Kategori: Jon Catos blogg

Full krise

Jeg har vært hjemme med ungene i en måned nå, og jeg tør ikke tenke på hvordan dette hadde gått om ikke ungene hadde hatt hver sin iPad. Du kan formane om skjermtid og usunne vaner alt du vil, men om jeg skal klare å jobbe, få gjort husarbeid og få unna all hverdagslogistikk så er en iPad til ungene gull å ha for å frigjøre litt egentid. Spesielt nå som de ikke kan gå ut og leke med andre og skal holde seg mest mulig innendør.

Derfor ble det meget dramatisk i helga da iPad Mini-en til Trym på 11 gikk i gulvet og ble knust. Plutselig var ikke YouTube, Netflix og Bloons tilgjengelig på hans egen privat skjerm.

Heldigvis hadde han bursdag nylig. Med sparepenger, bursdagspenger og litt hjelp fra mor og far har han nok penger til å kjøpe seg en ny. Det skal han få lov til.

Fantastisk DJ

Live DJ-sett på nett har tatt helt av nå som vi alle sitter isolert. Jeg var tidlig ute og har allerede streamet live fire lørdagskvelder på rad. Jeg er ingen proff, mine mikseferdigheter er amatørmessige, og jeg spiller bare fordi jeg synes det er gøy å spille musikk og prøve å mikse best mulig.

Jeg ser og hører mye på andres DJ-sett. Mye for å få inspirasjon, oppdage låter, og høre ulike teknikker. En DJ jeg har oppdaget nylig som har inspirert meg masse er Eats Everything, en britisk kar som virkelig står i fyr og flamme bak miksebordet når han spiller. Jeg liker DJ-er som smiler og ler og danser og har det gøy når de spiller, og Eats Everything har definitivt utstråling. Og ferdigheter.

Sjekk ut denne ville miksen fra hjemmet hans i slutten av mars. Masse kule låter, topp energi og Eats Everything som snakker med publikum via tusj og ark.

Påskelabyrinten i Verdansk

Det har blitt ganske mange timer i Call of Duty: Warzone de siste ukene. Crossplay mellom konsoll og PC gjør at jeg kan spille med Playstation-vennene mine selv om jeg sitter på PC. Og ettersom vi alle holder oss hjemme i isolasjon er folk stort sett tilgjengelig døgnet rundt.

Hvert slag starter med en titt på kartet hvor vi prøver å bestemme oss for hvor vi skal lande denne gangen. Akkompagnert av det klassiske Viggo Valle-spørsmålet: KOR SKA VI REIS?

Ja, jeg snakker selvsagt om Påskelabyrinten på NRK Radio. Mine foreldre pleide å høre Viggo Valle hver påske som presenterte oppgaver fra hele verden til innringere som forsøkte å knekke gåter og finne ledetråder til den store skatten.

Det er mange år siden jeg hørte på Påskelabyrinten. Men jeg hører fortsatt stemmen til Viggo Valle i hodet mitt hver eneste dag når vi står oppe i flyet og studerer kartet. Quarry? Lumberyard? Farmland? The Hills? Boneyard? KOR SKA VI REIS?

Hullet på Netflix

Direkte på Netflix er det nye «rett på video». Litt ufortjent, kanskje. Selv om Netflix egenproduserer mye møl, har de også produsert mange gode filmer og serier. Hullet er definitivt en av de bedre egenproduksjonene på kanalen.

Vi befinner oss i et futuristisk fengsel der man bor i en tomannscelle i en sjakt. Hver dag senkes et bord med mat ned sjakten og man får et minutt på å spise i etasjen sin før bordet reiser videre til neste etasje. De på toppen av sjakten får fritt valg blant de deiligste retter, de på bunnen får… vel. Du kan jo gjette selv.

Denne spanske klaustrofobiske sci-fi-grøsseren er full av god dialog og spennende øyeblikk. Premisset minner litt om kultfilmen Cube, for de som husker den.

God sci-fi reflekterer som regel vår egen samtid på et eller annet vis. Det gjør definitivt Hullet. Her er mye å tenke på når rulleteksten kommer.

Fra forfall til form

En måned i isolasjon har blitt til en måned uten noe særlig fysisk aktivitet. Jeg pleide å sykle til og fra jobb hver dag. Det ble en solid 30 minutter lang økt i oppoverbakke hver ettermiddag på vei hjem, og nok til at jeg holdt kiloene i sjakk og kondisjonen ok.

Å gå hjemme har fullstendig ødelagt dette. Derfor begynner jeg med et treningsregime i morgen igjen. På NTNU sine hjemmesider ligger det et syv ukers treningsprogram for å komme i form. Opprinnelig ble jeg tipset om dette på podcasten Krisemøte, og jeg prøvde programmet selv en sommer for snart to år siden. Det fungerte veldig bra de fire ukene jeg var på Halsnøy den sommeren, men tilbake i Oslo ble det vanskelig å kombinere med jobb og hverdagsliv, så jeg falt av.

Men nå skal jeg tilbake. Jeg begynner på uke 1 i morgen. Trening hver mandag, onsdag og fredag. Kiloene skal tilbake i sjakk og formen skal opp.

Color out of Space

Som skrekkinteressert tenåring slukte jeg selvsagt alle H.P. Lovecrafts noveller. Lovecraft var en engstelig xenofob som fryktet alt som var fremmed og ukjent, og klarte å formidle denne følelsen av fremmedgjøring og skrekk på en ypperlig måte i tekstene sine. Men frykten for kosmiske krefter utenfor vår kontroll, for skapninger og dimensjoner vi ikke kan fatte, lar seg ikke så lett oversette til film. Det finnes utrolig mange dårlige adapsjoner av Lovecrafts tekster.

Richard Stanleys film Color out of Space er nok et forsøk på å filmatisere en Lovecraft-novelle, og selv om mye av filmen føles som en 90-talls rett-på-video-skrekkfilm, er det også en del som fungerer. Først og fremst Nicolas Cage, som bare fremstår som batshit crazy og snål fra start til slutt. Det er nesten som Cage har innsett at skuespillerkarrieren hans for lengst har blitt en parodi, og at han nå bare kan lage rare fjes og grimaser foran kamera.

Ok, så ille er det ikke. Cage spiller snålt, men bra. De andre skuespillerne i Color out of Space når ham ikke til knærne når det gjelder nærvær og utstråling i scenene.

Det som også fungerer er scenografien, fargene og følelsen av at det skjer ting som er utenfor vår kontroll. Color out of Space handler om krefter fra verdensrommet som vi ikke kan forstå, og det klarer filmen å formidle på en ypperlig og minneverdig måte.

Som Lovecraft-adapsjon er dette en av de bedre jeg har sett, men noen storfilm er det langt i fra.