Som skrekkinteressert tenåring slukte jeg selvsagt alle H.P. Lovecrafts noveller. Lovecraft var en engstelig xenofob som fryktet alt som var fremmed og ukjent, og klarte å formidle denne følelsen av fremmedgjøring og skrekk på en ypperlig måte i tekstene sine. Men frykten for kosmiske krefter utenfor vår kontroll, for skapninger og dimensjoner vi ikke kan fatte, lar seg ikke så lett oversette til film. Det finnes utrolig mange dårlige adapsjoner av Lovecrafts tekster.
Richard Stanleys film Color out of Space er nok et forsøk på å filmatisere en Lovecraft-novelle, og selv om mye av filmen føles som en 90-talls rett-på-video-skrekkfilm, er det også en del som fungerer. Først og fremst Nicolas Cage, som bare fremstår som batshit crazy og snål fra start til slutt. Det er nesten som Cage har innsett at skuespillerkarrieren hans for lengst har blitt en parodi, og at han nå bare kan lage rare fjes og grimaser foran kamera.
Ok, så ille er det ikke. Cage spiller snålt, men bra. De andre skuespillerne i Color out of Space når ham ikke til knærne når det gjelder nærvær og utstråling i scenene.
Det som også fungerer er scenografien, fargene og følelsen av at det skjer ting som er utenfor vår kontroll. Color out of Space handler om krefter fra verdensrommet som vi ikke kan forstå, og det klarer filmen å formidle på en ypperlig og minneverdig måte.
Som Lovecraft-adapsjon er dette en av de bedre jeg har sett, men noen storfilm er det langt i fra.