En gang for lenge siden da tiden ikke var noe som forsvant i et sort hull hver eneste dag og der man faktisk hadde tid til å kjede seg og prøve seg frem og finne hobbyer brukte jeg å mikse musikk.
DJ
Da jeg jobbet på Faro-journalen hadde vi et samarbeid med Pioneer. Det medførte at vi i redaksjonen kunne kjøpe hifi-utstyr til kostpris. Pioneer hadde også DJ-utstyr, og her så jeg mitt snitt. Sammen med en venninne kjøpe jeg to CD-spillere og en tokanalsmikser som jeg satte opp hjemme og begynte å øve på.
Deretter fulgte Serato, en boks man kobler til en datamaskin slik at man kan streame musikkfiler til CD-spillerne. Det ble en revolusjon for meg som mikser, jeg begynte å mikse sammen sett, prøve meg frem, leke med effektbokser og rett og slett ha det gøy.
Jeg har aldri spilt et instrument men jeg har alltid vært glad i musikk. Og DJ-miksing er for meg det nærmeste jeg kommer å fremføre musikk. Å velge ut et utvalg låter og så mikse dem sammen foran et dansegulv er en fantastisk følelse. Å sitte inne på kontoret med døra igjen, ungene i seng og en mikser, en whisky og to CD-spillere er nesten like moro.
DJ Radboss
Det hender jeg børster støvet av utstyret og tar det med ut. På sommerfesten i borettslaget. På årets hyttetur med LOLbua-crewet. Og ved spesielle anledninger. For tre år siden mikset jeg et live DJ-sett med spillmusikk som vi streamet hos RadCrew. Det mikser alt fra chiptunes til moderne spillmusikk. De første 40 minuttene er ok, mange fine overganger, mange fine låter. Så begynner det å falle fra hverandre – jeg bommer på overganger – 50 sekunders låter får avslutte før jeg rekker å cue neste låt, og generell panikk tar overhånd. Men første halvdel er jeg fortsatt fornøyd med. Så sjekk den gjerne ut om du trenger bakgrunnsmusikk i adventstida:
Sjekk også ut dagens kalenderluke i samarbeid med Level Up:
Han er kanskje leiesoldat og Schwartznegger-lærling, men det er ingen tvil om at Marius Kvitberg Evjenth stilte opp da vi trengte en erstatter for Magnus «Trainspotting» Tellefsen.
Rainbow Six: Siege, The Last Guardian og Final Fantasy XV blir diskutert i tillegg til noen av de viktigste nyhetene fra Game Awards og Playstation Experience.
Spillnyheter og masse mer
Denne uken diskuterer vi også skriving av spillanmeldelser i beruset tilstand, brasilianske og amerikanske TV-serier, filletering av gris, kroppsbygging og nyheter fra spillverdenen.
Vi er gamle gubber i LOLbua og av og til (ok, litt for ofte da) lener vi oss frem i gyngestolen og hever en skjelvende knyttneve over hodet mens vi proklamerer at nå, lille venn, nå skal vi fortelle deg hvordan det var i gamle dager da spill var spill og gamere var gamere.
Talkshow
Man kan si mye rart om Jimmy Fallon som har USAs mest populære talkshow. Hans servile innslag med Donald Trump før valget er ekstremt pinlig. Fallon er en fyr som jatter med og fyller enhver stillhet med en høylydt anstrengt latter.
https://www.youtube.com/watch?v=u0BYqzdiuJc
Men han er en gamer. Han elsker spill og han har åpnet døren for å slippe inn spillprodusenter på besøk. Og når de først er på besøk skinner det gjennom en genuin entusiasme for spill.
Sjekk bare klippet under her fra i natt, når Reggie Fils-Aimee fra Nintendo kommer på besøk med Super Mario Run og Nintendo Switch. Jeg tror ikke noen assistent har vært og briefet Fallon om Shigeru Miyamotos barndom, jeg tror det er ting Fallon vet fordi han elsker spill.
Jeg har sett det tidligere år, når spillfolk er i studio er Fallon i himmelen. Han har en litt innøvd men også genuin barnlig entusiasme for spill som er smittende.
Conan O’Brien – på den annen side – har ingen genuin entusiasme. Han representerer ironigenerasjonen og han legger ikke skjul på at spill er noe han ikke har peiling på. Likevel har hans segmenter med Clueless Gamer – der Conan som regel sitter og klager og gjør narr av spill – slått an.
Sarkastisk
Når Conan river spillene i fillebiter så gjør han det fra perspektivet til noen som ikke spiller. Og det er faktisk lærerikt å se på. “Han sier nøyaktig det jeg tenker om spillene du spiller” sa kona mi til meg da jeg viste henne noen Clueless Gamer-segmenter.
Conans observasjoner om spill er på mange måter mer relevante og viktigere enn spillanmeldernes observasjoner. Conan skjønner ikke språket og terminologien, han skjønner ikke spillereglene og premissene.
Han er det publikumet som spillprodusentene tror de skal nå med AAA-spillene sine og han forklarer hvorfor folk som ikke er gamere ofte driter en lang marsj i spill. Han avkler spill, rett og slett.
Så hva var poenget med denne rallingen min da? Poenget er at enkelte gamere nå sutrer over at Nintendo besøker Jimmy Fallon for å vise frem Switch. De sutrer over at Conan river yndlingsspillet deres i fillebiter og ikke behandler det med respekt.
Men det vi egentlig bør være er glade for at disse talkshowene – med millioner av seere utenfor gamersegmentet – har sluppet spillene våre inn i varmen. På hver sin måte.
Ralling
FOR DA JEG VAR UNG ble spill aldri nevnt i mainstream-media, med mindre det handlet om FARLIGE VOLDSSPILL, AVHENGIGHET eller UNGDOM SOM KASTET BORT LOMMEPENGENE SINE. Spill ble ikke anmeldt og omtalt som kultur. Spill ble ikke nevnt i det hele tatt. DET VAR BORTKASTA TID OG ØDELA HJERNENE VÅRE!
Så jeg er glad for at spill nå blir spilt på Jimmy Fallon og Conan O’Brien. Det er en anerkjennelse av spill som kultur og en normalisering av hobbyen vår. Takk Jimmy og Takk Conan.
Dagens julekalender fra oss og Level UP med quiz og muligheten til å vinne masse godis ser du her.
Julen er tiden for å gjøre gode gjerninger. Ved å kjøpe Titanfall 2 gjør du deg selv en stor tjeneste og hjelper samtidig oss som ønsker et tredje spill i serien.
Det er snart på tide at vi lager en Årets beste spill-spesial i LOLbua. Der vil Titanfall 2 være blant mine favoritter. Dette er den tragisk historien om spillet, og en bønn om hva du bør gjøre.
Magisk enspiller
Enspillerdelen er blant de beste opplevelsene jeg har hatt foran min TVi år, men dessverre har alt for få oppdaget dette. Spillet solgte nemlig langt mindre enn forventet.
I forrige uke ble det klart at Titanfall 2 bare solgte en fjerdedel så mange kopier som av det første spillet. Det gjelder både fysiske og digitale utgaver.
Det mange har gått glipp av er en perle av en enspillerhistorie som , uten å dra sammenligningen for langt, minner meg om Portal 2 og Half Life.
Overrasker hele tiden
Det kan være mange grunner til at spillet gjør det dårlig salgsmessig, men her vil jeg heller snakke om hva som gjorde mine 6-7 timer med Titanfall 2 magiske.
De forskjellige områdene du styrer den gigantiske mech-kompisen din på er varierte med ulike fiender som krever ulik tilnærming. Av og til bygges og dekonstrueres brettene mens du går på dem, og evnene du har til å dobbelhoppe og springe langs veggene får du bruk for stort sett hele tiden. Uten at det føles som en gimmik.
Dramatiske endringer i gameplay skjer også et stykke ut i fortellingen, men å si mer vil spoile store deler av et av Titanfall 2s beste overraskelser.
The feels
The Last Guardian (mer om det spillet senere) lykkes i å skape et bånd der du føler omsorg for andre enn deg selv i dataspill. Dette er sjelden vare, noe som gjør at det er herlig å kjenne the feels også i Titanfall 2.
Robotkompisen din er ikke livaktig på samme måte som Trico er i The Last Guardian men forholdet du får til BT-7274 er likevel sterkt og troverdig.
Legg til mye humor, herlig stemmeskuespill og kule våpenoppgraderinger, og jeg ser ingen grunn til at dette ikke skal være mye myyyye høyere på salgslistene enn spillet er i dag.
Om spillet er bra i multiplayer har jeg ingen formening om, men det kan kanskje noen av dere som leser dette gi en rapport om.
Sjekk også ut vår julekalender laget i samarbeid med Level Up der du kan vinne en awesome nyttårspremie i quizzen i slutten av videoen.
Enkelte tidligere spillanmeldere og spilljournalister får abstinenser når de ikke lenger får tilsendt disker og koder til alt som kommer av spill en uke før spillene lanseres. Jeg har det heldigvis ikke slikt lenger, jeg har nok spill å spille og jeg klarer fint å kjøpe spillene etter de er lansert.
Debatt
I tillegg er det moro å følge debatten rundt spillene før de lanseres. Tidligere har jeg vært på grensen til inhabil, jeg har spilt «fasiten» mens engasjerte gamere har debattert om spillet blir bra i kommentarfelt og forum. Nå sitter jeg på utsiden sammen med gamerne og koser meg med debatten om spill som straks skal lanseres, som alle spekulasjonene rundt The Last Guardian som preger alle spillsider denne uka.
Fun fact: I løpet av utviklingstiden til The Last Guardian har Ubisoft lansert tyve(!) spill i Assassin’s Creed-serien!
Det er noe kjedelig med kritikerroste spill. De som blir hyllet av et enstemmig kritikerkorps og av samtlige spillere som klassikere. Vi snakker om spill som Uncharted 4, et spill «alle» er enig om er kjempebra. Det perfekte er kjedelig, friksjonsfritt og trygt. Det perfekte mangler ofte særpreg og identitet.
Det er moro å se hva de ulike kritikerne fokuserer på. Noen kritiserer spillets tekniske problemer – lav billedoppdatering og andre grafiske problemer. Andre klager over at det er vanskelig å få den digre pelsdotten i spillet til å gjøre hva man ønsker. Noen mener kontrollen er dårlig, mens andre mener hele spillet er utdatert. Spillkritikk fra hjernen, kald og analytisk.
Andre, derimot, skriver fra hjertet. Rene kjærlighetsbrev til spillets handling, figurer og spillverden. De ser forbi skavankene og feilene og inn i spillets sjel, som de mener er umåtelig vakker og verdifull. Kanskje er de blendet av kjærligheten?
The Last Guardian er kanskje som et dikt? Poetisk og nydelig for dem som tolker ordene og skaper bilder av lyrikken, platt og kjedelig for dem som analyserer setningstruktur og grammatikk?
Når kritikerne ikke klarer å enes om en dom gjør det meg sulten på å spille spillet selv for å komme til min egen konklusjon. Det gjør meg nysgjerrig på hva jeg selv kommer til å vektlegge under opplevelsen. Kommer jeg til å se lyset til Jarle og Rune, eller kommer jeg til å spise mørket som Jim Sterling? Til helga får jeg svaret.
Frem til da skal jeg fortsette å utfordre dere i Level Ups julekalender. Her er dagens luke:
Jeg pleide å være en filmelsker, jeg gikk på kino flere ganger i uka, skrev anmeldelser for meg selv, oppsøkte obskure festivalvinnere på video og i kinomørket og kjøpte både laserdisc og DVD. Men de siste årene har jeg måttet erkjenne noe nytt: jeg hater film.
Eller for å si det litt mer korrekt: jeg hater moderne film. Jeg er blitt eldre og mange vil nok plassere meg i den gigantiske sekken full av kultursynsere fra Oslo-gryta som leter etter finkultur i søppelkultur og som hovent og arrogant fnyser av det folkelige og tilgjengelige. Jeg kjenner meg litt igjen i den beskrivelsen, altså.
Men jeg har rett og slett ikke tålmodighet til å se middelmådige filmer lenger.
Møkkafilm
I et anfall av giddeløshet og angst for mandag morgen endte jeg opp på sofaen i går kveld med suksessfilmen Now You See Me på Netflix. Kanskje den verste filmen jeg har sett i år. En actionthriller med fire tryllekunstnere som skal ta hevn mot systemet. En umotivert collage av actionscener og oppjagede kameraer som kretser og sirkler rundt Woody Harrelson og tre mindre kjente skuespillere som frelser arbeiderklassen og viser fingeren til makta fra teaterscenen.
Jeg er sikkert ikke den eneste som blir angrepet av apati når jeg scroller meg gjennom utvalget på Netflix. Jeg flikker meg forbi filmcovere og titler som ikke frister i det hele tatt. Jeg stirrer tomt på beskrivelsen av thrillere, dramafilmer og actionfilmer som ikke vekker noe nysgjerrighet eller interesse i meg i det hele tatt.
Criterion
I en periode i høst hadde jeg det som plommen i egget. Jeg snek meg inn bakdøra til Hulu, den amerikanske strømmetjenesten som samarbeidet med Criterion Collection – en kurator for klassiske og spesielle filmer som prøver å bevare filmhistorien for oss. I løpet av en måned så jeg mange strålende filmer.
Jeg så The Salesman, en dokumentar om bibelselgere i USA på 60-tallet. Et beksvart møte mellom kapitalisme, religion og menn i dress som selger sjela si for å dytte inn en illustrert bibel i et fattig hjem som egentlig ikke har råd til å betale for den.
Jeg så japanske filmer som Kurosawas Ikiru, om en japansk kontoransatt som får kreft. Deretter House, en surrealistisk skrekkfilm fra 70-tallet som er et fantastisk og absurd sanseangrep fra start til slutt.
Russiske krigsfilmer er mer enn den populære Stalingrad. Jeg ble fysisk kald av å se hviterussiske partisaner kjempe for livet i endeløse snømasser i den filosofiske krigsfilmen The Ascent.
Og hva med Zatoicihi? Kanskje den største japanske filmserien noen gang om en blind japansk samurai som reiser rundt som massør og hjelper de undertrykte. Ja, jeg hadde sett Takeshi Kitanos moderne remake av filmen, men takket være Criterion og Hulu fikk jeg muligheten til å se originalen og.
Men så forlot Criterion plutselig Hulu for å starte sin egen strømmetjeneste og plutselig var bakdøra til filmskattene borte.
Eksponering
Jeg er ute etter å vokse og lære og bli eksponert for nye og spennende tanker, enten det handler om film, spill, bøker eller musikk. Jeg koser meg med spesialprogrammer på Radio Nova om musikksjangere jeg ikke har noe forhold til fordi jeg blir eksponert for spennende musikk som jeg aldri hadde oppdaget på annet vis. Og jeg er umåtelig glad for at vi har kuratorer som Criterion som kan ivareta, anbefale og eksponere meg for filmer som jeg aldri har hørt om og som ikke er tilgjengelig noe annet sted.
Jeg savner Criterions strømmetjeneste. Jeg merker det hver gang jeg er inne på Netflix og ser etter en film. Med Criterion hendte det at jeg bare valgte en tilfeldig film. Ikke alt var like fantastisk, men hver eneste film føltes unik og spesiell og jeg lærte masse av alt jeg så. Jeg lærte om andre kulturer, om filmhistorie og om filmspråket.
Jo eldre man blir jo mindre blir behovet for tidsfordriv. Tid blir verdifullt og hva man bruker tiden på blir viktig. Jeg får aldri tilbake tiden jeg kastet bort på å se Now You See Me. Filmen hjalp meg å slå ihjel en søndag kveld, men det var også alt. Jeg trenger mer enn det fra filmene jeg ser, og derfor – kjære leser – skygger jeg unna det meste som kommer av moderne filmer. Jeg går neppe glipp av noe ved å drite i Dr. Strange, Now You See Me 2, Star Trek-filmene og Inferno. Gi meg Criterion eller gi meg en bok.
Eventuelt sjekk ut dagens julekalender fra LevelUp, med nok en oppgave fra oss i LOLbua:
