Jon Cato er tilbake etter å ha lansert Mosaic og anmeldt Death Stranding for Aftenposten. Han forteller om begge deler før vi snakker om andre spill vi har prøvd, som Nintendos nye trenespill Ring Fit Adventure.
Vi går etter hvert inn på episodens hovedtema: Hvis du måtte velge: Vil du velge å bare se nye filmer, høre ny musikk og ha tilgang til nye spill? Eller vil du bare ha muligheten til å oppleve det som allerede er gitt ut?
I anbefalingsspalten snakker vi om Watchmen (HBO), podkastserien Twenty Thousand Herz (som jeg kaller 10.000 hz i opptaket) og filmen Midsommar.
LOLbua lages uten noen form for støtte annet enn den vi får fra deg, vår lytter. Hvis du vil bidra, så kan du gjøre det på www.patreon.com/lolbua der vi blir glade for hver eneste krone som gis. Tilbake kan du få brev fra Jon Cato, en eksklusiv podkast og andre greier.
Denne uken rangerer vi de beste filmene vi har sett så langt i år. Samtidig får du siste nytt om Playstation 5, når den kommer og hva som skiller den ut fra Playstation 4.
Du får også en brukbar oppdatering på alle nyhetene som kom i forrige uke om de 100 nye spillene fra Riot som Filip har fulgt ekstra godt med på.
Han er forresten veldig misunnelig på Mats som har fått tidlig tilgang til det digitale kortspillet Legends of Runeterra som du får høre alt om her. Ellers gir vi deg en kort omtale av Sega Megadrive Mini og mye mer.
LOLbua lages uten noen form for støtte annet enn den vi får fra deg, vår lytter. Hvis du vil bidra, så kan du gjøre det på www.patreon.com/lolbua der vi blir glade for hver eneste krone som gis. Tilbake kan du få brev fra Jon Cato, en eksklusiv podkast og andre greier.
I forrige podkast sa Jon Cato at vi trengte en kvinne i studio for å jekke ned harry-faktoren som har vokst eksponensielt de siste ukene i LOLbua.Den modige som stiller opp for å teste hypotesen er Katharina Berg Rue. Blir det endelig litt ro i studio? Eller er Katharina egentlig det kvinnelige svaret på Ståle?
Vi snakker også om spill og forteller blant annet om Risk of Rain 2 som Jon Cato har spilt. Lars har fulgt med på noen andre som spiller Days Gone mens Katharina gir en dypanalyse av Borderlands-remasteren.
Du får også anbefalinger om fantastiske TV-serier du må få med deg, filmer og årets beste iskrem i tillegg til en gjennomgang av den siste tids viktigste nyheter fra spillverdenen
LOLbua lages uten noen form for støtte annet enn den vi får fra deg, vår lytter. Hvis du vil bidra, så kan du gjøre det på vår Patreon-side der vi blir glade for hver eneste krone som gis. Tilbake kan du få brev fra Jon Cato, en eksklusiv podkast og andre greier.
Det er mulig Jon Cato legger inn lenker her med musikken (for det er han som klipper denne gangen (for første gang!) og det må applauderes!) hvis dere spør pent.
Som alltid: Takk til våre produsenter, Cobrakar84, TTMXMP og Rolf Helge Øvergaard Ingebrigtsen! We love you all, og alle våre andre patreons. Tusen takk for støtten.
Jeg er gammel nok til å ha sett Jediridderen vender tilbake på kino. Hva som var min favoritt blant Star Wars-filmene da jeg vokste opp har endret seg. Jeg tror det er en utvikling mange andre Star Wars-fans på min alder kjenner seg igjen i.
Imperiet slår tilbake
Den første favoritten var A New Hope. Jeg elsket Luke Skywalker. Jeg kjente igjen drømmene og lengselen etter eventyr. Jeg elsket eventyrhistorien om gutten som vant prinsessa og halve kongeriket.
Så var det Return of the Jedi. Gutten var blitt eldre og jeg var blitt eldre. Et forsonende oppgjør med far. Fantastiske heltedåder og den ultimate seier.
Men så, et stykke ut i tenårene, begynte man å helle mot The Empire Strikes Back. Hvor heltene er tvunget opp i et hjørne. På flukt. På bakbeina. De onde vinner og håpet svinner. Og den har vært favoritten siden da.
De fleste Star Wars-fans elsker The Empire Strikes Back. Det er en film uten en naturlig start og slutt, en bro mellom Episode IV og Episode VI. Men det er en film som lar oss bli kjent med de overfladiske heltene fra forgjengeren og som nekter å innfri alle forventninger vi har fra tradisjonelle heltefortellinger fra Hollywood. Det er en film full av desperasjon, frykt, tap, savn og sorg. Imperiet slår tilbake er en film som tar heltefortellingen fra forgjengeren alvorlig og forsøker å gjøre konflikten mer troverdig.
Rogue One
Rogue One spiller på mange av de samme strengene. Det er en film som bygger opp under universet så mange av oss har blitt glad i. Det er en film som tar kunnskapen og det etablerte seriøst, men samtidig våger å stake ut nytt og ukjent terreng i Star Wars-landskapet.
Det er vanskelig å si for mye uten å spolere handlingen. Så jeg nøyer meg med å fortelle hva jeg liker med Rogue One. Ingen historiespoilers her men avhengig av hvor spoilertolerant du er får du vurdere selv om du tør:
Jeg liker hvordan filmen bygger opp mot A New Hope med en detaljrikdom og en presisjon som ser naturlig og lettbeint ut på lerretet men som må ha vært vanvittig krevende å planlegge og realisere.
Jeg liker hvordan Rogue One introduserer et helt nytt persongalleri med spennende figurer som jeg gjerne skulle tilbrakt enda mer tid sammen med (tegneserier og bøker kan gjøre en kjempejobb her).
Jeg liker hvordan filmens kulisser, skjermer og omgivelser stemmer overens med de påfølgende filmene. Jeg fikk lyst til å løpe hjem og se Episode IV da rulleteksten startet.
Jeg liker hvordan Rogue One holder seg tro mot kjernetemaene til George Lucas i Star Wars.
Jeg liker referansene til spin-off-seriene Star Wars Clone Wars og Star Wars Rebels – som er en del av det offisielle universet.
Var det noe jeg ikke likte? Tja, man må ha litt suspension of disbelief i noen scener med CGI-gjenskapte personer fra Episode IV, men det går greit.
Terningkast 5. Beste Star Wars siden Imperiet slår tilbake. Gå og se den.
Og ikke glem å se Level Ups julekalender i dag. Ny oppgave venter!
Jeg pleide å være en filmelsker, jeg gikk på kino flere ganger i uka, skrev anmeldelser for meg selv, oppsøkte obskure festivalvinnere på video og i kinomørket og kjøpte både laserdisc og DVD. Men de siste årene har jeg måttet erkjenne noe nytt: jeg hater film.
Eller for å si det litt mer korrekt: jeg hater moderne film. Jeg er blitt eldre og mange vil nok plassere meg i den gigantiske sekken full av kultursynsere fra Oslo-gryta som leter etter finkultur i søppelkultur og som hovent og arrogant fnyser av det folkelige og tilgjengelige. Jeg kjenner meg litt igjen i den beskrivelsen, altså.
Men jeg har rett og slett ikke tålmodighet til å se middelmådige filmer lenger.
Møkkafilm
I et anfall av giddeløshet og angst for mandag morgen endte jeg opp på sofaen i går kveld med suksessfilmen Now You See Me på Netflix. Kanskje den verste filmen jeg har sett i år. En actionthriller med fire tryllekunstnere som skal ta hevn mot systemet. En umotivert collage av actionscener og oppjagede kameraer som kretser og sirkler rundt Woody Harrelson og tre mindre kjente skuespillere som frelser arbeiderklassen og viser fingeren til makta fra teaterscenen.
Jeg er sikkert ikke den eneste som blir angrepet av apati når jeg scroller meg gjennom utvalget på Netflix. Jeg flikker meg forbi filmcovere og titler som ikke frister i det hele tatt. Jeg stirrer tomt på beskrivelsen av thrillere, dramafilmer og actionfilmer som ikke vekker noe nysgjerrighet eller interesse i meg i det hele tatt.
Criterion
I en periode i høst hadde jeg det som plommen i egget. Jeg snek meg inn bakdøra til Hulu, den amerikanske strømmetjenesten som samarbeidet med Criterion Collection – en kurator for klassiske og spesielle filmer som prøver å bevare filmhistorien for oss. I løpet av en måned så jeg mange strålende filmer.
Jeg så The Salesman, en dokumentar om bibelselgere i USA på 60-tallet. Et beksvart møte mellom kapitalisme, religion og menn i dress som selger sjela si for å dytte inn en illustrert bibel i et fattig hjem som egentlig ikke har råd til å betale for den.
Jeg så japanske filmer som Kurosawas Ikiru, om en japansk kontoransatt som får kreft. Deretter House, en surrealistisk skrekkfilm fra 70-tallet som er et fantastisk og absurd sanseangrep fra start til slutt.
Russiske krigsfilmer er mer enn den populære Stalingrad. Jeg ble fysisk kald av å se hviterussiske partisaner kjempe for livet i endeløse snømasser i den filosofiske krigsfilmen The Ascent.
Og hva med Zatoicihi? Kanskje den største japanske filmserien noen gang om en blind japansk samurai som reiser rundt som massør og hjelper de undertrykte. Ja, jeg hadde sett Takeshi Kitanos moderne remake av filmen, men takket være Criterion og Hulu fikk jeg muligheten til å se originalen og.
Men så forlot Criterion plutselig Hulu for å starte sin egen strømmetjeneste og plutselig var bakdøra til filmskattene borte.
Eksponering
Jeg er ute etter å vokse og lære og bli eksponert for nye og spennende tanker, enten det handler om film, spill, bøker eller musikk. Jeg koser meg med spesialprogrammer på Radio Nova om musikksjangere jeg ikke har noe forhold til fordi jeg blir eksponert for spennende musikk som jeg aldri hadde oppdaget på annet vis. Og jeg er umåtelig glad for at vi har kuratorer som Criterion som kan ivareta, anbefale og eksponere meg for filmer som jeg aldri har hørt om og som ikke er tilgjengelig noe annet sted.
Jeg savner Criterions strømmetjeneste. Jeg merker det hver gang jeg er inne på Netflix og ser etter en film. Med Criterion hendte det at jeg bare valgte en tilfeldig film. Ikke alt var like fantastisk, men hver eneste film føltes unik og spesiell og jeg lærte masse av alt jeg så. Jeg lærte om andre kulturer, om filmhistorie og om filmspråket.
Jo eldre man blir jo mindre blir behovet for tidsfordriv. Tid blir verdifullt og hva man bruker tiden på blir viktig. Jeg får aldri tilbake tiden jeg kastet bort på å se Now You See Me. Filmen hjalp meg å slå ihjel en søndag kveld, men det var også alt. Jeg trenger mer enn det fra filmene jeg ser, og derfor – kjære leser – skygger jeg unna det meste som kommer av moderne filmer. Jeg går neppe glipp av noe ved å drite i Dr. Strange, Now You See Me 2, Star Trek-filmene og Inferno. Gi meg Criterion eller gi meg en bok.
Eventuelt sjekk ut dagens julekalender fra LevelUp, med nok en oppgave fra oss i LOLbua:
