Det er julaften og vi har ikke tid til å si så veldig mye om årets siste podcast, men den ble sykt bra, morsom, interessant og full av morsomme lydklipp og musikk. Vi lyver ikke i julen. Seriøst.
Takk til Magnus for alltid gode splasher og godt humør, takk til Jon Cato for sin kjendisfaktor og gode historier og takk til dere som hører på. God jul.
Se den siste julekalendervideoen fra Level Up der Jon Cato og Magnus har bidratt med nye quizspørsmål hver dag. Send inn svar for å sikre deg plass i trekningen av seriøse mengder swag.
Vi er endelig klar med siste del av LOLbua Awards 2016, hvor Magnus, Lars og Jon Cato snor seg ut og inn av boksen for å gi kunstig åndedrett til det slitne og livsleie GOTY-konseptet og gi spillåret 2016 den oppsummeringen det fortjener.
Kategorisk uenig eller fanatisk samkjørt med kåringene våre? Kommer du på noen hjemmesnekra kategorier du gjerne skulle sett i årets LOLbua Awards, eller spill du mener vi har glemt? Gi lyd i kommentarfeltet under saken, eller ta kampen til Facebook og LOLbua Entourage-gruppa!
Årets blast from the past
Beste nikk til spill jeg husker fra oppveksten
Doom – Hadde du reist tilbake i tid til begynnelsen av 90-tallet, ville du slitt med å finne ungdom som ikke hadde testa Doom. Ultravold, demoniske monstre, metal-soundtrack og raske, intense brett, stappfulle av action. Er det noe jeg digger med det nye Doom, er det at Id har gått HELT tilbake til opphavet for å finne inspirasjon, i stedet for å lage en oppfølger til den tullete treeren.
Owlboy – D-Pads tiårsprosjekt oser av 90-tallets spilleglede, bakt inn i typen praktfulle spillunivers man bygger barndomsminner på. Et etterlengtet gjensyn med den puslete anti-heltens kamp mot Goliat, med et gameplay som makter å være retro og moderne på likt.
King’s Quest – Sierra har gravd dypt i klenodieskapet og blåst støv av en av de opprinnelige pek-og-klikk-seriene fra 80- og 90-tallet og gitt oppskriften en velfortjent modernisering. Episodene varierer litt i kvalitet, men smeller ofte til med gode puzzles, genuint morsomme hendelser og solid historiefortelling.
VINNER: Doom – Hvis du lurer på hvordan det var å vokse opp på 90-tallet, og så plutselig få Doom i hendene, trenger du bare spille 2016-modellen. Dagens generasjon har kanskje fått litt tykkere hud med tanke på kontroverser, men grafikken og teknologien i bunn er like grensesprengende i dag som originalen var for oss da. Og adrenalinet som til stadighet pumpes ut i systemet ditt mens du spiller var der også da vi satt med den pikselerte stamfaren. Men det som virkelig skiller – og skilte – Doom fra resten, er det bunnsolide fundamentet som står igjen når støvet har lagt seg og sjokk-effekten dabber av. En tidsmaskin av de sjeldne.
Beste sniktitt
Beste spill jeg stort sett bare har sett andre spille på Twitch
Hitman – Få spill har lagt til rette for et like gedigent spekter av løsningsalternativer i brettene som Hitman-serien, og det nyeste, episodebaserte spillet strekker seg mot nye høyder. Så selv om jeg bare har fullført et par episoder selv, har jeg tilbrakt et utall timer foran skjermen for å se andres innfallsvinkler og løsninger på Twitch.
Final Fantasy XV – Jeg er en av de som bare likte syveren, tolveren og Tactics i Final Fantasy-sagaen, og synes serien har utviklet seg til å bli et glorete freakshow av androgyne boybands, idiotiske kostymer og desperat fan service. Jeg regelrett hatet demoen til XV, men syntes introfilmen Kingsglaive var overraskende ok. Hva gjør man i 2016 når ambivalensen setter magefølelsen såpass ut av synk? Twitch, selvfølgelig. Sitter fremdeles på gjerdet, men etter 10-15 timer med snoking vet jeg i det minste hva jeg går glipp av.
Enderal – En såkalt total conversion-mod av Skyrim, som betyr at det bruker Skyrim-motoren i bunn, men har bygget et helt eget spill på toppen. Modden er gratis, og byr visstnok på opp til 150 timer med gameplay, i en ganske unik fantasy-verden med et utall småoppdrag i tillegg til en imponerende feit hovedhistorie. Jeg har aldri taklet å spille denne typen spill, og ender alltid opp med å kjede meg. Det gjør imidlertid ikke streamerne jeg har fulgt det siste året, som på sine egne unike vis spiller spillet med en glød og et engasjement jeg selv bare kunne drømt om.
VINNER: Hitman – Noe av det beste med de nye Hitman-episodene er hvordan man skaper sine egne, helt personlige historier underveis mot henrettelsen av sine mål.. Valgte du å gripe en av de mange mulighetene som byr seg underveis når man lurer seg rundt i området, eller kjørte du ninja-taktikk med sniking og lydløse drap? Eller gikk du full gung-ho og løp inn, guns blazing? Selv utforsker jeg stort sett ikke mer enn to-tre variasjoner av brettene, men takket være Twitch har jeg sett minst ti vidt forskjellige løsninger av hver av episodene jeg faktisk har spilt, pluss en haug med måter å takle de jeg ennå har til gode. Det vakre er at spillet likevel ikke er spoilet, fordi jeg allerede har sett meg ut helt andre fremgangsmåter når den tid kommer.
Beste spill fra starten av året som alle har glemt i sin iver etter å kåre de nyeste og kuleste spillene til GOTY 2016
The Witness – Å for en start på året The Witness var. En meditativ og intellektuell utfordring. En reise i logikk og systemer satt til en av de vakreste spillverdenene i nyere tid. Vi var en gjeng som startet samtidig og utforsket likt, delte opplevelser og erfaringer, konkurrerte om å knekke koder og komme lengst mulig uten å spolere det hele ved å ta internett til hjelp. Magisk.
Homeworld: Deserts of Kharak – Jeg digger denne forløperen til de klassiske Homeworld-spillene. Det er noe med de fokuserte RTS-mekanikkene, det iskalde lydbildet, estetikken, måten styrkene kretser mot og rundt hverandre på slagmarken, stein-saks-papir-systemet. Jeg er ingen RTS-spiller men Homeworld lokker meg inn med sitt obskure science fiction-univers og sin edruelige visuelle presentasjon.
Hyper Light Drifter – Ta en skje Zelda, en skje Metroid, en håndfull Fez og en liten teskje Dark Souls. Putt det hele i kasserollen og krydre med litt retroestetikk og Disasterpiece-musikk før du serverer det glovarmt. God apetitt! Hyper Light Drifter er en knivskarp fusjon av action og eventyr med en strålende presentasjon og et magisk gameplay. Et mysterie av et actionspill med høye krav til spillerens ferdigheter. Men er du tøff nok får du en opplevelse du sent kommer til å glemme.
VINNER: The Witness – Så bra at jeg gjerne skulle mistet hukommelsen bare for muligheten til å oppleve alt i total utvitenhet nok en gang.
Evaluering av beste LOLbua-medlem i 2016
Fordi vi må alltid evaluere om vi skal bli bedre.
Lars Richard Olsen – Har gjort en formidabel innsats i år med å holde podcasten vedlike og ta initiativ til sendinger. Har en tåpelig turnusordning der han noen uker må jobbe til sent på kvelden og helst vil spille inn på dagtid. Gjør opp for dette ved å legge mye arbeid i klippingen og musikken, samt publisering av podcasten hver uke.
Magnus Tellefsen – Har nådd nye grafiske høyder med splashene til ukesepisodene men har av og til vært forsinket med rare unnskyldninger (når vi alle vet at det er Overwatch som har kommet i veien). Tatt ansvar for livestreamene og det tekniske oppsettet. Meget dyktig på sine fagfelt.
Jon Cato Lorentzen – Jon Cato har fått en litt mer tilbaketrukket rolle da han nå har ordentlig jobb og ikke medietull. Han dukker som regel opp til sending men har litt høyt frafall i år. Han bidrar også lite til etterarbeid og forbereding men får en stjerne i margen pga god innsats i desember og avtalen med Level Up om julekalender.
VINNER: Lars Richard Olsen – Selv om sjarmtrollet Jon Cato er kjendisansiktet utad er det Lars som nå har blitt limet i bua. Som narkomane er Magnus og Jon Cato avhengig av å sniffe ham hver uke for å få LOLbua til å bli realitet.
Donald Trumps favorittspill i 2016
Verdens mektigste mann driter i indie. Det skal være huuuge!
Call of Duty: Infinite Warfare – Trump er hissig på Twitter og kommer med det ene sensasjonelle utspillet etter det andre, som at han vil styrke USAs atomarsenal før beskjeden langt på vei blir trukket tilbake noen få timer senere. Usammenhengende handling, verdenskrig og konspirasjoner som de fleste ikke liker er også nøkkelord for Call of Duty-serient. Trump sier bare: – No russian, og gønner på.
The Division – Vår venn Donald har lovet å bygge mur mot Mexico. Ideen kom fra spillet The Division der Manhattan settes i karantene. At dette ble et av årets mest utskjelte spill gjorde Trump enda mer gira og han bruker all ledig tid på å griefe n00bs ved å campe inngangsportene til The Dark Zone.
VINNER: No Man´s Sky – Få spill kan måle seg mot oppstandelsen som kom sammen med No Man’s Sky. Ville løfter oppfulgt av påstander om løftebrudd, dårlig kommunikasjon og krig mellom fans og kritikere skapte følelser og tårer som Donald Trump samlet i en kopp og fremdeles drikker fra i sitt tårn. Dette er The Donalds favorittspill i 2016.
Derfor er Japan best også i 2016
Lars turner japanese. Jeg tror virkelig det.
The Last Guardian – Et av spillene som virkelig har satt sport i år er The Last Guardian som maktet det umulige: Å leve opp til 9 år med hype. Greit nok, spillet er ikke teknisk perfekt. Likevel løfter ambisjonene, følelsene og nyvinningene dette spillet helt til topps. Noe slikt får vi ikke fra andre land enn japan. Må spilles.
Anime – Japan pøser på med flere titalls animeserier i året og jeg har dessverre ikke tid til å sjekke alt jeg har lyst til. Jeg bruker likevel mye av musikken fra seriene i podcastene og drømmer meg bort til hva handlingen går ut på.
VINNER: Terrace House – I denne TV-serien samles seks unge voksne i samme hus slik som i Big Brother. Men i stedet for å drikke og forfalle som idioter, er castingen slik at du møter leger, baseballspillere, dansere og arkitekter sammen med de obligatoriske modellene. Beboerne i Tokyo er ikke sperret inne, men jobber og studerer – og drar på date. Her festes det nesten aldri, og du får knapt se en krangel. I stedet holdes følelsene skjult og man gråter på bakrommet. Serien er vakkert filmet og folkene er interessante. Og så spiser de så ufattelig sunt. Etter hvert blir det noen skandaler som virkelig fyrer opp panelet som kommenterer handlingen i hver episode.
JULEKALENDER
Husk å sjekke dagens julekalenderquiz vi har laget i samarbeid med Level Up, hvor det loves gull, grønne skoger og en haug med spillpremier til den heldige vinner:
Jon Cato klarer ikke styre sitt hat for Årets beste-lister og eksploderer stadig vekk mens vi andre prøver å oppsummere spillåret 2016.
Hvilke spill husker du best fra 2016? Sammen med PC GAMER GOD Mats Rindahl Johansen prøver vi oss på en gjennomgang av de største spillene som ble gitt ut i år, noe som ikke ble veldig enkelt på grunn av gjentatte sabotasjeangrep fra Mr. Grumpy.
Dramatisk utvikling
Samtidig tar vi med glimrende betraktninger fra våre lyttere om hva som er deres favorittspill og øyeblikk fra 2016.
Vi avslører også, litt på sparket, hva som er årets Let’s Play-video (som igjen får Jon Cato til å eksplodere) før vi opplever enda en dramatisk vending i innspillingen som gir en noe utradisjonell slutt.
Følg med i neste uke når vi fortsetter med flere bidrag fra lytterne om spilløyeblikk og høydepunkter.
Jeg er gammel nok til å ha sett Jediridderen vender tilbake på kino. Hva som var min favoritt blant Star Wars-filmene da jeg vokste opp har endret seg. Jeg tror det er en utvikling mange andre Star Wars-fans på min alder kjenner seg igjen i.
Imperiet slår tilbake
Den første favoritten var A New Hope. Jeg elsket Luke Skywalker. Jeg kjente igjen drømmene og lengselen etter eventyr. Jeg elsket eventyrhistorien om gutten som vant prinsessa og halve kongeriket.
Så var det Return of the Jedi. Gutten var blitt eldre og jeg var blitt eldre. Et forsonende oppgjør med far. Fantastiske heltedåder og den ultimate seier.
Men så, et stykke ut i tenårene, begynte man å helle mot The Empire Strikes Back. Hvor heltene er tvunget opp i et hjørne. På flukt. På bakbeina. De onde vinner og håpet svinner. Og den har vært favoritten siden da.
De fleste Star Wars-fans elsker The Empire Strikes Back. Det er en film uten en naturlig start og slutt, en bro mellom Episode IV og Episode VI. Men det er en film som lar oss bli kjent med de overfladiske heltene fra forgjengeren og som nekter å innfri alle forventninger vi har fra tradisjonelle heltefortellinger fra Hollywood. Det er en film full av desperasjon, frykt, tap, savn og sorg. Imperiet slår tilbake er en film som tar heltefortellingen fra forgjengeren alvorlig og forsøker å gjøre konflikten mer troverdig.
Rogue One
Rogue One spiller på mange av de samme strengene. Det er en film som bygger opp under universet så mange av oss har blitt glad i. Det er en film som tar kunnskapen og det etablerte seriøst, men samtidig våger å stake ut nytt og ukjent terreng i Star Wars-landskapet.
Det er vanskelig å si for mye uten å spolere handlingen. Så jeg nøyer meg med å fortelle hva jeg liker med Rogue One. Ingen historiespoilers her men avhengig av hvor spoilertolerant du er får du vurdere selv om du tør:
Jeg liker hvordan filmen bygger opp mot A New Hope med en detaljrikdom og en presisjon som ser naturlig og lettbeint ut på lerretet men som må ha vært vanvittig krevende å planlegge og realisere.
Jeg liker hvordan Rogue One introduserer et helt nytt persongalleri med spennende figurer som jeg gjerne skulle tilbrakt enda mer tid sammen med (tegneserier og bøker kan gjøre en kjempejobb her).
Jeg liker hvordan filmens kulisser, skjermer og omgivelser stemmer overens med de påfølgende filmene. Jeg fikk lyst til å løpe hjem og se Episode IV da rulleteksten startet.
Jeg liker hvordan Rogue One holder seg tro mot kjernetemaene til George Lucas i Star Wars.
Jeg liker referansene til spin-off-seriene Star Wars Clone Wars og Star Wars Rebels – som er en del av det offisielle universet.
Var det noe jeg ikke likte? Tja, man må ha litt suspension of disbelief i noen scener med CGI-gjenskapte personer fra Episode IV, men det går greit.
Terningkast 5. Beste Star Wars siden Imperiet slår tilbake. Gå og se den.
Og ikke glem å se Level Ups julekalender i dag. Ny oppgave venter!
Han er kanskje leiesoldat og Schwartznegger-lærling, men det er ingen tvil om at Marius Kvitberg Evjenth stilte opp da vi trengte en erstatter for Magnus «Trainspotting» Tellefsen.
Rainbow Six: Siege, The Last Guardian og Final Fantasy XV blir diskutert i tillegg til noen av de viktigste nyhetene fra Game Awards og Playstation Experience.
Spillnyheter og masse mer
Denne uken diskuterer vi også skriving av spillanmeldelser i beruset tilstand, brasilianske og amerikanske TV-serier, filletering av gris, kroppsbygging og nyheter fra spillverdenen.
I dagens luke finner du ukens episode av vår podkast som ble spilt inn usedvanlig tidlig på morgenen og ble kanskje derfor ekstra munter og useriøs. Takk til Magnus Tellefsen for det fantastiske bildet!
Vi snakker blant annet om våre guilty pleasures, kvalme i Playstation VR, tegneserier, vår nye konkurranse og innfører en helt ny vri på nyhetsspalten. Og hva er egentlig de syv sortene?
Se også julekalenderen som vi lager i samarbeid med Level Up der du kan vinne premier!
Liveopptaket av podcasten kan du se her. Liste over musikken vi bruker kommer litt senere.
