Langhelg på hytta

Det har vært hyttehelg, fra torsdag til søndag, med familien. Og dermed lite blogging. I stedet har jeg brukt mye av helga på mitt faste hyttespill The Wilson Wolfe Affair.

The Wilson Wolfe Affair er en pappeske full av brev, kart, skjemaer, puslespill, fotografier, notisbøker, kort, tegneserier, aviser og utskrifter fra 1936. En nær venn av deg har forsvunnet etter at han flyttet til London og begynte å jobbe i et animasjonsstudio. Det viser seg at flere av de ansatte i studioet var med i en merkelig sekt, fulle av ritualer og besatt av koder, gåter og oppgaver. Hver eneste gjenstand i pappesken skjuler koder, gåter, spor og mysterier. Det er det perfekte hyttespill å underholde seg selv med.

Jeg tar frem Wilson Wolfe hver gang jeg er på hytta. Roen og freden på fjellet skaper en perfekt setting for å gruble på alle de obskure mysteriene som skjuler seg i pappeska. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har kommet veldig langt i å løse saken, men hver gang jeg er på hytta klarer jeg å knekke nok en kode. Finne nok et spor. Legge nok en puslespillbrikke.

Spillet minner meg veldig om de første numrene av Mikke Mus-bladet, et spin-off-blad til Donald Duck som leverte månedlige krimgåter på 80-tallet. Det første Mikke Mus-bladet kom med en stor plakat med kart over et TV-studio, figurer man kunne plassere rundt om på kartet, og et langt og omfattende mysterium man skulle løse ved bruk av kartet, notater og logikk.

Jeg var til og med medlem av Mikke Mus sin detektivklubb på 80-tallet. Jeg husker at jeg hadde en kodeskive i plast som man kunne legge over bokstavfelt som var trykt i margen på Mikke Mus-blader for å få dekodet ledetråder til detektivmysteriene.

Wilson Wolfe-affair gir meg det samme kicket som de gamle Mikke Mus-mysteriene, og er så omfattende og intrikat at jeg neppe blir ferdig med alt innhold i eska før nærmere 2025. Dessverre er ikke spillet i produksjon lenger, Simulcra Games ga kun ut en utgave via Kickstarter.

Årets påskekrim

Bilbo Baggins spiller hovedrollen i årets påskekrim på NRK. Eller Tim fra The Office, som er der jeg så Martin Freeman først. I NRKs påskekrim «Tilståelsen» spiller han politietterforskeren Stephen Fulcher som leter etter en ung dame som har forsvunnet.

Jeg så de to første episodene i går, og det ga mersmak. Jeg liker krimserier som ikke handler om alle lastene og problemene etterforskerne har, men der etterforskerne er ordentlige folk som rakrygget går rett på sak. Og Fulcher virker å være en sånn type.

Serien er basert på en sann historie og fremstår riktig blek og britisk, med et bredt persongalleri og en litt presset stemning. Skal definitivt se resten.