Taika Waititi lager Star Wars

Thor: Ragnarok er kanskje min favoritt blant alle Marvel-filmene. Av den enkle grunn at den er laget med glimt i øyet og uten en eller annen klam og for stram kreativ hånd presser produksjonen inn i det samlebåndet de fleste Marvel-filmene er produsert på. Regissør Taika Waititi fikk spørsmål om hvordan han klarte å lage en så lettbeint, artig og sprudlende film som skilte seg litt ut fra resten av Marvel-filmene, og svarte humoristisk at det hjalp å filme på New Zealand så ikke Disney kunne snoke rundt på settet og korrigere alt mulig hele tiden.

Jeg har vært fan av Taika Waititi lenge. Han lager filmer fulle av optimisme og glede og en slags naiv og smittende humor. Min favorittfilm fra Waititi er Hunt for the Wilderpeople, en usedvanlig varm og lun fortelling om en tykk adoptivgutt og en gretten stefar.

Når Disney nå har fortalt at Waititi skal få lage en Star Wars-film er det bare å håpe på det beste. Disney er ikke kjent for å ta sjanser i Star Wars-franchisen. Phil Lord og Christopher Miller som lagde The Lego Movie skulle opprinnelig regissere Han Solo-filmen Solo, men fikk sparken fordi de ønsket å lage den mer som en komedie enn en actionfilm, og den trauste veteranen Ron Howard ble hyret inn for å fullføre filmen. Jeg håper Waititi får mer eller mindre frie tøyler til å gå amok i Star Wars-universet.

Waititis evne til å kombinere det lettbeinte med det alvorlige, til å få deg til å le samtidig som du tenker, er hans beste styrke. Jeg håper og tror vi får en Star Wars-film som føles mer som en Waititi-film enn enn George Lucas-film.

Red Sun

Den japanske skuespilleren Toshiro Mifune ville fylt 100 år denne måneden. Det feirer min favorittstrømmetjeneste Criterion Channel med et tilbakeblikk på en hel haug med filmer fra hans karriere. Han er selvsagt mest kjent for sine mange Kurosawa-filmer: Rashomon, Seven Samurai, Yojimbo og Hidden Fortress og mange flere. Han etablerte samurai-karakteren i japansk film, og inspirerte utallige andre skuespillere som fulgte i hans fotspor. Mifune er kanskje den største japanske skuespilleren i historien. Ifølge datteren hans kontaktet George Lucas ham i forkant av Star Wars, og tilbød han rollen som Obi Wan Kenobi!

I de mange filmene tilgjengelig på Criterion Channel denne måneden var Red Sun ukjent for meg. En bisarr spaghetti-western med Toshiro Mifune som livvakt for den japanske ambassadøren i USA på 1860-tallet. Sleng inn en sjarmerende skurk spilt av Charles Bronson, den originale Bond-piken Ursula Andress samt den originale Bond-regissøren Terrence Young, og du har en absurd og unik samurai-spaghetti-western. Glemte jeg å nevne at den franske storsjarmøren Alain Delon er med?

Dette er langt fra noen kvalitetsfilm, men vel verdt å se. Mifune har sitt sedvanlige intense nærvær, og Bronson har sjarm i massevis. Scenene med de to som gradvis går fra å være fiender til venner er kjempebra. Mye annet er ikke like bra.

Raging Bull

Martin Scorseses klassiker Raging Bull har dukket opp på min favorittstrømmetjeneste Criterion Channel, og i helgen så jeg filmen på nytt for første gang på 25 år. Den er like sår og brutal som første gang jeg så den, og DeNiro har aldri spilt bedre.

Akkurat som i The Irishman har Joe Pesci og Robert DeNiro de to sentrale rollene, og de spiller strålende. DeNiro som den ustabile og selvdestruktive bokseren Jake LaMotta, Pesci som hans bror som prøver å kontrollere og guide ham i riktig retning.

Filmen balanserer mellom å vise den brutale fysiske volden i ringen og den psykiske volden i hjemmet til LaMotta. Scorsese har stålkontroll på regien og skuespillerprestasjonene er fenomenale. DeNiro går fra sitt slankeste og mest veltrente til en 100 kilo tung tykkas i løpet av filmen.

Scorsese var i vinden i fjor for å våge å være kritisk mot de kunstneriske kvalitetene til Marvel-filmene. Men la oss være ærlige nå: Marvels samlede filmproduksjon kan ikke måle seg med Scorseses beste filmer.

Hullet på Netflix

Direkte på Netflix er det nye “rett på video”. Litt ufortjent, kanskje. Selv om Netflix egenproduserer mye møl, har de også produsert mange gode filmer og serier. Hullet er definitivt en av de bedre egenproduksjonene på kanalen.

Vi befinner oss i et futuristisk fengsel der man bor i en tomannscelle i en sjakt. Hver dag senkes et bord med mat ned sjakten og man får et minutt på å spise i etasjen sin før bordet reiser videre til neste etasje. De på toppen av sjakten får fritt valg blant de deiligste retter, de på bunnen får… vel. Du kan jo gjette selv.

Denne spanske klaustrofobiske sci-fi-grøsseren er full av god dialog og spennende øyeblikk. Premisset minner litt om kultfilmen Cube, for de som husker den.

God sci-fi reflekterer som regel vår egen samtid på et eller annet vis. Det gjør definitivt Hullet. Her er mye å tenke på når rulleteksten kommer.

Color out of Space

Som skrekkinteressert tenåring slukte jeg selvsagt alle H.P. Lovecrafts noveller. Lovecraft var en engstelig xenofob som fryktet alt som var fremmed og ukjent, og klarte å formidle denne følelsen av fremmedgjøring og skrekk på en ypperlig måte i tekstene sine. Men frykten for kosmiske krefter utenfor vår kontroll, for skapninger og dimensjoner vi ikke kan fatte, lar seg ikke så lett oversette til film. Det finnes utrolig mange dårlige adapsjoner av Lovecrafts tekster.

Richard Stanleys film Color out of Space er nok et forsøk på å filmatisere en Lovecraft-novelle, og selv om mye av filmen føles som en 90-talls rett-på-video-skrekkfilm, er det også en del som fungerer. Først og fremst Nicolas Cage, som bare fremstår som batshit crazy og snål fra start til slutt. Det er nesten som Cage har innsett at skuespillerkarrieren hans for lengst har blitt en parodi, og at han nå bare kan lage rare fjes og grimaser foran kamera.

Ok, så ille er det ikke. Cage spiller snålt, men bra. De andre skuespillerne i Color out of Space når ham ikke til knærne når det gjelder nærvær og utstråling i scenene.

Det som også fungerer er scenografien, fargene og følelsen av at det skjer ting som er utenfor vår kontroll. Color out of Space handler om krefter fra verdensrommet som vi ikke kan forstå, og det klarer filmen å formidle på en ypperlig og minneverdig måte.

Som Lovecraft-adapsjon er dette en av de bedre jeg har sett, men noen storfilm er det langt i fra.

285: Bubble Bobble returns – De beste spillene i 2012 og 2013 – Disneyrant

I arbeidet med å bearbeide det traumatiske 2010-tallet, går Jon Cato og Lars denne uken gjennom årene 2012 og 2013 for å finne ut hva som var beste spill, filmer, nyheter og minner.

Du får også høre en varm anbefaling av Bubble Bobble 4, og vi tester The Last of Us for å se se om det holder mål.

Pluss: Ville historier om fly som kolliderer, rage against Disney og mye mer.

Få også med deg forrige episode der vi blant annet snakket om det beste fra 2010 og 2011

Bli med i vår Discord-kanal
Følg vår facebookside
Bli med i vårt community LOLbua Entourage
Følg oss på Twitter
Vi er på Instagram
Vår hjemmeside

Slik var streamen da vi tok opp live

Her er musikken du hører

Journey – Original Game Soundtrack – “Nascence” by Austin Wintory
Eirik Suhrke – Spelunky OST – Mines A
Chipzel – Super Hexagon – Hexagonest Stage
Ben Prunty – FTL Advanced Edition Soundtrack: Hacking Malfunction (Battle)
Disasterpeace – Fez – Original Game Soundtrack – Puzzle
Sun Araw – Hotline Miami Soundtrack [OST] ~ Horse Steppin
Daniel Licht – Dishonored – Main Theme
Mari Yamaguchi – Mega Man 5 (NES) Soundtrack – ProtoMan’s Fortress Stage
M83 – Oblivion (feat. Susanne Sundfør)
Joe Hisaishi – Ni No Kuni – Wrath of the White Witch OST: Drippy
Gavin Parker, Marshall Parker, Sam Powell, Jim Soldi – Shadowrun Returns OST – Return of the Sixth World
Jakob Schmid – 140 Title Screen Music
Jake Kaufman – Ducktales Remastered Soundtrack – Moon Theme
Ari Pulkkinen – Resogun Soundtrack – Acis
“You’ve Got To Walk” by The Bedquilt Ramblers (Kentucky Route Zero)

Takk til våre produsenter, Cobrakar84, TTMXMP og Rolf Helge Øvergaard Ingebrigtsen, Kampsauen og alle dere andre som støtter oss.

Takk denne uken til Inger Emilie Solheim for episodeillustrasjonen!