Jon Cato Lorentzen, Forfatter hos LOLbua

LOLbua julekalender luke 14 – Star Wars Rogue One

Jeg er gammel nok til å ha sett Jediridderen vender tilbake på kino. Hva som var min favoritt blant Star Wars-filmene da jeg vokste opp har endret seg. Jeg tror det er en utvikling mange andre Star Wars-fans på min alder kjenner seg igjen i.

Imperiet slår tilbake

Den første favoritten var A New Hope. Jeg elsket Luke Skywalker. Jeg kjente igjen drømmene og lengselen etter eventyr. Jeg elsket eventyrhistorien om gutten som vant prinsessa og halve kongeriket.

Så var det Return of the Jedi. Gutten var blitt eldre og jeg var blitt eldre. Et forsonende oppgjør med far. Fantastiske heltedåder og den ultimate seier.

Men så, et stykke ut i tenårene, begynte man å helle mot The Empire Strikes Back. Hvor heltene er tvunget opp i et hjørne. På flukt. På bakbeina. De onde vinner og håpet svinner. Og den har vært favoritten siden da.

De fleste Star Wars-fans elsker The Empire Strikes Back. Det er en film uten en naturlig start og slutt, en bro mellom Episode IV og Episode VI. Men det er en film som lar oss bli kjent med de overfladiske heltene fra forgjengeren og som nekter å innfri alle forventninger vi har fra tradisjonelle heltefortellinger fra Hollywood. Det er en film full av desperasjon, frykt, tap, savn og sorg. Imperiet slår tilbake er en film som tar heltefortellingen fra forgjengeren alvorlig og forsøker å gjøre konflikten mer troverdig.

Rogue One

Rogue One spiller på mange av de samme strengene. Det er en film som bygger opp under universet så mange av oss har blitt glad i. Det er en film som tar kunnskapen og det etablerte seriøst, men samtidig våger å stake ut nytt og ukjent terreng i Star Wars-landskapet.

Det er vanskelig å si for mye uten å spolere handlingen. Så jeg nøyer meg med å fortelle hva jeg liker med Rogue One. Ingen historiespoilers her men avhengig av hvor spoilertolerant du er får du vurdere selv om du tør:

Jeg liker hvordan filmen bygger opp mot A New Hope med en detaljrikdom og en presisjon som ser naturlig og lettbeint ut på lerretet men som må ha vært vanvittig krevende å planlegge og realisere.
Jeg liker hvordan Rogue One introduserer et helt nytt persongalleri med spennende figurer som jeg gjerne skulle tilbrakt enda mer tid sammen med (tegneserier og bøker kan gjøre en kjempejobb her).
Jeg liker hvordan filmens kulisser, skjermer og omgivelser stemmer overens med de påfølgende filmene. Jeg fikk lyst til å løpe hjem og se Episode IV da rulleteksten startet.
Jeg liker hvordan Rogue One holder seg tro mot kjernetemaene til George Lucas i Star Wars.
Jeg liker referansene til spin-off-seriene Star Wars Clone Wars og Star Wars Rebels – som er en del av det offisielle universet.

Var det noe jeg ikke likte? Tja, man må ha litt suspension of disbelief i noen scener med CGI-gjenskapte personer fra Episode IV, men det går greit.

Terningkast 5. Beste Star Wars siden Imperiet slår tilbake. Gå og se den.

Og ikke glem å se Level Ups julekalender i dag. Ny oppgave venter!

LOLbuas julekalender luke 11 – Byråkrati fra Douglas Adams

I dag leste jeg min tidligere kollega Asbjørn Slettemarks slakt av TV-serien Dirk Gently’s Holistic Detective Agency.

Jeg har alltid vært fan av Douglas Adams, men jeg har aldri lest Dirk Gently-bøkene. Jeg pleide selvsagt gjennom Hitchhikers Guide to the Galaxy-bøkene da jeg var ung, men jeg må innrømme at det gikk raskt nedover etter første boka og de to siste var temmelig forglemmelige affærer.

Nysgjerrig

Egentlig har jeg vært mer opptatt av Douglas Adams som person enn Douglas Adams som forfatter. Det finnes mange andre forfattere som er både skarpere og morsommere enn Adams, hvis vimsete innfall er fortryllende i Hitchhikers Guide men mer anstrengt andre steder.

Noe av det jeg likte mest med Douglas Adams var at han var en mann som ble styrt av sin nysgjerrighet. Han kastet seg over nye utfordringer kun fordi han var nysgjerrig. Han jobbet sammen med Steve Meretzky da Infocom skulle lage et teksteventyr av Hitchhikers Guide to the Galaxy, og lagde senere et helt eget teksteventyr for Infocom kalt Bureaucracy.

douglas-adams-steve-meretzky — Douglas Adams og Steve Meretzky lagde eventyrspillet Hitchhikers Guide to the Galaxy sammen.

Jeg fikk ikke særlig lyst til å se Dirk Gently-serien etter å ha lest Slettemarks slakt i dag, derimot ble jeg inspirert til å tørke støv av mitt gamle eksemplar av Bureaucracy som jeg fyrte opp igjen nå i ettermiddag. Bureaucracy er et absurd eventyrspill som går ut på å få endret adressen din slik at du skal få posten din tilsendt hjem. Et mareritt av byråkrati og skjemavelder og ansvarsfraskrivelse som kanskje kunne vært en vel så aktuell politisk kommentar i dagens NAV-velde.

OK, NÅ BLE DET VEL POLITISK HER I ADVENTSTIDA, VI GIR OSS DER!

Om du ikke har Bureaucracy selv kan du kose deg med et overblikk over alle «feelies» inkludert i eska her. Incocom var berømte for det fantastiske innholdet i spilleskene sine som fungerte som bakgrunnsinfo og stemningsskaper for spillene.

Og så må du selvsagt huske å kose deg med dagens kalenderluke i samarbeid med Level Up:

LOLbuas julekalender luke 10 – DJ Radboss

En gang for lenge siden da tiden ikke var noe som forsvant i et sort hull hver eneste dag og der man faktisk hadde tid til å kjede seg og prøve seg frem og finne hobbyer brukte jeg å mikse musikk.

DJ

Da jeg jobbet på Faro-journalen hadde vi et samarbeid med Pioneer. Det medførte at vi i redaksjonen kunne kjøpe hifi-utstyr til kostpris. Pioneer hadde også DJ-utstyr, og her så jeg mitt snitt. Sammen med en venninne kjøpe jeg to CD-spillere og en tokanalsmikser som jeg satte opp hjemme og begynte å øve på.

Deretter fulgte Serato, en boks man kobler til en datamaskin slik at man kan streame musikkfiler til CD-spillerne. Det ble en revolusjon for meg som mikser, jeg begynte å mikse sammen sett, prøve meg frem, leke med effektbokser og rett og slett ha det gøy.

Jeg har aldri spilt et instrument men jeg har alltid vært glad i musikk. Og DJ-miksing er for meg det nærmeste jeg kommer å fremføre musikk. Å velge ut et utvalg låter og så mikse dem sammen foran et dansegulv er en fantastisk følelse. Å sitte inne på kontoret med døra igjen, ungene i seng og en mikser, en whisky og to CD-spillere er nesten like moro.

DJ Radboss

Det hender jeg børster støvet av utstyret og tar det med ut. På sommerfesten i borettslaget. På årets hyttetur med LOLbua-crewet. Og ved spesielle anledninger. For tre år siden mikset jeg et live DJ-sett med spillmusikk som vi streamet hos RadCrew. Det mikser alt fra chiptunes til moderne spillmusikk. De første 40 minuttene er ok, mange fine overganger, mange fine låter. Så begynner det å falle fra hverandre – jeg bommer på overganger – 50 sekunders låter får avslutte før jeg rekker å cue neste låt, og generell panikk tar overhånd. Men første halvdel er jeg fortsatt fornøyd med. Så sjekk den gjerne ut om du trenger bakgrunnsmusikk i adventstida:

Sjekk også ut dagens kalenderluke i samarbeid med Level Up:

LOLbua julekalender luke 8 – Conan og Fallon

Vi er gamle gubber i LOLbua og av og til (ok, litt for ofte da) lener vi oss frem i gyngestolen og hever en skjelvende knyttneve over hodet mens vi proklamerer at nå, lille venn, nå skal vi fortelle deg hvordan det var i gamle dager da spill var spill og gamere var gamere.

Talkshow

Man kan si mye rart om Jimmy Fallon som har USAs mest populære talkshow. Hans servile innslag med Donald Trump før valget er ekstremt pinlig. Fallon er en fyr som jatter med og fyller enhver stillhet med en høylydt anstrengt latter.

https://www.youtube.com/watch?v=u0BYqzdiuJc

Men han er en gamer. Han elsker spill og han har åpnet døren for å slippe inn spillprodusenter på besøk. Og når de først er på besøk skinner det gjennom en genuin entusiasme for spill.

Sjekk bare klippet under her fra i natt, når Reggie Fils-Aimee fra Nintendo kommer på besøk med Super Mario Run og Nintendo Switch. Jeg tror ikke noen assistent har vært og briefet Fallon om Shigeru Miyamotos barndom, jeg tror det er ting Fallon vet fordi han elsker spill.

Jeg har sett det tidligere år, når spillfolk er i studio er Fallon i himmelen. Han har en litt innøvd men også genuin barnlig entusiasme for spill som er smittende.

Conan O’Brien – på den annen side – har ingen genuin entusiasme. Han representerer ironigenerasjonen og han legger ikke skjul på at spill er noe han ikke har peiling på. Likevel har hans segmenter med Clueless Gamer – der Conan som regel sitter og klager og gjør narr av spill – slått an.

Sarkastisk

Når Conan river spillene i fillebiter så gjør han det fra perspektivet til noen som ikke spiller. Og det er faktisk lærerikt å se på. “Han sier nøyaktig det jeg tenker om spillene du spiller” sa kona mi til meg da jeg viste henne noen Clueless Gamer-segmenter.

Conans observasjoner om spill er på mange måter mer relevante og viktigere enn spillanmeldernes observasjoner. Conan skjønner ikke språket og terminologien, han skjønner ikke spillereglene og premissene.

Han er det publikumet som spillprodusentene tror de skal nå med AAA-spillene sine og han forklarer hvorfor folk som ikke er gamere ofte driter en lang marsj i spill. Han avkler spill, rett og slett.

Litt slik som Brie Code gjør i sin artikkel Video games are boring.

Så hva var poenget med denne rallingen min da? Poenget er at enkelte gamere nå sutrer over at Nintendo besøker Jimmy Fallon for å vise frem Switch. De sutrer over at Conan river yndlingsspillet deres i fillebiter og ikke behandler det med respekt.

Men det vi egentlig bør være er glade for at disse talkshowene – med millioner av seere utenfor gamersegmentet – har sluppet spillene våre inn i varmen. På hver sin måte.

Ralling

FOR DA JEG VAR UNG ble spill aldri nevnt i mainstream-media, med mindre det handlet om FARLIGE VOLDSSPILL, AVHENGIGHET eller UNGDOM SOM KASTET BORT LOMMEPENGENE SINE. Spill ble ikke anmeldt og omtalt som kultur. Spill ble ikke nevnt i det hele tatt. DET VAR BORTKASTA TID OG ØDELA HJERNENE VÅRE!

Så jeg er glad for at spill nå blir spilt på Jimmy Fallon og Conan O’Brien. Det er en anerkjennelse av spill som kultur og en normalisering av hobbyen vår. Takk Jimmy og Takk Conan.

Dagens julekalender fra oss og Level UP med quiz og muligheten til å vinne masse godis ser du her.

LOLbuas julekalender luke 6 – Ueda eller Uenjet

Enkelte tidligere spillanmeldere og spilljournalister får abstinenser når de ikke lenger får tilsendt disker og koder til alt som kommer av spill en uke før spillene lanseres. Jeg har det heldigvis ikke slikt lenger, jeg har nok spill å spille og jeg klarer fint å kjøpe spillene etter de er lansert.

Debatt

I tillegg er det moro å følge debatten rundt spillene før de lanseres. Tidligere har jeg vært på grensen til inhabil, jeg har spilt «fasiten» mens engasjerte gamere har debattert om spillet blir bra i kommentarfelt og forum. Nå sitter jeg på utsiden sammen med gamerne og koser meg med debatten om spill som straks skal lanseres, som alle spekulasjonene rundt The Last Guardian som preger alle spillsider denne uka.

Fun fact: I løpet av utviklingstiden til The Last Guardian har Ubisoft lansert tyve(!) spill i Assassin’s Creed-serien!

Det er noe kjedelig med kritikerroste spill. De som blir hyllet av et enstemmig kritikerkorps og av samtlige spillere som klassikere. Vi snakker om spill som Uncharted 4, et spill «alle» er enig om er kjempebra. Det perfekte er kjedelig, friksjonsfritt og trygt. Det perfekte mangler ofte særpreg og identitet.

Uperfekt

Derfor gleder det meg at kritikerne er delt rundt Fumito Uedas spill The Last Guardian. Mens Jarle Hrafn Grindhaug i Pressfire er i ekstase og nesten overtalte meg til å spytte ut 1700,- for samleutgaven av spillet i en chat med meg i dag er Jim Sterling kjølig. Vår egen Lars Richard – som fortsatt får tilsendt en del promoer av spill – er også veldig ambivalent til spillet så langt.

Det er moro å se hva de ulike kritikerne fokuserer på. Noen kritiserer spillets tekniske problemer – lav billedoppdatering og andre grafiske problemer. Andre klager over at det er vanskelig å få den digre pelsdotten i spillet til å gjøre hva man ønsker. Noen mener kontrollen er dårlig, mens andre mener hele spillet er utdatert. Spillkritikk fra hjernen, kald og analytisk.

Andre, derimot, skriver fra hjertet. Rene kjærlighetsbrev til spillets handling, figurer og spillverden. De ser forbi skavankene og feilene og inn i spillets sjel, som de mener er umåtelig vakker og verdifull. Kanskje er de blendet av kjærligheten?

The Last Guardian er kanskje som et dikt? Poetisk og nydelig for dem som tolker ordene og skaper bilder av lyrikken, platt og kjedelig for dem som analyserer setningstruktur og grammatikk?

Når kritikerne ikke klarer å enes om en dom gjør det meg sulten på å spille spillet selv for å komme til min egen konklusjon. Det gjør meg nysgjerrig på hva jeg selv kommer til å vektlegge under opplevelsen. Kommer jeg til å se lyset til Jarle og Rune, eller kommer jeg til å spise mørket som Jim Sterling? Til helga får jeg svaret.

Frem til da skal jeg fortsette å utfordre dere i Level Ups julekalender. Her er dagens luke:

LOLbuas julekalender luke 5 – Jeg hater film

Jeg pleide å være en filmelsker, jeg gikk på kino flere ganger i uka, skrev anmeldelser for meg selv, oppsøkte obskure festivalvinnere på video og i kinomørket og kjøpte både laserdisc og DVD. Men de siste årene har jeg måttet erkjenne noe nytt: jeg hater film.

Eller for å si det litt mer korrekt: jeg hater moderne film. Jeg er blitt eldre og mange vil nok plassere meg i den gigantiske sekken full av kultursynsere fra Oslo-gryta som leter etter finkultur i søppelkultur og som hovent og arrogant fnyser av det folkelige og tilgjengelige. Jeg kjenner meg litt igjen i den beskrivelsen, altså.

Men jeg har rett og slett ikke tålmodighet til å se middelmådige filmer lenger.

Møkkafilm

I et anfall av giddeløshet og angst for mandag morgen endte jeg opp på sofaen i går kveld med suksessfilmen Now You See Me på Netflix. Kanskje den verste filmen jeg har sett i år. En actionthriller med fire tryllekunstnere som skal ta hevn mot systemet. En umotivert collage av actionscener og oppjagede kameraer som kretser og sirkler rundt Woody Harrelson og tre mindre kjente skuespillere som frelser arbeiderklassen og viser fingeren til makta fra teaterscenen.

Jeg er sikkert ikke den eneste som blir angrepet av apati når jeg scroller meg gjennom utvalget på Netflix. Jeg flikker meg forbi filmcovere og titler som ikke frister i det hele tatt. Jeg stirrer tomt på beskrivelsen av thrillere, dramafilmer og actionfilmer som ikke vekker noe nysgjerrighet eller interesse i meg i det hele tatt.

Criterion

I en periode i høst hadde jeg det som plommen i egget. Jeg snek meg inn bakdøra til Hulu, den amerikanske strømmetjenesten som samarbeidet med Criterion Collection – en kurator for klassiske og spesielle filmer som prøver å bevare filmhistorien for oss. I løpet av en måned så jeg mange strålende filmer.

Jeg så The Salesman, en dokumentar om bibelselgere i USA på 60-tallet. Et beksvart møte mellom kapitalisme, religion og menn i dress som selger sjela si for å dytte inn en illustrert bibel i et fattig hjem som egentlig ikke har råd til å betale for den.

Jeg så japanske filmer som Kurosawas Ikiru, om en japansk kontoransatt som får kreft. Deretter House, en surrealistisk skrekkfilm fra 70-tallet som er et fantastisk og absurd sanseangrep fra start til slutt.

Russiske krigsfilmer er mer enn den populære Stalingrad. Jeg ble fysisk kald av å se hviterussiske partisaner kjempe for livet i endeløse snømasser i den filosofiske krigsfilmen The Ascent.

Og hva med Zatoicihi? Kanskje den største japanske filmserien noen gang om en blind japansk samurai som reiser rundt som massør og hjelper de undertrykte. Ja, jeg hadde sett Takeshi Kitanos moderne remake av filmen, men takket være Criterion og Hulu fikk jeg muligheten til å se originalen og.

Men så forlot Criterion plutselig Hulu for å starte sin egen strømmetjeneste og plutselig var bakdøra til filmskattene borte.

Eksponering

Jeg er ute etter å vokse og lære og bli eksponert for nye og spennende tanker, enten det handler om film, spill, bøker eller musikk. Jeg koser meg med spesialprogrammer på Radio Nova om musikksjangere jeg ikke har noe forhold til fordi jeg blir eksponert for spennende musikk som jeg aldri hadde oppdaget på annet vis. Og jeg er umåtelig glad for at vi har kuratorer som Criterion som kan ivareta, anbefale og eksponere meg for filmer som jeg aldri har hørt om og som ikke er tilgjengelig noe annet sted.

Jeg savner Criterions strømmetjeneste. Jeg merker det hver gang jeg er inne på Netflix og ser etter en film. Med Criterion hendte det at jeg bare valgte en tilfeldig film. Ikke alt var like fantastisk, men hver eneste film føltes unik og spesiell og jeg lærte masse av alt jeg så. Jeg lærte om andre kulturer, om filmhistorie og om filmspråket.

Jo eldre man blir jo mindre blir behovet for tidsfordriv. Tid blir verdifullt og hva man bruker tiden på blir viktig. Jeg får aldri tilbake tiden jeg kastet bort på å se Now You See Me. Filmen hjalp meg å slå ihjel en søndag kveld, men det var også alt. Jeg trenger mer enn det fra filmene jeg ser, og derfor – kjære leser – skygger jeg unna det meste som kommer av moderne filmer. Jeg går neppe glipp av noe ved å drite i Dr. Strange, Now You See Me 2, Star Trek-filmene og Inferno. Gi meg Criterion eller gi meg en bok.

Eventuelt sjekk ut dagens julekalender fra LevelUp, med nok en oppgave fra oss i LOLbua: