Tilbake til frontlinjene

Jeg sprakk.

To måneder uten Destiny. Uten å i det hele tatt ha lyst til å spille Destiny. Jeg gikk lei.

Lei av å måtte pine meg gjennom det elendige Crota-raidet hver uke for å samle den ene valutaen som kunne hjelpe rustningen min opp til 32.

Lei av å gjenta oppdrag i det uendelige i håp om å få noe kult på slutten.

Lei av å repetere bounties og dailies og weeklies for å grinde opp våpen og håpe på en belønning.

Så jeg stakk. Jeg begynte å spille noe annet og etter en uke var Destiny helt glemt. Jeg sluttet å sjekke Xur hver helg, sluttet å hente min ukentlige dose Strange Coins og XP-boost. Sluttet å raide. Sluttet å grinde.

Og vet du hva? Jeg savnet ikke Destiny ett eneste sekund.

Men nå nærmer House of Wolves seg og plutselig begynte det å klø i skytefingeren igjen. Jeg logget inn i Destiny igjen, tok en Daily og et par bounties og logget ut.

Det var gøy.

En time med Destiny etter to måneder var en aldri så liten påminnelse. Jeg fikk bekreftet nok en gang at INGEN andre skytespill har skytevåpen som føles så bra som Destiny-våpnene. Våpnene i Destiny har mer personlighet enn de fleste NPC-er i et rollespill. Det var nesten berusende å nok en gang danse rundt The Fallen i Cosmodrome med min Suros Regime og Sniper. Det var som å leke med gamle venner igjen.

Jeg løp for det meste bare rundt og skjøt, nøt følelsen av å være verdens smidigste og mest treffsikre romsoldat. Det er det Destiny gjør aller best, får meg til å føle meg som en superhelt med gevær og rakettstøvler, en fantastisk romsheriff som leker med horder av fiender som fortvilt forsøker å omringe meg og bombardere meg med våpen og skudd og sverd og sinne.

Det var et overraskende morsomt gjensyn men jeg ble ikke hekta igjen. Jeg skrudde av etter en time med et smil om munnen.

Så ja, jeg gleder meg til House of Wolves. Jeg trodde jeg var helt ferdig med Destiny men mitt lille gjenbesøk fikk meg til å innse at jeg fortsatt er glad i spillet. Jeg blir ikke med på grinden lenger, Lars og de andre med sine tre karakterer på 32 kan begi seg ut på det prosjektet. Jeg skal være med for å danse rundt fiendene i nye omgivelser, jeg skal være den pensjonerte romsheriffen som har forlatt gamlehjemmet for å hoppe, sveve, løpe og skyte som en halvgud på fremmede planeter og jeg skal nyte hvert minutt.

De beste podcastene i 2015

Du hører forhåpentlig vis allerede på LOLbua (hvis ikke finner du lenker til våre nyeste podcaster på denne nettsiden), men det levner likevel litt tid til overs.

Her er listen over noen av våre favorittpodcaster i 2015:

Team GFB Radio

Handler om: Dataspill, fyll og forretningsreiser

Hvis du følger spillgjengen på Giantbomb.com, kjenner du kanskje til Dave Lang fra spillstudioet Iron Galaxy. Han dukker gjerne opp stupfull på Giantbombs liveshow, og klarer likevel å være en morsom kar. Trykk her for et godt eksempel på nettopp dette. Dave Lang er usedvanlig ærlig, og snakker om alle aspekter av sitt liv som leder i selskapet og hva som skjer bak kulissene når det lages spill. Mest tid går kanskje til å beskrive alle fyllekulene han havner på rundt om i verden når han reiser for å gjøre avtaler med andre selskaper i spillindustrien. Reiseguiden fra Japan er kanskje høydepunktet så langt fra de første 12 episodene jeg har hørt.

2. Harmontown

Handler om: Humor, livet, AD&D

Dan Harmon er mannen bak den morsomme TV-serien Community, men han er kanskje best kjent for å få sparken fra NBC etter at han spilte av en sint telefonbeskjed fra Chevy Chase live foran publikum. De var samlet for å se Harmon gjøre sitt ukentlige liveshow, et show som kort tid etter han fikk sparken også ble en ukentlig podcast. Fast innslag i nesten hver episode er live rollespilling av AD&D, ekstremintime avsløringer, betroelser fra publikum og gjesteopptredener fra andre komikere. Putefaktoren er til tross for alt dette ikke veldig høy, og episodene er svært så underholdende. Harmontown er også navnet på en severdig dokumentarfilm du finner på Netflix.

3. Radcrew.net

Handler om: Dataspill, oljå, Avengers

I 2014 ble LOLbua kjøpt opp av podcastimperiet Radcrew for 500.000 kroner. En del av avtalen er at vi må drive reklame for podcasten, som faktisk ikke er så dårlig som mange skal ha det til. I tillegg til sin hovedpodcast, produserer Radcrew en ang rekke andre show, deriblant populærkulturcasten Neon, mimrecasten Retrocrew og Radcrew Nights som bare er tilgjengelig for betalende støttemedlemmer. Vi liker blant annet Stavanger-dialekten, den gode stemningen og det faktum at Radcrew har kvinner i redaksjonen.

4. Official Playstation Blogcast

Handler om: Playstation, mat, filmer

Matoppskrifter, filmanbefalinger og ville avsporinger er langt utenfor det du skulle tro en offisiell podcast skulle inneholde fra et av verdens største spillselskaper. I stedet er alt dette med på å gjøre Official Playstation Blogcast til en av våre favoritter. Sid Shuman er senior communications et eller annet i selskapet, men sjefen for det hele er også den villeste i podcasten som også gir deg intervjuer med utviklere og Playstation-nytt i lett og ledig stil.

5. Top Score

Handler om: Spillmusikk og komponister

Emily Reese har en master i musikkhistorie og flere andre musikkrelaterte studier i bagasjen. Hun er også over gjennomsnittlig interessert i spillmusikk. I programmet Top Score, som opprinnelig sendes på Minnesota Public Radio, intervjuer hun spillmusikkomponister over hele verden og spiller musikalske utdrag i sendingene. Reese er usedvanlig behagelig å lytte til, og i motsetning til de fleste andre podcastene listet her, høres programmet ut som det er profesjonelt sydd sammen. Så veldig mye humor finner du ikke her, men vil du høre intervjuer med komponistene og musikk fra spill som Transistor, Halo, Dragon Age, Red Dead Redemption, Heavy Rain og så videre, er dette eneste stoppested.

6. Gilbert Gottfried´s Amazing Collossal Podcast

Handler om: Komikere, fordums TV- og filmstjerner, tsunamier

Komiker og skuespiller Gilbert Gottfried husker du kanskje ikke navnet på, men du har mest sannsynlig hørt stemmen hans. Gottfried har bidratt i alt fra kalkunen Ford Fairlane Rock´n Roll detective til vitsedokumentaren The Aristocrats. 60-åringen er krass på alle måter, noe som blant annet sendte han i trøbbel etter å ha tweeta en rekke tsunami-vitser kort tid etter jordskjelvet i Japan i 2011. Her er et par av dem:

«I just split with my girlfriend, but like the Japanese say, They´ll be another one floating by any minute».

«Japan called me. They said maybe those jokes are a hit in the US, but over here, they´re all sinking.»

I tillegg til usmakeligheter får du i denne podcastserien intervjuer med komikere og skuespillere, gjerne litt opp i årene som har historier om Graucho Marx, Sammy Davis Jr. og lignende. Hvis du tror det er kjedelig, får mange av historiene de forteller Justin Bieber til å virke som en vanlig mann i gata.

7. 8-4 Play

Handler om: Japan, dataspill

En hyggelig gjeng amerikanere i Japan lager en av de beste podcastene om spill, i alle fall hvis du er interessert i japansk spillindustri og hverdagsliv. 8-4 er et Tokyo-selskap som oversetter japanske spill til engelsk (og motsatt), men tar seg også tid til å lage en podcast annen hver uke. De kjenner industrien godt og har blant annet oversatt Monster Hunter 3 og Fire Emblem Awakening. Ulike gjester stikker jevnlig innom lokalene for å diskutere japanske dataspill og hvordan det er å jo i landet.

Liker du lister? Les også: 7 Science fiction-bøker du må sjekke ut

Andre podcasttips:

Level Upcast – Level UP-gjengen funker minst like godt uten levende bilder.

Beyond – IGNs smått legendariske Playstation-podcast har fått nytt liv med nye programledere.

Ps. Du hører vel podcaster slik de er ment å høres, på en smarttelefon der du har et program som laster ned episodene til deg automatisk? Vi skal ikke dømme dere som følger podcastopptakene våre live på vår YouTube-kanal, på RadCrews Soundcloud-side eller her på nettsiden vår, men med et podcastprogram på telefonen din får du alltid de nyeste episodene automatisk. Samtidig er de alltid tilgjengelige når du ønsker å lytte til dem. Eksempel på slike program er iCatcher til iOS og Pocket Casts til Android.

Spillglede

Vet du, jeg kunne tatt på meg gretten-veteran-hatten min og fnyst av hvordan Adam Sandler og en gjeng komikere nå skal gjøre narr av kulturen jeg vokste opp med og er glad i, men jeg kan ikke annet enn å smile bredt av den fjollete traileren til Pixels.

Jeg vet at det er en stor fare for at filmen blir en kalkun og at alle morsomhetene – som Toru Iwatani-kameoen – har blitt brukt opp i traileren, men det gleder meg likevel å se at noen tar spillhistorien vår og lager noe uhøytidelig og moro ut av den.

I kjølvannet av GamerGate og alt sinnet, raseriet, misnøyen og tungsinnet som har preget spillverden siden august i fjor er Pixels-traileren en herlig påminnelse om at spill på sitt beste er fjollete og lettbeint underholdning. Jada, vi skal ta spillene seriøst, men det er lov å le av og med dem og.

[youtube id=»XAHprLW48no» width=»620″ height=»360″]

PS. Filmen er basert på denne briljante kortfilmen laget av Patrick Jean.

[youtube id=»ou8vRWTSsJo» width=»620″ height=»360″]

Drop7: Extreme makeover

Hva hender når noe kjært og intimt plutselig får en komplett overhaling og dukker opp som noe nytt og skummelt?

Vi kjenner alle TV-programmer som skal «pusse opp» mennesker. De mest ekstreme fikser tenner og plastiske operasjoner, suger ut fett og kjøper ny garderobe. En dvask 40-åring blir gjort om til en falsk 40-åring med spraytan, blekede tenner, nytt hår og nye klær. The Money Shot i disse seriene er avsløringen, familie og venner samlet foran en scene, teppet går opp og alle gisper. Av glede? Mest av sjokk tror jeg.

Drop7 er mitt definitive favorittspill på iPhone. Jeg har spilt det spillet så og si hver dag i fem år. Det er laget av et lite selskap som ble kjøpt opp og assimilert av mobil- og casualspillgiganten Zynga (mest kjent for Farmville). I motsetning til Farmville er ikke Drop7 et gratisspill der du må vente deg ihjel på ulike typer energi. I stedet er det et rent puslespill der du skal slippe tall ned i et rutenett. Når tallet plasseres i en rute danner det en horisontal og en vertikal rekke med andre tall. Om et av tallene i rekka er lik antall tall i rekka, forsvinner tallet. Tenk på det som et slags matematisk Tetris.

Drop7 ble lansert og ferdig med det. Spillet har knapt fått en eneste oppdatering siden 2009, bortsett fra å tilpasse det nye skjermstørrelser. Og hvorfor skulle de oppdatere det? Drop7 er perfekt på alle måter. Som puzzle-spill er det helt der oppe med Tetris. Ferdighetsbasert og intelligent. Presentasjonen er lavmælt og minimalistisk. Spillet har ingen grafiske effekter og fiksfakseri som tar fokuset bort fra deg, rutenettet og tallene.

Derfor ble jeg lettere sjokkert når Zynga nå nylig lanserte Drop7 i en helt ny utgave. Den nye utgaven er selvsagt gratis og derfor med en plagsom reklame på spillskjermen mens du spiller (som du heldigvis kan kjøpe bort). Men den har også fått en totalt unødvendig overhaling på grafikk og musikk. Tallene du plasserer ut faller nå ned i rutenettet mer dramatisk. Tallkuler i ruter dirrer og vibrerer og eksploderer. Rammen rundt spillet skifter farge sammen med tallkulene som dukker opp. Musikken har blitt elendig og lydeffektene er plagsomme.

Min trofaste gamle venn har fått en extreme makeover, og jeg står i salen og ser med skrekk og avsky på hva min kjære venn har utsatt seg selv for. Jeg kjenner ham igjen, men likevel ikke. Han er ikke slik jeg husker ham, men ser likevel ut som seg selv.

Endringene er vonde å svelge i Drop7. Kanskje er vi konservative, vi som liker spill. Eller kanskje konservative sånn generelt? Når George Lucas gjør om på Star Wars og legger til nye lydeffekter og scener så protesterer vi fordi han rører ved noe vi holder hellig fra barndommen vår. Han forandre på minner vi har hatt, manipulerer forholdet vårt til noe vi er glad i.

Star Wars var perfekte i våre sinn, når Obi Wan Kenobi nå brøler på en ny måte for å skremme bort sandfolket vemmer det oss. Det er feil. Vi blir frarøvet den opprinnelige opplevelsen vi hadde da vi første gang fryktet for Lukes liv på Tattoine.

[youtube id=»-yxuDU8gims» width=»620″ height=»360″]

På samme måte vemmes jeg av moderne Drop7. Jeg klarer ikke venne meg til de hoppende tallene som plutselig virker så glade og fornøyde og sprekker av glede når jeg summen av tall i rekka stemmer overens med dem. Det er ikke slik Drop7 skal være. Tallene mangler tyngde. Når skjermen fylles opp av tall og tomme kuler skal det føles som de skviser meg under vekta si. De er ikke massive lenger, tallene. De vil at jeg skal danse med de. Den rene estetikken er borte, det seriøse grublespillet er gjemt bak en mer familievennlig fasade.

Så jeg vender tilbake til det opprinnelige Drop7. Den nye utgaven er lansert som en ny app mens den gamle er fjernet fra App Store. Jeg tviholder på den opprinnelige opplevelsen. Seks års vennskap slipper ikke taket så fort, jeg har blitt glad i rynkene, fettet og de skjeve tennene til min gamle venn. Jeg kunne sikkert vent meg til hans nye utseende men jeg er redd for at noe mer enn fasaden har endret seg. At noe skal ha skjedd på innsiden. At vennen jeg trodde jeg kjente så godt ikke er den gode gamle under den nye fasaden.

Egoistisk og konservativt? Helt sikkert.

LOLbua spiller The Order 1886

Lars og Mats spiller kapittel 1 av The Order 1886. De glemmer av og til hva de spiller, og får kanskje ikke med seg 90% av dialogen, men de hadde det gøy likevel.

[youtube id=»rEZWZMmzsWQ» width=»620″ height=»360″]

[youtube id=»wMgyVkTkIDE» width=»620″ height=»360″]

[youtube id=»TrKyjfjWTpU» width=»620″ height=»360″]

Si gjerne fra om hva du synes.

Commander Fleksnes’ dagbok – del 2

5. januar 3301

Starten på en kriminell løpebane

Å reise kan gjøre underverker. De evige køene i LHS 3447 er nå en saga blott. Jeg har leid meg et rom på stasjonen Boltzmann Gateway i LT 7548 , rundt 40 lysår unna LHS. Det er langt å reise i en liten Sidewinder.

Men det var vel verdt det. Her er det relativt lite trafikk og nok å ta seg til. I mitt nye hjem regjerer LTT 7548 Universal Solutions og de har nok av oppdrag til meg. Oppdrag med god fortjeneste. De er glad i ulovligheter, denne gjengen, og vil ha svarte bokser, opprørsmeldinger og verdisaker fra ødelagte skip. Til tross for at de er medlemmer av Føderasjonen som ikke tillater handel med slike varer.

Som den lovlydige romfarer jeg er var jeg noe skeptisk til disse oppdragene i starten, men så var det pengene da. Om jeg har lært noe av min nye romkarriere er det at penger er meningen med livet og jo mer penger man kan tjene jo bedre. Jeg kastet noen av mine moralske skrupler over bord og godtok smugleroppdragene. Det har jeg ikke angret på.

Å fly bort til et nærliggende solsystem, cruise rundt og lete etter spor etter konflikter for så å bremse ned og lande midt i restene av et digert slag der lastecontainere med varer flyter over alt er spennende. Kanskje er jeg bare et åtseldyr som kommer og forsyner meg etter at andre er mette, men som lavtstående lykkejeger i en Sidewinder må man forsyne seg av det man kan. Tiggere kan ikke være kresne, som det så fint heter på engelsk.

Jeg føler meg ærbødig der jeg seiler blant vrakrestene. Deler av skrog flyter stille rundt i verdensrommet. Jeg kan bare gjette hva slags grusomheter mannskapet må ha opplevd. Hvilke dramatiske scener som har utspilt seg her Det er som om tiden står stille der jeg stille seiler mellom skrogrestene på jakt etter nok en sort boks eller en kasse med smuglergods. Jeg er på en kirkegård omgitt av mørke og stillhet. Jeg hører ikke til her og er alltid lettet idet jeg setter i gang min frameshiftdrive igjen og forlater vrakrestene.

Aller mest spennende er smuglingen når jeg skal returnere med varene. Som sagt, det er ulovlig gods jeg frakter, men sikkerheten i LT 7548 er rimelig avslappet. Jeg pleier å suse mot stasjonen i full hastighet og slå av flyveassistenten. Stille seiler jeg langs stasjonen til jeg ser inngangen foran meg, så er det full motor og full boost inn for å lande. Bruker jeg for lang tid er sjansen stor for at et Føderasjonsskip scanner meg før jeg kommer meg inn i åpningen og det betyr en saftig bot og sterkt reduserte inntekter. Å kjøre inn i den smale inngangsporten i full hastighet er nervepirrende. Det er små marginer og høye hastigheter, men jeg har etter hvert blitt ekspert på det.

I tillegg har jeg funnet flere nærliggende stasjoner som har litt – skal vi si – alternative markedsplasser der jeg kan bli kvitt tyvegodset jeg plukker opp underveis. Nok en kjekk biinntekt.

LTT 7548 Universal Solutions er strålende fornøyd med min innsats så langt. Så fornøyd at de nå har bedt meg drepe en piratleder for å gå opp i rang i organisasjonen. Jeg føler meg ikke helt klar for det i min Sidewinder, men jeg har nok penger nå til å investere i en Viper. Det er et tyngre skip enn Sidewinder laget for kamp med et mer solid skrog, høyere hastighet og muligheten til å montere flere og bedre våpen. Jeg tror det blir mitt neste steg. Commander Fleksnes: smugler og dusørjeger, det er titler jeg kan leve med.

Commander Fleksnes’ dagbok er en føljetong der Jon Cato dokumenterer sine eventyr i Elite Dangerous.