Jon Cato Lorentzen, Forfatter hos LOLbua

Conan spiller The Witcher: Wild Hunt

Conan O’Brien «anmelder» rett som det er dataspill i segmentet Clueless Gamer i talkshowet hans. Jada, dette er rene markedsføringsstunt i samarbeid med spillutgiverne. Innslagene er velklippet og jeg tipper langt mer er manusbasert enn improvisert selv om klippene forsøker å gi et inntrykk av at alt er tatt på sparket.

Likevel har «anmeldelsene» til Conan noe oppriktig med seg. Kona mi har ikke interesse for dataspill i det hele tatt men hun kan gjerne se Clueless Gamer med meg fordi Conan ofte sier nøyaktig det samme som hun tenker på. Conan klarer å påpeke helt åpenbare tåpelige ting som vi som er vant til spill har lært oss å leve med eller ignorere og ikke lenger legger merke til.

Klippene er ofte sexfiksert og barnslige, noen ganger til og med pinlige, men det er også genuin innsikt å finne i mange av Clueless Gamer-innslagene. Så også i Conans «anmeldelse» Av The Witcher: Wild Hunt.

To boldly point and click

Det er glade dager for alle Star Trek-fans. I går slapp nettbutikken GOG.com tre Star Trek-spill fra 90-tallet: Star Trek 25th Anniversary, Star Trek: Judgment Rites og Star Trek: Starfleet Academy.

Som sci-fi-interessert norsk ungdom på 80-tallet var Star Trek noe magisk og uoppnåelig for meg. Jeg leste om Star Trek i min fars gamle Mad-blader. Jeg skjønte at Star Trek var noe stort i USA og jeg drømte om at NRK skulle kjøpe og vise serien fra 60-tallet. Dette var før Next Generation og den store gjenopplivingen av Star Trek-fenomenet. Men Star Trek The Original Series kom aldri på norske skjermer.

Så mine Star Trek-opplevelser fikk jeg hovedsaklig gjennom spill og spillefilmene. Jeg elsket Star Trek selv om jeg egentlig aldri hadde opplevd det på ordentlig. Star Trek: 25th Anniversary er et eventyrspill jeg likte godt da det kom.

Nå i ettertid, etter å ha sett The Original Series opptil flere ganger takket være DVD og i nyere tid Netflix, liker jeg om mulig spillet enda mer. De fleste av oss har vel fortrengt det fryktelige dekningsbaserte Star Trek-skytespillet som kom for et par år siden. Star Trek handler ikke om skyting. Det handler ikke om action. Det handler om å bruke kløkt og intelligens i dialog med fremmede vesener. Selv om Kirk med glede hoppet til køys med alt som kunne gå og krype av kvinnelige aliens fremmet den originale serien rasjonell tenking og logikk som løsningen på utfordringer, ikke vold.

Derfor synes jeg Star Trek: 25th Anniversary og Star Trek: Judgment Rites er langt bedre representanter for hva Star Trek står for. Det er eventyrspill. Man skal utforske og bruke hodet for å komme videre. Ja, deler av de er ganske utdaterte men akkurat som The Original Series med sine pappmache-kulisser, stivt koreaograferte slåsskamper og håpløse alien-kostymer også har utdaterte elementer skinner grunntanken og kjærligheten for Star Trek gjennom. Obligatoriske spill for alle Star Trek-fans.

Pollensesong

Ja, jeg er en av de som snufser og nyser meg gjennom april, mai, juni og juli. Pollensesongen er her for fullt og da passer det bra å feire snørra mi med et spill om snørr. Norske Henchman and Goon har laget et plattformspill om en snørrklyse.

I Flem styrer vi en liten snørrklump som har blitt nyst ut av en nese. Hvert nivå handler om å komme seg til målet forteste mulig. Spillet er et todimensjonalt plattformspill med korte nivåer som man kan ta på nytt for å forbedre tida si.

Alt er pakket inn i nostalgisk retrografikk. Fargevalg, deilig chipmusikk og piksellerte figurer tar meg med tilbake til et krysningspunkt mellom Commodore 64- og Amiga-dagene mine. Også kontrollen føles som fortidens plattformspill, tempoet er høyt, bevegelsene flytende og døden inntreffer lett.

Flem prøver å gjenskape tempoet og fatalismen til Super Meat Boy med noen ekstra lag med retrorammer men lykkes ikke helt. Mens belønningen i Super Meat Boy kommer av at mine egne ferdigheter gradvis blir bedre finner jeg ingen slik progresjon i Flem. Det er mye prøving og feiling i Flem, men der døden er en brutal lærepenge i Super Meat Boy er den bare et irritasjonsmoment i Flem.

Jeg liker at vi får nye knep å leke oss med, som flyvebobler som gjør at jeg kan sveve i noen sekunder eller fartsbobler som gir snørrklumpen en liten fartsboost. Det skaper variasjon.

Det Flem lykkes best med er retrofølelsen. Dette føles som et uoppdaget Amiga-spill fra 90-tallet. Ikke en uoppdaget klassiker, men et helt greit spill, et av dem jeg kunne motttatt på en diskett fra en av mine swappekompiser og brukt en time eller to på før jeg arkiverte det under F i diskettboksen min og aldri tok det frem igjen.

Sjekk ut Flem på Steam her.

https://www.youtube.com/watch?v=w74dtYTyf6o

Ps. Er du norsk utvikler, eller vil tipse oss om et norsk spill vi bør skrive om eller teste, send oss en mail til kontakt@lolbua.no

Utrygg Trafikk

You’re not stuck in traffic. You are traffic.

Det pleide å være mitt mantra til sure bilister i Oslo-rushet der jeg suste forbi med sykkelen min på vei til eller fra jobb. Trafikk er noe søl. Jo mer biler jo mer krøll. Til slutt kaos, alle er sure og grinete, alle skylder på de andre.

Men som ordtaket over sier, det er vi som er trafikken. Og i mobilspillet Does not Commute får du sjansen til å være hver eneste bil i trafikken.

I dette svenske spillet skal vi manøvrere ulike biler og farkoster gjennom ulike nabolag i en fiktiv amerikansk by. Det minner umiddelbart om gamle GTA-spill, fugleperspektivet er velkjent. Nivåene er badet i sløvt sollys som minner om et 70-talls-filter fra Instagram.

Vi starter med en bil. Kjør den fra A til B. Enkelt. Så kommer neste bil. Kjør den fra C til D i samme nabolag. Greit. Så kommer den tredje. Fjerde. Og så videre. Utfordringen er at tiden spoles tilbake for hver nye bil du skal kjøre, og at du møter alle bilene du allerede har kjørt når du kjører en ny bil. Mot slutten av nivået er det gjerne tolv-tretten biler på veien som du må manøvrere deg rundt og forbi.

Dermed er det vi selv som skaper trafikkaoset. Fra å ha veien for oss selv i starten av nivået til å kjøre som en gal mellom andre villmenn (a.k.a. deg selv i en tidligere inkarnasjon) på slutten av nivået. Snart begynner jeg å tenke trafikkplanlegging. Anstrenger meg for å holde bilen på riktig side av veien og kjøre forutsigbart og solid for å minimere kollisjonssjansene når jeg skal kjøre motsatt vei med en fremtidig bil.

På toppen av bilkaoset har hver bil sin egen lille historie. Her har en av utviklerne i Simogo (Year Walk, Device 6) bidratt med de små ensetningshistoriene. Vi befinner oss i et David Lynch-aktig landskap her, med førerløse biler og mange små og personlige kriser. Bisarre folk i kaotisk trafikk.

Does not Commute er et spill om å prøve å temme et kaos og forsøke å leve med alle feilene man har gjort i fortiden. Det lærer oss at ting kan gå til helvete uansett hvor godt man prøver å planlegge. Anbefales varmt til alle som stamper seg gjennom rushtrafikk daglig.

Does not Commute er laget av Mediocre og finnes til Ios og Google Play. Spillet er i utgangspunktet gratis men betal en engangssum så får du fortsette ved siste sjekkpunkt i stedet for å starte på nytt hver gang tida går ut.

Why I Run

Hører du på podcasten vår vet du at jeg er stor fan av kortspillet Android: Netrunner. Android: Netrunner er et såkalt Living Card Game, et kortspill for to spillere der en spiller er en hacker som bygger datamaskiner, installerer programvare, skaffer kontakter og hacker serverne til motspilleren som styrer et digert multinasjonalt selskap som forsøker å forske frem nye oppdagelser og oppfinnelser – agendaer. Hackeren skal stjele disse agendaene, firmaet skal finansiere de og fullføre de.

Det er assymetrien jeg først falt for med Netrunner. Spilleren som er selskapet lager hemmelige servere og beskytter disse med programvare. Han plasserer kort ned på bordet med baksiden opp slik at hackeren ikke vet hva som skjuler seg i de ulike serverne. Hackeren må forsøke å dedusere seg frem til hvor det er lurt å hacke seg inn, installere riktig programvare for å hacke seg forbi beskyttelsesprogrammene og snuse seg frem til agendaene. Det er en herlig skyggelek med villeding, lureri og masse psykologi.

Dernest falt jeg for spillets meta – historien og settingen som er under stadig utvikling. Vi har de tre hackerfaksjonene – anarkister, kriminelle og shapers – hver med sin egenart og sine ulike identiteter mot de fire globale megaselskapene: nyhetsbyrået NBN, de eksperimentelle medisinforskerne Jinteki, androide-skaperne Haas-Bioroid og industrigiganten Weyland. Også disse med ulike underavdelinger og identiteter.

Jeg elsker hvordan historien hele tiden utvikler seg og kort og kombinasjoner oppstår og forsvinner når nye kort kommer til. I motsetning til Magic lanseres ikke nye kort i Android: Netrunner tilfeldig sortert i booster packs – alle nye kort som lanseres kan kjøpes i en og samme pakke slik at alle har tilgang til alt. Det finnes ingen sjeldne kort.

Android Netrunner er et avansert kortspill og det kan være intimiderende å prøve å lære seg spillet. Her i Oslo er det et meget hyggelig Netrunner-miljø i kjelleren til Outland hver torsdag, og nye spillere kommer stadig til.

Om du ikke er klar for en tur på Outland kan du få en god smaksprøve av Netrunner via Why I Run, et Twine-spill laget av Martin Brochu. Brochu har skapt en interaktiv novelle basert på Android Netrunner. Handlingen er hentet direkte fra kort og effekter i spillet, men pakket inn i et naturlig språk. De av oss som kjenner kortene og spillet kjenner fort igjen kortspillet bak teksten, men Why I Run er skrevet på en såpass beskrivende måte at jeg tror du kan ha et fint utbytte av det uansett om du kjenner Netrunner eller ikke.

Why I Run berører hovedgrunnen til at jeg elsker Android Netrunner – historiene spillet genererer. Hver eneste kamp jeg spiller blir til en historie i hodet mitt. Samspillet mellom kortenes tittel, tema, spillmekanikk og interaksjonsmuligheter med andre kort er perfekt. Android Netrunner er et kortspill som skaper historier i fantasien min, fantastiske fortellinger om vågale hackere og kyniske megaselskaper, om dramatiske kamper i cyberspace og spektakulære prestasjoner.

Martin Brochu tok dette et steg videre og skapte disse bildene og dette dramaet om til en interaktiv historie basert på Netrunner. Derfor er spillet hans et utmerket eksempel på hva som er så fascinerende med Netrunner. Prøv det, så sees vi kanskje på Outland en gang i fremtiden.

Spill Why I Run her!

Tilbake til frontlinjene

Jeg sprakk.

To måneder uten Destiny. Uten å i det hele tatt ha lyst til å spille Destiny. Jeg gikk lei.

Lei av å måtte pine meg gjennom det elendige Crota-raidet hver uke for å samle den ene valutaen som kunne hjelpe rustningen min opp til 32.

Lei av å gjenta oppdrag i det uendelige i håp om å få noe kult på slutten.

Lei av å repetere bounties og dailies og weeklies for å grinde opp våpen og håpe på en belønning.

Så jeg stakk. Jeg begynte å spille noe annet og etter en uke var Destiny helt glemt. Jeg sluttet å sjekke Xur hver helg, sluttet å hente min ukentlige dose Strange Coins og XP-boost. Sluttet å raide. Sluttet å grinde.

Og vet du hva? Jeg savnet ikke Destiny ett eneste sekund.

Men nå nærmer House of Wolves seg og plutselig begynte det å klø i skytefingeren igjen. Jeg logget inn i Destiny igjen, tok en Daily og et par bounties og logget ut.

Det var gøy.

En time med Destiny etter to måneder var en aldri så liten påminnelse. Jeg fikk bekreftet nok en gang at INGEN andre skytespill har skytevåpen som føles så bra som Destiny-våpnene. Våpnene i Destiny har mer personlighet enn de fleste NPC-er i et rollespill. Det var nesten berusende å nok en gang danse rundt The Fallen i Cosmodrome med min Suros Regime og Sniper. Det var som å leke med gamle venner igjen.

Jeg løp for det meste bare rundt og skjøt, nøt følelsen av å være verdens smidigste og mest treffsikre romsoldat. Det er det Destiny gjør aller best, får meg til å føle meg som en superhelt med gevær og rakettstøvler, en fantastisk romsheriff som leker med horder av fiender som fortvilt forsøker å omringe meg og bombardere meg med våpen og skudd og sverd og sinne.

Det var et overraskende morsomt gjensyn men jeg ble ikke hekta igjen. Jeg skrudde av etter en time med et smil om munnen.

Så ja, jeg gleder meg til House of Wolves. Jeg trodde jeg var helt ferdig med Destiny men mitt lille gjenbesøk fikk meg til å innse at jeg fortsatt er glad i spillet. Jeg blir ikke med på grinden lenger, Lars og de andre med sine tre karakterer på 32 kan begi seg ut på det prosjektet. Jeg skal være med for å danse rundt fiendene i nye omgivelser, jeg skal være den pensjonerte romsheriffen som har forlatt gamlehjemmet for å hoppe, sveve, løpe og skyte som en halvgud på fremmede planeter og jeg skal nyte hvert minutt.