Pollensesong

Ja, jeg er en av de som snufser og nyser meg gjennom april, mai, juni og juli. Pollensesongen er her for fullt og da passer det bra å feire snørra mi med et spill om snørr. Norske Henchman and Goon har laget et plattformspill om en snørrklyse.

I Flem styrer Flem_Summer4vi en liten snørrklump som har blitt nyst ut av en nese. Hvert nivå handler om å komme seg til målet forteste mulig. Spillet er et todimensjonalt plattformspill med korte nivåer som man kan ta på nytt for å forbedre tida si.

Alt er pakket inn i nostalgisk retrografikk. Fargevalg, deilig chipmusikk og piksellerte figurer tar meg med tilbake til et krysningspunkt mellom Commodore 64- og Amiga-dagene mine. Også kontrollen føles som fortidens plattformspill, tempoet er høyt, bevegelsene flytende og døden inntreffer lett.

Flem prøver å gjenskape tempoet og fatalismen til Super Meat Boy med noen ekstra lag med retrorammer men lykkes ikke helt. Mens belønningen i Super Meat Boy kommer av at mine egne ferdigheter gradvis blir bedre  finner jeg ingen slik progresjon i Flem. Det er mye prøving og feiling i Flem, men der døden er en brutal lærepenge i Super Meat Boy er den bare et irritasjonsmoment i Flem.

Flem_Spring2Jeg liker at vi får nye knep å leke oss med, som flyvebobler som gjør at jeg kan sveve i noen sekunder eller fartsbobler som gir snørrklumpen en liten fartsboost. Det skaper variasjon.

Det Flem lykkes best med er retrofølelsen. Dette føles som et uoppdaget Amiga-spill fra 90-tallet. Ikke en uoppdaget klassiker, men et helt greit spill, et av dem jeg kunne motttatt på en diskett fra en av mine swappekompiser og brukt en time eller to på før jeg arkiverte det under F i diskettboksen min og aldri tok det frem igjen.

Sjekk ut Flem på Steam her.

https://www.youtube.com/watch?v=w74dtYTyf6o

Ps. Er du norsk utvikler, eller vil tipse oss om et norsk spill vi bør skrive om eller teste, send oss en mail til kontakt@lolbua.no

Utrygg Trafikk

You’re not stuck in traffic. You are traffic.

Det pleide å være mitt mantra til sure bilister i Oslo-rushet der jeg suste forbi med sykkelen min på vei til eller fra jobb. Trafikk er noe søl. Jo mer biler jo mer krøll. Til slutt kaos, alle er sure og grinete, alle skylder på de andre.

Men som ordtaket over sier, det er vi som er trafikken. Og i mobilspillet Does not Commute får du sjansen til å være hver eneste bil i trafikken.

Commute 2I dette svenske spillet skal vi manøvrere ulike biler og farkoster gjennom ulike nabolag i en fiktiv amerikansk by. Det minner umiddelbart om gamle GTA-spill, fugleperspektivet er velkjent. Nivåene er badet i sløvt sollys som minner om et 70-talls-filter fra Instagram.

Vi starter med en bil. Kjør den fra A til B. Enkelt. Så kommer neste bil. Kjør den fra C til D i samme nabolag. Greit. Så kommer den tredje. Fjerde. Og så videre. Utfordringen er at tiden spoles tilbake for hver nye bil du skal kjøre, og at du møter alle bilene du allerede har kjørt når du kjører en ny bil. Mot slutten av nivået er det gjerne tolv-tretten biler på veien som du må manøvrere deg rundt og forbi.

Dermed er det vi selv som skaper trafikkaoset. Fra å ha veien for oss selv i starten av nivået til å kjøre som en gal mellom andre villmenn (a.k.a. deg selv i en tidligere inkarnasjon) på slutten av nivået. Snart begynner jeg å tenke trafikkplanlegging. Anstrenger meg for å holde bilen på riktig side av veien og kjøre forutsigbart og solid for å minimere kollisjonssjansene når jeg skal kjøre motsatt vei med en fremtidig bil.

Commute 3På toppen av bilkaoset har hver bil sin egen lille historie. Her har en av utviklerne i Simogo (Year Walk, Device 6) bidratt med de små ensetningshistoriene. Vi befinner oss i et David Lynch-aktig landskap her, med førerløse biler og mange små og personlige kriser. Bisarre folk i kaotisk trafikk.

Does not Commute er et spill om å prøve å temme et kaos og forsøke å leve med alle feilene man har gjort i fortiden. Det lærer oss at ting kan gå til helvete uansett hvor godt man prøver å planlegge. Anbefales varmt til alle som stamper seg gjennom rushtrafikk daglig.

Does not Commute er laget av Mediocre og finnes til Ios og Google Play. Spillet er i utgangspunktet gratis men betal en engangssum så får du fortsette ved siste sjekkpunkt i stedet for å starte på nytt hver gang tida går ut.

Disse 7 scifi-bøkene må du lese

Science fiction er en sjanger som du mest sannsynlig først leste da du var barn. Det betyr ikke at det også finnes gode titler for voksne. Her er sju av våre favoritter i 2015. Husk å gi oss dine tips for hva du mener vi bør lese.

 

Tittel: 11/22/63
Forfatter: Stephen King
Anbefalt av: Jon Cato

Det var via Stephen King jeg begynte å lese engelske bøker. Jeg svettet meg gjennom mursteinen IT som 15-åring, livredd og oppslukt. Siden da har jeg alltid hatt et svakt punkt for King, til tross for at han har hatt mindre og mindre på hjertet siden høytiden hans på 70- og 80-tallet.

11-22-6311/22/63 er hans beste på mange år. Det handler om tidsreiser. Ikke til fremtiden, men til fortiden. Starten av 60-tallet for å være helt presis. En mann reiser tilbake i tid for å forsøke å stoppe mordet på Kennedy.

Jeg elsker miljøskildringene av livet i USA på 60-tallet. Jeg er en håpløs 50- og 60-talls-nostalgiker, en av de få som koser meg med amerikanske TV-serier fra tiårene før jeg var født og drømmer om hvordan det ville vært å vokse opp i USA på 50- og 60-tallet. Som barn i Norge født på 70-tallet var USA et magisk land som produserte alt som var kult og fett, det er nok senskader fra barneårene mine som gjør at jeg ikke klarer å gi slipp på drømmen om å oppleve å vokse opp i USA i etterkrigstiden.

11/22/63 har strålende skildringer av livet i USA på 60-tallet, alt gjengitt med et snev av nostalgi og lengsel. I tillegg er historien spennende, reisen mot det uunngåelige klimakset 22. november 1963 da Lee Harvey Oswald skjøt den amerikanske presidenten er full av dramatikk, følelser og spennende situasjoner.

 

Tittel: The Wayward Pines Trilogy
Forfatter: Blake Crouch
Anbefalt av: Jon Cato

PinesPulp-litteratur har alltid fascinert meg. Fra gammel krim og science fiction til mer moderne pulp, som Wayward Pines-bøkene. Her møter vi FBI-agenten Ethan Burke som våkner opp med hukommelsestap i en amerikansk småby. Det virker som han har vært i en bilulykke men han får ikke historien helt til å gå opp. Når han finner ut at det ikke er helt problemfritt å forlate den lille byen starter et mysterium som overrasker gang på gang.

Jeg ante ikke hva jeg gikk til da jeg leste disse bøkene, og det er definitivt det beste utgangspunktet for å glede seg over dem. Ikke les noe om dem. Ikke les bakpå boken. Ikke finn spoilers på nett, bare begynn å les. Blake Crouch har et litt provoserende språk til tider, nærmest som om han behandler leseren som et barn, men hans bruk av enslige ord med linjeskift og andre banale dramaturgiske virkemidler passer historien og stemningen bra. Dette er moderne pulp, men spennende og vanskelig å legge fra seg.

Den første boka i serien har blitt filmatisert av selveste M. Night Shyamalan (Sixth Sense, Signs, Unbreakable, The Village) og skal vises på FOX i USA i slutten av mai. Derfor må du skynd deg om du vil bli en av dustene som skryter av at «boka var bedre».

 

Tittel: The Three Body Problem
Forfatter: Liu Cixin
Anbefalt av: Lars Richard

Denne boken representerer noe så sjeldent som kinesisk science fiction utgitt i vesten. Liu Cixin har allerede skrevet tre bøker i The Three Body Trilogy, 三体, men den første boken i serien ble ikke oversatt og utgitt før i november 2014. Det er interessant at bokserien, ifølge dens oversetter, er blant de få i sjangeren som har fått oppmerksomhet i Kina.

ThreeBodyDet kinesiske perspektivet Cixin bringer til sjangeren er tydelig fra første side. Vi er i kulturrevolusjonen i Kina, og den unge akademikeren Ye Wenjie ser sin far bli brutalt myrdet. Hun er selv på vei til en reindoktrineringsleir, da hun hentes av militæret for å jobbe på en mysisk base som har en gigantisk radiosender og mottaker på toppen.

Fra vår tid fortelles historien om en annen forsker, Wang Miao. Han blir gjort oppmerksom på et virtual reality-spill som kalles The Three Body Problem, og kastes inn i en bisarr verden der filosofi og knallhard science fiction møtes. Dimensjonsendrende våpen, fremmed intelligens og et tilsynelatende umulig fysikkproblem, er noe av det som gjør boken herlig original. Jeg merker at mine ord ikke strekker til for å beskrive The Three Body Problem, og ved å si så mye mer risikerer jeg å spoile en bok som fortjener å bli lest uten spesielt mye mer informasjon enn det du får her. Min beste leseopplevelse i sjangeren på lenge.

Ps. Hvis du vil lese mer om trelegemeproblemet, finner du det her.

 

Tittel: The First 15 Lives of Harry August
Forfatter: Claire North
Anbefalt av: Lars Richard

Det finnes en liten gruppe mennesker på jorden som stort sett lever slik som alle oss andre. Den eneste forskjellen er at de starter sine liv på nytt når de dør – på samme sted, med samme foreldre. Dette kunne ha blitt en bra komedie som fantastiske Groundhog Day, eller en actionfortelling som undervurderte Edge of Tomorrow. I stedet er dette en bok som gir oss mer enn bare én historie og én sjanger. Den er også betraktelig mørkere enn de to nevnte filmene.First15

Harry August dør og fødes 15 ganger, noe som gir forfatter Catherine Webb (som her skriver under pseudonymet Claire North) sjansen til å fortelle 15 historier. Om denne muligheten benyttes fullt ut, skal jeg ikke røpe her, men det er mye historie for pengene i denne boken.

Den sentrale konflikten dreier seg om verdens ende. Se om jeg klarer å forklare dette: Gruppen med udødelige sender meldinger til hverandre gjennom tid, for eksempel ved at de som lever i tidlige tidsaldere hugger inn beskjeder i stein og legger de på avtalte steder. Motsatt kan de som er i ferd med å dø ta med seg beskjeder tilbake i tid til årene de var barn. Uansett. Vrien er denne: De langt frem i tid begynner å miste kontakten med personer enda lengre inn i framtiden. Konklusjonen de fleste trekker, er at noe har gjort at fremtiden ikke eksisterer. Endetiden kommer stadig nærmere, men hvorfor?

 

Tittel: The Martian
Forfatter: Andy Weir
Anbefalt av: Lars Richard

En mann blir strandet på Mars etter at en ekspedisjon må evakuere den røde planeten i hui og hast. Han heter Mark Watney, har både tv-serier og musikk og underholde seg med, noe mat, vann, Book-Review-The-Martianbatterikraft og oksygen. Det største problemet er at alle andre tror at han er død. Watney er heldigvis ekspedisjonens altmuligmann, med botanisk kunnskap og handyman-skills. Hvis noen kan overleve alene på Mars, er det han.

Den velskrevne boken er full av humor, spenning og en vanvittig teknisk innsikt. Historien er i ferd med å bli film regissert av Ridley Scott med Matt Damon i hovedrollene. Men med tanke på at Scott har fullstendig mistet grepet, re: Prometheus, så er boka helt sikkert den beste måten å oppleve denne historien på.

 

Tittel: The Silver Ships
Forfatter: S.H. Jucha
Anbefalt av: Lars Richard

A51Ts6El2DtL._SY344_BO1,204,203,200_lex er en ung pilot med nok penger og sitt eget romskip. Pengene har han fått etter å ha revolusjonert måten man fanger og transporterer meteoritter på, en metode han helt i starten av denne boken også bruker for å fange et fremmed romskip ute av styring. Romskipet viser seg å være bemannet av vesener fra en annen planet, og Alex kastes inn i et eventyr med lite alvor og mye moro.

Av og til er det deilig med en pulpy historie med romskipaction, aliens og kanskje en romantisk forvikling eller to. Her får du alt dette i en lettlest og actionfylt bok som garantert får flere oppfølgere. Bokens univers blir tidvis litt vel naiv og full av solskinn, men ja. En sånn bok er grei av og til.

 

Tittel: The Peripheral
Forfatter: William Gibson
Anbefalt av: Lars Richard

William Gibson (f. 1948) er en av forfatterne som klarer å fornye seg selv og stadig kommer med interessante problemstillinger i sine bøker basert på det han ser for seg av teknologiske muligheter – ekte science fiction med andre ord.

71NJqEgdwZL Gibson er selvsagt mannen som populariserte konseptet cyberspace, mest kjent fra boken Neuromancer fra 1984. At han stadig kommer med bøker som både er litterært og konseptuelt interessante, er for meg usedvanlig og uendelig imponerende. I The Peripheral veksler vi mellom å følge to parallelle verdener, der det vi kan kalle droner brukes til å påvirke den andre virkeligheten. Mens den ene verdenen minner mye om vår egen, er den andre et godt stykke i framtiden der en katastrofe har utryddet det meste av menneskeheten.

I bunn ligger et mordmysterium, som drives fram av Gibson gjennom karakterer med flere lag og underholdende personligheter. Spennende teknologi og bruken av denne, og ikke minst utforskingen av trender, er Gibsons varemerker. Sjekk hans tidligere produksjon hvis denne boken faller i smak.

 

Liker du lister? Les også:

De 7 beste podcastene i 2015

LOLbua anbefaler - 7 scifi-bøker

Why I Run

pic1371666Hører du på podcasten vår vet du at jeg er stor fan av kortspillet Android: Netrunner. Android: Netrunner er et såkalt Living Card Game, et kortspill for to spillere der en spiller er en hacker som bygger datamaskiner, installerer programvare, skaffer kontakter og hacker serverne til motspilleren som styrer et digert multinasjonalt selskap som forsøker å forske frem nye oppdagelser og oppfinnelser – agendaer. Hackeren skal stjele disse agendaene, firmaet skal finansiere de og fullføre de.

Det er assymetrien jeg først falt for med Netrunner. Spilleren som er selskapet lager hemmelige servere og beskytter disse med programvare. Han plasserer kort ned på bordet med baksiden opp slik at hackeren ikke vet hva som skjuler seg i de ulike serverne. Hackeren må forsøke å dedusere seg frem til hvor det er lurt å hacke seg inn, installere riktig programvare for å hacke seg forbi beskyttelsesprogrammene og snuse seg frem til agendaene. Det er en herlig skyggelek med villeding, lureri og masse psykologi.

Netrunner-rielle-kit-peddler-transhuman-03028Dernest falt jeg for spillets meta – historien og settingen som er under stadig utvikling. Vi har de tre hackerfaksjonene – anarkister, kriminelle og shapers – hver med sin egenart og sine ulike identiteter mot de fire globale megaselskapene: nyhetsbyrået NBN, de eksperimentelle medisinforskerne Jinteki, androide-skaperne Haas-Bioroid og industrigiganten Weyland. Også disse med ulike underavdelinger og identiteter.

Jeg elsker hvordan historien hele tiden utvikler seg og kort og kombinasjoner oppstår og forsvinner når nye kort kommer til. I motsetning til Magic lanseres ikke nye kort i Android: Netrunner tilfeldig sortert i booster packs – alle nye kort som lanseres kan kjøpes i en og samme pakke slik at alle har tilgang til alt. Det finnes ingen sjeldne kort.

Android Netrunner er et avansert kortspill og det kan være intimiderende å prøve å lære seg spillet. Her i Oslo er det et meget hyggelig Netrunner-miljø i kjelleren til Outland hver torsdag, og nye spillere kommer stadig til.

Om du ikke er klar for en tur på Outland kan du få en god smaksprøve av Netrunner via Why I Run, et Twine-spill laget av Martin Brochu. Brochu har skapt en interaktiv novelle basert på Android Netrunner. Handlingen er hentet direkte fra kort og effekter i spillet, men pakket inn i et naturlig språk. De av oss som kjenner kortene og spillet kjenner fort igjen kortspillet bak teksten, men Why I Run er skrevet på en såpass beskrivende måte aNetCybert jeg tror du kan ha et fint utbytte av det uansett om du kjenner Netrunner eller ikke.

Why I Run berører hovedgrunnen til at jeg elsker Android Netrunner – historiene spillet genererer. Hver eneste kamp jeg spiller blir til en historie i hodet mitt. Samspillet mellom kortenes tittel, tema, spillmekanikk og interaksjonsmuligheter med andre kort er perfekt. Android Netrunner er et kortspill som skaper historier i fantasien min, fantastiske fortellinger om vågale hackere og kyniske megaselskaper, om dramatiske kamper i cyberspace og spektakulære prestasjoner.

Martin Brochu tok dette et steg videre og skapte disse bildene og dette dramaet om til en interaktiv historie basert på Netrunner. Derfor er spillet hans et utmerket eksempel på hva som er så fascinerende med Netrunner. Prøv det, så sees vi kanskje på Outland en gang i fremtiden.

Spill Why I Run her!

Tilbake til frontlinjene

Jeg sprakk.

To måneder uten Destiny. Uten å i det hele tatt ha lyst til å spille Destiny. Jeg gikk lei.

Lei av å måtte pine meg gjennom det elendige Crota-raidet hver uke for å samle den ene valutaen som kunne hjelpe rustningen min opp til 32.

Lei av å gjenta oppdrag i det uendelige i håp om å få noe kult på slutten.

Lei av å repetere bounties og dailies og weeklies for å grinde opp våpen og håpe på en belønning.

Så jeg stakk. Jeg begynte å spille noe annet og etter en uke var Destiny helt glemt. Jeg sluttet å sjekke Xur hver helg, sluttet å hente min ukentlige dose Strange Coins og XP-boost. Sluttet å raide. Sluttet å grinde.

4270

Og vet du hva? Jeg savnet ikke Destiny ett eneste sekund.

Men nå nærmer House of Wolves seg og plutselig begynte det å klø i skytefingeren igjen. Jeg logget inn i Destiny igjen, tok en Daily og et par bounties og logget ut.

Det var gøy.

En time med Destiny etter to måneder var en aldri så liten påminnelse. Jeg fikk bekreftet nok en gang at INGEN andre skytespill har skytevåpen som føles så bra som Destiny-våpnene. Våpnene i Destiny har mer personlighet enn de fleste NPC-er i et rollespill. Det var nesten berusende å nok en gang danse rundt The Fallen i Cosmodrome med min Suros Regime og Sniper. Det var som å leke med gamle venner igjen.

Jeg løp for det meste bare rundt og skjøt, nøt følelsen av å være verdens smidigste og mest treffsikre romsoldat. Det er det Destiny gjør aller best, får meg til å føle meg som en superhelt med gevær og rakettstøvler, en fantastisk romsheriff som leker med horder av fiender som fortvilt forsøker å omringe meg og bombardere meg med våpen og skudd og sverd og sinne.

9628

Det var et overraskende morsomt gjensyn men jeg ble ikke hekta igjen. Jeg skrudde av etter en time med et smil om munnen.

Så ja, jeg gleder meg til House of Wolves. Jeg trodde jeg var helt ferdig med Destiny men mitt lille gjenbesøk fikk meg til å innse at jeg fortsatt er glad i spillet. Jeg blir ikke med på grinden lenger, Lars og de andre med sine tre karakterer på 32 kan begi seg ut på det prosjektet. Jeg skal være med for å danse rundt fiendene i nye omgivelser, jeg skal være den pensjonerte romsheriffen som har forlatt gamlehjemmet for å hoppe, sveve, løpe og skyte som en halvgud på fremmede planeter og jeg skal nyte hvert minutt.

Spillglede

Vet du, jeg kunne tatt på meg gretten-veteran-hatten min og fnyst av hvordan Adam Sandler og en gjeng komikere nå skal gjøre narr av kulturen jeg vokste opp med og er glad i, men jeg kan ikke annet enn å smile bredt av den fjollete traileren til Pixels.

Jeg vet at det er en stor fare for at filmen blir en kalkun og at alle morsomhetene – som Toru Iwatani-kameoen – har blitt brukt opp i traileren, men det gleder meg likevel å se at noen tar spillhistorien vår og lager noe uhøytidelig og moro ut av den.

I kjølvannet av GamerGate og alt sinnet, raseriet, misnøyen og tungsinnet som har preget spillverden siden august i fjor er Pixels-traileren en herlig påminnelse om at spill på sitt beste er fjollete og lettbeint underholdning. Jada, vi skal ta spillene seriøst, men det er lov å le av og med dem og.

[youtube id=»XAHprLW48no» width=»620″ height=»360″]

PS. Filmen er basert på denne briljante kortfilmen laget av Patrick Jean.

[youtube id=»ou8vRWTSsJo» width=»620″ height=»360″]