Cian og jeg har sett X-Men Apocalypse. Vi gjør vårt beste til å formidle alle nyanser i denne analysen der vi kun har 35 sekunder på oss.
Siden vi ikke rakk så mye får du her alt jeg rekker å skrive på 35 sekunder i tillegg:
«Dårlige effekter til tider, men det største problemet er at det hele aldri tar helt av. Det sier egentlig ingen ting, men så er jeg veldig stresset filmen spriker i alle retninger og har får få bab»
LOLbua er i hovedsak en ukentlig podcast om spill og populærkultur. Hør f.eks denne randomepisoden for å finne ut hva som er greia:
Jeg er ikke verdens største Uncharted-fan, men smilte godt da jeg hadde runda det fjerde og kanskje siste spillet i serien onsdag denne uken. Jeg har prøvd mange spill, men få har gitt meg tilfredsstillelsen jeg følte da rulleteksten kom opp på skjermen.
Holy reverse cowgirl for en slutt.
Da er det rart at begynnelsen av spillet er så kjedelig og uinspirert med tafatt hopping fra hustak til hustak. Utviklerne Naughty Dog tar oss ikke til de kule områdene før etter noen timer. Joda. Du skyter litt, men ildvekslingene er fremdeles det kjedeligste med hele spillet for meg. Det føles som å måtte spise suppe før du får lov til å kaste deg over pannekakene. Litt plaffing, deretter kul utforsking av vakre omgivelser og historiefortelling, så litt mer skyting. Heller ikke denne gangen klarer jeg å bli venn med måten våpnene oppfører seg på.
Men så blir det bedre. Omgivelsene blir etter hvert så vakre at det er fristende å henge tven på veggen. Ok, du har kanskje tven hengende på veggen allerede, men du skjønner hva jeg mener.
Handlingen bygger sakte men sikkert mot noe som gjør at du bryr deg. Det er mye drama og feels mellom hovedpersonene, og jeg interesserer meg virkelig om hva som skjer med rollefigurene. Aldri før har Uncharted fortalt en historie jeg virkelig levde meg inn i, men det skjer denne gangen til de grader.
Men så er det litt mer skyting, og jeg hater spillet igjen. Nok en gang blir Drake massemorder. Herrejemini så mange hundre mennesker han skal ta livet av. Heldigvis kan du noen ganger snike deg rundt for å ta deg av fiendene.
Som vanlig får du både hummer og kanari i spillet. Ville actionscener, kjedelig skyting, båtrace, bilkjøring og mye mer.
Men så blir det pent og vakkert igjen og spillet byr snart på de sykeste actionsekvensene. Og omgivelsene da. Jeg klarer ikke slutte å tenke på dem. Du kan glede deg til å se hvor spillet tar deg. Jeg tør ikke tenke på arbeidstimene som er gått med til å bygge opp spillet og alle detaljene som fyller det.
Du havner for eksempel i Madagascar. Steppelandskap og fjellområder må utforskes. Store områder. Dessverre er det igjen lite å hente av å utforske de vakre omgivelsene så veldig nøye. Du får noen kjedelige skatter (som gir deg poeng slik at du kan låse opp bonusmateriale), men her kunne Uncharted ha lært noe av Tomb Raider. Der ga det mening å saumfare hver krik og krok av kartene. Du kunne jakte, samle ressurser og bygge nye ting. Her føles litt som om de flotte områdene bare er noe du skal fyke raskt gjennom. Men det er vel Uncharted-stilen.
Og så kommer de siste kapitlene av historien. Alt blir bare vakrere og mer imponerende. Jeg sitter foroverlent på stolen og må bare spille litt til. Hva skal skje? Hva er egentlig skatten vi er ute etter? Er han eller hun slem? Spørsmålene blir mange og jeg må ha svar på alle.
Og slutten innfrir. Så til de grader. Digger du Uncharted, kommer du til å elske dette spillet. Hater du Uncharted, kan det hende du kommer til å like dette du også. Bare gi det noen timer før det hele kommer igang.
Når Jonathan Blow snakker lytter vi. Et av Jon Catos favorittspill er Starseed Pilgrim, et spill Blow snakket varmt om for noen år siden. Det siste halve året har Witness-utvikleren snakket varmt om et puzzle-spill med pølser.
Traileren forteller veldig lite:
Og takk for det.
Noen har beskrevet Stephen’s Sausage Roll som puzzlespillenes Dark Souls. Det er noe i det. Dette er en finurlig, ekstremt utfordrende og fantastisk tilfredsstillende puzzle-opplevelse. Ja, vi vil gå så langt som å si at dette er det beste pølsepuzzle-spillet noen gang. Og det er langt fra pølsevev!
Du skal grille pølser uten å svi dem. Du må lære deg konvekvensene av bevegelsene dine og gradvis nøste opp den ene finurlige gåten etter den andre. Spilldesignmessig er dette nesten perfekt, et spill som gir deg et begrenset repertoar av bevegelser og som gradvis eksponerer deg for nye måter å tenke på og utnytte det du har lært.
Grafisk ser det ut som et avvist Playstation 1-spill fra 90-tallet, men likevel med en slags naiv sjarm og ryddighet i omgivelsene som sørger for at hovedfokuset: stiene man kan bevege seg på, pølsene, grillene og farene, aldri havner i bakgrunnen.
Vi elsker spillet enda mer fordi Stephen Lavelle har priset det til 29.99 dollar, noe vi kan stå helt inne for. Du vet, kunst har ingen prislapp, og alt det der. Lavelle vet han har laget noe bra, de som våger å gi dette en sjanse vil oppdage en av årets mest givende spillopplevelser, så hvorfor da ikke ta seg betalt? Gamere med sjarmerende navn som Semen Demon og Blaze Cummer har selvsagt mobilisert på Steamforumet for å gjøre opprør mot prisen, la dem rase sier vi. Det handler tross alt om etikk i spillpressen.
Star Wars: The Force Awakens Lucasfilm Ltd. & TM. All Right Reserved
I går var Lars på kino for å se Star Wars: The Force Awakens ikke en, men to ganger. Det førte til to ulike terningkast – og mange tanker. Les en slags anmeldelse i dagens luke av vår julekalender.
Det var med forventningene godt under kontroll jeg gikk på kino denne uken for å se Star Wars Episode VII: The Force Awakens. Jeg var rimelig nervøs for å ikke like filmen, og lagde på forhånd en liste over sju grunner til å glede seg til episode sju. Jeg hatet allerede Episode I til III, og fryktet at jeg skulle få enda en trilogi på samme liste.
Etter å ha sett The Force Awakens første gang, er det bare å slå fast at det faktisk var mye å glede seg til. Star Wars ser endelig ut som Star Wars. Borte er sutrende jedi-barn og elendig datagrafikk. Han Solo er fremdeles awesome og jeg digget å besøke The Millennium Falcon igjen. Humoren jeg savnet fra den forrige nytrilogien er tilbake, og lyssverdfektingen ligner ikke en oppvisning utført av munker fra Shao-Lin.
Men jeg fant også mye å mislike med filmen. Faktisk så mye at jeg nesten endte opp med å hate den. Her er listen over klager, full av spoilers:
Jeg misliker at alt ligner på Episode IV
Filmen starter med en skurk i sort kappe som dreper opprørere på jakt etter viktig informasjon opprørerne har fått i hendene. Opprørerne skjuler informasjonen i en droide som drar ut på et spennende eventyr.
Slutten handler om at man må skru av skjoldet rundt en (veldig stor) dødsstjerne der en flink X-Wing-pilot klarer å overleve en livsfarlig ferd gjennom en trench (norsk ord?) før han skyter i stykker ting som ødelegger hele planetdødsstjernen og alle er lykkelige. Millennium Falcon kjører bort fra planeten som eksploderer sammen med opprørere og man vender tilbake til en skogplanet for litt klemming og glede.
Mellom begynnelsen og slutten av filmen dukker det konstant opp ting som er nesten blåkopier av scener i episode IV, men det vil ta for mye plass å liste opp alt dette her.
Greit nok. Du kan se på The Force Awakens som en reboot av Star Wars-universet, med nesten alle elementene fra episode IV på plass – krydret med noen ting fra andre Star Wars-episoder.
Den andre måten å se det på, er at man ønsket å sende publikums tanker til Star Wars, lot seg inspirere av noen elementer, men ting ballet på seg og man bare kopierte hele episode IV i mangel av noe bedre. Der det var noen huller i manus, fylte man på med skraphandlere fra episode I, is og snø fra episode V, noe lava fra episode III og så videre.
Jeg misliker at The Knights of Ren har lave opptakskrav
Filmens skurk, Kylo Ren, kan stoppe blasterskudd i lufta, noe ikke en gang Darth Vader maktet. Han kan trekke mennesker til seg med kraften, eller få dem til å fryse helt. Det han ikke kan, er å banke et par utrenede ungdommer som aldri har tatt i en lyssabel tidligere. Kom igjen. Det er greit at Rey er megakraftig, men ja. Seriøst?
Jeg misliker at Rey blir jedimester på en halvtime
Mens Luke Skywalker trengte et par filmer og undervisning fra Yoda for å kunne løfte små steiner i lufta, bruker Rey en dag eller to på å lære seg hvordan man bruke kraften til å kontrollere sinnet til stormtroopere. Hun kan også trekke til seg en lyssabel i kamp med en Knight of Ren. Ja. Kylo Ren er skadet, men igjen, seriøst?
Jeg misliker at sjefen til skurken er Gollum med brannsår og mindreverdighetskomplekser
Vi vet allerede at Kylo Ren er udugelig som jedimester. Forklaringen ligger nok hos hans mester som vi får se trone 10 meter høy i et hologram. Hvor lav selvtillitt har du, for at du trenger en ballsal og verdens største hologram når du skal snakke med dine undersåtter? Og hva er greia med å kopiere utseendet til Gollum? Man skulle nesten tro at Andy Serkis, som spiller Gollum i Ringenes Herre-filmene, også spiller Supreme leader Snoke. Hva? Det ER Andy Serkis som spiller Snoke? Herregud.
Jeg liker ikke føkkings Poe – verdens beste pilot
Det er allerede nevnt at Episode VII på mange måter er en blåkopi av Episode IV. Det betyr at vi trenger en pilot som kan sprenge dødsstjerna og være dritgod til å fly. Inn kommer Poe, som ikke bare er en slesk fyr men også hundre ganger bedre til å fly enn Luke Skywalker noen gang var. Når han redder Han Solo og gjenget som er på besøk hos Maz Kanata (hun med øynene) på planeten Takodana, skyter han seriøst fem-seks tie fightere samtidig som han skyter stormtroopere som står en meter unna Han Solo.
Jeg misliker dødsstjerne-planeten med fire stråler. Hæ?
Er det noe imperiet og First Order har på lager, så er det kokko mengder penger og ressurser. To dødsstjerner med ville konstruksjonsproblemer – som gjør at et lite skip kan sprenge det i filler, er ikke nok. Hva med å lage en ørten ganger større planet med ville konstruksjonsproblemer som gjør at et skip kan sprenge det i filler? Og fire stråler som ødelegger fire planeter samtidig? Jeg setter dette i sammenheng med Gollums mindreverdighetskomplekser.
Du dreper Han Solo. Føkk off!
Etter å ha sett filmen første gang kunne listen over ting jeg mislikte vokst seg enda lengre, men jeg avslutter med at man velger å drepe Han Solo. Det er bullshit. Kanskje er det genialt, men det er samtidig bullshit. Hva er greia med sønnen hans? Bør vi ikke først ha sterkere følelser i sving før dette skjer? Det tok Episode IV og V før vi skjønte at Darth Vader var pappa til Luke. Her gjør man en lignende greie i det som nesten er en bisetning. Men kanskje er dette smart og betaler seg i senere filmer. Jeg venter i skeptisk forventning.
Etter å ha sett The Force Awakens klokken 10 i går morges for jobben, skreiv jeg denne anmeldelsender jeg ga terningkast 3. Omtalen ble litt ullen og lite konkret, men jeg mente jeg ikke burde spoile noe. Da ble det slik. Jeg endte opp med å være på nippet av å hate episode VII og kjente litt på skuffelsen fra episode I til III. Listen over ting jeg ikke likte var, som du har sett, veldig lang.
Så ble klokken 21, og jeg så filmen for andre gang. Star Wars bør sees med venner, og jeg ville mer enn gjerne gi den en ny sjanse. Og vet du hva? Jeg likte den straks bedre. Var det den gode middagen forut med en pils og godt selskap som gjorde forskjellen? Jeg vet ikke.Plutselig så jeg filmens positive sider tydeligere etter å ha gått gjennom alle de negative. Faktisk likte jeg filmen så mye bedre at jeg er klar til å endre mitt terningkast fra 3 til 4.
Her er det jeg oppdaget etter å ha sett The Force Awakens for andre gang:
Jeg liker at filmen aper etter episode IV – til en viss grad
Ok, så Poe er en megaduche, men han får i alle fall gitt opprørernes usb-dings til roboten BB-8 som stikker av, mye likt Leia med R2D2 på CR90-korvetten i episode IV. Det gir plass til at Kylo Ren kan gjøre en kul entré med sitt awesome skip og beordrer massedrap samtidig som Finn presenteres som skjelvende stormtrooper. Scenen introduserer nye karakterer samtidig som den sender tankene til den første Star Wars-filmen. Mange andre referanser til de første filmene tåler jeg greit, men jeg misliker fremdeles sluttpartiet. Vi trenger ikke flere dødsstjerner.
Jeg liker Rey. Punktum.
Rey er en bad ass, spilt av Daisy Ridley. Når hun og Finn må stikke av fra First Order på planeten Jakku, resulterer dette i en god actionscene, humor og Millennium Falcon. Finn er også kul, og de fungerer godt på lerretet når de er sammen. Også: Når Finn står med blodstriper på hjelmen, er det et bilde som sendte frysninger nedover ryggen min.
Jeg liker BB-8
Når filmens robot gir tommel opp-tegnet til Finn med en lighter-lignende dings, holdt jeg på å knekke sammen. BB-8 er awesome, og er ikke datagrafikk. Leve praktiske effekter. Det minner meg på at:
Jeg liker nesten all design i filmen
Designet på alt fra blastere til romskip og vennlige og fiendtlige baser er utsøkt. Star Wars ser endelig ut som Star Wars igjen. Episode I til III var et grusomt blindspor, og herregud så deilig det var å se rette linjer og det unike uttrykket fra originaltrilogien igjen. PS: Utendørsområdet på bullshitplaneten der vi får se Hitler-talen, tar jeg ikke med i pluss-kolonnen. Dette minnet litt for mye om scener fra Killzone-spillene for min del.
Jeg elsker Han Solo
Noe av det som gjorde de første Star Wars-filmene så gode, var Han Solo. Trenger man si mer om dette? At han fungerer godt også her, og overbeviste som skurkete helt, var en magisk følelse.
Jeg likte mye annet, men
la oss kutte her. Sammenlagt er jeg fremdeles ikke helt fornøyd med episode VII, men mitt andre besøk på The Force Awakens på én dag gjorde at jeg slipper å hate filmen. Det er jeg utrolig glad for. Kanskje snakker vi Stockholm-syndrom, men det vil jeg ikke tenke for mye på.
Men å drepe Han Solo? NOOOOOOO!
Hva synes du om filmen? Er du uenig i det jeg skriver? Si fra i kommentarfeltet – og spoil i vei.
Velkommen til luke 5 av LOLbuas julekalender. I dag snakker Jon Cato om årets heteste dopmix, antidepressive midler og Star Wars.
Jeg har aldri prøvd antidepressive medisiner. Jeg har hørt folk beskrive det for meg, hvordan pillene på en måte fjerner daler – men også topper – i følelseslivet.
Omtrent som Star Wars: Battlefront, med andre ord.
Har det noen gang vært så kjedelig å skyte andre i et skytespill? Eller så lite frustrerende å bli drept av andre? Spillet klarer ikke å vekke noen følelser i meg. Jeg løper rundt på Hoth og skyter opprørere og det føles helt greit. Så blir jeg skutt og det føles også helt greit.
Star Wars: Battlefront er lettbeint og konsekvensfritt. Å spille bra eller havne på toppen av poenglista etter en runde føles ikke som en god prestasjon. Å havne nederst føles ikke som et nederlag. Det er hipp som happ for meg, spiller ingen rolle.
Så jeg gjesper og tar en kamp til. Av og til er det fint å skyte uten nerven og prestasjonspresset til mer etablerte skytespill. Jeg blir aldri forbanna som jeg blir i Crucible i Destiny når jeg driter meg ut og roter til en runde. Jeg blir heller aldri stolt og glad som jeg gjør etter en spesielt bra runde i Destiny.
Med Star Wars: Battlefront så bare spiller jeg. Jeg spiller uten sorg, ekstase, bitterhet, sinne eller glede. Star Wars: Battlefront er spillenes antidepressiva.
PS. Hvis noen som leser dette faktisk har prøvd disse medisinene Jon Cato synser om, så school han gjerne i kommentarfeltet om hvordan det egentlig er å bruke dem.
Vi anbefaler deg å abonnere på podcasten vår for mer moro, noe du kan gjøre via ditt favorittpodcastprogram. Her finner du oss på iTunes. Der håper vi også at du kan gi oss noen stjerner og en liten anmeldelse. Følg oss på Facebook og Twitter.
Før Angry Birds bikket 500.000.000.000.000.000.003 solgte eksemplarer, var det et annet spill som var kongen av casual: Snake. Før smarttelefonen og før Nokias krampaktige forsøk på å lage en spilltelefon med NGage, var Snake spillet alle hadde på mobil. Snake var ferdiginstallert i alle Nokias mobiltelefoner – og vi spilte det. Vi buktet den firkantede slangen fra høyre til venstre til vi fylte opp hele skjermen, og bet oss selv for å korte ventetida på buss og bane, fly og tog.
Snake er noe universelt i spillsammenheng. Jeg var til og med med å lage en litt absurd Snake-variant på Amiga på starten av 90-tallet sammen med en venn i Harstad. Og nå sitter jeg her og spiller Snake igjen. Denne gangen med en unik vri – gravitasjon.
Snakebird går ut på å spise frukt og gå ut av portalen som åpner seg når all frukten er borte. Som slange kan du bevege hodet ditt i fire retninger. Kroppen følger etter. Den store forskjellen på tradisjonell Snake er at gravitasjonen er slått på i Snakebird. Det gjør spillet uhyre vanskelig.
Jeg føler meg så utrolig klønete når jeg spiller Snakebird. Jeg flytter slangen litt mot høyre og litt opp og plutselig er siste haleledd som holdt oss oppe på avsatsen ute i løse lufta og jeg faller ned på noen pigger og dør. Jeg bukter meg opp og til siden og ned igjen og plutselig har jeg fanget meg selv i en ball. Jeg kløner meg frem og tilbake. Mye tilbake. Fingrene trykker hele tiden på backspace for å spole de siste trekkene tilbake igjen. Prøve noe annet, bukte meg en annen vei.
Snakebird er utrolig enkelt på papiret men utrolig vanskelig i praksis. Der mange spill gjør alt for å få spilleren til å føle seg som en elegant verdensmester, får Snakebird meg til å føle meg som verdens største kløne og idiot.
Inntil jeg finner det ene trekket som får meg videre, som løsner på hele gåten, som leder meg til frukten og portalen og ut til verdenskartet igjen. Da er jeg et geni. Men 99 prosent av tiden min i Snakebird er jeg en idiot.
Og det liker jeg. Alt for mange moderne spill lurer meg til å tro at jeg er best. Snakebird drar meg ned på jorda igjen. Janteloven i spillform. 50 kroner på Steam. Løp og kjøp.
