Vi tar for oss Bungies storspill i vår nyeste Let’s Play!
[youtube id=»UxFHXf1n4ro» width=»620″ height=»360″]
en podcast-familie
Vi tar for oss Bungies storspill i vår nyeste Let’s Play!
[youtube id=»UxFHXf1n4ro» width=»620″ height=»360″]
I går hadde Magnus og meg høstens første spillquiz. I starten av hver måned arrangerer vi en quiz om dataspill på utestedet Tilt i Oslo. Etter en meget lang sommerferie startet vi opp høstsesongen i går, og gledelig nok var det stinn brakke med 16 påmeldte lag.
Å lage spillquiz er ganske utfordrende ettersom publikum er variert. Alt fra de i starten av 20-åra som begynte å spille med Playstation 1 til et par folk på min alder som helst vil ha spørsmål om arkademaskiner fra 70-tallet og obskure Commodore 64-spill. Derfor prøver vi å ha stor variasjon i spørsmålene vi lager slik at det skal bli noe for alle. De beste lagene er gjerne de som har litt blanding av alder og interessefelt innen spill.
Vi innførte en ny rebus-oppgave der man må løse en rebus for å finne tittelen på et spill i går. De tre rebusoppgavene finner du under, slik at også dere som ikke var på quizzen kan få teste spillkunnskapene deres. Lykke til!
Bli med i Facebook-gruppa for vår spillquiz her!
Vi prøver oss med en fast-ish spalte her på LOLbua (det vil si, vi får se hvor lenge vi gidder). LOLbua a.k.a. The Three Stooges går gjennom ukas spillanseringer og serverer våre høyst personlig forhåndsdommer. Til informasjon og glede for deg, kjære leser og lytter.
[youtube id=»RGsrGmIWxV0″ width=»620″ height=»360″]
Velocity 2x er en slags oppfølger til Velocity, også kjent som Velocity Ultra. Kort fortalt: Velocity Ultra er et megabra todimensjonalet romskytespill til Vita, PC og PS3. Du styrer et romskip som flyr oppover skjermen akkurat som klassiske arkadespill fra 80-tallet, men gimmicken er at du kan teleportere deg. Resultatet er en kombinasjon av hjernetrim, kjappe reaksjoner og skyting.
I Velocity 2X kan man lande romskipet midt på brettene og styre den kvinnelige supersoldaten Kai Tana (vi tror det er det hun heter) i et todimensjonalt actionplattformspill. Klassisk romskipskytespill blandet med like klassisk Metroid-plattformaction, med andre ord.
Jon Cato: Det absolutt mest spennende som kommer denne uka. Jeg digget Velocity Ultra, det klarte å gjøre noe helt nytt med en klassisk sjanger og føltes helt unikt. 2D-plattformsekvensene i Velocity 2X ser helt fabelaktige ut. Vita-sjef Shahid Kamal Ahmad har mast om dette i månedsvis på Twitter og til tross for hans åpenbare agenda pleier han å være en forkjemper for gode spillopplevelser på plattformen sin, så jeg svelger PR-agnet hans rått.
Jeg mener, bare se på traileren. Kom ikke her og fortell meg at det her ikke er materiale for Topp 10-lista for 2014?
Lars: Topp 10? Tja. Det forrige Velocity var helt greit, men ikke noe jeg spilte så veldig lenge (kanskje fordi batteriet på Vita er dritt). Metroid-delen av Velocity 2X virker kult. Jeg håper bare spillet holder det det lover i tittelen og er dobbelt så raskt.
Jon Cato: Oppdaget akkurat at spillet er gratis for PSN Plus-medlemmer i september. No-brainer.
[youtube id=»_SnF_Y2vnso» width=»620″ height=»360″]
Hatoful Boyfriend er en interaktiv visuell roman/novelle der du styrer en tenåringsjente som går på skolen. En rekke duer prøver å bli kjæresten hennes. Noe mer trenger vi vel ikke å si?
Jon Cato: Javel? Det er japansk, så det er vel noe i disse tider der japanere så og si har gitt opp å lage spill. Det er en ny versjon av et spill fra 2011 som ble populær nok til at flere skribenter jeg stoler på sier at dette er unikt og verdt å spille. Vet ikke helt om jeg klarer hele den visuelle novelle-stilen, jeg liker å lese bøker og spille spill, men om tiden strekker til skal jeg gi dette en sjanse.
Lars: Dette gidder jeg ikke bruke tid på. Men den Let´s play-videoen vi har lagt til her er passe genial. Apropos japansk crazy: For tiden ser jeg animeen Kill la Kill. 100 prosent awesome.
Jon Cato: Nichijou. Nuff said.
[youtube id=»bzAfXs7e2TQ» width=»620″ height=»360″]
Jon Mavor jobbet med Total Annihilation og Supreme Commander og fikk folkefinansiert RTS-spillet Planetary Annihilation via Kickstarter. Spilleren skal erobre planeter og solsystemer i en diger galaktisk krig.
Jon Cato: Jeg er ingen RTS-mann men selv jeg ser solide spor av Total Annihilation i dette spillet med drøssevis av enheter som ruller over skjermen mot hverandre. Jeg kommer aldri til å røre i dette spillet men forhåpentligvis innfrir det forventningene til alle backerne.
Lars: Tja.
[youtube id=»XFQbNU5fgls» width=»620″ height=»360″]
Simuleringsserien The Sims er nå 14 år gammel. Tenk på det du. Nye måter å dø på og flere muligheter til å dele innhold og karakterer online er blant nyvinningene denne gangen for serien som i ulik form har solgt vanvittige 175 millioner eksemplarer. Det er kanskje ikke så rart siden det har kommet nesten like mange utvidelsespakker.
Lars: Jeg har bare ett spørsmål. Er The Sims 4 bedre enn Animal Crossing? Ok. Jeg har to spørsmål. Er ikke dette en type spill som passer best på bærbare enheter? Jeg er uansett spent på å prøve det ut.
Jon Cato: Orakelet svarer. 1. Neppe. 2. Nei. Var på en presentasjon av The Sims 4 på E3 og mitt inntrykk er at dette er mer The Sims 3.5 enn The Sims 4. Men ingen vil vel skape for store bølger med det som er en etablert suksesserie.
[youtube id=»OBpjj2bN7to» width=»620″ height=»360″]
Tog og feber? Vi vet ikke helt hva spillet går ut på, men ser for oss at dette er en slags infeksjonsbasert toghistorie der du skal spre sykdom ved å bruke offentlig transport. Vi er rimelig sikre på dette.
Lars: Jeg har aldri hatt togfeber. Jeg husker derimot at jeg fikk vannkopper da jeg var liten.
Jon Cato: Jeg klarer ikke å la være å høre musikken fra Thomas-toget i hodet mitt når jeg ser den traileren.
[youtube id=»lxeSElxErio» width=»620″ height=»360″]
Fra frisk og bisarr japansk zombie-lek i eneren til mer anstrengt og krampaktig morsom zombie-lek i den kanadiske toeren. Du skjønner vel at vi ikke kommer videre i beskrivelsen av spillet nå etter å ha skrevet “den kanadiske toeren”? Best å gi seg mens leken er god.
Jon Cato: Jeg elsket eneren men toeren føltes litt vel krampaktig for min smak.
Lars: Like krampaktig som disse oppkonstruerte dialogkommentarene?
Jon Cato: Hysj! Treeren er faktisk ganske bra. Litt mer fokusert, litt mer driv, litt mer gritty. Jeg liker det. Selv om jeg savner den freshe og totalt bisarre tilnærmingen i det første spillet. Og Frank, da. Jeg savner Frank.
[youtube id=»dfOQV2UKiv0″ width=»620″ height=»360″]
Farvel fortvilelse. Det høres ut som tittelen på en debutroman fra en ambisiøs ny norsk forfatterspire på 26 som har bosatt seg på landet for å komme i kontakt med følelsene og som stiller opp i det kaffeintervjuet på baksiden av Aftenpostens kulturdel for å snakke om de nære ting i livet.
Men tilbake til spillet. Vi snakker om en visuell novelle med en stil sterkt inspirert av Persona-serien. Okkulte overtoner og high school-liv. Har vi ikke spilt dette før?
Jon Cato: Danganronpa. Danganronpa. Om spillet er like morsomt å spille som det er å si tittelen blir dette kjempegøy. Selv om det ripper stilen til Persona 4 til de grader så er det en liten del av meg som sier at jeg bør kjøpe dette bare for å støtte at disse japanske spillene blir utgitt i vesten.
Lars: Første spill i serien var gøy, men jeg klarte aldri å gjennomføre det. Kanskje jeg klarer det i del to hvis spillet er litt mer strømlinjeformet.
[youtube id=»LTi9JCVQhKc» width=»620″ height=»360″]
Nok en spillserie vi ikke har særlig kjennskap til. Møljeslagsmålspill som Dynasty Warriors har dog sitt publikum og Warriors Oricihi 3 Ultimate ser ut som alle andre møljeslagsmålspill vi har sett og spilt. Ifølge Wikipedia er Warrors Oricihi-serien en crossover av Dynasty Warriors- og Samurai Warriors-seriene. Så lærte vi noe nytt i dag og.
Spillet har vært ute på PS3 og PS Vita før.
Jon Cato: Jeg tror jeg venter på Hyrule Warriors i stedet for å kaste meg inn i sjangeren med dette her.
Lars: Dynasty Warriors er jo egentlig gøy da. Litt? Lenge siden jeg har prøvd det.
Jon Cato: Joda, jeg spilte Dynasty Warriors for mange år siden, men har det skjedd så mye siden da?
Den største lanseringen denne uke (for oss i Norge) er Xbox One med lanseringstitler. Dette kommer vi til å ta for oss både i ukens podcast og i flere anmeldelser på nettsiden denne uka. Følg med, som de sier på Radio FINN.
Jeg er glad i Harmonix. De består av flere tidligere Looking Glass-folk med en forkjærlighet for musikk og har gitt oss magiske spillopplevelser som Frequency og Amplitude. Ikke minst ga de oss Guitar Hero, som var den mest fantastiske spillopplevelsen noen sinne i et par år.
Derfor hoppet hjertet mitt en ekstra takt da jeg i går fikk med meg at de har annonsert et nytt spill: A City Sleeps. Et slags musikkbasert bullet hell-spill i to dimensjoner.
Det henger på greip. Bullet hell-sjangeren har alltid vært en desperat dans mellom spilleren og kulene som har brakt spillerne inn i den magiske sonen der omverdenen forsvinner og alt som eksisterer er spillfiguren din og kulene du sneier. Med Harmonix bak rattet kan dansen få rytmer og melodier i tillegg, vi snakker en potensielt transcendental fusjon av lyd og bilde som kan opphøye oss til mer intelligente vesener. Namaste!
Grafikken minner om Transistor. Vi vet at musikken kommer til å bli knall med alle de dyktige in-house-musikerne hos Harmonix bak spakene. Da må vi bare vente i et par år før spillet er… WHAT? Det lanseres allerede i oktober???!? Følg med spillutviklere! Slik annonserer man spill!
Spillhøsten 2014 ble akkurat beriket. Pre-order (med soundtrack) er på plass. Lanseres 16 oktober på Steam.
Lars har fått en ny samboer og han besøker oss i ukas episode. Mats kan alt om PC-spill og skolerer oss i alt fra Mount & Blade til Hardcore-spilling av Diablo III.
I tillegg snakker vi om svenskeshopping og den glemte brusen Coco Bahia. Lars skryter av actionfilmen Expendables 3 mens Jon Cato snakker varmt om samarbeidsbrettspillet Robinson Crusoe. Ukas tema er hvordan det er å bo i kollektiv noe som resulterer i en rekke lugubre historier fra fortiden. Vi snakker også om Drømmefall-kontroversene, Mario-DLC og DDos-angrep mot PSN. De siste ukers irrasjonelle korstog mot kvinner i spillbransjen blir behørig diskutert og våre lyttere har denne uken delt sine største spill-irritasjoner med oss.
I spill-spalten tar vi for oss Phoenix Wright: Dual Destinies, Swing Copter, Star Wars Commander, Diablo 3 og XCOM: Enemy Within. Her er forøvrig det XCOM-brettspillet jeg snakket om i sendinga.
Musikk i ukas podcast:
Intro: DJ Cutman – I Am Error (ft. Spamtron) (VIP Mix) – Fra Zelda II
Pause: DJ Cutman – The Promise ft Megaran – Fra Halo 4
Avslutning: Martin Galway – Green Beret
Podcast i videoform finner du over, lydform under. Du finner oss også på iTunes.
Besøk våre venner i RadCrew her.
LOLbua 40 filDet kan være nostalgien har tatt overhånd: Gullkantede minner om rollespillkvelder på Stangnes utenfor Harstad med femten Shadowrun-bøker i ryggsekken og et bord fullt av terninger kan være med å farge mine inntrykk av rollespillet Shadowrun Dragonfall. Vi spilte mye Shadowrun en periode. Cyberpunk 2020 ble for mørkt, et eller annet med orkene og dragene og magien og gatesamuraiene tiltalte oss mer i Shadowrun. Jeg hamstret regelbøker og utvidelsesbøker og presenterte den ene Mr. Johnson etter den andre.
Jeg prøvde Super Nintendo-spillet lenge etter vi var ferdige med det vanlige rollespillet. Det fascinerte, til tross for at det var på svensk.
Så kom Shadowrun Returns – et 3D isometrisk rollespill med rundebaserte kamper og Shadowrun-reglene i bunn. Komplett med avansert nivådesigner slik at alle kan lage sine egne eventyr. Jeg spilte det og, men falt ikke helt for historien. Den ble for vag. Karakterene husker jeg knapt. Men kampsystemet funket.
Det skulle en ny nedlastbar kampanje til: Shadowrun Dragonfall, før jeg virkelig falt for nye Shadowrun. Vi har forlatt Seattle og inntatt Berlin. Et oppdrag går galt. Lederen dør. Tråder må nøstes opp.
Shadowrun: Dragonfall har historien, karakterene og nerven som kampanjen i Shadowrun Returns manglet. Mysteriet som skal løses avdekkes lag for lag, tempoet er akkurat passe med god sprending mellom spenningskurvene. Karakterene er minneverdige – her er nok av intriger mellom lagmedlemmer og mystiske bikarakterer med egne agendaer. Spillverdenen føles fortsatt litt vel stilistisk og kulisseaktig men jeg klarer å leve meg inn i den.
Og spillet har masse nerve. Med en gang jeg begynner å bry meg om spillkarakterene øker også spenningsnivået i kampsekvensene. Kampsystemet har mye til felles med XCOM, men karakterene man disponerer har langt mer varierte evner. Spillet har i tillegg engasjerende sideoppdrag og bra dialog komplett med ferdighetsbasert utforskning der spillfigurens evner avgjør fremgangsmåten.
I dag ble spillet annonsert i en ny frittstående utgave med masse ekstramateriale. Sjansen er stor for at du gikk glipp av denne perlen ettersom den opprinnelig var et tillegg til Shadowrun Returns. Nå har du ingen unnskyldning lenger. Jeg er nesten gjennom Dragonfall og gleder meg allerede til å begynne på nytt med en ny spillfigur i Director’s Cut-versjonen. Lanseres 18. september og de av oss som er så heldige å ha spillet fra før får den oppgraderte versjonen gratis.