en podcast-familie
Mats og Lars går enda dypere inn i den mørke materien kjent som Elite Dangerous. Denne gangen er det kamp mann mot mann, fly mot fly. Tenk Top Gun, bare med enda større volleyballer.
I første episode lærte vi å fly og krysse universets kjente grenser. Nå skal Harold Haddid få smake vår fars lyse sabel – eller noe sånn:
Få også med deg del 1 av vår Elite «masterclass»:
Husk også å høre vår podcast. Her finner du vårt siste produkt.
Husk å abonnere på vår YouTube-kanal som du finner her.
Vi fortsetter vår serie med Masterclass-videoer der vi prøver et spill for første gang og ikke har peiling på hva som skjer. Denne gangen tar Mats og Lars for seg romskip-simulatorien Elite Dangerous.
Hvis du ikke kjenner til Elite Dangerous, så er dette en oppfølger til engelske David Brabens kultklassiker Elite, som først ble gitt ut i 1984 til maskinene BBC Micro og Acorn Electron. 3D-grafikk og muligheten til å fly fritt i verdensrommet der du handlet varer og kjempet mot pirater, gjorde at spillet raskt ble en favoritt for mange.
Ikke lenge etterpå kom også spillet til Commodore 64 og en rekke andre maskiner. Nå, med Elite Dangerous, har David Braben og hans team gitt spillerne en gigantisk galakse å utforske, muligheten til å bruke Oculus Rift og ville kontrollstikker med hauger av forvirrende knapper å trykke på. Spesielt det siste gir Mats hodebry i denne gjennomspillingen.
Se også vår «Masterclass» av Bloodborne der Lars prøver spillet for første gang. Videoen finner du her.
Det er tilbake til normalen igjen i ukas episode av LOLbua. Vi tenker å ta for oss ulike trender i spillbransjen i vinter og starter trendanalysene med å se nærmere på fenomenet streaming: narsissistisk selvdigging eller et glimt av vår interaktive mediefremtid? Vi tar diskusjonen i bua. I tillegg til dette blir det snakk om spillopplevelsene vi har hatt i det siste. Jon Cato har hatt en av sine største opplevelser noen gang i Elite Dangerous, Lars har prøvd det finske grublespillet The Swapper og klassiske Indiana Jones and the Fate of Atlantis mens Magnus er tilbake på Diablo 3-kjøret.
Takk til alle lyttere som sendte inn mange smarte spørsmål og kommentarer til dagens sending!
LOLbua 58 – oversikt:
7:25 – Tema: Streaming
29:38 – Hva vi har spilt i det siste
47:30 – Lytterspalten
Musikk i dagens sending:
Intro: DJ Cutman – Yoshi’s House
Pause 1: Satsy – Time after Time (fra spillet Time Travelers)
Pause 2: Jake Kaufman – An Underlying Problem (fra spillet Shovel Knight)
Lytterspalten: McVaffe – Donkey Kong Country Ambient Gemini OC Remix
Lydfil finner du under her. Du finner oss også på iTunes. Vil du se video med råopptaket fra dagens sending kan du klikke deg inn til YouTube, men vi gjør oppmerksom på at videoene er uredigert og ikke lenger inneholder musikk – vi anbefaler lydfila! Besøk våre venner i RadCrew her.
5. januar 3301
Å reise kan gjøre underverker. De evige køene i LHS 3447 er nå en saga blott. Jeg har leid meg et rom på stasjonen Boltzmann Gateway i LT 7548 , rundt 40 lysår unna LHS. Det er langt å reise i en liten Sidewinder.
Men det var vel verdt det. Her er det relativt lite trafikk og nok å ta seg til. I mitt nye hjem regjerer LTT 7548 Universal Solutions og de har nok av oppdrag til meg. Oppdrag med god fortjeneste. De er glad i ulovligheter, denne gjengen, og vil ha svarte bokser, opprørsmeldinger og verdisaker fra ødelagte skip. Til tross for at de er medlemmer av Føderasjonen som ikke tillater handel med slike varer.
Som den lovlydige romfarer jeg er var jeg noe skeptisk til disse oppdragene i starten, men så var det pengene da. Om jeg har lært noe av min nye romkarriere er det at penger er meningen med livet og jo mer penger man kan tjene jo bedre. Jeg kastet noen av mine moralske skrupler over bord og godtok smugleroppdragene. Det har jeg ikke angret på.
Å fly bort til et nærliggende solsystem, cruise rundt og lete etter spor etter konflikter for så å bremse ned og lande midt i restene av et digert slag der lastecontainere med varer flyter over alt er spennende. Kanskje er jeg bare et åtseldyr som kommer og forsyner meg etter at andre er mette, men som lavtstående lykkejeger i en Sidewinder må man forsyne seg av det man kan. Tiggere kan ikke være kresne, som det så fint heter på engelsk.
Jeg føler meg ærbødig der jeg seiler blant vrakrestene. Deler av skrog flyter stille rundt i verdensrommet. Jeg kan bare gjette hva slags grusomheter mannskapet må ha opplevd. Hvilke dramatiske scener som har utspilt seg her Det er som om tiden står stille der jeg stille seiler mellom skrogrestene på jakt etter nok en sort boks eller en kasse med smuglergods. Jeg er på en kirkegård omgitt av mørke og stillhet. Jeg hører ikke til her og er alltid lettet idet jeg setter i gang min frameshiftdrive igjen og forlater vrakrestene.
Aller mest spennende er smuglingen når jeg skal returnere med varene. Som sagt, det er ulovlig gods jeg frakter, men sikkerheten i LT 7548 er rimelig avslappet. Jeg pleier å suse mot stasjonen i full hastighet og slå av flyveassistenten. Stille seiler jeg langs stasjonen til jeg ser inngangen foran meg, så er det full motor og full boost inn for å lande. Bruker jeg for lang tid er sjansen stor for at et Føderasjonsskip scanner meg før jeg kommer meg inn i åpningen og det betyr en saftig bot og sterkt reduserte inntekter. Å kjøre inn i den smale inngangsporten i full hastighet er nervepirrende. Det er små marginer og høye hastigheter, men jeg har etter hvert blitt ekspert på det.
I tillegg har jeg funnet flere nærliggende stasjoner som har litt – skal vi si – alternative markedsplasser der jeg kan bli kvitt tyvegodset jeg plukker opp underveis. Nok en kjekk biinntekt.
LTT 7548 Universal Solutions er strålende fornøyd med min innsats så langt. Så fornøyd at de nå har bedt meg drepe en piratleder for å gå opp i rang i organisasjonen. Jeg føler meg ikke helt klar for det i min Sidewinder, men jeg har nok penger nå til å investere i en Viper. Det er et tyngre skip enn Sidewinder laget for kamp med et mer solid skrog, høyere hastighet og muligheten til å montere flere og bedre våpen. Jeg tror det blir mitt neste steg. Commander Fleksnes: smugler og dusørjeger, det er titler jeg kan leve med.
Commander Fleksnes’ dagbok er en føljetong der Jon Cato dokumenterer sine eventyr i Elite Dangerous.
29. desember 3300
Man holder ikke ut lenge i LHS 3447. Etter å ha solgt alle mine eiendeler og kjøpt meg en Sidewinder, et kompakt og funksjonabelt lite enmannsromskip som kompenserer for manglende lagerplass med god manøvrerbarhet, var jeg klar til å søke lykken i verdensrommet. Mitt startsystem, LHS 3447, imponerte ikke. Kamp om oppdrag og kamp om ressurser. Og evige køer på de mindre romstasjonene for å få lov til å lande.
Det kulminerte med en krise og en lærepenge: ikke sov bak rattet når du reiser gjennom hyperspace. Å reise mellom solsystemer i år 3300 betyr at man sikter seg inn på solen i målsystemet og aktiverer skipets frame shift drive. Etter noen sekunder i en kaotisk romtunnel slynges man ut rett ved det nye systemets sol – med nesen vendt mot sola. Jeg var opptatt med en annen skjerm og oppdaget dette for sent. Temperaturmåleren var på rekordhøyder, røyk fylte kabinen og alarmer gikk overalt. Jeg fikk såvidt manøvrert skipet mitt unna sola, men skadene var allerede store.
Jeg hadde ikke noe valg, jeg la inn kursen mot nærmeste romstasjon – Trevithick Dock – men underveis dukket enhver romfarers store skrekk opp – interdiction. En pirat var ute etter meg og forsøkte å rive meg ut av supercruise-hastigheten for å skyte meg i fillebiter og stjele lasten min. Jeg klarte ikke å manøvrere ut av interdiction-angrepet og endte opp med å bli skutt i senk. Systemer sviktet. Jeg forsøkte å rømme. Full fart forover. Hyppige svinger. Boost! Boost! Boost! Hele tiden mens min frame shift-motor sakte – akk så sakte – ladet opp til ny supercruise og flukt.
Jeg pustet lettet ut da jeg hørte motoren ruse opp og så min motstander forsvinne bak meg på radaren, men pusten forsvant bokstavelig talt raskt da jeg oppdaget at frontruta mi var knust. HUD-systemet var forsvunnet og jeg måtte bruke skipets nødsystem for å puste. Og det var selsvagt markedets billigste – kun fem minutter med oksygen i nødtanken.
Det er vanskelig å beskrive følelsen av å sitte utenfor en liten romstasjon med ti andre skip kretsende rundt og vente på å få tillatelse til å lande på en av de tre landingsplassene mens en klokke teller ned mot døden. “Docking request denied” ljomet ut av øreklokkene mine på nytt og på nytt mens pusten min gikk tregere og tregere. Ett minutt igjen til skipet bryter sammen. Ber om tillatelse til å lande. “Docking request denied”. 45 sekunder. 30. Det begynner å svartne for meg og jeg hiver etter pusten. 15 sekunder. Alt håp er ute. Farvel.
Jeg våknet igjen på sykestua på Trevithick Dock. Skipet hadde skutt meg ut i en livredningskapsel og jeg var i fin form igjen, men min Sidewinder var historie. Jeg betalte forsikringssummen og fikk meg en ny med alt det oppgraderte utstyret jeg hadde kjøpt til mitt forrige skip. Etter å ha scannet en rekke oppdrag tok jeg et der jeg måtte reise 23 lysår vekk for å finne de riktige varene jeg trengte for å klare oppdraget. Jeg vendte ryggen til LHS 3447 og kommer aldri til å se meg tilbake. Aldri mer kø for å docke i overfylte solsystemer. Gi meg ensomhet blant stjernene og evige åpne landingsplattformer.
Det siste jeg kjøpte på Trevithick Dock var en dagbok. Nå som jeg forlater hjemsystemet mitt har jeg tenkt å dokumentere mine eventyr for ettertiden. Min historie i Melkeveien.
