En ny TV-serie dukket plutselig opp på Netflix denne uken: The OA. Den minner litt om Stranger Things og overnaturlige ting skjer, men er dette kanskje snik-kristenfisering?
En kvinne som har vært forsvunnet i sju år dukker plutselig opp på en bro. Hun hopper ut i vannet, men overlever på mirakuløst vis. Enda bedre: Hun brukte å være blind, men har nå fått synet tilbake.
Stranger Things
Jeg har bare sett to episoder hittil av The OA, men skal definitivt få med meg flere. Ikke minst fordi dette minner meg om en av de mest spennende TV-seriene i år: Stranger Things.
Også her følger vi en gjeng som prøver å forstå hva som er greia med en jente som dukker opp fra ingensteds. Mye av handlingen skjer i en søvnig forstad og 80-tallsvibbene er til stede, uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor siden handlingen er satt i nåtid.
Eller, jeg ser tydelige paralleller til en kultfilm fra perioden (hint: med Kiefer Sutherland), men vil ikke spoile noe her siden serien er så ny.
Snik-kristenfisering?
Etter to episoder står seeren igjen med en haug spørsmål. Jeg synes det er gøy å spekulere, og lanserer her noen mindre veloverveide teorier:
Serien har noe med bibelen og kristendom å gjøre. Der er det flust av sitater om blinde som skal se ved hjelp av gud etc. Google hjelper til med historien om apostelen Paulus som ble blind etter å ha sett en visjon før han senere fikk synet tilbake.
Er The OA en omstokking av alfa og omega? Er hun slutten og begynnelsen?
Hvem er denne Homer som hun leter etter? Wikipedia forteller at dikteren Homer, ifølge greske legender, var blind! PS. Husk å donere til Wikipedia folkens.
Jeg aner ikke hvor dette skal ta veien. Kanskje blir dette awesome, eller går det den gale veien når mystikken oppklares? De to første episodene kan i alle fall anbefales.
Dagens julekalender
Se også dagens julekalendervideo fra Level Up og LOLbua der du kan vinne amazing premier.
Husk også å sjekke ut ukens podcast der vi går gjennom alle de store spillutgivelsene fra 2016 og kårer våre favoritter
Jeg er gammel nok til å ha sett Jediridderen vender tilbake på kino. Hva som var min favoritt blant Star Wars-filmene da jeg vokste opp har endret seg. Jeg tror det er en utvikling mange andre Star Wars-fans på min alder kjenner seg igjen i.
Imperiet slår tilbake
Den første favoritten var A New Hope. Jeg elsket Luke Skywalker. Jeg kjente igjen drømmene og lengselen etter eventyr. Jeg elsket eventyrhistorien om gutten som vant prinsessa og halve kongeriket.
Så var det Return of the Jedi. Gutten var blitt eldre og jeg var blitt eldre. Et forsonende oppgjør med far. Fantastiske heltedåder og den ultimate seier.
Men så, et stykke ut i tenårene, begynte man å helle mot The Empire Strikes Back. Hvor heltene er tvunget opp i et hjørne. På flukt. På bakbeina. De onde vinner og håpet svinner. Og den har vært favoritten siden da.
De fleste Star Wars-fans elsker The Empire Strikes Back. Det er en film uten en naturlig start og slutt, en bro mellom Episode IV og Episode VI. Men det er en film som lar oss bli kjent med de overfladiske heltene fra forgjengeren og som nekter å innfri alle forventninger vi har fra tradisjonelle heltefortellinger fra Hollywood. Det er en film full av desperasjon, frykt, tap, savn og sorg. Imperiet slår tilbake er en film som tar heltefortellingen fra forgjengeren alvorlig og forsøker å gjøre konflikten mer troverdig.
Rogue One
Rogue One spiller på mange av de samme strengene. Det er en film som bygger opp under universet så mange av oss har blitt glad i. Det er en film som tar kunnskapen og det etablerte seriøst, men samtidig våger å stake ut nytt og ukjent terreng i Star Wars-landskapet.
Det er vanskelig å si for mye uten å spolere handlingen. Så jeg nøyer meg med å fortelle hva jeg liker med Rogue One. Ingen historiespoilers her men avhengig av hvor spoilertolerant du er får du vurdere selv om du tør:
Jeg liker hvordan filmen bygger opp mot A New Hope med en detaljrikdom og en presisjon som ser naturlig og lettbeint ut på lerretet men som må ha vært vanvittig krevende å planlegge og realisere.
Jeg liker hvordan Rogue One introduserer et helt nytt persongalleri med spennende figurer som jeg gjerne skulle tilbrakt enda mer tid sammen med (tegneserier og bøker kan gjøre en kjempejobb her).
Jeg liker hvordan filmens kulisser, skjermer og omgivelser stemmer overens med de påfølgende filmene. Jeg fikk lyst til å løpe hjem og se Episode IV da rulleteksten startet.
Jeg liker hvordan Rogue One holder seg tro mot kjernetemaene til George Lucas i Star Wars.
Jeg liker referansene til spin-off-seriene Star Wars Clone Wars og Star Wars Rebels – som er en del av det offisielle universet.
Var det noe jeg ikke likte? Tja, man må ha litt suspension of disbelief i noen scener med CGI-gjenskapte personer fra Episode IV, men det går greit.
Terningkast 5. Beste Star Wars siden Imperiet slår tilbake. Gå og se den.
Og ikke glem å se Level Ups julekalender i dag. Ny oppgave venter!
Julen er tiden for å gjøre gode gjerninger. Ved å kjøpe Titanfall 2 gjør du deg selv en stor tjeneste og hjelper samtidig oss som ønsker et tredje spill i serien.
Det er snart på tide at vi lager en Årets beste spill-spesial i LOLbua. Der vil Titanfall 2 være blant mine favoritter. Dette er den tragisk historien om spillet, og en bønn om hva du bør gjøre.
Magisk enspiller
Enspillerdelen er blant de beste opplevelsene jeg har hatt foran min TVi år, men dessverre har alt for få oppdaget dette. Spillet solgte nemlig langt mindre enn forventet.
I forrige uke ble det klart at Titanfall 2 bare solgte en fjerdedel så mange kopier som av det første spillet. Det gjelder både fysiske og digitale utgaver.
Det mange har gått glipp av er en perle av en enspillerhistorie som , uten å dra sammenligningen for langt, minner meg om Portal 2 og Half Life.
Overrasker hele tiden
Det kan være mange grunner til at spillet gjør det dårlig salgsmessig, men her vil jeg heller snakke om hva som gjorde mine 6-7 timer med Titanfall 2 magiske.
De forskjellige områdene du styrer den gigantiske mech-kompisen din på er varierte med ulike fiender som krever ulik tilnærming. Av og til bygges og dekonstrueres brettene mens du går på dem, og evnene du har til å dobbelhoppe og springe langs veggene får du bruk for stort sett hele tiden. Uten at det føles som en gimmik.
Dramatiske endringer i gameplay skjer også et stykke ut i fortellingen, men å si mer vil spoile store deler av et av Titanfall 2s beste overraskelser.
The feels
The Last Guardian (mer om det spillet senere) lykkes i å skape et bånd der du føler omsorg for andre enn deg selv i dataspill. Dette er sjelden vare, noe som gjør at det er herlig å kjenne the feels også i Titanfall 2.
Robotkompisen din er ikke livaktig på samme måte som Trico er i The Last Guardian men forholdet du får til BT-7274 er likevel sterkt og troverdig.
Legg til mye humor, herlig stemmeskuespill og kule våpenoppgraderinger, og jeg ser ingen grunn til at dette ikke skal være mye myyyye høyere på salgslistene enn spillet er i dag.
Om spillet er bra i multiplayer har jeg ingen formening om, men det kan kanskje noen av dere som leser dette gi en rapport om.
Sjekk også ut vår julekalender laget i samarbeid med Level Up der du kan vinne en awesome nyttårspremie i quizzen i slutten av videoen.
Jeg pleide å være en filmelsker, jeg gikk på kino flere ganger i uka, skrev anmeldelser for meg selv, oppsøkte obskure festivalvinnere på video og i kinomørket og kjøpte både laserdisc og DVD. Men de siste årene har jeg måttet erkjenne noe nytt: jeg hater film.
Eller for å si det litt mer korrekt: jeg hater moderne film. Jeg er blitt eldre og mange vil nok plassere meg i den gigantiske sekken full av kultursynsere fra Oslo-gryta som leter etter finkultur i søppelkultur og som hovent og arrogant fnyser av det folkelige og tilgjengelige. Jeg kjenner meg litt igjen i den beskrivelsen, altså.
Men jeg har rett og slett ikke tålmodighet til å se middelmådige filmer lenger.
Møkkafilm
I et anfall av giddeløshet og angst for mandag morgen endte jeg opp på sofaen i går kveld med suksessfilmen Now You See Me på Netflix. Kanskje den verste filmen jeg har sett i år. En actionthriller med fire tryllekunstnere som skal ta hevn mot systemet. En umotivert collage av actionscener og oppjagede kameraer som kretser og sirkler rundt Woody Harrelson og tre mindre kjente skuespillere som frelser arbeiderklassen og viser fingeren til makta fra teaterscenen.
Jeg er sikkert ikke den eneste som blir angrepet av apati når jeg scroller meg gjennom utvalget på Netflix. Jeg flikker meg forbi filmcovere og titler som ikke frister i det hele tatt. Jeg stirrer tomt på beskrivelsen av thrillere, dramafilmer og actionfilmer som ikke vekker noe nysgjerrighet eller interesse i meg i det hele tatt.
Criterion
I en periode i høst hadde jeg det som plommen i egget. Jeg snek meg inn bakdøra til Hulu, den amerikanske strømmetjenesten som samarbeidet med Criterion Collection – en kurator for klassiske og spesielle filmer som prøver å bevare filmhistorien for oss. I løpet av en måned så jeg mange strålende filmer.
Jeg så The Salesman, en dokumentar om bibelselgere i USA på 60-tallet. Et beksvart møte mellom kapitalisme, religion og menn i dress som selger sjela si for å dytte inn en illustrert bibel i et fattig hjem som egentlig ikke har råd til å betale for den.
Jeg så japanske filmer som Kurosawas Ikiru, om en japansk kontoransatt som får kreft. Deretter House, en surrealistisk skrekkfilm fra 70-tallet som er et fantastisk og absurd sanseangrep fra start til slutt.
Russiske krigsfilmer er mer enn den populære Stalingrad. Jeg ble fysisk kald av å se hviterussiske partisaner kjempe for livet i endeløse snømasser i den filosofiske krigsfilmen The Ascent.
Og hva med Zatoicihi? Kanskje den største japanske filmserien noen gang om en blind japansk samurai som reiser rundt som massør og hjelper de undertrykte. Ja, jeg hadde sett Takeshi Kitanos moderne remake av filmen, men takket være Criterion og Hulu fikk jeg muligheten til å se originalen og.
Men så forlot Criterion plutselig Hulu for å starte sin egen strømmetjeneste og plutselig var bakdøra til filmskattene borte.
Eksponering
Jeg er ute etter å vokse og lære og bli eksponert for nye og spennende tanker, enten det handler om film, spill, bøker eller musikk. Jeg koser meg med spesialprogrammer på Radio Nova om musikksjangere jeg ikke har noe forhold til fordi jeg blir eksponert for spennende musikk som jeg aldri hadde oppdaget på annet vis. Og jeg er umåtelig glad for at vi har kuratorer som Criterion som kan ivareta, anbefale og eksponere meg for filmer som jeg aldri har hørt om og som ikke er tilgjengelig noe annet sted.
Jeg savner Criterions strømmetjeneste. Jeg merker det hver gang jeg er inne på Netflix og ser etter en film. Med Criterion hendte det at jeg bare valgte en tilfeldig film. Ikke alt var like fantastisk, men hver eneste film føltes unik og spesiell og jeg lærte masse av alt jeg så. Jeg lærte om andre kulturer, om filmhistorie og om filmspråket.
Jo eldre man blir jo mindre blir behovet for tidsfordriv. Tid blir verdifullt og hva man bruker tiden på blir viktig. Jeg får aldri tilbake tiden jeg kastet bort på å se Now You See Me. Filmen hjalp meg å slå ihjel en søndag kveld, men det var også alt. Jeg trenger mer enn det fra filmene jeg ser, og derfor – kjære leser – skygger jeg unna det meste som kommer av moderne filmer. Jeg går neppe glipp av noe ved å drite i Dr. Strange, Now You See Me 2, Star Trek-filmene og Inferno. Gi meg Criterion eller gi meg en bok.
Eventuelt sjekk ut dagens julekalender fra LevelUp, med nok en oppgave fra oss i LOLbua:
Jeppe har vært i en haug filmer og tv-serier, blant annet Død Snø, Tomme Tønner, Rovdyr, Birkebeinerne etc. og har nettopp vært på innspilling på BBC-serien The Last Kingdom. Dataspillfilmer har han ikke vært med i (ennå), og ærlig talt finnes det ikke så mange gode. Her er noen av dem vi husker best:
1. Doom (2005)
Jeg husker absolutt ingen ting av denne filmen. Det jeg minnes er å ta med ei dame på date der vi hadde bestemt oss for å drikke vodka fra lerke og se absolutt alt som gikk på kino i Alta denne dagen. Jeg tror vi var helt alene i salen da Doom ble vist, noe som fint illustrerer hvor hardt filmen (og forholdet) bombet.
2. Warcraft (2016)
Jeg har ikke sett filmversjonen av WOW. Her kan du heller se Jon Cato og Thomas gi en innsiktsfull analyse.
3. Mortal Kombat (1995)
Enda en film jeg ikke husker noe fra. Den nærsynte Highlanderen Christopher Lambert var med? I stedet minnes jeg soundtracket med en blanding av metall og noe technogreier som jeg likte. Wikipedia skal man alltid stole på, og der står det at lydsporet til filmen faktisk dukket opp i Guinness rekordboks gamer edition som det mest populære video game spin-off soundtracket in the verden. Jøssenavn.
4. Resident Evil-filmene
Det kommer en ny Resident Evil-film i år! Det visste jeg ikke. Om det var noen tvil om at Milla Jovovich tenker å trappe ned fra serien, er navnet Resident Evil: The Final Chapter kanskje et hint. Ps. Jeg tror hun hadde vunnet en eventuell kamp mot Angelina Jolie. Og apropos Tomb Raider..
5. Tomb Raider-filmene
Weaksauce. Finnes det gode filmer basert på spill egentlig? Herregud.
6. Final Fantasy: The Spirits Within (2001)
Hvis man skal peke på et tidspunkt dere hele Final Fantasy-universet tok en overdose materia og begynte på den pågående nedturen, så må det kanskje være i 2001 da Square brukte usunne summer på å lage denne filmen. Jeg syntes den var helt ok, men publikum ellers var ikke enige.
Mye drit altså. Ellers husker vi Max Payne, Hitman, Prince of Persia, Silent Hill og drit fra Uwe Boll. Noe vi har glemt? Hva bør vår gjest Jeppe Beck Laursen spille i? Andre tilbakemeldinger. Si fra på LOLBuas Facebook-side.
Hei og velkommen til en ny episode av filmbilen der vi går mest mulig i dybden på en populær film på kortest mulig tid. For tid er penger, og vår tid er enda mer dyrebar enn din. Vi har tenkt å innføre et valutasystem der du kan veksle inn din tid mot vår, men appen er ennå ikke ferdig. I mellomtiden:
Du kan også se vår omtale av X-Men Apocalypse der vi også gjør intervju med Jane Grey.
