Meninger Arkiver - Side 4 av 17

LOLbuas julekalender – Luke 1

Jon Cato: Hei Lars og Magnus, hva med å gjenopplive julekalenderen fra i fjor og at vi lager en sak hver dag i desember?
Magnus: Nei, det går ikke. Jeg skal lage julepølser frem til 12. desember, så drar jeg til Kristiansand og der har vi ikke fått internett ennå.
Lars: Nei, det blir for ambisiøst. Jeg skal se japansk reality på TV i hele desember og har maks tid til en sak eller to.

JA MEN DA SÅ!

Fallhøyden er stor, men jeg tar på meg oppgaven alene. En sak dagen. Det tar meg cirka femten minutter. Det er snakk om arbeidsmoral, stålkontroll, macht zu willen, ID over EGO og andre halvfascistiske slagord.

Fra spøk til alvor, jeg river i gang julekalenderen vår igjen. Jeg lover en sak hver dag frem til jul, om det så ender i skilsmisse og tvangsinnleggelse på sanatorium før jul på grunn av overarbeid og frynsete nerver. Jeg sparker i gang ballen, drar Magnus og Lars opp fra sofaen, serverer de noen lissepasninger og krysser fingrene for at de ikke er totalt ut av form men kan bidra med litt lagspill de neste 23 dagene.

Luke 1 er åpen. Foruten selvskryt og nedrakking av mine kompanjonger byr denne luka på en aldri så liten link til mine gamle venner i LevelUp. De kjører nemlig sin egen nedtelling mot jul med en video hver dag om sine favorittspill i år. Og jaggu finner du ikke oss i LOLbua på slutten av hver video, vi bidrar nemlig med en egen julekalender spesiallaget for LevelUp, der Magnus og meg gjenbruker klassiske bildespørsmål fra quizzen vår.

Sjekk ut julekalenderen vi lager med LevelUp her.

Og pass på å følge med på både LevelUp og oss her på nettsiden i desember. Det blir Star Wars Rogue One-anmeldelser, boktips, spillsaker og et par artikler skrevet ut av ren desperasjon klokka 01:30 om natta fordi HVORFOR-I-ALL-VERDEN-TOK-JEG-PÅ-MEG-Å-GJØRE-DETTE-TULLET-HER-JEG-HAR-JO-INGEN-IDEER-IGJEN-AAAAAAA!

Hvis du er fersk hos oss i LOLbua anbefaler vi å sjekke noen av våre podcaster som ligger på denne siden du er inne på nå. For enkle smakebiter kan du gå til vår side på Soundcloud der du finner ting som dette:

Min kamp (om osten)

Først i dag klokken 19 kommer det nye raidet, så en full anmeldelse av Destiny: Rise of Iron er et stykke unna (og skal leveres til en annen nettside). Her er likevel noen inntrykk så langt etter rundt 10 timers spilling. PS. Meld deg inn i LOLbuas Destiny-klan her

Etter å ha vært på ferie fra Destiny i et halvt års tid er det rett og slett forvirrende å vende tilbake til spillet. Jeg måtte igjen ta stilling til uferdige oppdrag, fundere på nøkler og runer jeg ikke husker hva brukes til og jeg drasset rundt på en ryggsekk full av ubrukelige våpen og rustningdeler som måtte slettes.

Jeg stresset også med at én av mine tre karakterer ikke hadde nådd level 40. Før utvidelsen kom denne uken jobbet jeg hardt med å gi min warlock nok XP til å være oppdatert for de nye oppdragene. Det gikk noen timer før jeg sluttet å trykke på L1 for å heale (en uvane fra The Division), men grinden var fin akklimatisering til Destiny før den nye utvidelsespakken kom ut. Det jeg ikke visste på forhånd var at det i Rise of Iron følger med en greie som heter Spark of Light som gjør at du kan få én av dine karakter direkte til nivå 40 med et tastetrykk.

Førsteinntrykket

Det er mye å gjøre i Rise of Iron, selv om hovedhistorien er ferdig på noen få timer. Jeg har hatt moro med å finne nye Gjallarhorn, den legendariske rakettkasteren som mange stresset med å finne i det første året av Destiny. Nå slipper du å be til RNGesus, og kan i stedet gjennomføre en egen quest som gir deg den unike rakettkasteren. Gjallarhorn-oppdragene er morsomme, og jeg er nå klar til jakten etter et helt nytt exotic-våpen som heter Khvostov som jeg ikke har peiling på hva er for noe.

I tillegg til sideoppdrag, det kommende raidet og et ekstra strike kan du også dykke ned i flere titalls oppdrag som står listet opp i «Rise of Iron Record Book». Oppdragene minner mye om velkjente bounties, men her er du garantert rustningdeler og andre premier(?) etter hvert som du fyller ut sidene i boka. Jeg har ikke satt meg så fryktelig inn i akkurat denne delen, men Jon Cato maser hele tiden om dette.

Ost og kjeks

Mange som spilte Destiny fra starten av vil huske den sinnssyke grinden som sto bak det å finne våpen som Icebreaker, Vex Mythoclast, Fatebringer og diverse rustningdeler. Metoder for å cheese (utnytte svakheter i spillet for å gjøre oppdragene mye enklere) florerte på YouTube og forum som NeoGaf. Jeg kan med glede melde at osten er tilbake og fremdeles lukter godt. Mange gode og mindre gode tips florerer blant annet for å levele opp raskt, ikke minst fordi det er anbefalt at du når light level 360 før du prøver deg på raidet.

PVP

Jeg har så vidt prøvd PVP-delen av spillet, men kan melde at jeg suger like mye som alltid. Jeg havnet i nederste del av scorelisten. Den nye spillmodusen supremacy, der du dreper fiender men kun får poeng for medaljene de slipper, virker ok. Jeg tviler på at jeg kommer til å bruke fryktelig mye tid her.

Det er omtrent det jeg har å melde fra mine første timer med Rise of Iron. Hvis du mislikte Destiny før, vil du heller ikke like det nå. Vi som elsker spillet vil ikke finne grunner til å skifte mening. Det er gøy å løpe rundt i Wastelands, det nye patruljeområdet og åsted for de fleste nye oppdragene. I regionen som er tilknyttet Cosmodrome florerer det av dregs, kapteiner og de andre fiendene du møtte da du spilte dine første timer i Destiny. Du må fremdeles tåle mye grind, men med litt ost på toppen smaker det godt.

LOLbuas Destiny-klan

En kjapp Uncharted 4-omtale uten spoilers

Jeg er ikke verdens største Uncharted-fan, men smilte godt da jeg hadde runda det fjerde og kanskje siste spillet i serien onsdag denne uken. Jeg har prøvd mange spill, men få har gitt meg tilfredsstillelsen jeg følte da rulleteksten kom opp på skjermen.

Holy reverse cowgirl for en slutt.

Da er det rart at begynnelsen av spillet er så kjedelig og uinspirert med tafatt hopping fra hustak til hustak. Utviklerne Naughty Dog tar oss ikke til de kule områdene før etter noen timer. Joda. Du skyter litt, men ildvekslingene er fremdeles det kjedeligste med hele spillet for meg. Det føles som å måtte spise suppe før du får lov til å kaste deg over pannekakene. Litt plaffing, deretter kul utforsking av vakre omgivelser og historiefortelling, så litt mer skyting. Heller ikke denne gangen klarer jeg å bli venn med måten våpnene oppfører seg på.

Men så blir det bedre. Omgivelsene blir etter hvert så vakre at det er fristende å henge tven på veggen. Ok, du har kanskje tven hengende på veggen allerede, men du skjønner hva jeg mener.

Ps. Vet du at LOLbua også gir ut én podcast i uka, helt gratis? Sjekk nyeste epiosde her

Handlingen bygger sakte men sikkert mot noe som gjør at du bryr deg. Det er mye drama og feels mellom hovedpersonene, og jeg interesserer meg virkelig om hva som skjer med rollefigurene. Aldri før har Uncharted fortalt en historie jeg virkelig levde meg inn i, men det skjer denne gangen til de grader.

Men så er det litt mer skyting, og jeg hater spillet igjen. Nok en gang blir Drake massemorder. Herrejemini så mange hundre mennesker han skal ta livet av. Heldigvis kan du noen ganger snike deg rundt for å ta deg av fiendene.

Som vanlig får du både hummer og kanari i spillet. Ville actionscener, kjedelig skyting, båtrace, bilkjøring og mye mer.

Men så blir det pent og vakkert igjen og spillet byr snart på de sykeste actionsekvensene. Og omgivelsene da. Jeg klarer ikke slutte å tenke på dem. Du kan glede deg til å se hvor spillet tar deg. Jeg tør ikke tenke på arbeidstimene som er gått med til å bygge opp spillet og alle detaljene som fyller det.

Du havner for eksempel i Madagascar. Steppelandskap og fjellområder må utforskes. Store områder. Dessverre er det igjen lite å hente av å utforske de vakre omgivelsene så veldig nøye. Du får noen kjedelige skatter (som gir deg poeng slik at du kan låse opp bonusmateriale), men her kunne Uncharted ha lært noe av Tomb Raider. Der ga det mening å saumfare hver krik og krok av kartene. Du kunne jakte, samle ressurser og bygge nye ting. Her føles litt som om de flotte områdene bare er noe du skal fyke raskt gjennom. Men det er vel Uncharted-stilen.

Og så kommer de siste kapitlene av historien. Alt blir bare vakrere og mer imponerende. Jeg sitter foroverlent på stolen og må bare spille litt til. Hva skal skje? Hva er egentlig skatten vi er ute etter? Er han eller hun slem? Spørsmålene blir mange og jeg må ha svar på alle.

Og slutten innfrir. Så til de grader. Digger du Uncharted, kommer du til å elske dette spillet. Hater du Uncharted, kan det hende du kommer til å like dette du også. Bare gi det noen timer før det hele kommer igang.

Spillet kommer i salg 10. mai.

PS. Noe du lurer på? Spør og jeg svarer.

Spesialpodkast: SIDbua 001 – Ti i skuddet

God påske og velkommen til SIDbua, vår aller første ekstrapodcast med meg, Jon Cato Lorentzen, som programleder og vert.

Det er ikke det at jeg er lei av Magnus og Lars (ikke noe mer enn normalt), men mest det at jeg har en brennende interesse for spillmusikk som jeg ikke alltid får uttrykt like godt i våre vanlige ukentlige LOLbua-sendinger. Derfor bestemte jeg meg for å lage min egen lille sidepodcast der jeg sitter alene i mørket og snakker med meg selv mens jeg spiller ny og gammel spillmusikk pakket inn i temaer. Om du ikke er interessert i spillmusikk er kanskje ikke denne podcasten noe for deg, men for alle andre, velkommen skal dere være.

I denne første episoden tar jeg for meg spillbladet Zzap 64. Bladet startet i februar 1987 med en månedlig topp 10-liste over de beste spillmusikklåtene på Commodore 64. Det skulle bli en liste jeg baserte mine spillkjøp på og en liste som anerkjente at musikken jeg hørte på var verdifull for flere enn meg.

Jeg snakker om spillene, komponistene og låtene og loser dere gjennom topp 10-listen fra nr. 10 til nr. 1 i denne aller første episoden av SIDbua. Om du har nostalgiske minner fra C64 vil du garantert kjenne igjen flere låter, og om du er for ung til å ha slike minner anbefaler jeg deg å sjekke ut noe av det ypperste innen chipmusikk fra 80-tallet. God fornøyelse!

Playstation TV?

Playstation TV ble en av disse dingsene som havnet på hjemmekontoret men som aldri ble pakket ut av esken sin. Det var vel et julebord i forfjor om jeg husker rett, en samling på House of Nerds og en middag i Nydalen, en brun papirpose med noen nye spillpromoer og en Playstation TV utlevert av PR-byrået før jeg vendte nesen hjemover.

Den ble i posen, gitt. Flere ganger har jeg tenkt at jeg burde koble den opp på TV-en nede i stua for å teste streaming av spill fra PS4-konsollen i fjerde, eller rett og slett bare spille litt Spelunky, Hotline Miami og Persona 4 Golden på storskjerm. Men det ble med tanken.

Det er ikke første gangen Sony har lekt med TV-produkter. PlayTV til Playstation 3 skulle ta knekken på Kabel TV-leverandører. Ambisjonene til Playstation TV var mer moderate, nå skulle Vita-spill kunne spilles på storskjerm og ikke minst tror jeg Sony så for seg at den kommende streametjenesten av spill ville fungere utmerket med Playstation TV.

Nå ser det ut som de har kastet inn håndkleet for minikonsollen. Sony Japan har annonsert at apparatet tas ut av produksjon, og det er ingen grunn til å tro at ikke resten av verden følger etter.

Jeg beholder min i den brune papirposen i hylla på kontoret her. En Playstation-samler på Ebay i 2040 vil sikkert betale en klekkelig sum for den.

06:34-musikk

Å ta tog 06:34 om morgenen kan være krevende. Etter at jeg begynte å jobbe i Krillbite har jeg vært på jakt etter de riktige platene og spillelistene i Spotify for å gjøre den timeslange togturen på morgenkvisten litt enklere.

Det er nemlig ikke all musikk som passer så tidlig om morgenen. Mens jeg gjerne kan sette på all mulig energisk musikk som Aphex Twin, Flying Lotus, Manowar eller Mastodon på vei hjem fra Hamar klokken 14:00 trenger jeg noe litt mer lavmælt om morgenen. Noe som sakte men sikkert kan dytte meg bort fra søvnsavnet og morgendepresjonen og inn i jobbmodus.

Derfor har jeg begynt å utforske ambient elektronika. Behagelige toner og rolige rytmer. Jeg har hatt fine morgenstunder på morgentoget med klassikere fra Tangerine Dream, Jean Michel Jarre og Vangelis og også oppdaget glemte klassikere fra band som Synergy.

I det siste har jeg utforsket artister fra Grand Theft Auto IV-radiokanalen The Journey, som kun spiller ambient elektronika. En ny favoritt har blitt 90-talls-bandet Global Communication, bestående av Tom Middleton og Mark Pritchard som har laget tilnærmet perfekt våknemusikk med albumet 76:14.