøpe de virtuelle pengene for ekte penger.

Som man ser av eksempelgrafikken over virker det altså som det går an for et spill å få aldersgrense tre år selv om det inneholder loot-bokser som kan kjøpes for ekte penger. Det ser med andre ord ut som spillselskapene har klart å lobbye inn et kompromiss slik at de unngår å få 18-års-grense på spill som FIFA som har vært spesielt kritisert fordi Ultimate Team-modusen med å kjøpe pakker med spillkort balanserer på grensen til gambling.

Svensk superthriller

Vi endte opp med å binge den svenske TV-serien Kalifat, kona og meg. Vi begynte på søndag, og brukte stort sett hele mandagen på å se alle åtte episodene av SVT sin høydramatiske skildring av IS-terrorister i Syria og Sverige.

Kalifat handler om svenske islamister som har reist til Syria for å bli IS-krigere. Kona til en av krigerne får tak i en mobiltelefon og tar kontakt med svensk etteretning for å prøve å komme seg derfra. Hun har informasjon om et nært forestående terrorangrep i Sverige. Og dermed er dramaet i gang.

Kalifat er intens, nervepirrende og gripende, og fordi det hele er svensk føles det mye nærmere og mer realistisk enn f.eks. Homeland. Skuespillerne er helt topp, og hele serien er en berg- og dalbane av frustrasjon, frykt, sinne og maktløshet. Ikke minst klarer serien å lande hele historien på en fortreffelig måte.

Dette er svensk krimdrama på sitt beste siden Broen. Binge den på Netflix du og!

Gjenspiller Odyssey

Ryktene vil ha det til at 2020 blir Marios store år på Nintendo Switch, med en rekke nyutgivelser av klassiske Super Mario-spill, og forhåpentligvis noe helt nytt også. Ifølge ryktebørsen snakker vi om oppussede versjoner av Super Mario Galaxy, Super Mario Sunshine og Super Mario 64. Anledningen er 35-års-jubileet for spillet Super Mario Bros.

Selv om jeg veldig sjelden spiller remakes, må jeg si at jeg er ikke helt fremmed for å gjenbesøke klassiske Mario-spill. Mye fordi jeg har barn som aldri har prøvd disse spillene før. En av de fine tingene med å ha barn er at man kan oppleve ting på nytt sammen med barna sine, og kanskje få nye perspektiv på klassiske opplevelser via unge og uvitende øyne.

Jeg ble så inspirert av nyheten, at jeg bestemte meg for å ta en ny gjennomspilling av briljante Super Mario Odyssey. Helt fra scratch. Søndagen gikk med til å sanke måner i Sand Kingdom, Lake Kingdom og Metro Kingdom. Jeg kom opp i 130 før yngstemann endelig fikk ta over. Nå er han i gang med sin egen gjennomspilling.