Drop7: Extreme makeover

Hva hender når noe kjært og intimt plutselig får en komplett overhaling og dukker opp som noe nytt og skummelt?

Vi kjenner alle TV-programmer som skal «pusse opp» mennesker. De mest ekstreme fikser tenner og plastiske operasjoner, suger ut fett og kjøper ny garderobe. En dvask 40-åring blir gjort om til en falsk 40-åring med spraytan, blekede tenner, nytt hår og nye klær. The Money Shot i disse seriene er avsløringen, familie og venner samlet foran en scene, teppet går opp og alle gisper. Av glede? Mest av sjokk tror jeg.

Drop7 er mitt definitive favorittspill på iPhone. Jeg har spilt det spillet så og si hver dag i fem år. Det er laget av et lite selskap som ble kjøpt opp og assimilert av mobil- og casualspillgiganten Zynga (mest kjent for Farmville). I motsetning til Farmville er ikke Drop7 et gratisspill der du må vente deg ihjel på ulike typer energi. I stedet er det et rent puslespill der du skal slippe tall ned i et rutenett. Når tallet plasseres i en rute danner det en horisontal og en vertikal rekke med andre tall. Om et av tallene i rekka er lik antall tall i rekka, forsvinner tallet. Tenk på det som et slags matematisk Tetris.

Drop7 ble lansert og ferdig med det. Spillet har knapt fått en eneste oppdatering siden 2009, bortsett fra å tilpasse det nye skjermstørrelser. Og hvorfor skulle de oppdatere det? Drop7 er perfekt på alle måter. Som puzzle-spill er det helt der oppe med Tetris. Ferdighetsbasert og intelligent. Presentasjonen er lavmælt og minimalistisk. Spillet har ingen grafiske effekter og fiksfakseri som tar fokuset bort fra deg, rutenettet og tallene.

Derfor ble jeg lettere sjokkert når Zynga nå nylig lanserte Drop7 i en helt ny utgave. Den nye utgaven er selvsagt gratis og derfor med en plagsom reklame på spillskjermen mens du spiller (som du heldigvis kan kjøpe bort). Men den har også fått en totalt unødvendig overhaling på grafikk og musikk. Tallene du plasserer ut faller nå ned i rutenettet mer dramatisk. Tallkuler i ruter dirrer og vibrerer og eksploderer. Rammen rundt spillet skifter farge sammen med tallkulene som dukker opp. Musikken har blitt elendig og lydeffektene er plagsomme.

Min trofaste gamle venn har fått en extreme makeover, og jeg står i salen og ser med skrekk og avsky på hva min kjære venn har utsatt seg selv for. Jeg kjenner ham igjen, men likevel ikke. Han er ikke slik jeg husker ham, men ser likevel ut som seg selv.

Endringene er vonde å svelge i Drop7. Kanskje er vi konservative, vi som liker spill. Eller kanskje konservative sånn generelt? Når George Lucas gjør om på Star Wars og legger til nye lydeffekter og scener så protesterer vi fordi han rører ved noe vi holder hellig fra barndommen vår. Han forandre på minner vi har hatt, manipulerer forholdet vårt til noe vi er glad i.

Star Wars var perfekte i våre sinn, når Obi Wan Kenobi nå brøler på en ny måte for å skremme bort sandfolket vemmer det oss. Det er feil. Vi blir frarøvet den opprinnelige opplevelsen vi hadde da vi første gang fryktet for Lukes liv på Tattoine.

[youtube id=»-yxuDU8gims» width=»620″ height=»360″]

På samme måte vemmes jeg av moderne Drop7. Jeg klarer ikke venne meg til de hoppende tallene som plutselig virker så glade og fornøyde og sprekker av glede når jeg summen av tall i rekka stemmer overens med dem. Det er ikke slik Drop7 skal være. Tallene mangler tyngde. Når skjermen fylles opp av tall og tomme kuler skal det føles som de skviser meg under vekta si. De er ikke massive lenger, tallene. De vil at jeg skal danse med de. Den rene estetikken er borte, det seriøse grublespillet er gjemt bak en mer familievennlig fasade.

Så jeg vender tilbake til det opprinnelige Drop7. Den nye utgaven er lansert som en ny app mens den gamle er fjernet fra App Store. Jeg tviholder på den opprinnelige opplevelsen. Seks års vennskap slipper ikke taket så fort, jeg har blitt glad i rynkene, fettet og de skjeve tennene til min gamle venn. Jeg kunne sikkert vent meg til hans nye utseende men jeg er redd for at noe mer enn fasaden har endret seg. At noe skal ha skjedd på innsiden. At vennen jeg trodde jeg kjente så godt ikke er den gode gamle under den nye fasaden.

Egoistisk og konservativt? Helt sikkert.

Commander Fleksnes’ dagbok – del 2

5. januar 3301

Starten på en kriminell løpebane

Å reise kan gjøre underverker. De evige køene i LHS 3447 er nå en saga blott. Jeg har leid meg et rom på stasjonen Boltzmann Gateway i LT 7548 , rundt 40 lysår unna LHS. Det er langt å reise i en liten Sidewinder.

Men det var vel verdt det. Her er det relativt lite trafikk og nok å ta seg til. I mitt nye hjem regjerer LTT 7548 Universal Solutions og de har nok av oppdrag til meg. Oppdrag med god fortjeneste. De er glad i ulovligheter, denne gjengen, og vil ha svarte bokser, opprørsmeldinger og verdisaker fra ødelagte skip. Til tross for at de er medlemmer av Føderasjonen som ikke tillater handel med slike varer.

Som den lovlydige romfarer jeg er var jeg noe skeptisk til disse oppdragene i starten, men så var det pengene da. Om jeg har lært noe av min nye romkarriere er det at penger er meningen med livet og jo mer penger man kan tjene jo bedre. Jeg kastet noen av mine moralske skrupler over bord og godtok smugleroppdragene. Det har jeg ikke angret på.

Å fly bort til et nærliggende solsystem, cruise rundt og lete etter spor etter konflikter for så å bremse ned og lande midt i restene av et digert slag der lastecontainere med varer flyter over alt er spennende. Kanskje er jeg bare et åtseldyr som kommer og forsyner meg etter at andre er mette, men som lavtstående lykkejeger i en Sidewinder må man forsyne seg av det man kan. Tiggere kan ikke være kresne, som det så fint heter på engelsk.

Jeg føler meg ærbødig der jeg seiler blant vrakrestene. Deler av skrog flyter stille rundt i verdensrommet. Jeg kan bare gjette hva slags grusomheter mannskapet må ha opplevd. Hvilke dramatiske scener som har utspilt seg her Det er som om tiden står stille der jeg stille seiler mellom skrogrestene på jakt etter nok en sort boks eller en kasse med smuglergods. Jeg er på en kirkegård omgitt av mørke og stillhet. Jeg hører ikke til her og er alltid lettet idet jeg setter i gang min frameshiftdrive igjen og forlater vrakrestene.

Aller mest spennende er smuglingen når jeg skal returnere med varene. Som sagt, det er ulovlig gods jeg frakter, men sikkerheten i LT 7548 er rimelig avslappet. Jeg pleier å suse mot stasjonen i full hastighet og slå av flyveassistenten. Stille seiler jeg langs stasjonen til jeg ser inngangen foran meg, så er det full motor og full boost inn for å lande. Bruker jeg for lang tid er sjansen stor for at et Føderasjonsskip scanner meg før jeg kommer meg inn i åpningen og det betyr en saftig bot og sterkt reduserte inntekter. Å kjøre inn i den smale inngangsporten i full hastighet er nervepirrende. Det er små marginer og høye hastigheter, men jeg har etter hvert blitt ekspert på det.

I tillegg har jeg funnet flere nærliggende stasjoner som har litt – skal vi si – alternative markedsplasser der jeg kan bli kvitt tyvegodset jeg plukker opp underveis. Nok en kjekk biinntekt.

LTT 7548 Universal Solutions er strålende fornøyd med min innsats så langt. Så fornøyd at de nå har bedt meg drepe en piratleder for å gå opp i rang i organisasjonen. Jeg føler meg ikke helt klar for det i min Sidewinder, men jeg har nok penger nå til å investere i en Viper. Det er et tyngre skip enn Sidewinder laget for kamp med et mer solid skrog, høyere hastighet og muligheten til å montere flere og bedre våpen. Jeg tror det blir mitt neste steg. Commander Fleksnes: smugler og dusørjeger, det er titler jeg kan leve med.

Commander Fleksnes’ dagbok er en føljetong der Jon Cato dokumenterer sine eventyr i Elite Dangerous.

Commander Fleksnes’ dagbok – del 1

29. desember 3300

Farvel LHS 3447

Man holder ikke ut lenge i LHS 3447. Etter å ha solgt alle mine eiendeler og kjøpt meg en Sidewinder, et kompakt og funksjonabelt lite enmannsromskip som kompenserer for manglende lagerplass med god manøvrerbarhet, var jeg klar til å søke lykken i verdensrommet. Mitt startsystem, LHS 3447, imponerte ikke. Kamp om oppdrag og kamp om ressurser. Og evige køer på de mindre romstasjonene for å få lov til å lande.

Det kulminerte med en krise og en lærepenge: ikke sov bak rattet når du reiser gjennom hyperspace. Å reise mellom solsystemer i år 3300 betyr at man sikter seg inn på solen i målsystemet og aktiverer skipets frame shift drive. Etter noen sekunder i en kaotisk romtunnel slynges man ut rett ved det nye systemets sol – med nesen vendt mot sola. Jeg var opptatt med en annen skjerm og oppdaget dette for sent. Temperaturmåleren var på rekordhøyder, røyk fylte kabinen og alarmer gikk overalt. Jeg fikk såvidt manøvrert skipet mitt unna sola, men skadene var allerede store.

Jeg hadde ikke noe valg, jeg la inn kursen mot nærmeste romstasjon – Trevithick Dock – men underveis dukket enhver romfarers store skrekk opp – interdiction. En pirat var ute etter meg og forsøkte å rive meg ut av supercruise-hastigheten for å skyte meg i fillebiter og stjele lasten min. Jeg klarte ikke å manøvrere ut av interdiction-angrepet og endte opp med å bli skutt i senk. Systemer sviktet. Jeg forsøkte å rømme. Full fart forover. Hyppige svinger. Boost! Boost! Boost! Hele tiden mens min frame shift-motor sakte – akk så sakte – ladet opp til ny supercruise og flukt.

Jeg pustet lettet ut da jeg hørte motoren ruse opp og så min motstander forsvinne bak meg på radaren, men pusten forsvant bokstavelig talt raskt da jeg oppdaget at frontruta mi var knust. HUD-systemet var forsvunnet og jeg måtte bruke skipets nødsystem for å puste. Og det var selsvagt markedets billigste – kun fem minutter med oksygen i nødtanken.

Det er vanskelig å beskrive følelsen av å sitte utenfor en liten romstasjon med ti andre skip kretsende rundt og vente på å få tillatelse til å lande på en av de tre landingsplassene mens en klokke teller ned mot døden. “Docking request denied” ljomet ut av øreklokkene mine på nytt og på nytt mens pusten min gikk tregere og tregere. Ett minutt igjen til skipet bryter sammen. Ber om tillatelse til å lande. “Docking request denied”. 45 sekunder. 30. Det begynner å svartne for meg og jeg hiver etter pusten. 15 sekunder. Alt håp er ute. Farvel.

Jeg våknet igjen på sykestua på Trevithick Dock. Skipet hadde skutt meg ut i en livredningskapsel og jeg var i fin form igjen, men min Sidewinder var historie. Jeg betalte forsikringssummen og fikk meg en ny med alt det oppgraderte utstyret jeg hadde kjøpt til mitt forrige skip. Etter å ha scannet en rekke oppdrag tok jeg et der jeg måtte reise 23 lysår vekk for å finne de riktige varene jeg trengte for å klare oppdraget. Jeg vendte ryggen til LHS 3447 og kommer aldri til å se meg tilbake. Aldri mer kø for å docke i overfylte solsystemer. Gi meg ensomhet blant stjernene og evige åpne landingsplattformer.

Det siste jeg kjøpte på Trevithick Dock var en dagbok. Nå som jeg forlater hjemsystemet mitt har jeg tenkt å dokumentere mine eventyr for ettertiden. Min historie i Melkeveien.

Hotline Miami 2

Det ser ut som Hotline Miami 2 har blitt utsatt til 2015. Videoen under forklarer det hele på en måte. Kanskje. Jeg aner ikke. Jeg har har i hvert fall sett den ti ganger nå og klarer ikke å slutte å klikke replay.

[youtube id=»T2iPqdofc6g» width=»620″ height=»360″]

Nintendo 125 år!

Hurra for Nintendo, de fyller 125 år. Ja, du leste riktig, 125. Nintendo startet opp på slutten av 1800-tallet. For å feire jubilanten serverer vi her noen relativt ukjente fakta om Nintendo, til nytte og glede for våre kjære lesere:

– TV-spill fantes ikke på slutten av 1800-tallet. Nintendo startet som en japansk NINJA-klan (de het opprinnelig NINJATENDO), men forkortet navnet til Nintendo og kuttet ut Ninja-aktivitetene i 1913 da Shogunen av Japan forbød Ninja-praktisering

– Mario hadde ikke noe navn i starten. Ideen til navnet fikk spillets skaper, Shigeru Miyamoto, da han hadde spist fleinsopp i Shibuya og gikk seg vill i en italiensk restaurant

– I Zelda-spillene styrer man ikke Zelda, men en fyr som heter Link(!)

– Nintendo GameCube er den mest solgte spillkonsollen på Jan Mayen

– Om du stablet alle Mario-spill laget av Nintendo i et digert tårn ville tårnet ramlet ned på grunn av vær og vind lenge før du var ferdig med å stable

LOLbua gratulerer jubilanten med dagen!

Dødsdømt D4?

Deadly Premonition var drittspillet som egentlig var et knallspill. Spillet var som en interaktiv feberrammet oppfølger til Twin Peaks, eller en fleinsopp-inspirert forløper til True Detective, om du vil. Et spill som slet rent teknisk med utdatert grafikk, knøvlete kontrollsystem og helt forferdelig stemmeskuespill.

Men av og til er mindre bedre enn mer. Less is more. Med mindre du spør Yngwie Malmsteen:

[youtube id=»QHZ48AE3TOI» width=»620″ height=»360″]

Mannen bak D4, som kaller seg for SWERY, er artig å følge på Twitter, i hvert fall om du vil ha bilder av øl, mat, fylla og digre briller.

Og i dag slippes han nye spill, D4. Et slags eventyrspill for Kinect som Microsoft ser ut til å ha dømt til døden allerede. Jeg har ikke hørt et ord fra Microsoft om lanseringen og har heller ikke fått tilbud om å få tilsendt en kode for å laste det ned for anmeldelse. I tillegg sitter de aller fleste Xbox One-anmeldere nå og spiller Forza Horizon 2, som Microsoft gjorde tilgjengelig for pressen tidligere i uka. En eventuell dekning av D4 vil bare drukne i Forza-artikler og anmeldelser.

Så nei, det virker ikke som Microsoft helt har trua på D4. Kanskje de aldri prøvde Deadly Premonition og ikke helt forstod hvem de hadde gitt frie tøyler til å lage Kinect-spill da de inngikk avtale med SWERY? Kanskje de ikke skjønte bæret av D4 når de endelig fikk se den ferdige versjonen og bare dytter det ut døra og blir ferdig med det.

Ikke vet jeg, men jeg vet i hvert fall at jeg gleder meg til å endelig bruke Kinecten til noe annet enn å logge inn trynet mitt når jeg slår på Xbox One. Og skal jeg først spille Kinect vil jeg heller ha noe surrealistisk galskap enn et nytt Disneyland Adventures eller Star Wars-spill.

[youtube id=»EHvbOIrYrQQ» width=»620″ height=»360″]

Bring it, D4. My body is ready!