Det er på tide med den årlige generalforsamlingen i LOLbua. Daglig leder Jon Cato får besøk av CEO Jostein Hakestad i Rad Crew. Mats stiller som ansattrepresentant. Hvem får beholde jobbene sine? Hvilke endringer vil Jostein innføre i LOLbua. Og hva slags performance review får vi for 2018?
Vi rekker også å snakke om spill og annen popkultur. Det blir prat om Resident Evil 2-remaken og Warhammer, Marie Kondo-rydding og helseprosjekter. Bungie vs Activision, Uncharted-film og Øyafestivalen. Fullpakket sending, nok en gang uten Lars som nå er AWOL i Thailand et sted. Enjoy!
Som alltid: Takk til våre produsenter, Cobrakar84, TTMXMP og Rolf Helge Øvergaard Ingebrigtsen! Også du kan bli produsent, swapper, festdeltaker og mye mer på www.patreon.com/lolbua der du kan få merch, brev hver uke, eksklusiv podkast og mye mer.
To måneder uten Destiny. Uten å i det hele tatt ha lyst til å spille Destiny. Jeg gikk lei.
Lei av å måtte pine meg gjennom det elendige Crota-raidet hver uke for å samle den ene valutaen som kunne hjelpe rustningen min opp til 32.
Lei av å gjenta oppdrag i det uendelige i håp om å få noe kult på slutten.
Lei av å repetere bounties og dailies og weeklies for å grinde opp våpen og håpe på en belønning.
Så jeg stakk. Jeg begynte å spille noe annet og etter en uke var Destiny helt glemt. Jeg sluttet å sjekke Xur hver helg, sluttet å hente min ukentlige dose Strange Coins og XP-boost. Sluttet å raide. Sluttet å grinde.
Og vet du hva? Jeg savnet ikke Destiny ett eneste sekund.
Men nå nærmer House of Wolves seg og plutselig begynte det å klø i skytefingeren igjen. Jeg logget inn i Destiny igjen, tok en Daily og et par bounties og logget ut.
Det var gøy.
En time med Destiny etter to måneder var en aldri så liten påminnelse. Jeg fikk bekreftet nok en gang at INGEN andre skytespill har skytevåpen som føles så bra som Destiny-våpnene. Våpnene i Destiny har mer personlighet enn de fleste NPC-er i et rollespill. Det var nesten berusende å nok en gang danse rundt The Fallen i Cosmodrome med min Suros Regime og Sniper. Det var som å leke med gamle venner igjen.
Jeg løp for det meste bare rundt og skjøt, nøt følelsen av å være verdens smidigste og mest treffsikre romsoldat. Det er det Destiny gjør aller best, får meg til å føle meg som en superhelt med gevær og rakettstøvler, en fantastisk romsheriff som leker med horder av fiender som fortvilt forsøker å omringe meg og bombardere meg med våpen og skudd og sverd og sinne.
Det var et overraskende morsomt gjensyn men jeg ble ikke hekta igjen. Jeg skrudde av etter en time med et smil om munnen.
Så ja, jeg gleder meg til House of Wolves. Jeg trodde jeg var helt ferdig med Destiny men mitt lille gjenbesøk fikk meg til å innse at jeg fortsatt er glad i spillet. Jeg blir ikke med på grinden lenger, Lars og de andre med sine tre karakterer på 32 kan begi seg ut på det prosjektet. Jeg skal være med for å danse rundt fiendene i nye omgivelser, jeg skal være den pensjonerte romsheriffen som har forlatt gamlehjemmet for å hoppe, sveve, løpe og skyte som en halvgud på fremmede planeter og jeg skal nyte hvert minutt.
