Jon Cato Arkiver - Side 5 av 8

Norske ninjaer

Norske ninjaer er ikke daglig kost i dataspill. Selskapet Agens som har laget en rekke apper og spill for kommersielle aktører lanserte denne uken The Last Ninja Twins. Søksmål fra System 3 er forhåpentligvis ikke på vei i posten, for dette spillet er ganske finurlig.

Det er et tilsynelatende enkelt plattformspill der man løper fra venstre til høyre på skjermen og trykker fingeren på skjermen for å hoppe (eller dobbelthoppe) over hindre. Sett det, spilt det, men twisten her er at man styrer to små ninjaer og må trykke på høyre eller venstre på skjermen for å hoppe med den forreste eller bakerste. Det blir fort for mye for våre begrensede LOLbua-hjerner, men artig når vi endelig klarer å manøvrere de to forbi alle hindre og i mål.

Ikke minst fungerer det overraskende bra som samarbeidsspill på samme skjerm. Intimt og fint.

Spillet sliter med en noe ustabil billedoppdatering, selv på kraftpluggen iPhone 6+, noe som forhåpentligvis blir fikset kjapt. Det er også en overdose av trailere man må gjennom i starten av spillet om man foretrekker å ikke betale for spillet (som man får tilbud om etter hvert).

Trailer her:

LOLTV: Mega Man Masterclass

En fire timers togtur fra Retrospillmessa i Gøteborg til Oslo er ganske kjedelig. Derfor benyttet jeg anledningen til å lage en kort Let’s Play med Mega Man-ekspert Kjell Gunnar Høen som banker opp et par bosser i Mega Man 2 på Nintendo 3DS. Jada, det er shakycam uten ekstern mikrofon på et tog i fart med svenske unger som griner i bakgrunnen og naturlig belysning – basically Dogme 95 Let’s Play – men sånn er det når man kjeder seg. Nyt Kjells suverene Mega Man-skills i videoen under her.

Bli en idiot

Før Angry Birds bikket 500.000.000.000.000.000.003 solgte eksemplarer, var det et annet spill som var kongen av casual: Snake. Før smarttelefonen og før Nokias krampaktige forsøk på å lage en spilltelefon med NGage, var Snake spillet alle hadde på mobil. Snake var ferdiginstallert i alle Nokias mobiltelefoner – og vi spilte det. Vi buktet den firkantede slangen fra høyre til venstre til vi fylte opp hele skjermen, og bet oss selv for å korte ventetida på buss og bane, fly og tog.

Snake er noe universelt i spillsammenheng. Jeg var til og med med å lage en litt absurd Snake-variant på Amiga på starten av 90-tallet sammen med en venn i Harstad. Og nå sitter jeg her og spiller Snake igjen. Denne gangen med en unik vri – gravitasjon.

Snakebird går ut på å spise frukt og gå ut av portalen som åpner seg når all frukten er borte. Som slange kan du bevege hodet ditt i fire retninger. Kroppen følger etter. Den store forskjellen på tradisjonell Snake er at gravitasjonen er slått på i Snakebird. Det gjør spillet uhyre vanskelig.

Jeg føler meg så utrolig klønete når jeg spiller Snakebird. Jeg flytter slangen litt mot høyre og litt opp og plutselig er siste haleledd som holdt oss oppe på avsatsen ute i løse lufta og jeg faller ned på noen pigger og dør. Jeg bukter meg opp og til siden og ned igjen og plutselig har jeg fanget meg selv i en ball. Jeg kløner meg frem og tilbake. Mye tilbake. Fingrene trykker hele tiden på backspace for å spole de siste trekkene tilbake igjen. Prøve noe annet, bukte meg en annen vei.

Snakebird er utrolig enkelt på papiret men utrolig vanskelig i praksis. Der mange spill gjør alt for å få spilleren til å føle seg som en elegant verdensmester, får Snakebird meg til å føle meg som verdens største kløne og idiot.

Inntil jeg finner det ene trekket som får meg videre, som løsner på hele gåten, som leder meg til frukten og portalen og ut til verdenskartet igjen. Da er jeg et geni. Men 99 prosent av tiden min i Snakebird er jeg en idiot.

Og det liker jeg. Alt for mange moderne spill lurer meg til å tro at jeg er best. Snakebird drar meg ned på jorda igjen. Janteloven i spillform. 50 kroner på Steam. Løp og kjøp.

LOLskolen: Kameraføring i 2D-spill

På 90-tallet var jeg en selverklært ekspert på dataspill. Ungdommelig overmot førte til at jeg trodde jeg kunne alt. Jeg analyserte og tolket og trakk konklusjoner. Ofte helt feilaktige konklusjoner. Sannheten var at jeg visste så og si ingenting om spillutvikling og syslet med rene antakelser. Jeg skapte konklusjoner i hodet mitt og tilpasset erfaringene mine til konklusjonene, i stedet for omvendt. Mine analytiske evner var dårlige og viljen til å endre standpunkt var ikke-eksisterende.

De siste tyve årene har jeg blitt langt mer ydmyk overfor faget spillutvikling. Det er uhyre komplisert å lage et godt dataspill. Det er enormt mange faktorer og hensyn en utvikler må programmere og planlegge som spillerne aldri legger merke til og jeg synes det er fascinerende å lære om hva som foregår bak kulissene.

Ta kameraføring i todimensjonale spill, for eksempel. Itay Keren som utvikler spillet Mushroom 11 holdt under årets Game Developers Conference et briljant foredrag om hvordan et kamera kan oppføre seg i todimensjonale spill. Foredraget har strålende illustrasjoner som viser ulike kamerateknikker i ulike spill.

Det er oppsiktsvekkende å se hvilke komplekse funksjoner som styrer kameraet i et spill som Super Mario World. Funksjoner så gjennomtenkte og komplekse at vi som spillere ikke en gang tenker over hva som foregår i bakgrunnen, alt føles bare så naturlig at vi bare tar det for gitt.

LOLbua anbefaler at du bruker litt av helga på Kerens foredrag. Å vite hvordan spill fungerer gjør det lettere å sette pris på godt spilldesign. God fornøyelse.

Les Itay Kerens foredrag her.

Conan spiller The Witcher: Wild Hunt

Conan O’Brien «anmelder» rett som det er dataspill i segmentet Clueless Gamer i talkshowet hans. Jada, dette er rene markedsføringsstunt i samarbeid med spillutgiverne. Innslagene er velklippet og jeg tipper langt mer er manusbasert enn improvisert selv om klippene forsøker å gi et inntrykk av at alt er tatt på sparket.

Likevel har «anmeldelsene» til Conan noe oppriktig med seg. Kona mi har ikke interesse for dataspill i det hele tatt men hun kan gjerne se Clueless Gamer med meg fordi Conan ofte sier nøyaktig det samme som hun tenker på. Conan klarer å påpeke helt åpenbare tåpelige ting som vi som er vant til spill har lært oss å leve med eller ignorere og ikke lenger legger merke til.

Klippene er ofte sexfiksert og barnslige, noen ganger til og med pinlige, men det er også genuin innsikt å finne i mange av Clueless Gamer-innslagene. Så også i Conans «anmeldelse» Av The Witcher: Wild Hunt.

To boldly point and click

Det er glade dager for alle Star Trek-fans. I går slapp nettbutikken GOG.com tre Star Trek-spill fra 90-tallet: Star Trek 25th Anniversary, Star Trek: Judgment Rites og Star Trek: Starfleet Academy.

Som sci-fi-interessert norsk ungdom på 80-tallet var Star Trek noe magisk og uoppnåelig for meg. Jeg leste om Star Trek i min fars gamle Mad-blader. Jeg skjønte at Star Trek var noe stort i USA og jeg drømte om at NRK skulle kjøpe og vise serien fra 60-tallet. Dette var før Next Generation og den store gjenopplivingen av Star Trek-fenomenet. Men Star Trek The Original Series kom aldri på norske skjermer.

Så mine Star Trek-opplevelser fikk jeg hovedsaklig gjennom spill og spillefilmene. Jeg elsket Star Trek selv om jeg egentlig aldri hadde opplevd det på ordentlig. Star Trek: 25th Anniversary er et eventyrspill jeg likte godt da det kom.

Nå i ettertid, etter å ha sett The Original Series opptil flere ganger takket være DVD og i nyere tid Netflix, liker jeg om mulig spillet enda mer. De fleste av oss har vel fortrengt det fryktelige dekningsbaserte Star Trek-skytespillet som kom for et par år siden. Star Trek handler ikke om skyting. Det handler ikke om action. Det handler om å bruke kløkt og intelligens i dialog med fremmede vesener. Selv om Kirk med glede hoppet til køys med alt som kunne gå og krype av kvinnelige aliens fremmet den originale serien rasjonell tenking og logikk som løsningen på utfordringer, ikke vold.

Derfor synes jeg Star Trek: 25th Anniversary og Star Trek: Judgment Rites er langt bedre representanter for hva Star Trek står for. Det er eventyrspill. Man skal utforske og bruke hodet for å komme videre. Ja, deler av de er ganske utdaterte men akkurat som The Original Series med sine pappmache-kulisser, stivt koreaograferte slåsskamper og håpløse alien-kostymer også har utdaterte elementer skinner grunntanken og kjærligheten for Star Trek gjennom. Obligatoriske spill for alle Star Trek-fans.